Den neste singeltråden?

[Gjest El Patron]

--

Endret 8. juli 2007 av El Patron

[Gjest Gjest_Bulla_*]

Vel, jeg håper det endrer seg. Jeg har vært singel i over et år, og føler meg vel klar for å finne noen å ha det gøy sammen med (sånn i første omgang).

Prøv 2år og 6 mnd..Og jeg skal liksom være i min beste alder? (midt i tjueåra) Det er nå man skal ha det gøy og flørte og stå på..blæh.

[Anglofil]

Også har man de av oss som aldri har hatt noen kjæreste.(..)

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest_Bulla_*]

Teoriteori på gang..kanskje er det slik:

Situasjon 1: Man tenker og ønsker seg en kjærest 24/7

Resultat: Man oppnår kun frustrasjon,null kjærest.

Situasjon 2: Man tenker at det skjer når det skjer

Resultat: Alle vil ha DEG og man opplever kjærleik.

Situasjon 3: Man har en frykt i seg for å virkelig ende opp alene etter at man har vært i situasjon 1 for mange ganger og til slutt tar situasjon 3 helt over og man mister håpet og dagdrømmene

Resultat: Man ender opp bitter og alene med tusen forskjellige husdyr som man ikke har råd til å fore.

[Kenda]

men man vet virkelig aldri, det er vanvittig klisjé men det skjer ting når man minst venter det...

her så jeg for meg et skrekkscenario av en sommerferie på et lite sted, så snubler jeg utrolig nok over en mann som jeg bare er helt på nett med...

og kan se ut til at jeg (ihvertfall midlertidig) har rista av meg badboy-komplekset som har fulgt meg den siste tiden

[Gjest #Spidergirl#]

Eg må innrøme at akkurat no tenker eg at eg finner ingen, føler meg så brent å dårlig på sånt no at huff. Eg må innrømma at eg aldri har hatt eit skikkelig forhold, Det er litt kjipt.

[Bex]

Prøv 2år og 6 mnd..Og jeg skal liksom være i min beste alder? (midt i tjueåra) Det er nå man skal ha det gøy og flørte og stå på..blæh.

Eller seks år...

Situasjon 3: Man har en frykt i seg for å virkelig ende opp alene etter at man har vært i situasjon 1 for mange ganger og til slutt tar situasjon 3 helt over og man mister håpet og dagdrømmene

Resultat: Man ender opp bitter og alene med tusen forskjellige husdyr som man ikke har råd til å fore.

Å nei, jeg ender vel opp som nr 3, men jeg er livredd dyr! Tør ikke å være hjemme i tilfellet...

Tenk så ensom jeg blir, da, som ikke har dyr engang...

[Pingse]

Teoriteori på gang..kanskje er det slik:

Situasjon 1: Man tenker og ønsker seg en kjærest 24/7

Resultat: Man oppnår kun frustrasjon,null kjærest.

Situasjon 2: Man tenker at det skjer når det skjer

Resultat: Alle vil ha DEG og man opplever kjærleik.

Situasjon 3: Man har en frykt i seg for å virkelig ende opp alene etter at man har vært i situasjon 1 for mange ganger og til slutt tar situasjon 3 helt over og man mister håpet og dagdrømmene

Resultat: Man ender opp bitter og alene med tusen forskjellige husdyr som man ikke har råd til å fore.

Jeg pleier å tøyse med at jeg kommer til å ende opp som gammel peppermø med 30 katter rundt meg

Jeg er nok i situasjon 2, men har ikke sett noe til den kjærleiken altså... Og nå har jeg vært singel i to år. Kanskje jeg egentlig er i situasjon 1, men bare ikke vil innrømme det

Uansett, jeg savner det å være forelska, tror ikke jeg har vært det siden jeg var fjortis, men den fjortisforelskelsen opplever man kanskje aldri igjen... Eller gjør man det? :rødme:

Endret 29. juni 2007 av Pingse

[Gjest Gjest_regine_*]

Hvorfor tror man at det å få kjæresten bare kommer "rekandes på ei fjøl" mens andre "goder" (utdannelse/jobb etc) må man jobbe for?

Det er jo forskjell på å være desperat og å være åpen!

Det kommer ingen kjekk mann (ridende ridder i rustning til hest typen) dumpende ned i stua. Man må faktisk ut i verden og kanskje til og med være villig til å gjøre noe selv for å treffe noen.

Også er det viktig å ikke "låse" seg: - det MÅ være slik og sånn for at det skal bli noe, eller HAN må være slik og sånn for at jeg vil etc.

Jeg har en teori om at mange "går glipp av" potensielle kjærester fordi de er så opphengte i hvordan det BURDE være, at de ikke ser det som ER.

Når det er sagt: de færreste er attraktive som kjærester hvis de ikke har det bra med seg selv, og har en trygghet på at de faktisk kan leve alene. Det er greit at man ønsker seg en kjæreste, og mener at tilværelsen ville blitt beriket av det, men jeg tror det er viktig å likevel fokusere på det som er bra i en singel-tilværelse.

