Kiler i magen ...

[Gjest imli]

Godt du fikk time til UL da, når du er så bekymret. Er ikke noe gøy å gå rundt sånn, da klarer man liksom ikke glede seg over noe. Og det går jo ut over forholdet... Synes litt synd på mannfolka våre noen ganger Men det er godt dere fikk prata sammen da, og forstår hverandre litt bedre nå?

[Eve Luna]

Heldigvis fikk jeg orden på mine egne tanker på søndag (det tok faktisk så lang tid - jeg klarte ikke samle tankene ordentlig når stemningen var så dårlig og jeg hele tiden ble konfrontert med det). Jeg skjønte at for min del, så har jeg en del angst i forbindelse med dette svangerskapet. Jeg er redd for at noe skal være galt, og dette har forsterket seg nå som "alle" vet om det. Ettersom jeg vet at bekymringene mine er irrasjonelle og pessimistiske, forsøker jeg å holde dem for meg selv. Dermed får jeg naturligvis heller ikke den omsorgen og omtanken jeg trenger for å kunne takle bekymringene. I tillegg er det noen ganger vanskelig å nevne disse tingene på en naturlig måte, ettersom kjæresten min nå er midt inne i et romanprosjekt og bruker ledige kvelder til å skrive og redigere manus. Selv om døra til kontoret ikke er lukket, synes jeg det er vanskelig å gå dit bare for å lufte en tanke som jeg allerede vet er pessimistisk og usannsynlig. Og dessuten er jeg ganske misunnelig på ham som har muligheten til å flykte inn i en annen verden slik han gjør. Jeg har ikke noe slikt, og blir dermed sittende alene med tv'en eller en bok - og alle tankene mine.

Uansett. Etter mye vondt skrev jeg ned tankene mine i et brev til ham og overrakte ham. (Det krevde UTROLIG mye av meg å gjøre det, å utlevere meg selv på den måten, det er ingenting jeg synes er vanskeligere enn å blottstille meg slik). Heldigvis hjalp det og han fikk bedre forståelse av hvordan jeg har det for tida. Vi fikk en hyggelig kveld.

Ting føles bedre nå, men jeg kjenner at jeg er utslitt og ganske skjør. Jeg har fremdeles mange vonde tanker ang graviditeten og vurderer å bestille en tidlig UL bare for sikkerhets skyld.

Jeg forstår veldg godt hvordan du har det. For meg var de første 12 ukene vanskeligst. Spesielt siden vi avtalte at ingen skal få vite at jeg var gravid før 12. uke. Da er det ikke mange man kan snakke med om graviditet.

For meg så virker det som om kjæresten din vil vise deg omsorg og oppmerksomhet, bare du minner ham på det. Gutter har ikke alltid den radaren som sier at nå må jeg vise litt oppmerksomhet til kjæresten. Han mener nok ikke noe vondt med det. Det er viktig å lufte dine tanker ovenfor ham. Han vil nok ta hensyn til deg så lenge du sier til ham hva som plager deg.

Takk for kloke ord, Jente79

Jeg har i grunnen ingen andre enn kjæresten - og dere, heldigvis! - å snakke med. Ingen av mine venninner har vært/er gravide, og det er nok vanskelig for dem å sette seg inn i situasjonen. Stort sett kommer de med statistikk når jeg ytrer en bekymring, og det hjelper meg så utrolig lite. Så lenge jeg vet det ER en mulighet for at det er mitt barn det er noe galt med, så bekymrer jeg meg. Selv om sannsynligheten bare er på en 1/2 promille ...

Det er nok ikke så lett for kjæresten alltid, nei. Det er jo ikke han som bærer barnet, som må passe på hva han spiser og gjør og som overtolker alle små stikk og strekk i magen ... Stakkars kjæresten, han gjør så godt han kan!

Jeg fikk veldig god hjelp av fastlegen når jeg var deprimert for snart 2 år siden. Bare det å ha samtaler med en profesjonell som hørte på meg og kom med råd, og satte ting litt i perspektiv, hjalp masse. Jeg følte meg alltid 100 kg lettere etter de samtaler. Og jeg bestilte de timer kun for de samtaler, og legen min mente at det var helt i orden.

Jeg vil anbefale deg å snakke med en jordmor eller fastlegen om disse bekymringer og tanker du har. Det er utrolig hvor mye mindre bekymringene blir når du deler dem med andre.

Nei .. jeg vet godt at det antakeligvis ikke er noe galt, men jeg klarer bare ikke slappe av. Selv om jeg er rolig og positiv utenpå, så tærer det på innvendig, og da tenker jeg det er bedre å gjøre noe konkret for å få vite sikkert.

