Babyprosjektet vårt er i gang!

[Gjest imli]

Da bestemmer jeg det og! Så det så!

[Mirabella76]

Da bestemmer jeg det og! Så det så!

[Knøttet]

Jo, den dumme mensen kom i dag. Så no er eg over i PP3.

Når både du og GlamCat bestemmer at eg skal bli gravid i neste prøveperiode, så bør det virkelig klaffa!

Klart det! Vi bestemmer, ikke teite TR!!

God helg!

[jenta27]

Jeg vil også anbefale deg å få en time til gynekolog omtrent rundt da du forventer eggløsning, gjerne 1-2 dager før. Da kan legen se på hvor store eggposer du har. Jeg var der på dag 10 denne gangen, og forventet eggløsning var dag 13. Jeg fikk da en eggløsningssprøyte jeg skulle ta på dag 11, som skulle modne siste del av egget og få det til å slippe.

Dersom det viser seg at du har vansker med eggløsning, så finnes det jo hjelp. Mange som blir gravide ved å bruke Pergo! Jeg skal begynne på det neste måned, selv om jeg sannsynligvis har eggløsning hver måned.

Lykke til! Og husk: ikke tenk for mye på hva gynekologen sa om eggløsningen. Det viktigste er jo at du tross alt har eggløsning noen ganger. Det hadde vært verre hvis du ALDRI hadde eggløsning! Det kommer til å ordne seg!

Og ja; jeg vet hvordan du har det. Vi er like gamle (eller vel, jeg er faktisk eldre)... og vi har prøvd i 1,5 år nå, og AKTIVT hver bidige måned!!! Prøv å være flinkere enn meg og ikke tenk så mye på å bli gravid. Det ødelegger så utrolig mye for deg selv og for forholdet. Dersom du skal gå så lenge som meg før du blir gravid, så blir det veldig slitsomt å tenke så masse.... det vet jeg av erfaring!

[Mirabella76]

Klart det! Vi bestemmer, ikke teite TR!!

God helg!

Godt å vita at dåke tar kontrollen over TR!

[Mirabella76]

Jeg vil også anbefale deg å få en time til gynekolog omtrent rundt da du forventer eggløsning, gjerne 1-2 dager før. Da kan legen se på hvor store eggposer du har. Jeg var der på dag 10 denne gangen, og forventet eggløsning var dag 13. Jeg fikk da en eggløsningssprøyte jeg skulle ta på dag 11, som skulle modne siste del av egget og få det til å slippe.

Dersom det viser seg at du har vansker med eggløsning, så finnes det jo hjelp. Mange som blir gravide ved å bruke Pergo! Jeg skal begynne på det neste måned, selv om jeg sannsynligvis har eggløsning hver måned.

Lykke til! Og husk: ikke tenk for mye på hva gynekologen sa om eggløsningen. Det viktigste er jo at du tross alt har eggløsning noen ganger. Det hadde vært verre hvis du ALDRI hadde eggløsning! Det kommer til å ordne seg!

Og ja; jeg vet hvordan du har det. Vi er like gamle (eller vel, jeg er faktisk eldre)... og vi har prøvd i 1,5 år nå, og AKTIVT hver bidige måned!!! Prøv å være flinkere enn meg og ikke tenk så mye på å bli gravid. Det ødelegger så utrolig mye for deg selv og for forholdet. Dersom du skal gå så lenge som meg før du blir gravid, så blir det veldig slitsomt å tenke så masse.... det vet jeg av erfaring!

Problemet med å få time hos gynekolog rundt EL, er at eg ikkje fekk velga tidspunkt sjølv. Gynekologen sa at eg skulle koma til ny kontroll i januar, og så måtte eg berre ta den timen eg fekk. Men no har eg funne ut at eg sannsynlegvis akkurat har fått mensen, når eg skal tilbake til gynekologen. Så eg blir nok nødt til å ringa, og be om å få ny time. Då kan eg jo kanskje spørja om det er mulig å helle få koma omtrent på det tidspunktet eg har eggløysing?

