Hva gjør vi når venner skal dø?

[LilleBille]

Døden er jo egentlig blitt så fjern – vi har aldri lært å forholde oss til døden på nært hold.

Jeg skulle ønske jeg hadde lært mer om hvordan jeg best kan være til stede for henne – og hennes. Jeg føler ord blir så fattige – jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg sørger – men kan jo ikke ”belemre” henne med min sorg – hun har mer nok med sin egen.

Hvordan kan man best være der for venner som skal dø? De trenger oss – men hvordan?

Selvfølgelig er jeg tilgjengelig – og stiller opp på de ting jeg kan, og prøver også å være til hjelp for partneren – på de måter jeg kan.... men både ord og handlinger blir så små i en vond tid.

Det å snakke sammen blir ofte vanskelig.

Det er grenser for hvor mye det er aktuelt/nødvendig å snakke om sykdom og død – men tanken ligger jo i bunn hele tiden.

Selv om hun sier at ”selv om jeg er dausjuk – gjør det fortsatt like vondt for deg å klemme fingeren” – og det er jo sant – men mine plager er likevel så små.

En ting er å snakke om gamle minner - men det å snakke om dagligdagse ting virker ofte så makabert. Mine små frustrasjoner over jobb over kolleger – over foreldre – over barn – blir bare så små i forhold til hva hun står overfor.

Jeg føler at jeg ikke har rett til å klage - hun har aldri sagt det – heller tvert i mot .. men likevel.

Det å snakke om planer fremover kjennes også feil – jeg kan glede meg over hva jeg skal gjøre sammen med mine barn – hun vet at hun skal dø fra sine.

Jeg kan glede meg til ting å gjøre med famile og venner – hun har ikke noe å se frem til.

Jeg synes ikke jeg kan snakke om det jeg gleder meg til – selv om jeg vet at hun egentlig gleder seg med meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde visst hva som var riktig ... men på den andre siden – det er vel ikke noen fasit – men det hadde vært så mye lettere.

[Gjest Gjest]

Vær et medmenneske LilleBille, og medmennesker har lov å feile.

Prøv å være så positiv som mulig for henne.

Jeg vet ikke hvor langt hun har kommet, derfor er det vanskelig å gi konkrete råd. Men det vil nok virke positivt hvis du kan bistå henne til å kunne gjøre ting som kanskje er litt vanskelig å få til alene. En tur ut f.eks. Eller er det noe hun har spesielt lyst til?

Hun har kanskje lagd minnealbum for sine barn, ellers er det også en fin ting å kunne hjelpe til med. Hjelpe til med at de små historiene fra barndommen, som moren til det kjedsommelige gjentar mens barnet vokser opp, blir bevart.

Og ikke minst: Spør henne hva du kan gjøre. Vil hun ikke svare fordi hun ikke vil bry deg, så kan du omforumlere: Hva ville du ønsket noen kunne gjort for deg hvis du fikk hvem du ville til fri disp eller hva ville du gjort for meg hvis våre roller var byttet.

Våg å være direkte. Alvorlige syke er lei av lulling.

Så fint det finnes mennesker som deg LilleBille.

[Gjest lillebøll]

Har du spurt henne hvordan du best kan være der?

Kanskje hun faktisk ønsker at du snakker om små daglidagsefilleting, om klemte fingre og teite sjefer?

Ofte er det vel slik at venner og familie av dødsyke trekker seg litt unna med de daglige referatene og det blir fokusert vel mye på "hvordan te seg" og "hva skal jeg si".

Når jeg jobbet i helsevesenet synes enkelte av pasientene det var deilig å diskutere daglige saker som husarbeid, unger og biler som ikke vil starte i kulden.

Sykdomsfokuset kan bli veldig stort og enkelte setter pris på friminutt der de kan sløve med kaffe og småprat om ingenting.

Andre ganger så blir dette klart helt feil, og den syke ønsker fokus på sykdom, død o.l.

Ikke bare er alle personer forskjellig, men hver person har ulike dager og ulike ønsker til forskjellige tider.

Er dette en god venninne så er jo muligheten der til å snakke om dette, hvor vanskelig det er å vite hva man skal snakke om.

Bare tanker fra meg og mine erfaringer som ansatt i helsevesenet. Heldivis kanjeg vel si at jeg har kun hatt en venninne som var i en situasjon der hun kunne dø, og jeg tenkte som deg; hva skal jeg si..

[Gjest Gjest]

Jeg tror du kan snakke om hva som helst, egentlig, litt avhengig av hvordan hun selv tar det faktum at hun er døende. Min erfaring (som nokså fjern pårørende) er at den som skal dø ofte har et ganske avklaret og greit forhold til døden, selvsagt bortsett fra at det er forferdelig å skulle dø fra barn og familie. Men det at man selv skal dø takler syke ofte utrolig bra.