Jeg tror, at hvis jeg hadde hatt de "vanlige" graviditetssymptomene, eller hatt mage, så hadde det kanskje vært lettere å slå seg til ro med det. Men nå er det ingenting, bortsett fra uteblivende mens og en litt hoven mage som tyder på at det er noe som skjer der inne. Og det er ikke nok for engstelige meg ...

Det var bare så vidt jeg turte å si til folk at jeg var gravid når 12 uke var forbi. Jeg kjente ingenting. Hadde det ikke vært for uteblitt mens hadde jeg ikke trodd jeg var gravid. Følte av og til som om jeg løy for folk, for det var ikke synlig på meg at jeg var gravid og jeg selv kjente ingenting.

Og jeg følte meg veldig frustert på legen som ikke ville sjekke hjertelyd i uke 11. Hvordan vet man at man er gravid egentlig?

Det virker for meg som om du lider litt av svangerskapsdepresjon. Det er vanlig å være nedstemt i svangerskapet. Men noen utvikler også depresjon. Før det blir verre enn det allerede er, anbefaler jeg deg å oppsøke lege eller jordmor og snakke om dette. Ikke bare i en bisetning, men som hovedtema for timen. Det blir ikke bedre av at du holder alle disse bekymringer og tanker for deg selv.

Jeg forstår hvordan du har det og sender deg en stor

[Lilith]

Skjønner deg veldig godt. Var veldig sånn før jeg hadde den ekstra ultralyden også...

Virker rart å savne symptomer, men det er jo et tegn på at noe skjer...

I tillegg sleit de jo med å finne hjertelyden på meg.

Utrolig morsomt og spesielt å se den lille krabaten, det hjalp veldig. Og ikke lenge etter begynte magen å vokse og jeg kjente livmora. Da var det mye lettere å slå seg til ro med at alt sannsynligvis var bra.

Lykke til. Håper bare hodet ditt spiller deg et puss.

Takk! Jeg håper også hodet spiller meg et puss - og nå får jeg i hvert fall vite sikkert!

Håper UL viser at alt er fint, slik at du slipper bekymringene. Kjenner igjen tankene du har - de dukker opp av og til her også, selv om symptomene er tilstede.

Tror slike tanker blir ekstra tunge når man er gravid, man er jo ekstra følsom, og når flere negative ting skjer på en gang så blir det fort for mye.

Håper du føler deg bedre snart

Takk, Ella! Ja, er nok litt ekstra følsom. Og dette er så alvorlig, liksom - det er ikke en filleting på jobben eller noe som går over. Dermed blir det så voldsomt ...

Godt du fikk time til UL da, når du er så bekymret. Er ikke noe gøy å gå rundt sånn, da klarer man liksom ikke glede seg over noe. Og det går jo ut over forholdet... Synes litt synd på mannfolka våre noen ganger Men det er godt dere fikk prata sammen da, og forstår hverandre litt bedre nå?

Nei, det er vondt å gå sånn. Jeg har jo trodd jeg har taklet det fint og ikke latt tankene ta over, men etter den katastrofale helgen har jeg innsett at det nok har gått mer innpå meg enn jeg først trodde. Og nei, det er nok slett ikke enkelt å være mann midt oppi det hele ...

Jeg forstår veldg godt hvordan du har det. For meg var de første 12 ukene vanskeligst. Spesielt siden vi avtalte at ingen skal få vite at jeg var gravid før 12. uke. Da er det ikke mange man kan snakke med om graviditet.

For meg så virker det som om kjæresten din vil vise deg omsorg og oppmerksomhet, bare du minner ham på det. Gutter har ikke alltid den radaren som sier at nå må jeg vise litt oppmerksomhet til kjæresten. Han mener nok ikke noe vondt med det. Det er viktig å lufte dine tanker ovenfor ham. Han vil nok ta hensyn til deg så lenge du sier til ham hva som plager deg.

Jeg fikk veldig god hjelp av fastlegen når jeg var deprimert for snart 2 år siden. Bare det å ha samtaler med en profesjonell som hørte på meg og kom med råd, og satte ting litt i perspektiv, hjalp masse. Jeg følte meg alltid 100 kg lettere etter de samtaler. Og jeg bestilte de timer kun for de samtaler, og legen min mente at det var helt i orden.

Jeg vil anbefale deg å snakke med en jordmor eller fastlegen om disse bekymringer og tanker du har. Det er utrolig hvor mye mindre bekymringene blir når du deler dem med andre.

