uten venner

[Abraxas]

.....

Endret 22. juni 2009 av Abraxas

[Gjest Gjest]

Det er nok slik at de som er veldig utadvendte og ubersosiale av seg, lett kommer i kontakt med andre mennesker og av den grunn får større sjanse til å skaffe seg flere venner. Det er ofte også slik at disse personene helst blir venner med andre som er samme sosiale og utadvendte type som dem selv.

Jeg er av den mer rolig typen, ikke inadvendt, men rolig. Selv blir jeg utslitt av den type mennesker som er sosialt høylydt og bråkete av seg. Liker det ikke, og ønsker av den grunn ikke ha slike venner. Tror ikke de liker min stil heller, for å si det sånn.

Så det å komme i kontakt med andre menesker som er mer like meg selv, er ikke så enkelt. De holder seg helst ifred og ro hjemme hos seg selv, akkurat som jeg gjør. Så da blir det heller ikke så enkelt å knytte nye kontakter og finne nye venner.

Men jeg trives nå godt alene og synes jeg er et riktig så trivelig selskap, og godt er det. Hadde vært verre om jeg ikke trivdes i mitt eget selskap, da sliter man litt ja.

[Gjest Gjest]

Ser de som har mann, barn,jobb og er sliten og ikke orker mere om dagene etter jobb. Hva med dere som ikke har barn eller barna flyttet hjemmefra.

For meg er ikke barna venner. Mannen er min mann, han er ikke den som skal fylle mitt sosiale behov.

Så mine dager blir å være på nett, ta en tur til byen, gå på kafe.'

jeg treffer folk jeg kjenner som jeg hilser på,men de er ikke venner.

på kveldstid så er jeg alene mye.

Er min mann på reise, så er jeg også alene. Enda så kan jeg si at jeg trives med det,men hva når jeg blir eldre? fortsatt helt alene?

hvorfor det er slik+ Aner ikke.

På jobb er jeg blitt brskrevet som en kjekk,morsom dame.

Ikke er jeg stygg. ren i tøyet og nydusjet hver dag.

Dette har ført til at jeg er mer og mer hjemme. Skyer kan være nok til at jeg avlyser en utedag.

Så hva kan vi gjøre vi som vil,men får det ikke til.

jeg kan ikke tenke meg noe kurs.

tydeligvis er det mange av oss, så skulle du gå på kafe og du ser meg sitte der, så kom gjerne bort å ta en tekopp sammen med meg

[Gjest metoo]

Jeg er en av dem uten venner.

En typisk dag..

Gå på forelesning. Kjenner ikke noen der, drar hjem etterpå.

Kose med katten,

Lese en bok eller se på tv.

Gråte meg i søvn.

Det er trist å måtte tilbringe bursdagen sin alene uten at noen ringer.

Det er trist å nesten ikke huske hvordan ens egen stemme høres ut fordi den brukes så sjelden.

Det er trist å tenke på at jeg kunne vært en av dem som hadde ligget død i leiligheten i ukesvis før noen hadde oppdaget det.

Nei, familien min bryr seg ikke særlig hardt om hvordan jeg har det.

Og jeg er bare 24.

Så ja, jeg skulle gjerne vært ufødt, for det er ganske uutholdelig å ha det slik.

Jeg fatter ikke hvordan andre som sier de er "venneløse" kan trives med å ha det slik?

Heisann, jeg har det på akkurat samme måten. Pussig. Eller kanskje ikke så pussig for jeg hører jo stadig vekk at det er så mange enslige.

Det er på en måte leit at du ikke føler at noen bryr seg om hvordan du har det, men på den annen side, jeg har dårlig samvittighet ovenfor de som bryr seg for at jeg er singel og sitter hjemme foran pc-en istedenfor å knytte mer kontakter.