Eg har tenkt på at eg sikkert blir nødt til å bruka Pergo, men eg er så redd for at me må prøva i eit heilt år, før eg får det. Det var nemlig det gynekologen min sa, at me måtte prøva aktivt i eit år først! Det synst eg er utrulig kjipt, når eg mest sannsynleg har sjelden EL, og i verste fall ikkje EL i det heile tatt. Gynekologen min meinte faktisk at det såg ut som om eg aldri eller svært sjelden hadde EL, fordi eg hadde så mange egg i eggstokkane, og alle egga var små og umodne. Men på bakgrunn av blodprøven eg hadde tatt, sa ho at eg kanskje hadde EL innimellom. Men eg har undersøkt litt, og funne ut at sjølv om progesteronnivået mitt etter EL var innanfor normalen, så var det likevel i nedre grense av normalen. Derfor er eg absolutt ikkje sikker på om eg faktisk har hatt EL. Eg har tatt nye blodprøvar, så kan eg ikkje gjera anna enn å venta, og sjå kva resultatet av blodprøvane visar.

Ja, det er kjempeslitsomt å heile tida gå rundt og tenka på og bekymra meg over om eg kan bli gravid. Og spesielt etter gynekologbesøket, har alle bekymringane mine gjort at alt mykje verre. Då me starta prøvinga i juni/juli, var eg så spent og forventningsfull - og hadde stor tru på at eg ville bli lett gravid! Både mora mi og søstera mi har blitt gravide på første forsøk kvar gang, ja til og med uten å ha prøvd aktivt! Så at noko skulle vera gale med meg, hadde eg faktisk ikkje rekna med.

Eg føler at åra går. Eg fyller 31 år denne veka, og det gjer meg trist å tenka på at eg skulle bli så "gammal", og fortsatt vera barnlaus. :gråte: Det var ikkje sånn det skulle bli! Skulle ønska at eg klarte la vera å tenka og bekymra meg så masse, for som du seier, så er ikkje det så lurt - men eg klarar berre ikkje la vera. Det synst eg er veldig synd - for prøvinga som skulle vera kjekk og spennande, har blitt akkurat det motsatte. Det har blitt slik at eg tenker at det nesten ikkje er nokon vita i å prøva meir, fordi eg sikkert ikkje kan bli gravid, iallfall ikkje uten hjelp. Utrulig trist at det skulle bli sånn...

Då eg leste dagboka di for aller første gang for ei heil stund sidan - følte eg med ein gang at me var i ein veldig lik situasjon! Me var på same alder, og hadde begge eit intenst ønske om barn. Det rare er at eg på ein eller annan måte også følte at eg var i same situasjon som deg, når det gjaldt det å streva med å bli gravid - sjølv om me nettopp hadde starta prøvinga, og eg ikkje hadde nokon som helst grunn til å tru at noko var gale med meg!

Mystisk nok fekk eg allerede etter første prøveperiode, ein ekkel følelse av at eg kanskje ville streva med å bli gravid. Som sagt så har både mora og søstera mi blitt utrulig lett gravide. Og då eg og kjæresten min først hadde hatt ein prøveperiode der me kun prøvde ein gang 3 dagar før eg fekk positiv EL-test, og etter det hadde ein svært aktiv prøveperiode, der me prøvde kvar dag før EL, på den dagen eg fekk positiv EL-test, og dagane etter - så kom frykten for at noko skulle vera gale snikande.

Det høyrest sikkert dumt ut for mange, å frykta at noko er gale etter så kort tids prøving! Men det var noko med det at andre i familien min har blitt så ufattelig lett gravide, og så skulle ikkje eg klara å bli gravid med ein så god innsats! Eg har heller aldri gått på p-piller, men det gjorde søstera mi. Og ho vart gravid allerede før mensen kom igjen etter p-pilleslutt, den første gangen. Ho hadde ein SA berre nokre dagar etter at ho fekk positiv graviditetstest, men då IKM kom i syklusen etter, var ho gravid igjen!!! Med nr 2 klaffa det også på første forsøk. Så er det mora mi då. Me er 5 søsken, og mora mi har vore gravid 2 gangar. (Har hatt ein SA, og ein MA). Og foreldra mine har aldri prøvd aktivt. Dei har berre kutta ut prevensjonen, og så har mora mi blitt gravid med ein gang! Så kvifor skal akkurat eg vera så uheldig? Kvifor har ikkje eg fått dei gode gena?