Det var bare så vidt jeg turte å si til folk at jeg var gravid når 12 uke var forbi. Jeg kjente ingenting. Hadde det ikke vært for uteblitt mens hadde jeg ikke trodd jeg var gravid. Følte av og til som om jeg løy for folk, for det var ikke synlig på meg at jeg var gravid og jeg selv kjente ingenting.

Og jeg følte meg veldig frustert på legen som ikke ville sjekke hjertelyd i uke 11. Hvordan vet man at man er gravid egentlig?

Det virker for meg som om du lider litt av svangerskapsdepresjon. Det er vanlig å være nedstemt i svangerskapet. Men noen utvikler også depresjon. Før det blir verre enn det allerede er, anbefaler jeg deg å oppsøke lege eller jordmor og snakke om dette. Ikke bare i en bisetning, men som hovedtema for timen. Det blir ikke bedre av at du holder alle disse bekymringer og tanker for deg selv.

Jeg forstår hvordan du har det og sender deg en stor

Takk for gode råd, May Helen

Kjæresten min er verdens beste. Dessverre svikter kommunikasjonen av og til, når vi TROR vi tar hensyn til hverandre, men egentlig bare demmer opp de vonde følelsene. Så vi må bli flinkere til å si i fra før det renner over.

Jeg tror ultralyden på torsdag vil "make a world of difference"! Bare ved å få VITE hvordan det står til inni der, kan jeg bedre takle det.

[jente 79]

Jeg syntes det hjalp veldig for min del. Hvis tankene kom tilbake så kikket jeg bare på bildene mine. Dessuten er det nok ikke lenge til du kjenner livmora. Da er det litt lettere å kjenne at noe skjer, om enn det virker som det skjer litt sakte av og til

[Midnattsol]

Ojojoj, her var det noen veldig kjente tanker!!!

Jeg tør nesten ikke si det til noen nå, jeg. Selv om jeg er 12+3. For jeg tenker "enn hvis det er noe som ikke er som det skal".

Nå så jeg hjertet når jeg var 8+6, så jeg håper alt er som det skal, men jeg merker at tankene og bekymringene er det allikevel.

Så du er ikke alene om slike tanker. Heldige du som skal på ul snart.

[GlamCat]

Det er ikke noe moro å bekymre seg sånn. Men det er bra at du bestilte UL nå. Det er vært å betale litt hvis det kan hjelpe å få litt ro. Håper virkelig det skal hjelpe for deg å se lille spire og høre hjertelyden Masse lykke til.

[GlamCat]

Forresten farmora mi heter Irma, men hun er ikke så veldig grei så da forbinder jeg meg ikke det navnet med noe bra

[Knøttet]

Kjenner meg veldig igjen i tankene dine... Har vært slik siden jeg fant ut at jeg var gravid, men heldigvis er jeg beroliget nå, etter å hørt hjertelyden to ganger og sett den lille på ultralyd. Jeg mener det beste for deg nå er som du har gjort, nemlig å bestille ultralydtime. Det er ikke bra å gå rundt og bekymre seg så mye, da er det mye bedre å få ultralyd og se at alt er bra Jeg syntes selv jeg så den lille veldig tydelig på innvendig ultralyd i uke 12, det så helt ut som en liten baby med to armer, to ben og hode, og h*n var livlig! Blir spennende på torsdagen, skal krysse fingrene for deg!

Godt du fikk ordnet opp med mannen, det er så kjipt med krangler og dårlig stemning.

[Lilith]

Jeg syntes det hjalp veldig for min del. Hvis tankene kom tilbake så kikket jeg bare på bildene mine. Dessuten er det nok ikke lenge til du kjenner livmora. Da er det litt lettere å kjenne at noe skjer, om enn det virker som det skjer litt sakte av og til

Ja, gleder meg til livmora kryper opp i magen så det SKJER noe helt konkret!

Ojojoj, her var det noen veldig kjente tanker!!!

Jeg tør nesten ikke si det til noen nå, jeg. Selv om jeg er 12+3. For jeg tenker "enn hvis det er noe som ikke er som det skal".

Nå så jeg hjertet når jeg var 8+6, så jeg håper alt er som det skal, men jeg merker at tankene og bekymringene er det allikevel.

Så du er ikke alene om slike tanker. Heldige du som skal på ul snart.

Godt vi ikke er alene med tankene, i hvert fall - KG er veldig greit å ha av og til. Håper bekymringene ikke tar overhånd for deg!

Det er ikke noe moro å bekymre seg sånn. Men det er bra at du bestilte UL nå. Det er vært å betale litt hvis det kan hjelpe å få litt ro. Håper virkelig det skal hjelpe for deg å se lille spire og høre hjertelyden Masse lykke til.