Jeg har ikke kjent mange som har skullet dø, men har jo sett noe gjennom bekjente og venners venner. Det virker som den syke ofte er like opptatt av "hverdagslige" ting og ulike interesser - eller å lese, tilegne seg kunnskap osv - som før, selv om tiden er begrenset; en jeg kjente såvidt deltok aktivt i fagjuryer, foreningsarbeid, prosjekter osv inntil en måneds tid før h*n døde etter mange års sykdom. Det føles med andre ord ikke meningsløst å gjøre eller snakke om slike ting! Det er sikkert fint om dere kan snakke om sykdommen, døden og sorgen (din og hennes) også, men det trenger ikke nødvendigvis ta så stor plass.

Men jeg skjønner at det er vanskelig. Det at du er redd for å "belemre" henne med din sorg er også forståelig, samtidig vil hun sikkert at du skal være ærlig og deg selv. En jeg kjenner ble rammet av samme sykdom (men i en form uten dødelig utfall) som sin bestevenn mens denne nærmest lå på dødsleiet, og visste ikke om h*n skulle fortelle vennen dette eller ei. Det endte med at h*n fortalte det fordi forholdet dem imellom alltid hadde vært preget av ærlighet på godt og vondt. Men man bør kanskje tenke over hvordan man forteller, og som nevnt tidligere, ikke la det ta for stor plass.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg hadde vært døende ville nok mine beov vært veldig varierende utfra den fysiske og psykiske dagsformen. Noen dager ville jeg nok likt å prate om hverdagslige ting, le av dumme ting, se en film med en venninne, nyte smertefrie øyeblikk hvor sykdomstankene ikke dominerte. Andre dager ville jeg bekymret meg over alt jeg ikke klarte mer. Barn og husarbeid. Da ville jeg likt at noen kom med tilbud om praktisk hjelp. Noen dager ville jeg bekymret meg over barnas og mannens fremtid. Da ville det være godt å vite at venner ville stille opp for dem når jeg ikke var der mer. Noen ganger ville jeg tenkt på min egen sykdom og død. Da ville jeg enten være alene med tankene, vært stille sammen med noen eller delt de vonde tankene med noen selv om jeg visste at ingen kunne gi meg svar. Jeg ville også satt pris på om noen maste på sykepleierne og legene hvis jeg følte at jeg ikke fikk bra nok smertelindring eller symptomlindring. At noen var var på tilbudsiden uten å være påtrengende. At jeg kunne være helt åpen og ærlig på mine behov uten å såre noen. At de klarte å forholde seg til min angst, smerte og frustrasjon og likevel være der for meg.

Jeg føler med dere.

[Gjest Deception]

Her må jeg bare kommentere litt....

Jeg har akkurat mistet faren min etter et kort sykeleie, men vi har i noen måneder visst at han var uhelbredelig syk. De siste ukene satt jeg og søsteren min sammen med ham på sykehuset, og han satte helt klart pris på småprat om det hverdagslige, selv om det kunne føles absurd for oss andre. Men han var tøff helt til det siste, og nektet å innrømme overfor oss hvor vondt han hadde det, og hvor alvorlig det stod til.

Jeg tror det viktigste rett og slett er at du er tilstede for venninnen din, og så får du ta ting som de kommer, og problemstillinger etterhvert som de dukker opp. Vi opplevde dessverre at enkelte trakk seg unna både pappa og oss, men de nærmeste var desto mer lojale, og han satte pris på alt småprat selv om det kunne virke trivielt.

[LilleBille]

Takk for tilbakemeldinger.

Jeg gjør så godt jeg kan - men føler at det tidvis er så forsvinnende lite - selv om jeg vet at hun hele tiden har visst at jeg var der - og ringt meg om det har vært praktiske ting som hun ikke fikset selv osv.

Det har blitt mye dagligdags prat - og jeg vet jo at hun synes det er godt med noen avbrekk - men det kjennes så "sytete" å klage på småting. På mange måter er nok samtalene våre/besøkene mine et friminutt - men det er så fortvilet å stå på siden å ikke kunne gjøre noe.

Snakker også masse med partneren hennes - nå har det å snakke om døden - og gråte sammen - blitt greit - men det har tatt tid å komme dit.

Jeg skulle ønske at vi jevnt over var flinkere til å tørre å snakke om døden. Mange tør knapt nok ta ordet død i munnen - de snakker om å gå bort osv.

[Gjest Gjest]

Døden er et tabuemne for mange ja. Ironisk med tanke på at f.eks sex ikke akurat er det lengre....

Har selv opplevd å miste noen så vet hvor hjelpeløs man føler seg når noen nære er alvorlig syke.