Litt av problemet mitt er at jeg ikke har vært forelska i noen siden barneskolen, og at jeg er flau over at jeg ikke har kjæreste når jeg er sammen med venner. Jeg tenker at de må tro jeg tenner på noen av samme kjønn, eller barn og dyr eller verre ting. Det fins i alle fall ingen ytre elementer som skulle tilsi at jeg er ensom. Så på en måte føles det litt tryggere å bare isolere seg.

Det som er litt vanskelig er at det ikke blir noe lettere å treffe venner med årene, hvis en ikke pleier bekjentskapene sine blir det bare færre og færre parties og moro en blir invitert med på... ond sirkel det der.

Men allikevel litt godt å vite at en ikke er den eneste.

[Gjest Mysticgirl]

Mange gjør vel den feilen at de mister kontakt med venner når de får seg kjæreste og barn. Da fyller hverdagene seg selv liksom. Hva med den dagen de blir alene og ungene har flyttet ut?

Da kan det lett bli slik at ingen ser deg...

Heldigvis får jeg lett nye venner også.Tror ikke jeg hadde overlevd uten venner...Jeg har både mann og barn, men venner fyller livet ditt med noe mer.. Venner er utrolig viktig for meg, og for at jeg skal føle meg bra!

Venner kan du betro deg til om alt,,dele ting med og ha det artig med. Gå på kino,spise sammen og ut på byen sammen..

Blir ikke det samme med mannen liksom.Venner er kjempeviktig for meg!

[(-:Domino:-)]

Klart venner er viktig, men hvor sosiale vesener vi er, varierer nok mye.

Mine venner bor ikke i samme by som meg, de nærmeste rundt 4-5 mil unna og andre flere timer og en dagsreise unna.

Jeg har ikke det store behovet for å løpe rundt med venner hver dag, det hadde jeg ikke orket ved siden av å ha en mye bortreist samboer som jeg prioriterer tid med når han er hjemme, annen familie og full jobb, men det er klart jeg kunne absolutt tenkt meg venner som bodde nærmere meg, hvor det var mye lettere og ikke krevde fullt så mye planlegging for å få til et kafètreff.

[Gjest Gjest]

nei, jeg har ikke behov for å fly rundt med venner hele tiden, men vert greit med en gang i uken på kafe eller noe.

vert greit at noen ringte også.

[Gjest Lykkeliky]

Interessant tråd, vet den er gammel, men jeg er ny her!

Trodde nesten jeg var alene med å ha veldig få venner, jeg. Har ei venninde jeg snakker med innimellom, ellers blir det mest familie jeg har kontakt med utenom jobben. Jeg har i og for seg valgt å ha det sånn selv, da jeg trivdes veldig godt alene. Syntes "small-talk" og prat om dill og dall, unger og brudekjoler er drittkjedelig!!

Har samboer som er mye borte og barn som tar mye tid. Føler at tiden jeg ikke bruker på barna er god å ha for meg selv. Før (i ungdomstida,) hadde jeg drøssevis med venner, var sammen med folk støtt.

Å være "venneløs" er nok en tabu i vårt samfunn, bare se på facebook! Jeg må le da jeg ser folk som har 430 venner!!

[Gjest Moncler]

Jeg er en av dem uten venner.

En typisk dag..

Gå på forelesning. Kjenner ikke noen der, drar hjem etterpå.

Kose med katten,

Lese en bok eller se på tv.

Gråte meg i søvn.

Det er trist å måtte tilbringe bursdagen sin alene uten at noen ringer.

Det er trist å nesten ikke huske hvordan ens egen stemme høres ut fordi den brukes så sjelden.

Det er trist å tenke på at jeg kunne vært en av dem som hadde ligget død i leiligheten i ukesvis før noen hadde oppdaget det.

Nei, familien min bryr seg ikke særlig hardt om hvordan jeg har det.

Og jeg er bare 24.

Så ja, jeg skulle gjerne vært ufødt, for det er ganske uutholdelig å ha det slik.

Jeg fatter ikke hvordan andre som sier de er "venneløse" kan trives med å ha det slik?