Tusen takk!

Forresten farmora mi heter Irma, men hun er ikke så veldig grei så da forbinder jeg meg ikke det navnet med noe bra

Mormoren min heter Irma, men hun er heldigvis ålreit Så morsomt at din bestemor også heter det! Det er et ganske sjeldent navn

Kjenner meg veldig igjen i tankene dine... Har vært slik siden jeg fant ut at jeg var gravid, men heldigvis er jeg beroliget nå, etter å hørt hjertelyden to ganger og sett den lille på ultralyd. Jeg mener det beste for deg nå er som du har gjort, nemlig å bestille ultralydtime. Det er ikke bra å gå rundt og bekymre seg så mye, da er det mye bedre å få ultralyd og se at alt er bra Jeg syntes selv jeg så den lille veldig tydelig på innvendig ultralyd i uke 12, det så helt ut som en liten baby med to armer, to ben og hode, og h*n var livlig! Blir spennende på torsdagen, skal krysse fingrene for deg!

Godt du fikk ordnet opp med mannen, det er så kjipt med krangler og dårlig stemning.

Ja, jeg tror også det vil hjelpe veldig med ul - gleder meg veldig til dagen kommer! Heldigvis er stemningen hjemme helt bra igjen nå, selv om kjæresten nok har litt vanskelig for å forstå hvorfor jeg er så bekymret "uten grunn" Men han gjør så godt han kan!

[Lilith]

Ellers; Jeg har fått ul-time på Majorstuaklinikken, og de sa at de kun tar vaginal ultralyd så tidlig i svangerskapet. Greit for meg, forsåvidt - jeg regner med at det er fordi ungen ikke ligger i magen ennå? Fikk dere som har hatt tidlig ul også vaginal ultralyd? Hvordan foregår det, sånn helt konkret? Var mannen deres med på det? Kjæresten er litt engstelig for dette at jeg skal ligge i en sånn stol og "brette ut alt", tror han er redd for at han vil føle seg litt utilpass ...

[Lilith]

Og en annen ting: KG kan være et helvete for engstelige sjeler - leter man, finner man alltid foruroligende fakta og skumle historier. Men - så glad jeg er nå for at jeg kan komme hit med mine tanker og bekymringer og få råd, støtte og trøst fra alle dere!

Tusen takk, jenter - det betyr så mye!

[Ella*]

Du ligger i samme stilling som ved vanlig GU, med føttene i sånne holdere. Må selvsagt ta av deg bukse + truse. Selve UL-apparatet er en slags "dildodings" (vet ikke hvilket annet ord jeg skal bruke ) som de smører inn med glidemiddel og fører inn i skjeden. Kan være litt ubehagelig, men ikke vondt.

Da får du opp bildet på en skjerm, og legen forklarer hva som er hva. Det skal være en sykepleier tilstede, i hvert fall om det er en mannlig lege.

Jeg hadde ikke med mannen min når jeg var på vaginal UL (8+0), men det må nesten bli opp til dere om dere føler at det er naturlig. Kanskje greit å ha litt psykisk støtte om du er veldig engstelig...? Evt. kan han være med og holde deg med selskap før og etter undersøkelsen, om dere føler det blir rart at han er med inn.

[Midnattsol]

Ellers; Jeg har fått ul-time på Majorstuaklinikken, og de sa at de kun tar vaginal ultralyd så tidlig i svangerskapet. Greit for meg, forsåvidt - jeg regner med at det er fordi ungen ikke ligger i magen ennå? Fikk dere som har hatt tidlig ul også vaginal ultralyd? Hvordan foregår det, sånn helt konkret? Var mannen deres med på det? Kjæresten er litt engstelig for dette at jeg skal ligge i en sånn stol og "brette ut alt", tror han er redd for at han vil føle seg litt utilpass ...

Vaginal UL er ikke noe å grue seg til. Ikke vondt eller noe. Eneste jeg syntes var ubehagelig var en følelse av at jeg måtte tisse, men de ber deg sikkert gå på do først. Hvis ikke - så gjør det.

Samboeren min var med, ja. Legen ba han stille seg bak/på siden av den stolen. Min samboer følte seg ikke utilpass og var glad han var med og fikk sett det samme som jeg fikk se.

Og en annen ting: KG kan være et helvete for engstelige sjeler - leter man, finner man alltid foruroligende fakta og skumle historier. Men - så glad jeg er nå for at jeg kan komme hit med mine tanker og bekymringer og få råd, støtte og trøst fra alle dere!

Tusen takk, jenter - det betyr så mye!

