uten venner

[Gjest venn]

Ble inspirert av tråden venneløs eller ufødt.

Begynte å tenke på mine venner

Det er mest fam som er på besøk. Ingen nære venner som ringer/kommer innom. Kunne vel hatt flere venner,men.....

Dere som skriver at dere er helt venneløse hvordan tilbringer dere dagene?

på kafe alene? turer? kino? samles til middag?

savner dere ikke noe av dette?

Syns det er ok å ta en bytur, samtidig å avtale kafebesøk med noen.

[Gjest Wilhelmina]

Jeg har nesten ingen venner. Jeg har en kamerat som jeg pleier ta en kaffe med to-tre ganger i måneden. Utover dette har jeg to venninner som jeg ikke har sett siden jul, og knapt nok hatt kontakt med i det store og det hele, en kamerat jeg ikke har sett tiden oktober, bare fått to-tre meldinger siden den gang, og enda en kamerat jeg har truffet to-tre ganger hittil i år, men som melder flere ganger i måneden.

Nå i ferien merker jeg at det er litt lite. Utenom ferien går ukedagene med til jobb og trening, og litt lesing og filmseeing om kveldene. Da har jeg ikke så mye ork til å sosialisere og liker å bare være for meg selv. I helgene merker jeg også at det blir litt kjedelig.. Trener jo litt i helgene, og går på tur, og leser og ser film, men det er grenser for hvor lenge man gidder trene, blir jo sliten, og for mye lesing og filmseing tar på øynene merker jeg. Spiller litt piano, legger puslespill.. Og kjeder meg... Skulle gjerne hatt noen å finne på noe med i helgene, om så bare en tur ut for å spise, jeg er ikke noe "gå på byn" menneske. Spesielt ensom føler jeg meg hvis det har skjedd noe stor i livet mitt, og så oppdager jeg plutselig at jeg ikke har noen å fortelle det til.. Hvis jeg er sprekkeferdig av gode nyheter, og ender opp med å måtte fortelle det til kaktusen min i mangel av andre.

Tips til hva man kan gjøre alene i helgene er meget velkomne. Å få meg flere venner vet jeg ikke om jeg klarer.

[Gjest Gjest]

Tror det er mange som har få/ingen venner. De som er i jobb har jo et sosialt liv på dagtid,men hva med de som ikke er på jobb?

Jeg er kjent for å ha godt humør, real og en hyggelig person. Det er beskrevet av tidl venner/kolegaer,men ingen venner på fritiden/ferie. Lite familie også. Hvorfor vet jikke.

Det er vel bare slik med oss da? Særlig om du ikke er barnefødt på plassen du bor. Har ikkee felles bakgrunn? vet ikke. Er blitt såpass voksen at jeg har sluttet å grunne på det.

Noen vil si, begynn på kurs osv. Har prøvd. Hjelper ikke.

[Gjest Karita]

Er man "venneløs" blir man stigmatisert.

Jeg tror det er temmelig mange som ikke har venner i dag. Men pga redsel for at andre (familie, kollegaer, nabolaget) skal se på deg som er taper eller sosial særing, tør man ikke si at man er "viggo-venneløs". Det kan være mange årsaker til at man har mistet sitt nettverk (flyttet til utlandet, rotløs oppvekst, mye flytting, bytting av skoler/jobb osv).

Tenk, om man våget å være ærlig å si at man er ensom. Vedder på mange vil åpne seg for deg og innrømme at de også er det.

Folk dør i leilighetene sine og det jo går månedsvis før det blir oppdaget.

[Gjest Gjest]

man kan være like ensom med mange venner som med ingen venner. Ensomhet har egentlig ikke noe og si om man har venner heller ikke. Det har mer med psyken å gjøre.

for min del er jeg lykkelig alene. med venner med familie

det handler egentlig bare om og like seg i sitt eget selskap gjør man det så blir man ikke ensom. Uansett om man har venner eller ikke

[Cata]

Jobb, internett (KG +++), trening, bøker, reiser, kafébesøk en sjelden gang (alene selvsagt) og vinterstid blir det litt TV-titting. Får da dagene til å gå uten de helt store problemene.

Trives stort sett i eget selskap og må forholde meg til såpass mange mennesker på jobb at vanligvis føles det helt greit å være alene om kveldene. Men en gang i blant hadde det selvsagt vært hyggelig å kunne ta en kaffe med en venninne, og savner en real runde "jenteprat" i ny og ne.