Selv har jeg nå kjæreste, etter maaaaange år som single. Og jeg jobba litt for å få det, etter at jeg forsto at det - for meg - var viktig med en kjæreste.

lykke til - det er ikke sikkert at "han" dukker opp der du tror, så hold øynene og sinnet åpent.

[Pingse]

Ja, selvsagt må man jobbe for kjærligheten, som med andre ting her i livet

Jeg har det på mange måter veldig bra som singel også jeg Har tenkt mye på dette i det siste; kanskje jeg rett og slett ikke er klar for å dele livet mitt med noen? Jeg er et sosialt vesen, og treffer stadig vekk nye menn, men til nå; ingen som har klart å kapre mitt hjerte

Det skal vel nevnes også, at jeg har kommet i en alder hvor det kanskje er "naturlig" å etablere seg med både mann og barn. I min nære omgangskrets er jeg nå den eneste som fortsatt er singel. Det er vel derfor jeg tenker så mye på det. Jeg har vært opptatt med utdannelse de siste årene, og har vært i utlandet en stund. Kom hjem og plutselig var "alle" rundt meg veldig etablert

Sikkert noen andre her som også føler "presset" Har jeg rett?

Jeg tenker som så: en kjæreste kommer det vel mere naturlig når man er klar for det, selvom man fortsatt må jobbe for det, for kjærligheten kommer nok ikke "rekandes på ei fjøl" nei!

Men det hadde vært morsomt å oppleve forelskelse igjen.. sukk... håpløse meg... :rødme:

Endret 29. juni 2007 av Pingse

[Bex]

Hvorfor tror man at det å få kjæresten bare kommer "rekandes på ei fjøl" mens andre "goder" (utdannelse/jobb etc) må man jobbe for?

Det kommer ingen kjekk mann (ridende ridder i rustning til hest typen) dumpende ned i stua. Man må faktisk ut i verden og kanskje til og med være villig til å gjøre noe selv for å treffe noen.

Også er det viktig å ikke "låse" seg: - det MÅ være slik og sånn for at det skal bli noe, eller HAN må være slik og sånn for at jeg vil etc.

Jeg har en teori om at mange "går glipp av" potensielle kjærester fordi de er så opphengte i hvordan det BURDE være, at de ikke ser det som ER.

Jeg har tenkt endel på dette i det siste selv, for har innsett nå at det jeg mangler i livet mitt nå er en hyggelig gutt. Som jeg skrev i tidligere innlegg, så sitter jeg ikke hjemme og venter, men er med på det som skjer. Jeg er trygg på meg selv, jeg er stolt av den jeg er, jeg har humor og mange gode venner. Men kjenner ikke/møter aldri en eneste fyr som fasinerer meg. Og ikke er jeg kravstor heller. Alt jeg egentlig krever er at han får meg til å le og at han behandler meg bra. Synes ikke det bør være for harde kriterier...

Huff, hvorfor skal dette være så vanskelig. Skulle vært en test man tok, også blitt paret opp med den som passer best...

[Elmo]

Jeg tror faktisk ikke at han skal komme rekende på ei fjøl.

Føyer til at jeg ikke har et utseende som er opsiktsvekkende, men en av disse som har "sjarm i bøtter og spann" (jeg tror jeg er villig til å slå den neste som sier dette ganske hardt). Alt dette gjør meg klar over at det ofte gjelder å drive litt oppsøkende aktivitet (også fordi jeg oftest faller for de som ikke skriker høyest).

Men, for at jeg skal gidde å finne fram denne tidlgiere omtalte sjarmen, og prøve meg så må det iallfall se litt interessant ut det jeg møter. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis at vedkommende skal være så kjekk. Men at han iallfall, ved første møte innehar en av de kvalitetene jeg finner attraktiv og tiltrekkende hos det motsatte kjønn.

Den eneste det siste halvåret som har vært slik var uuutrolig flott også (mao: akkurat passe kjekk, passe morsom, passe høy, passe velartikulert, passe alt mulig). Gjett hvem som feiga ut?? *uff*

Vel, det siste avsnittet mitt gir vel vekk at jeg kaaanskje ikke har prøvd så hardt som jeg burde

Men jeg ville bare si at jeg tror ikke noen skal komme dumpende ned i stua mi, eller ved søppelkassa, eller i køen på Rimi for den del. Jeg har bare lyst til at det skal være mulig å finne noen jeg iallfall kan drømme litt om, og sikle litt etter iallfall. Det hadde vært en god start.

Vet forresten ikke om det er oppløftende eller nedbrytende at så mange har vært single innmari mye lenger enn meg

[Bex]

Tror det er en fordel å ha vært single kort. Det er jo så lenge siden for meg, at jeg knapt nok husker noe som helst om det annet kjønn... Ikke bra. Kanskje det arrangeres krasj-kurs...