KG og internet i det hele tatt kan være et helvete for engstelige sjeler. Jeg orker ikke lese så mye av disse tragiske og triste opplevelsene folk har hatt så fremt jeg kan unngå det. Jeg er for eksempel ikke på Snart Mamma-forumet, for jeg synes det er overhysteriske damer der. Jeg driver heller ikke å søker på diverse ting, noe jeg kanskje gjorde mer før, men jeg har lært. Det hjelper ikke.

[Lilith]

Vaginal UL er ikke noe å grue seg til. Ikke vondt eller noe. Eneste jeg syntes var ubehagelig var en følelse av at jeg måtte tisse, men de ber deg sikkert gå på do først. Hvis ikke - så gjør det.

Samboeren min var med, ja. Legen ba han stille seg bak/på siden av den stolen. Min samboer følte seg ikke utilpass og var glad han var med og fikk sett det samme som jeg fikk se.

Høres bra ut! Fikk du med bilder? Hva så de etter? Er det som en vanlig ul å regne, eller er det ting de ikke kan se før i uke 18?

KG og internet i det hele tatt kan være et helvete for engstelige sjeler. Jeg orker ikke lese så mye av disse tragiske og triste opplevelsene folk har hatt så fremt jeg kan unngå det. Jeg er for eksempel ikke på Snart Mamma-forumet, for jeg synes det er overhysteriske damer der. Jeg driver heller ikke å søker på diverse ting, noe jeg kanskje gjorde mer før, men jeg har lært. Det hjelper ikke.

Ja, det er sant - det er ikke bare-bare med informasjonsoverflod ... Jeg prøver å bekytte meg selv, jeg også, og er ikke på noen andre forum enn KG. Prøver å la være å katastrofe-google, også ...

[Midnattsol]

Jeg fikk ikke med bilde. De skrev ut et og hefta det med en binders til et ark, sikkert til arkivering. Men det er nok godt mulig at du får med bilde. Jeg var på sykehuset på UL, det skal jo ikke du.

De så etter om alt var som det skulle, også målte de det og beregna ut ifra det hvor langt jeg var på vei. Dette var ikke en vanlig ul sånn sett, jeg vet ikke om jeg hadde fått den hadde det ikke vært for at jeg mista et par måneder før.

Min neste ul, den ordinære, da får jeg se om det har utvikla seg som det skal. Kjenner jeg gruegleder meg.

[Lilith]

Aha. Takk for svar, og krysser fingrene for at alt ser bra ut på din ordinære ul! Skjønner godt at du grugleder deg ...

[Midnattsol]

Er enda tre uker til, men har en jordmortime før det. Skal bli godt å lufte tanker og kanskje høre hjertet?!

Masse, masse lykke til du også. Alt er helt sikkert som det skal, men som sagt, jeg skjønner deg veldig godt.

[Lilith]

Å, ja det blir kjempespennende hos jordmor! Hjertelyd ... :rødme: Når har du time?

[Midnattsol]

6. februar har jeg time hos jordmor. Enda leeenge til synes jeg.

[Knøttet]

Ellers; Jeg har fått ul-time på Majorstuaklinikken, og de sa at de kun tar vaginal ultralyd så tidlig i svangerskapet. Greit for meg, forsåvidt - jeg regner med at det er fordi ungen ikke ligger i magen ennå? Fikk dere som har hatt tidlig ul også vaginal ultralyd? Hvordan foregår det, sånn helt konkret? Var mannen deres med på det? Kjæresten er litt engstelig for dette at jeg skal ligge i en sånn stol og "brette ut alt", tror han er redd for at han vil føle seg litt utilpass ...

Vaginal ultralyd er ikke noe ekkelt eller vondt, syntes jeg iallfall. Litt "rart" siden det føles som en gu, men den følelsen går fort over. Jeg fikk det i uke 12, pga jeg var så klønete og gikk på det rekkverket

Og en annen ting: KG kan være et helvete for engstelige sjeler - leter man, finner man alltid foruroligende fakta og skumle historier. Men - så glad jeg er nå for at jeg kan komme hit med mine tanker og bekymringer og få råd, støtte og trøst fra alle dere!

Tusen takk, jenter - det betyr så mye!

Man blir jo ikke mindre bekymret av å lese om alle sa-ene, og ma-ene og alt annet negativt her inne og andre steder... Merker godt at jeg blir påvirket. Det gjelder vel å slutte å lese når du ser at det går den retningen, og ikke å søke opp slike ting om man er bekymret. Iallfall har jeg sluttet å gjøre det, for det skal så lite til før man bekymrer seg!