[Gjest Gjest]

DEt er skam å innrømme at man er venneløs. Savner å skravlemednoen, gå på besøk,ta imot besøk,

Invitere de til bursdag\jul b.l.a.

Det er susselig å snakke med folk bare på nett.

nett er ingen reell verden. de kan være hvem som helst.

Har noen tenkt over hvorfor de er venneløs

Er det spesielt de som ikke har barn eller de som ikke har barn boende hjemme lengre?

[Gjest Gjest]

Vet ikke om det er noen trøst men:

Har en god andel nære venner og ikke nære men føler meg jo av og til ensom allikevel. Alle jeg kjenner har det på sammen måte til tider, fordi man han jo tross alt hver sine liv. F.eks er det ikke alltid folk er tilgjengelige akkurat når en selv ønsker å finne på noe eller trenger å bare skravle om ingenting. De færreste jeg vet om har en "friends" type vennegjeng etterhvert som man blir eldre og mer etablerte på hver sin kant.

Et par av mine venner har meg som eneste venn og merker at de nok er litt preget av det. De tar sjeldnere initiativ til å finne på ting (fordi de er redde for å trenge seg på?) og blir veldig stille hvis vi er en større gruppe. De er gjerne også blandt de første som går hjem om vi finner på noe. Noen som kjenner seg igjen?

[Altena]

Er man "venneløs" blir man stigmatisert.

Jeg tror det er temmelig mange som ikke har venner i dag. Men pga redsel for at andre (familie, kollegaer, nabolaget) skal se på deg som er taper eller sosial særing, tør man ikke si at man er "viggo-venneløs".

Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Jeg er en typisk "viggo-venneløs" type....har to bestevenninner(en som bor her i landet og en utenlandsk som jeg har møtt over nettet + en gang da jeg besøkte henne) og that's it. Tro det eller ei, men jeg trives faktisk på den måten. Jeg har ikke et overveldende behov for å være verdens mest sosiale, derimot synes jeg det er helt greit å være hjemme for seg selv og jeg finnes ikke ensom i det hele tatt.

Det som plager meg mest er den evige "sympatien" andre hele tiden kommer med. "Åå, dakars deg....har du ikke noen venner du?" Jeg er så utrolig lei av det Det verste presset kommer nok fra min mor, som dessverre er verdens mest über-sosiale vesen selv. Min far er stikk motsatt, akkurat som meg trives han godt i sitt eget selskap. Til tider synes jeg faktisk det er flaut å være en slik "usosial" person, dette fordi jeg føler det som ubehagelig å bli sett litt ned på og karakterisert som en annen særing. Ble mye mobbet i barndommen og ungdomsårene og dette har i aller høyeste grad ført til dårlig selvtillit og at jeg er ganske så sjenert av meg. Liker rett og slett ikke å løpe bort til folk og ta initiativ til kontakt, så jeg venter helst til de tar kontakt først. Jeg kan med glede snakke med folk og er slett ingen einstøing som ikke har vært i kontakt med andre enn familien de siste ti årene. Men stort sett liker jeg meg best i selskap med folk som jeg føler meg komfortabel med, henholdsvis familien og de få vennene jeg har

[Gjest StockDama]

Jeg har to venner, som bor i Finnmark, så det sier seg selv at jeg ikke bare kan tusle en tur bortover (bor i hønefoss nå).

Her nede kjenner jeg bare sambo og hans venner, men det blir ikke helt det samme, ikke på nær det samme. Men jeg trur jeg ville blitt lettere frustrert om jeg ikke hadde noen å klenge på i tide og utide, heldigvis har jeg sambo til det.

Men joda, jeg savner litt noen å gå på kafe eller noe med, men nå er ikke jeg en av de som bare kan gå rett bort til en person og begynne å snakke med de, så jeg får heller holde meg venneløs inntill videre.

På fritiden så driver jeg på med noe foto, noe grafisk, noe tegning, maling, tusle rundt omkring og se filmer.

[Gjest VENNETREFF FORUM NYTT PÅ KG]

VI har fått, vi har fått VENNETREFF FORUM

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showforum=122

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen venner, men har likevel ingen problemer med å få tiden til å gå. Jeg er en rolig person som ikke kjeder seg så lett, og trives godt med å lese (masse!), se på TV og DVD, drive med data, leke med kattene mine, trene og småpusle med ting, når jeg er hjemme (som jeg som oftest er). Utenfor hjemmet går jeg en del på teater/opera/ballett og innimellom på Cinemateket.