Hei!

Jeg har hatt det nesten på samme måte som deg i perioder. Tror du trenger hjelp til litt nye ting. Selv har jeg vært hos psykolog for terapi og gått til psykoterapaut og fått hypnoterapi. Jeg kommer aldri til å bli den mest populære og eller den som har masse ubesvarte anrop hver dag, men likevel har ting forbedret seg veldig. Etter jeg klarte å bli litt mer åpen har folk vært mer åpen tilbake også. Endelig har jeg fått tilbakemeldinger som "Det er koselig at du er sammen med oss" osv. Andre forbedringer som har skjedd er at jeg har begynt å bli invitert på fester og i dag bor jeg sammen med venner. Etter jeg fikk utvidet nettverket mitt merker jeg også at jeg setter mer pris på alenetid, så nå synes jeg det er hyggelig både å være sammen med andre og å være alene. Har behov for begge deler.

Jeg vet at du også kan forandre på situasjonen din. Du trenger bare litt hjelp til å komme i gang. Nå vet ikke jeg om du har gjort noe for å prøve å løse problemet, men har du fosøkt på noe, men mislykkes så ikke gi deg. Det finnes garantert muligheter for at du kan få et lykkelig liv.

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen venner, men har likevel ingen problemer med å få tiden til å gå. Jeg er en rolig person som ikke kjeder seg så lett, og trives godt med å lese (masse!), se på TV og DVD, drive med data, leke med kattene mine, trene og småpusle med ting, når jeg er hjemme (som jeg som oftest er). Utenfor hjemmet går jeg en del på teater/opera/ballett og innimellom på Cinemateket.

Hei!

Du hadde veldig mange liknende interesser som meg, og beskriver ellers en hverdag liknende min!

Jeg har også veldig få venner. Men tida går jo den, jobben tar mye tid, og så har jeg faktisk behov for alenetid i løpet av dagen. Innimellom savner jeg selvsagt flere venner, men jeg er veldig flink til å aktivisere meg selv også og trives i eget selskap.

Kanskje trefforumet her på KG er en ide for å komme i kontakt med noen med liknende interesser?

[Gjest Gjest]

(først vil jeg kommentere at jeg lurer på hvorfor denne tråden ligger på skråblikk, den er da seriøs nok..)

Jeg tror det er et poeng at man av og til må jobbe med sin egen innstilling, kanskje både til seg selv og andre. Det er viktig å huske på at det er vanskelig for andre å ta kontakt med noen som kanskje virker avvisende, ikke gir positive signaler tilbake osv. "Andre" er gjerne (nesten) like usikker som man kan være selv, selv om de er mer utadvente.

Jeg kjenner meg igjen i det endel av dere skriver - jeg var veldig lite utadvent da jeg var yngre, og det verste var nok at jeg gikk mye og tenkte på hvor sær og ensom jeg var. For jeg hadde faktisk venner; flere av dem har jeg god kontakt med i dag, 15 år etter. For min del var det mitt eget selvbilde jeg måtte justere - falle til ro med at jeg faktisk trives med å gjøre mange ting alene selv om jeg kunne invitert noen med meg, at jeg ikke LIKER å være midtpunkt eller at andre forventer å få kveldens underholdning fra min kant. Jeg har også blitt mindre sjenert og flinkere til å ta initiativ til å bli bedre kjent med folk jeg liker. For meg har det også vært viktig å innse at jeg ikke trenger å omgåes noen bare fordi DE vil, jeg kan velge selv hvem som er vennene mine (såframt det er gjensidig, selvsagt). Det letter litt på det "orket" det ellers kunne vært å sosialisere seg; at det ikke er for en hver pris, men på mine premisser.