No er eg kjempeutålmodig, og har berre lyst til å bli utreda så fort som mulig! Eg orkar ikkje å venta i eit heilt år, når gynekologen har sett at ikkje alt er som det skal vera. Har time hos fastlegen min denne veka, så eg tenkte å diskutera det med henne, og høyra kva ho meinar. Det er rett og slett deprimerande å vita at noko er gale, men ikkje få hjelp med ein gang...

Det var så fint å høyra at du og mannen din endelig skal få hjelp med å bli gravide! Kryssar virkelig fingrane for at pergoen kan gi deg ein liten spire i magen snart! Eg veit akkurat korleis du har følt det heile den tida dåke har vore prøvarar, uten å få klaff. Det er ein fortvilande situasjon når tida går, og ein ikkje klarar å få til det ein drøymer aller mest om - nemlig å få eit lite nurk i magen! Ønskjer deg all mulig lykke i tida framover - så kryssar eg fingrane for at både eg og du snart er blant dei heldige, som går rundt med struttande gravidmagar!

Endret 5. november 2007 av Mirabella76

[Gjest imli]

Huff, triste greier dette - er ikke noe gøy når man får en negativ opplevelse, for man begynner ofte å tenke litt for mye etterpå. Du vet jo selv at du ikke har prøvd så lenge, men jeg skjønner godt frykten din. Jeg var nesten sikker på at jeg aldri kom til å få barn... Enda jeg vi ikke prøve lenge vi heller, og jeg er i tillegg en del år yngre enn deg...

Men etter fire måneder ble jeg gravid likevel, og jeg tror det rett og slett var fordi jeg slappa mer av i den fjerde pp'en - jeg var nemlig hos gynekolog pga mine ekstremt sterke menssmerter, fikk innvendig UL og hele pakka, og alt så helt bra ut. Da tror jeg liksom at jeg slappa mer av, og tenkte mer at jeg nok kom til å bli gravid likevel, før eller senere. Og det ble jeg jammen også, fordi jeg slutta å tenke på det hele tida. Jeg er i alle fall overbevist om at det psykiske har mye å si. Kroppen er nok såpass smart at den ikke vil la seg befrukte uten at psyken også er i god stand.

Det er vanskelig å tenke positivt noen ganger, men prøv... Jeg tror du hadde hatt godt av en mer positiv opplevelse på baby/prøvefronten, så det er fint hvis du får kommet til en annen gynekolog. Selv om resultatet kan bli det samme, kan det hjelpe veldig med en annen type lege, som er mer positiv på dine vegne. Jeg vil i alle fall råde deg til å ikke lese om hva som kan forårsake infertilitet og liknende litteratur - jeg leste om sånt og fant ut at jeg hadde symptomer på både det ene og det andre...

Hvordan er mannen din til støtte oppi alt det her da?

Lykke til videre i alle fall!

[Mirabella76]

Huff, triste greier dette - er ikke noe gøy når man får en negativ opplevelse, for man begynner ofte å tenke litt for mye etterpå. Du vet jo selv at du ikke har prøvd så lenge, men jeg skjønner godt frykten din. Jeg var nesten sikker på at jeg aldri kom til å få barn... Enda jeg vi ikke prøve lenge vi heller, og jeg er i tillegg en del år yngre enn deg...

Men etter fire måneder ble jeg gravid likevel, og jeg tror det rett og slett var fordi jeg slappa mer av i den fjerde pp'en - jeg var nemlig hos gynekolog pga mine ekstremt sterke menssmerter, fikk innvendig UL og hele pakka, og alt så helt bra ut. Da tror jeg liksom at jeg slappa mer av, og tenkte mer at jeg nok kom til å bli gravid likevel, før eller senere. Og det ble jeg jammen også, fordi jeg slutta å tenke på det hele tida. Jeg er i alle fall overbevist om at det psykiske har mye å si. Kroppen er nok såpass smart at den ikke vil la seg befrukte uten at psyken også er i god stand.

Det er vanskelig å tenke positivt noen ganger, men prøv... Jeg tror du hadde hatt godt av en mer positiv opplevelse på baby/prøvefronten, så det er fint hvis du får kommet til en annen gynekolog. Selv om resultatet kan bli det samme, kan det hjelpe veldig med en annen type lege, som er mer positiv på dine vegne. Jeg vil i alle fall råde deg til å ikke lese om hva som kan forårsake infertilitet og liknende litteratur - jeg leste om sånt og fant ut at jeg hadde symptomer på både det ene og det andre...