[Gjest Nedfallsgjest]

Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Jeg er en typisk "viggo-venneløs" type....har to bestevenninner(en som bor her i landet og en utenlandsk som jeg har møtt over nettet + en gang da jeg besøkte henne) og that's it. Tro det eller ei, men jeg trives faktisk på den måten. Jeg har ikke et overveldende behov for å være verdens mest sosiale, derimot synes jeg det er helt greit å være hjemme for seg selv og jeg finnes ikke ensom i det hele tatt.

Det som plager meg mest er den evige "sympatien" andre hele tiden kommer med. "Åå, dakars deg....har du ikke noen venner du?" Jeg er så utrolig lei av det Det verste presset kommer nok fra min mor, som dessverre er verdens mest über-sosiale vesen selv. Min far er stikk motsatt, akkurat som meg trives han godt i sitt eget selskap. Til tider synes jeg faktisk det er flaut å være en slik "usosial" person, dette fordi jeg føler det som ubehagelig å bli sett litt ned på og karakterisert som en annen særing. Ble mye mobbet i barndommen og ungdomsårene og dette har i aller høyeste grad ført til dårlig selvtillit og at jeg er ganske så sjenert av meg. Liker rett og slett ikke å løpe bort til folk og ta initiativ til kontakt, så jeg venter helst til de tar kontakt først. Jeg kan med glede snakke med folk og er slett ingen einstøing som ikke har vært i kontakt med andre enn familien de siste ti årene. Men stort sett liker jeg meg best i selskap med folk som jeg føler meg komfortabel med, henholdsvis familien og de få vennene jeg har

Vil bare si.. det der er nesten en beskrivelse av meg selv.. kjenner veldig igjen det at mora mi er sosial, og jeg ikke..

..men jeg er mann, da.

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen venner, men har likevel ingen problemer med å få tiden til å gå. Jeg er en rolig person som ikke kjeder seg så lett, og trives godt med å lese (masse!), se på TV og DVD, drive med data, leke med kattene mine, trene og småpusle med ting, når jeg er hjemme (som jeg som oftest er). Utenfor hjemmet går jeg en del på teater/opera/ballett og innimellom på Cinemateket.

Jeg er som deg jeg!

Liker å ha det som jeg har det!Har jobb, samboeren min har jobb og sønnen min går såklart på skole.

Når jeg kommer hjem fra jobb, elsker jeg bare å slappe av etter at middagen er fortært!Har nok med barnet mitt og alt gjøremål der.Slappe av på soffaen forran pc/tv mens samboer sitter i soffaen ved siden av meg-

Når helgen kommer er det godt å slappe av hele dagen, dra på handletur med samboer og barn.Komme hjem å slappe av, ordne littt i hus og hage,se på tv,spise god mat å kulen!

Jeg trives med meg og mitt og venner på jobben!

Av og til går samboer og jeg ut å da treffer jeg venners venner med flere!Er ofte i familieselskap også.

Det holder for meg.

Det holder for meg!

Liker også å bare være helt alene!

[NancyPants]

Jeg er ikke venneløs, men mine venner bor ikke nærmt i tillegg til at vi alle har så jævlig mye vi skal gjøre hele tiden! De har studier, jobb, reising osv i lange baner, og jeg er ikke det spøtt bedre enn dem og har flere ganger det siste året takket nei til fester o.l bare fordi jeg var for sliten etter mann, barn, jobb og studier til å gidde å lea på meg. :icon_neutral:

Det blir ikke mye vennekontakt her heller, nei. Skikkelig dumt er det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli flinker/få mer overskudd til å gidde å finne på mer.

[mysan]

Jeg har et par gode venninner, men jeg er ikke så opptatt av å treffe dem hele tiden. Det holder å vite at de er der og så kan vi snakkes innimellom.

Jeg er nok en ganske god "loner" og trives alene hjemme med tv og data.

Snakker med folk på msn når det faller seg sånn, og det er igrunnen greit nok..

Arbeidsdagene er såpass travle at det er godt å slippe på fritiden. Jeg er sikkert gammel og kjedelig.

[Gjest Gjest]

Jeg er en av dem uten venner.

En typisk dag..

Gå på forelesning. Kjenner ikke noen der, drar hjem etterpå.

Kose med katten,

Lese en bok eller se på tv.

Gråte meg i søvn.

Det er trist å måtte tilbringe bursdagen sin alene uten at noen ringer.