En av tngene jeg sitter igjen med er at man som pårørende gjerne undervurderer den som er syk. Siden man kjenner hverandre godt vil jo den andre personen med en gang oppfatte når de rundt synes ting er vanskelig og velger sine ord med omhu. Så i tillegg til alt som sies her om å se an personen og hva vedkommende har behov for der og da så tror jeg det er viktig å være åpen om følelsene sine og ikke la ting bli usagt....for det skinner gjerne gjennom uansett.

[flowerpower]

Hei LilleBille Ingen god situasjon å være i, jeg har vært der så det vet jeg. Min beste venninne døde for noen år siden,- på en tid hvor jeg selv sleit med reaksjon etter selv å ha hatt kreft + andre ting som skjedde.

Jeg husker at det ble et dillemma,- skulle jeg fortelle hva vi "andre" gjorde ute i verden-noe som kunne føles sårt siden hun ikke kunne være der. Eller skulle jeg prate om alt mulig annet?

Det ble en blanding. Alt etter hva hun følte for. Så vi snakket om kreften, bøker,musikk, barna hennes, min opplevelse av å miste moren min da jeg var 14 osvJeg var heldig og fikk telefon fra mannen hennes den siste dagen, så jeg fikk tatt farvel. Det var godt.

Mange varme klemmer, sånn jeg kjenner deg vet jeg at dette takler du

[LilleBille]

Takk for tillit Flower ... jeg gjør mitt beste.

Det er vondt og vanskelig - men alle vi rundt prøver på beste måten vi kan... og bedre kan vi faktisk ikke gjøre det. Vi prøver hvertfall - selv om vi selvfølgelig ikke gjør alt "riktig".

Jeg blir likevel stadig forundret over hvordan mange reagerer - enten ved å trekke seg helt vekk - sikkert ofte pga usikkerhet, selv om det ikke gjør det bedre - eller bare snakke om egen sydom osv. - og som blir "såre" når den som faktsik er dødssyk ikke svarer på tekstmeldinger etc.

Jeg vet hvor mye det betyr å ha noen som er der - både når du er syk - og når du er pårørende - så jeg prøver å bidra på min måte - og håper noen er der for meg - den dagen jeg trenger det.

[:-) anna]

Nå er det jo blitt en stund siden trpden ble starta, og mye kan ha skjedd siden da.

Klem til deg Lillebille. Jeg synes det virker som om du gjør det du kan jeg. Som om du er en god venn, rett og slett. Det er som du sier, nok av de som bare trekker seg unna når døden banker på ei kjent dør. Det krever mot å være der akkurat da.

Hva med å snakke om det som har vært. Hente fram de gode minnene. De fine stundene, det man har gjort og opplevd sammen.

Og ikke minst snakke om de tunge tankene hun gjør seg oppe i dette her. Hun bekymrer seg jo sikkert for de som blir igjen, og trenger kanskje å lufte det med noen. Noen som kan si at man skal være der når hun ikke kan lengre.

[LilleBille]

Takk skal du ha :-)anna

Mye har skjedd .. og døden var kommet ganske nær allerede da jeg startet tråden - men tankene og fortvilelsen hadde vart lenge.

Venninnen min døde nå i sommer - og jeg fikk tatt skikkelig avskjed - heldigvis.

Hun fikk en fantastisk flott begravelse som var en så utrolig riktig avskjed med det fantastiske mennesket hun var, og vi som var rundt henne har hatt mange "fine" stunder sammen - hvor vi har snakket og grått, ledd og mimret.

Det å komme så nær på døden er spesielt - og vanskelig, for vi er ikke vant til det - døden er fremmedgjort - det er ingen naturlig del av livet - som det var før i tiden, noe jeg synes er trist.

Det er klart det er vondt og vanskelig - men det må være enda værre å være syk - dødssyk - og folk trekker seg unna - fordi de ikke vet/tør.

Uansett er jeg glad - utrolig glad - for at jeg ble kjent med det fantastiske mennesket hun var - og takknemmelig for at jeg fikk være en av dem som fikk bidratt litt på min måte. Det har gitt meg utrolig mye.

[emi]

men det må være enda værre å være syk - dødssyk - og folk trekker seg unna - fordi de ikke vet/tør.

Det der har jeg i min enfoldighet aldri forstått.

Når et menneske virkelig trenger andre, så blir mange borte. Tror ikke det er mange som er så takknemlig for kontakt med andre mennesker som de som vet de snart skal dø. Bare det at de vet de har betydd noe for noen, hvordan skal de vite det når folk trekker seg unna når det gjelder som mest. Folk nær meg som har hatt alvorlig sykdom i familien har til og med opplevd at mennesker har krysset gaten for å slippe og forholde seg til dem.

Det koster absolutt ingenting å spørre hvordan andre har det.