[Gjest Gjest_Bulla_*]

Ang å jobbe med saken siden ting og tang ikke kommer rekennde på ei fjøl..Hvordan da jobbe?

Jeg er sosial og er med på div ting. Møter jeg en fyr jeg synes virker alright og som jeg har lyst til å bli bedre kjent med så prøver jeg å vise at jeg er intr på en forsiktig måte..'

Kort sagt,jeg sitter ikke rett opp og ned og tror jeg blir redda fra singeltilværelsen..jeg går aktivt inn for å prøve å gjøre noe med det (på en normal måte..ikke sånn at jeg slenger meg rundt foten på en stakkar og nekter å gi slipp..)

Dette har jo forøvrig ikke gitt noen gode resultater noe som gjør at jeg etterhvert har blitt veldig kynisk "det går til helvete med alle" type kynisk..ikke bra..Men jeg tør liksom ikke å "gi meg henn" så mye nå i frykt for en ny avvisning. Har også merket at jeg har blitt mer en kald sleip fisk som ikke har noe problem med ons..Ikke at jeg onser så veldig ofte..Men liker ikke at jeg har blitt så følelsesløs.

Blablabla..Poenget eller spørmålet var mer; Hvordan jobbe med saken?

[Gjest El Patron]

--

Endret 8. juli 2007 av El Patron

[Anglofil]

Heller ikke jeg tror at ting bare kommer rekende på en fjøl. Jeg skjønner såpass jeg også. Jeg ser jo selv at dette er et problem jeg helt klart må jobbe med, spesielt når det kommer til min sjenerthet og mine tanker om meg selv. Det er ikke noe som går over av seg selv. Det er bedre enn for et år siden, men jeg må fremdeles jobbe mye med meg selv. Ja, det er både frustrerende og vanskelig for meg, det betyr derimot ikke at det er synd på meg. Det er bare en realitet som jeg sikkert ikke er alene om.

Etter at jeg ble avvist for noen år siden svirrer tankene mine i hodet mitt tilbake til mobbingen, der jeg har tatt meg selv i å tenke; kanskje de hadde rett? Kanskje var det en sannhet i det? Men etter noen måneders terapi ser jeg selvsagt at det var feil av meg å tenke sånn. Jeg jobber alt jeg kan jeg, men ja, jeg innrømmer at jeg synes det er slitsomt å ikke ha noen der til å støtte meg gjennom denne prosessen i form av en kjæreste, selv om jeg er helt bestemt på at dette er en prosess jeg må klare alene.

Hvis noe hadde kommet rekende på en fjøl hadde jeg blitt mildt sagt forbauset.

Mvh Yvonne

Endret 29. juni 2007 av yvonne

[CiZi]

Kjenner meg egentlig litt igjen i det Bulla skriver.

Merker jeg har fått en slags whatever-holdning til hele greia. Jeg trives faktisk godt med å være singel, og etter at det for ikke så lenge siden skar seg med ei jente jeg hadde store forhåpninger til, så har jeg begynt å gi litt faen igjen. Har hatt noen ONS og noen dater hist og pist både før og etter, men ingen av dem har for min del hatt noen større wow-faktor. Dersom jeg på den andre side på nytt skulle møte noen jeg virkelig liker, så vet jeg av erfaring at denne whatever-holdningen kan forandre seg en del..

Enn så lenge har jeg nok med mitt.

Når noen snakker om denne "whatever" holdningen sin så har jeg en følelse av at det finnes iallefall 2 typer whatever-holdninger.

Den ene er:whatever, fordi man har bommet og vært uheldig og får en liten drit-i-de-menna/kvinne-holdning,jeg kan da faen meg klare meg selv.sa jeg bitter..hvordan "skinner" man da?

Den andre whatever-holdningen er rett & slett at man ikke tenker på det som en slik holdning,man alt annet å fordrive tanker og liv med,man har det rett & slett bra og stortrives med det man driver med,og man er i møtekommende både overfor menn & kvinner uten andre tanker bak. Det skinner fra alle porer at man gjør...og i følge noen er det DA han/hun plutselig kan dukke opp.

Selvfølgelig gjør han/hun det,man skinner jo åpenhet,selvtillit,glede & selvstendighet.

(det er en viss forskjell på kvinner & menns whatever-holdning mener nå jeg da)

:kaffe:

Endret 29. juni 2007 av CiZi

[Gjest El Patron]

--

Endret 8. juli 2007 av El Patron

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er også singel. Er forelska og lengter etter en kjæreste.

Mvh Yvonne

Noe sier meg at du kanskje burde bli kjæreste med han du faktisk er forelska i ?

[Anglofil]

Noe sier meg at du kanskje burde bli kjæreste med han du faktisk er forelska i ?

Ja, det er i grunn det jeg ønsker. Men jeg må få opp motet og si det/vise han det på en eller annen måte.

Mvh Yvonne