Hvordan er mannen din til støtte oppi alt det her da?

Lykke til videre i alle fall!

Takk for svar!

Heilt sidan eg var i midten av 20-åra har eg bekymra meg over at eg ikkje har blitt mamma enda, for det å få barn betyr så ufattelig mykje for meg! Men eg hadde ingen kjæreste på den tida, og det gjorde meg stressa. Kjæresten min møtte eg då eg nettopp hadde fylt 26, og såg for meg at eg skulle få bli mamma i god tid før eg fylte 30. Slik gjekk det ikkje, og eg har berre blitt meir og meir utålmodig for kvart år som har gått, uten at me har begynt å prøva.

Eg har sagt til kjæresten min tusen millionar gangar at eg alltid har ønska meg stor familie, og at det hastar med å få barn. Og så har eg minna han på at det ikkje er sikkert eg blir gravid med ein gang me begynner å prøva. Men det har ikkje hjelpt å fortelja kjæresten min slike ting, når han ikkje har følt seg klar for barn. Dessuten har han ikkje skjønt bekymringa mi - for han meinar at eg har god tid på meg enda, og at eg sikkert blir gravid veldig fort. Eg har visst at det ikkje er så enkelt som han seier, men kva anna har eg kunna gjort, enn å venta på at han også skulle bli klar for barn?

Og midt oppi alt dette, så var virkelig det siste eg trengte å få ein slik beskjed av gynekologen min. Som om eg ikkje var bekymra nok frå før av! Trur nok eg blir nødt til å få ei ny vurdering av ein annan gynekolog, ja - ein som er litt meir forståelsesfull og hjelpsom! For gynekologbesøket mitt vart dessverre ein svært negativ opplevelse!

Hadde eg fått same beskjeden som du fekk av gynekologen din, om at alt såg normalt ut, så hadde nok eg også klart å slappa mykje meir av! Men etter den beskjeden eg fekk, så er eg meir stressa og bekymra enn nokonsinne, for at eg ikkje skal bli gravid. Eg nærmar meg tida for EL (som eg sannsynlegvis ikkje har). Men eg får alltid positive EL-testar, så eg veit iallfall når EL skulle ha skjedd, om eg hadde hatt EL! Denne syklusen har eg absolutt ingen som helst forventningar, for eg føler meg nesten heilt sikker på at eg ikkje kan bli gravid uten hjelp. Det er egentlig sånn at eg tenker at det ikkje er verdt å stressa med å prøva denne syklusen, fordi det sikkert ikkje er nokon vits uansett. Men eg vil ikkje føla det slik, for det kan jo henda at eg har EL av og til - og eg veit at det er viktig å gjera ein ordentlig innsats kvar syklus me har mulighet til å prøva! Men det er så lite motiverande, når sjansane for klaff er så minimale. Merkar at eg blir kjempepessimistisk av dette her, og synst synd på meg sjølv - og det er ikkje bra. Eg er nødt til å prøva å halda motet oppe, og sjå litt positivt på ting!

Prøver å ikkje lesa for mykje på nettet, men det er ikkje så lett å la vera. Men eg er heilt enig med deg i at det ikkje er noko lurt, for det er berre deprimerande å lesa om alle dei skumle tinga eg kan lida av, som kan føra til at eg aldri vil kunne bli gravid. Eg trur og håpar at det ikkje er så ille, og at eg vil klara å bli gravid uten for mykje styr!