Det skal riktignok sies at det ikke er like lett i alle situasjoner å bli kjent med noen. Jeg har vært heldig og både beholdt noen gode barndomsvenninner, og fått nye venner underveis gjennom studiene. Men jeg merker at det kan være vanskelig å bli kjent med nye mennesker når man har blitt "voksen", og det er sikkert ikke like lett å bli kjent med noen på alle studiesteder heller. Ellers er det vanskelig å flytte til et sted hvor man ikke kjenner noen, synes jeg - jeg har bodd her jeg bor i flere år nå, men knapt blitt kjent med noen, og ikke fått nye _venner_. Heldigvis føler jeg meg ikke ensom fordi jeg fortsatt vet jeg har vennene mine andre steder

[Gjest Gjest]

Menn fra nettet er loosers! Finn deg venner IRL da!

[Gjest Gjest]

Det er trist å måtte tilbringe bursdagen sin alene uten at noen ringer.

Det er trist å nesten ikke huske hvordan ens egen stemme høres ut fordi den brukes så sjelden.

Det er trist å tenke på at jeg kunne vært en av dem som hadde ligget død i leiligheten i ukesvis før noen hadde oppdaget det.

Hva liker du? Hva tenker du? Hva slags livssyn har du? Hva studerer du? Kanskje vi har noe til felles? Mailevenner?

[Enid]

Menn fra nettet er loosers! Finn deg venner IRL da!

Det var vel litt vel dømmende. Du kjenner vel ikke alle som holder til på nettet? Personlig har jeg møtt flere på nettet som jeg senere har møtt i virkeligeten. Jeg har derfor erfart at det er med folk på nettet som det er med folk i virkeligheten, noen er tapere, drittsekker osv, andre er herlige mennesker. Ikke døm noen du ikke kjenner så raskt..

[Wonders]

bor du i Oslo? VIl du treffe flere fra KG på fredag? Ikke gråt, møt opp

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...79839&st=80

[Gjest også uten venner]

Fant denne litt gamle tråden når jeg søkte på ensomhet/ingen venner.

Fikk jo litt trøst av å se at man ikke så alene om slike ting.

Jeg bare lurer på om det er noen her som kunne tenke seg å evt. få en god venninne? Ser det arrangeres KG-treff med jevne mellomrom, men jeg tør ikke møte opp på sånne samlinger

Hvis det er noen som har det litt som meg, litt felles interesser osv. så hadde jeg blitt hoppende glad om du sier fra! Da kan vi utveksle mailadr.

Meg = ingen venninner, har mann&barn, er i slutten av 30-årene, bor i Oslo/omegn, glad i dyr, natur, trening, turer, bøker,

musikk, koselige hjemmekvelder m.m. Røyker ikke, veldig sjelden alkohol. Stille og rolig.

Ønsker meg en god venninne som jeg kan treffe i ny og ne. Besøke hverandre, dra på turer sammen osv.

Finnes det noen her tro?

[Bex]

Jeg er en av dem uten venner.

En typisk dag..

Gå på forelesning. Kjenner ikke noen der, drar hjem etterpå.

Kose med katten,

Lese en bok eller se på tv.

Gråte meg i søvn.

Det er trist å måtte tilbringe bursdagen sin alene uten at noen ringer.

Det er trist å nesten ikke huske hvordan ens egen stemme høres ut fordi den brukes så sjelden.

Det er trist å tenke på at jeg kunne vært en av dem som hadde ligget død i leiligheten i ukesvis før noen hadde oppdaget det.

Nei, familien min bryr seg ikke særlig hardt om hvordan jeg har det.

Og jeg er bare 24.

Så ja, jeg skulle gjerne vært ufødt, for det er ganske uutholdelig å ha det slik.

Jeg fatter ikke hvordan andre som sier de er "venneløse" kan trives med å ha det slik?

Nå ble jeg så trist! Det går veldig inn på meg å lese at noen kan føle seg så ensomme! Skulle så gjerne gjort noe for å hjelpe, om jeg kunne!