Jaja, jeg har hørt mange ganger at folk synes det er så vanskelig å forholde seg til alvorlig syke og mennesker som skal dø, MEN hvem gjør det vanskelig? Iallefall ikke den syke. Og hvis det nå er så vanskelig da, så får folk være såpass at de hever seg over det. Man er fremdeles et menneske, uansett hvor syk man er.

(og der gikk jeg nesten på autopilot og burde nok stoppe ja).

Flott du startet denne tråden LilleBille, så kanskje den kan bidra til å sette fokus på hvor viktig det er å bry seg om mennesker som er alvorlig syke.

[LilleBille]

Takk emi - og det er godt å se at det er flere enn meg som også tenker på samme måte.

Klart det er vanskelig å forholde seg til syke folk - men det er jammen ofte vanskelig å forholde seg til friske også.

[flowerpower]

Kondolerer, Lillebille

Det er trist når sånt skjer,men vi som har vært heldige å få ta farvel er egentlig priviligerte.

Jeg sitter i hvert fall med mange gode minner fra min venninne og det er jeg sikker på at du gjør også. Bl.a har jeg et broderi hun laget mens hun var syk, og både det hun skrev på baksiden og måten hun overleverte det på, gjør at jeg gråter når jeg ser på det.

Stooor flowerklemz

[LilleBille]

Takker for klem.

Har masse gode minner - så hun blir absolutt ikke glemt. I tillegg har vi rundt henne funnet hverandre på en annen måte - fjernt vennskap har blitt tettere... så vi har vært heldige.

[Gjest Gjest]

TS: Har du sett denne filmen ?

Kan kanskje være verdt å få med seg..

[Gjest Gjest_line_*]

Døden er jo egentlig blitt så fjern – vi har aldri lært å forholde oss til døden på nært hold.

Jeg skulle ønske jeg hadde lært mer om hvordan jeg best kan være til stede for henne – og hennes. Jeg føler ord blir så fattige – jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg sørger – men kan jo ikke ”belemre” henne med min sorg – hun har mer nok med sin egen.

Hvordan kan man best være der for venner som skal dø? De trenger oss – men hvordan?

Selvfølgelig er jeg tilgjengelig – og stiller opp på de ting jeg kan, og prøver også å være til hjelp for partneren – på de måter jeg kan.... men både ord og handlinger blir så små i en vond tid.

Det å snakke sammen blir ofte vanskelig.

Det er grenser for hvor mye det er aktuelt/nødvendig å snakke om sykdom og død – men tanken ligger jo i bunn hele tiden.

Selv om hun sier at ”selv om jeg er dausjuk – gjør det fortsatt like vondt for deg å klemme fingeren” – og det er jo sant – men mine plager er likevel så små.

En ting er å snakke om gamle minner - men det å snakke om dagligdagse ting virker ofte så makabert. Mine små frustrasjoner over jobb over kolleger – over foreldre – over barn – blir bare så små i forhold til hva hun står overfor.

Jeg føler at jeg ikke har rett til å klage - hun har aldri sagt det – heller tvert i mot .. men likevel.

Det å snakke om planer fremover kjennes også feil – jeg kan glede meg over hva jeg skal gjøre sammen med mine barn – hun vet at hun skal dø fra sine.

Jeg kan glede meg til ting å gjøre med famile og venner – hun har ikke noe å se frem til.

Jeg synes ikke jeg kan snakke om det jeg gleder meg til – selv om jeg vet at hun egentlig gleder seg med meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde visst hva som var riktig ... men på den andre siden – det er vel ikke noen fasit – men det hadde vært så mye lettere.

hei. dere kan glede dere sammen der og da, og skape nye minner akkurat nå man slutter ikke å eksistere etter døden. etter døden kommer man enten til himmelen eller til helvete. tar man imot Jesus som sin frelserog Herre -før man dør.-så kommer man til Himmelen.demsomikke tror blir sint av åhøre slikt,men man må jo si dette forde. alt gud sier er sant.dette med frelsen og himmelen og helvete også. Gud elsker dere! døden er en vinning for dem som livet har. JEsus er veien, sannheten og livet.

[LilleBille]

Takk for link - den ser jo absolutt ut som noe som kan være verd å se.

[LilleBille]

hei. dere kan glede dere sammen der og da, og skape nye minner akkurat nå man slutter ikke å eksistere etter døden. etter døden kommer man enten til himmelen eller til helvete. tar man imot Jesus som sin frelserog Herre -før man dør.-så kommer man til Himmelen.demsomikke tror blir sint av åhøre slikt,men man må jo si dette forde. alt gud sier er sant.dette med frelsen og himmelen og helvete også. Gud elsker dere! døden er en vinning for dem som livet har. JEsus er veien, sannheten og livet.

Noen finner opplagt trøst i tro - andre av oss har en annen tilnærming.

Men min venninne er ikke borte - hun lever videre i minnene våre - og vi glemmer henne ikke - ei heller det hun betydde for oss.