Kjæresten min er på jobb i Nordsjøen. Han var på jobb då eg var hos gynekologen, og er det fortsatt - så det er ikkje så mykje eg har fått snakka med han enda. Heldigvis kjem han heim i morgon, og det ser eg fram til! Kjæresten min har prøvd å støtta meg så godt han kan. Problemet er at han ikkje heilt skjønnar kor utrulig hardt det er for meg å få ein slik beskjed av gynekologen, etter å ha vore kjempeklar for barn i årevis allerede. Det er ein ufattelig nedtur å få vita at eg har sjelden/aldri eggløysing, no når me endelig hadde kome i gang med prøvinga! Eg har venta i så mange år på den dagen kjæresten min skulle seia at me kunne starta prøvinga, så eg vart så lykkelig då kjæresten min sa i sommar at me kunne begynna å prøva! Då er det så ufattelig kjipt å få beskjed berre nokre månader seinare, om at eg nok vil få problem med å bli gravid. Kjæresten min skjønnar at det er vanskelig for meg, men han skjønnar ikkje kor sterkt det går inn på meg, og at det eit sjokk og ei stor sorg for meg å få ein slik beskjed som eg fekk av gynekologen. No føler eg at me er heilt tilbake på start igjen, og det gjer meg veldig trist.

Kjekt å høyra at du vart ganske lett gravid, til tross for bekymringane dine! Håpar eg får hjelp fort dersom eg ikkje blir gravid på eiga hand dei neste månadene heller, slik at eg også får oppleva det aller største i verden - å bli mamma!

Endret 6. november 2007 av Mirabella76

[Gjest imli]

Det går nok bra skal du se. Det er ikke lett, men prøv å ikke tenk så mye på prøvinga. Jeg tror nesten det er litt bra hvis dere kanskje ikke prøver intensivt nå med el-testing og alt det der. Da jeg var hos gynekologen min den gangen, hadde ikke vi hatt sex på et par dager, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde EL da jeg var der. Det var jo fint, tenkte jeg, men så ble jeg sjuk, så vi fikk ikke hatt sex på et par dager etter EL heller. Allikevel ble jeg gravid - man kan jo som kjent bli gravid fem dager før EL - men jeg regna liksom ikke med at det hadde skjedd noe. Men det hadde det jo. Derfor er det kanskje lurt å droppe EL-testinga, og bare ha reglemessig sex? Har du EL, har du det selv om du ikke tester, og kan dermed bli gravid denne pp'en. Jeg tror kanskje det blir litt mye stress for deg med all den tempinga og EL-testinga? Jeg vet ikke da, for jeg har aldri drevet med det. Du vet best sjøl!

[jente 79]

Bare innom med en stor

Jeg tror det er litt i det Imli sier. Prøv å ikke stresse med det. Vet det er lettere sagt enn gjort. Men en hører jo stadig om de som ble gravide når de egentlig hadde gitt opp.

Behøver jo ikke å være riktig for deg. Men det virker ganske slitsomt å ha det sånn.

Jeg er også enig med jenta27. Kanskje greit å prøve en ny gynekolog. Det er jo viktig at du får en gynekolog du føler du kan prate godt med. Da kan du kanskje få svar på bekymringene dine derfra. Lesing på nettet har en tendens til å gjøre at en kjenner igjen symptomer på det meste...

[GlamCat]

Kjære Mirabella76

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier. Det kunne like gjerne vært jeg som hadde skrevet det. Jeg har også allerede en tid ventet og vært klar får å få barn og vist at det skal være vanskelig får meg å blir gravid. Nå har vi endelig begynt å prøve og det er flere og flere som rund meg blir gravide og jeg vil så gjerne jeg også, men det er ikke lett når jeg er allerede på dag 72 og ennå ikke hatt EL.

Vet ikke hvordan skal jeg trøste deg, men jeg har stor håp at det går bra til slutt med oss begge.

Jeg har heldigvis fått meg en ny jobb nå, så jeg har ikke så mye tid til å tenke på det. Prøv du også og finne på noe å gjøre,men først og fremst gå til en annen gynekolog slik at du slipper å bekymrer deg unødvendig.

Masse, masse lykke til

[jente 79]

Gratulerer med dagen, Mirabella :blåse:

Håper du får en fin dag selv om du bekymrer deg

[Knøttet]

Næmmen, har du bursdag i dag?!

Gratulerer så mye med dagen!!!!

Håper du får en kjempefin bursdag!!!! :blåse:

[Gjest imli]

Gratulerer med dagen!!!