Innlegget ditt er noen måneder gammelt, så håper virkelig at situasjonen har endret seg for deg! Om ikke, håper jeg at nyttårsforsettet ditt blir å utfordre deg selv til å oppsøke nye miljøer, sånn at du kan bli kjent med noen. Siden du går på forelesninger, er du sikkert student. Og som student har man jo en gyllen mulighet til å lage et nytt nettverk. Hva med å melde seg inn i en studetnforening? Det finnes ofte mange forskjellige.

Der jeg studerte hadde vi en prest og en annen veileder man kunne snakke med om tunge følelser, kanskje dere også har noe sånt??

Håper virkelig du føler det annerledes nå

[Bex]

Heisann, jeg har det på akkurat samme måten. Pussig. Eller kanskje ikke så pussig for jeg hører jo stadig vekk at det er så mange enslige.

Det er på en måte leit at du ikke føler at noen bryr seg om hvordan du har det, men på den annen side, jeg har dårlig samvittighet ovenfor de som bryr seg for at jeg er singel og sitter hjemme foran pc-en istedenfor å knytte mer kontakter.

Litt av problemet mitt er at jeg ikke har vært forelska i noen siden barneskolen, og at jeg er flau over at jeg ikke har kjæreste når jeg er sammen med venner. Jeg tenker at de må tro jeg tenner på noen av samme kjønn, eller barn og dyr eller verre ting. Det fins i alle fall ingen ytre elementer som skulle tilsi at jeg er ensom. Så på en måte føles det litt tryggere å bare isolere seg.

Det som er litt vanskelig er at det ikke blir noe lettere å treffe venner med årene, hvis en ikke pleier bekjentskapene sine blir det bare færre og færre parties og moro en blir invitert med på... ond sirkel det der.

Men allikevel litt godt å vite at en ikke er den eneste.

Husk at singel ikke betyr ensom! Det bør hvertfall ikke det! Jeg ville mye heller hatt singellivet mitt sånn jeg har det nå, enn å bytte ut nettverket mitt med èn kjæreste! Om vennene dine gjør deg flau for å være singel, er det de som har et problem. Veldig mange veldger å være single, for å fokusere på seg selv og karrieren eller noe. Selv har jeg vært singel i seks år, men tror ikke noen tror at jeg er homoseksuell. Og om de gjør, så so what?? Deres problem!

Det er som du sier, man må pleie kontaktnettet sitt for å bli inkludert. Det værste man kan gjøre er å isolere seg. Men om vennene dine "dømmer" deg fordi du er singel, ville jeg kanskje prøvd å bli kjent med noen nye venner.

Hva med å melde seg inn i en forening eller noe? Eller et kurs? Har du ingen interesser som du kan utvikle videre??

[Gjest aga]

Nå ble jeg så trist! Det går veldig inn på meg å lese at noen kan føle seg så ensomme! Skulle så gjerne gjort noe for å hjelpe, om jeg kunne!

Innlegget ditt er noen måneder gammelt, så håper virkelig at situasjonen har endret seg for deg! Om ikke, håper jeg at nyttårsforsettet ditt blir å utfordre deg selv til å oppsøke nye miljøer, sånn at du kan bli kjent med noen. Siden du går på forelesninger, er du sikkert student. Og som student har man jo en gyllen mulighet til å lage et nytt nettverk. Hva med å melde seg inn i en studetnforening? Det finnes ofte mange forskjellige.

Der jeg studerte hadde vi en prest og en annen veileder man kunne snakke med om tunge følelser, kanskje dere også har noe sånt??

Håper virkelig du føler det annerledes nå

Nå er ikke jeg den personen du skrev til, men når man har vært ensom og isolert en lang stund er det lett å utvikle apati og følelsen at man ikke passer inn lenger. Det går alltids an å tvinge seg selv inn i forskjellige miljøer, men det føles ikke noe bra i lengden, særlig hvis man ikke blir inkludert. Man må liksom ha venner for å få venner.

[Gjest Nursy]

nå venter jeg spennt på om jeg får kontakt i venne treff forumet. Må bare si det *trondheim!*