Det er trist å nesten ikke huske hvordan ens egen stemme høres ut fordi den brukes så sjelden.

Det er trist å tenke på at jeg kunne vært en av dem som hadde ligget død i leiligheten i ukesvis før noen hadde oppdaget det.

Nei, familien min bryr seg ikke særlig hardt om hvordan jeg har det.

Og jeg er bare 24.

Så ja, jeg skulle gjerne vært ufødt, for det er ganske uutholdelig å ha det slik.

Jeg fatter ikke hvordan andre som sier de er "venneløse" kan trives med å ha det slik?

[Gjest kkleppej]

Jeg er en av dem uten venner.

En typisk dag..

Gå på forelesning. Kjenner ikke noen der, drar hjem etterpå.

Kose med katten,

Lese en bok eller se på tv.

Gråte meg i søvn.

Det er trist å måtte tilbringe bursdagen sin alene uten at noen ringer.

Det er trist å nesten ikke huske hvordan ens egen stemme høres ut fordi den brukes så sjelden.

Det er trist å tenke på at jeg kunne vært en av dem som hadde ligget død i leiligheten i ukesvis før noen hadde oppdaget det.

Nei, familien min bryr seg ikke særlig hardt om hvordan jeg har det.

Og jeg er bare 24.

Så ja, jeg skulle gjerne vært ufødt, for det er ganske uutholdelig å ha det slik.

Jeg fatter ikke hvordan andre som sier de er "venneløse" kan trives med å ha det slik?

Dette var trist å lese. Jeg er en av de heldige som har mange gode venner, og setter stor pris på de. Desverre kommer ikke venner av seg selv, men en må jobbe for å få de og en må jobbe for å beholde dem.

Som barn blir en venner bare en befinner seg i samme sandkasse, men som voksne er det ikke like lett. Men tenker en godt over det så treffer en faktisk mange mennesker i løpet av livet, enten det er på arbeidsplassen, frivillig arbeid, ute på byen etc. Det er ikke alle av oss som er like flinke til å ta kontakt med nye mennesker, men den er litt lettere når en gjør noe felles. Hva med å melde deg inn i et kor eller kanskje et politisk parti? Kanskje vil du delta i annet frivillig arbeid? I mange foreninger er det ofte vanlig å stikke ut en tur innimellom, men hvorfor ikke foreslå at dere etter en samling stikker ut for en kaffe? Kanskje en av de andre kunne tenke seg å bli med på kino en dag?

For å komme deg ut av en venneløs situasjon må du nok ofre noe selv. Du må komme deg ut av din komfortable sone og våge å ta kontakt med andre. Kanskje får du nei, men er det tross alt verdens undergang?

Også når en har fått venner kreves det hardt arbeid, men det er verdt det. Om ikke annet krever venner tid og omsorg.

Lykke til i allefall.

[billie]

Jeg har et par veninner som jeg holder kontakten med og det holder i massevis for meg. (en bor mange mil herifra) Hvis jeg ville så kunne jeg hatt masse flere venner,det vet jeg. Men saken er at jeg har egentlig ikke lyst på mange venner! Jeg stortrives med samboeren min eller alene.

har skole og jobb på dagtid/kveld og utover det nyter jeg å gjøre hva jeg vil..shoppe,spille,surfe,lage mat,se film,pusle i heimen +++

Nei, er nok en slags "loner" jeg og.. Og jeg ville ikke hatt det noe anderledes.

Er enig i at det å være ensom har ingen betydning om man har masse mennesker rundt seg eller ikke. Jeg hadde en periode hvor jeg var mye sammen med endel folk da jeg flyttet hit, og aldri har jeg følt meg så ensom som da.

[billie]

Jeg har et par veninner som jeg holder kontakten med og det holder i massevis for meg. (en bor mange mil herifra) Hvis jeg ville så kunne jeg hatt masse flere venner,det vet jeg. Men saken er at jeg har egentlig ikke lyst på mange venner! Jeg stortrives med samboeren min eller alene.

har skole og jobb på dagtid/kveld og utover det nyter jeg å gjøre hva jeg vil..shoppe,spille,surfe,lage mat,se film,pusle i heimen +++

Nei, er nok en slags "loner" jeg og.. Og jeg ville ikke hatt det noe anderledes.

Er enig i at det å være ensom har ingen betydning om man har masse mennesker rundt seg eller ikke. Jeg hadde en periode hvor jeg var mye sammen med endel folk da jeg flyttet hit, og aldri har jeg følt meg så ensom som da.