[Mirabella76]

Det går nok bra skal du se. Det er ikke lett, men prøv å ikke tenk så mye på prøvinga. Jeg tror nesten det er litt bra hvis dere kanskje ikke prøver intensivt nå med el-testing og alt det der. Da jeg var hos gynekologen min den gangen, hadde ikke vi hatt sex på et par dager, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde EL da jeg var der. Det var jo fint, tenkte jeg, men så ble jeg sjuk, så vi fikk ikke hatt sex på et par dager etter EL heller. Allikevel ble jeg gravid - man kan jo som kjent bli gravid fem dager før EL - men jeg regna liksom ikke med at det hadde skjedd noe. Men det hadde det jo. Derfor er det kanskje lurt å droppe EL-testinga, og bare ha reglemessig sex? Har du EL, har du det selv om du ikke tester, og kan dermed bli gravid denne pp'en. Jeg tror kanskje det blir litt mye stress for deg med all den tempinga og EL-testinga? Jeg vet ikke da, for jeg har aldri drevet med det. Du vet best sjøl!

Var til fastlegen min denne veka, og ho hadde fått brev frå gynekologen min, med resultatet av den innvendige ultralydsundersøkelsen. Eg fekk jo vita så lite av gynekologen då eg var der, for ho forklarte ingenting! Men i brevet gynekologen hadde sendt til fastlegen min, stod det at eg hadde ein stor cyste på venstre eggstokk. Cysten var altså ikkje vekke, men har sannsynlegvis vakse sidan sist. I tillegg stod det i brevet, at eg hadde policystiske ovarier. :gråte: Forkortelsen for det, er vel PCO. Som mange sikkert veit, så er det ein tilstand som gjer det vanskelig, og i verste fall umulig å bli gravid på eiga hand. Eg har mange små, umodne eggposar/folliklar i eggstokkane. Det tyder på at eg ikkje har eggløysing, og i beste fall har det svært sjelden.

Personar med PCO/PCOS må nesten alltid ha hjelp for å bli gravide. I beste fall kan eg få Pergo (tablettar for å få egga til å modnast, slik at ein får EL). I verste fall må eg ha prøverørsbehandling. Trur nok sjansen er minimal for at eg vil klara å bli gravid, uten noko som helst hjelp. Det er urealistisk å tru. Eg er så lei meg over å ha fått ein slik diagnose. Og eg er veldig overraska, for eg har liksom ingen av dei typiske symptoma. For eksempel er dei aller fleste kvinner med PCO/PCOS overvektige, så då er det nesten ironisk at eg som faktisk er litt undervektig, skal lida av noko slikt!

No har eg blitt 31 år gammal, og føler at tida er i ferd med å renna ut for meg! Eg som alltid har ønska meg stor familie og greier. Eg livredd for at eg ikkje skal klara å få barn i det heile tatt. :gråte:

I dag tok eg forresten HSG-røntgen, og det var ingen hyggelig opplevelse. Haldt på å besvima, for det var så ubehagelig. Det er skulle sjekka, var om eggledarane mine er tette. Får virkelig håpa at dei er normale, for no føler eg virkelig at eg har fått min dose av uflaks for lang tid framover!

[Mirabella76]

Bare innom med en stor

Jeg tror det er litt i det Imli sier. Prøv å ikke stresse med det. Vet det er lettere sagt enn gjort. Men en hører jo stadig om de som ble gravide når de egentlig hadde gitt opp.

Behøver jo ikke å være riktig for deg. Men det virker ganske slitsomt å ha det sånn.

Jeg er også enig med jenta27. Kanskje greit å prøve en ny gynekolog. Det er jo viktig at du får en gynekolog du føler du kan prate godt med. Da kan du kanskje få svar på bekymringene dine derfra. Lesing på nettet har en tendens til å gjøre at en kjenner igjen symptomer på det meste...

Takk for klem!

Eg vurderer fortsatt å få ein ny undersøkelse hos ein annan gynekolog, for eg var absolutt ikkje fornøyd med den gynekologen eg var hos. Nevnte det for fastlegen min, men ho meinte at eg burde fortsetja å gå til den gynekologen eg har begynt å gå til. For no var eg i gang med utredninga, og då var det best å fortsetja der - sidan den gynekologen hadde oversikten og resultatet av alle prøvane/undersøkelsane eg har tatt så langt. Så eg er litt usikker på kva eg skal gjera.

Faktisk trudde eg ikkje at det var så ille som det eg leste på nettet. For eg følte at eg ikkje hadde dei rette symptoma, til å kunne ha PCO. Men så var det nettopp det eg hadde. Det finst såklart ulike grader av PCO, så eg får berre prøva å halda motet oppe, og håpa at eg har ein mild form for PCO!

Endret 9. november 2007 av Mirabella76

[Mirabella76]

Kjære Mirabella76

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier. Det kunne like gjerne vært jeg som hadde skrevet det. Jeg har også allerede en tid ventet og vært klar får å få barn og vist at det skal være vanskelig får meg å blir gravid. Nå har vi endelig begynt å prøve og det er flere og flere som rund meg blir gravide og jeg vil så gjerne jeg også, men det er ikke lett når jeg er allerede på dag 72 og ennå ikke hatt EL.

Vet ikke hvordan skal jeg trøste deg, men jeg har stor håp at det går bra til slutt med oss begge.

Jeg har heldigvis fått meg en ny jobb nå, så jeg har ikke så mye tid til å tenke på det. Prøv du også og finne på noe å gjøre,men først og fremst gå til en annen gynekolog slik at du slipper å bekymrer deg unødvendig.

Masse, masse lykke til

Godt at me kan støtta kvarandre, me som er i ein liknande situasjon! Eg veit alt om korleis det er å ønska seg barn høgare enn alt anna i verden, og ikkje få det til. Det er ein grusom følelse. Etter at eg var hos gynekologen, og fekk vita at ikkje alt er som det skal vera, så har eg takla veldig dårlig å høyra om andre som blir gravide / får barn. Det er faktisk så ille at eg til og med har begynt å gå sjeldnare inn i graviditetsdagbøkene til personar eg har fulgt her inne lenge, fordi det er sårt å lesa om andre som er gravide, når eg sjølv ikkje veit om eg vil klara å bli gravid. Trist at det skal vera slik, for det er jo fantastisk med alle som blir gravide, og eg unner dei det virkelig! Men det er noko med den følelsen av at ein sjølv ikkje får oppleva det same, og det er ein vond følelse.

Kjedelig for deg, at du har så lange syklusar. Det er iallfall ikkje eg plaga med, så det er no i det minste ein liten positiv ting midt oppi all elendigheten! Kor lenge har du prøvd å bli gravid?

Eg har også heldigvis begynt i ny jobb denne hausten, så det er spennande! Og ikkje minst er det mykje nytt å setja seg inn i, som gjer at eg ikkje har tid til å tenka like mykje på alt det negative, som eg ellers ville ha gjort.

Ønskjer deg også masse lykke til vidare med prøvinga! Håpar så intenst at me blir gravide snart, me også.

[Mirabella76]

Gratulerer med dagen, Mirabella :blåse:

Håper du får en fin dag selv om du bekymrer deg

Næmmen, har du bursdag i dag?!

Gratulerer så mye med dagen!!!!

Håper du får en kjempefin bursdag!!!! :blåse:

Gratulerer med dagen!!!

Tusen takk for bursdagshelsingar, jenter! Kjempekoselig!

Eg hadde ein fin bursdag saman med kjæresten min! Me var ute og åt middag på restaurant. Og så fekk eg ein bukett med røde roser av kjæresten min. Kjekt å få treffa kjæresten min igjen, for eg hadde ikkje sett han på 3 veker. Han kom heldigvis heim frå jobb i Nordsjøen, akkurat til bursdagen min!

[Knøttet]

Tusen takk for bursdagshelsingar, jenter! Kjempekoselig!

Eg hadde ein fin bursdag saman med kjæresten min! Me var ute og åt middag på restaurant. Og så fekk eg ein bukett med røde roser av kjæresten min. Kjekt å få treffa kjæresten min igjen, for eg hadde ikkje sett han på 3 veker. Han kom heldigvis heim frå jobb i Nordsjøen, akkurat til bursdagen min!

åå, det høres ut som en kjempekoselig bursdag!!

[Gjest imli]

Trist å lese om diagnosen din. Husk at det er mange med PCO som blir gravide og får barn, selv om noen må ha litt hjelp. Jeg vil kanskje råde deg til å dra til en gynekolog og be om en skikkelig forklaring på hva PCO er, og hva tilstanden innebærer ift å bli gravid. Tror man vil få litt klarere fakta av en lege enn hva man leser på internett.

Lykke til, håper det ordner seg for dere!