Samværsrett

[Far til 2]

Det med å ha et hjem har jo noe med trygghet å tilhørighet å gjøre. Noen ganger så tror jeg at foreldre må prøve seg fram for den beste løsningen, noen barn takler 2 hjem veldig godt, noen ikke. Barnas rettigheter til å tilbringe like mye tid med begge foreldrene blir noe helt annet enn at de skal ha to hjem. Så selv om barnet har et fast hjem, så kan barnet tilbringe nesten like mye tid med begge foreldrene. Det ligger litt under her at det er fars rettigheter som teller..... den var kansje stygg, men tror kansje noen er redd for at den andre parten skal flytte eller noe?.....

Jeg tror ikke vi skal se på denne og tilsvarende saker som "fars rettigheter". Så snart en far ønsker å tilby felles omsorg blir det av noen sett på som en kamp for "fars rettigheter". En mor som nekter barnet en slik løsning blir imidlertid sett på som en som ønsker "barnets beste". Jeg forstår rett og slett ikke logikken i slik argumentasjon.

I denne konkrete saken har mor "plutselig" funnet ut at hun skal anmelde far for ustabilitet, tydligvis fordi han ber om felles omsorg, mens hun krever omsorgen alene. Saken handler derfor i mine øyne like mye om mors rettigheter.

Så langt tyder mye på at mors ønske om skjevdeling av omsorgen kan bli en realitet, men muligens til fars fordel fordi mor anmelder far for noe som for meg synes å være begrunnet i fars ønske om at barnet skal få mest mulig samvær med begge foreldrene.

Det er ikke ukjent at foreldre anmelder hverandre i fasen rundt mekling. Men slike anmeldelser vil neppe være til anmelders fordel. Derfor er det stor sansynlighet at barnet i dette tilfellet vil kunne få tilbud om felles omsorg, - om far vil.

[Eureka]

Det er faktisk slik at myndighetene NEKTER fellen omsorg om ÈN av foreldrene ønsker en slik rolle alene.

Og det er like greit - om vi skal tenke at det i utgangspunktet krever en enorm samarbeidsvilje og evne til å skape to hjem hvor de samme verdiene skal herske, de samme rammene, de samme retningslinjene og så videre.

Jeg får frysninger ved tanken på at delt omsorg skal kunne idømmes i tilfeller hvor foreldrene allerede er i full krig og har dratt saken inn for retten. Jeg er glad vi har et rettsystem som tenker slik og håper dette ikke endres.

Hvilken løsning vi voksne tror er best (dvs den løsningen vi velger) er nødvendigvis ikke den løsningen barna ønsker.

Jeg er en av dem som mener at voksenbeslutninger og den voksnes evne til skape rammene de skal bevege seg innenfor er en stor og viktig del av et barns eksistensgrunnlag. Det er klart at voksne kan feilbedømme og skal være åpen for korreks, men jeg synes du beveger deg inn i et uhyggelig terreng om du mener at små barn selv skal avgjøre hva som er sitt eget beste.

[God far]

Jeg tror ikke vi skal se på denne og tilsvarende saker som "fars rettigheter". Så snart en far ønsker å tilby felles omsorg blir det av noen sett på som en kamp for "fars rettigheter". En mor som nekter barnet en slik løsning blir imidlertid sett på som en som ønsker "barnets beste". Jeg forstår rett og slett ikke logikken i slik argumentasjon.

I denne konkrete saken har mor "plutselig" funnet ut at hun skal anmelde far for ustabilitet, tydligvis fordi han ber om felles omsorg, mens hun krever omsorgen alene. Saken handler derfor i mine øyne like mye om mors rettigheter.

Så langt tyder mye på at mors ønske om skjevdeling av omsorgen kan bli en realitet, men muligens til fars fordel fordi mor anmelder far for noe som for meg synes å være begrunnet i fars ønske om at barnet skal få mest mulig samvær med begge foreldrene.

Det er ikke ukjent at foreldre anmelder hverandre i fasen rundt mekling. Men slike anmeldelser vil neppe være til anmelders fordel. Derfor er det stor sansynlighet at barnet i dette tilfellet vil kunne få tilbud om felles omsorg, - om far vil.

Nå er det noen dager siden jeg startet tråden, så jeg vet ikke om jeg nevnte dette: Mor har alltid ment at felles omsorg delt 50/50 er det rette. Hun har alltid sagt til meg at klart at barnet skal se far like mye som mor og at hun aldri ville funnet på å nekte meg samvær. Hun endret seg etter å ha hatt møte med en rådgiver hos NAV. Dagen etter kom hun til meg og sa at siden jeg var så lei meg etter bruddet, var jeg ikke i stand til å ha barnet en hel uke i strekk. Hun sluttet å svare på telefon/SMS og eneste kontakt vi hadde var på meklingen. Der presentere jeg mitt forslag - 60/40 i en periode for at hun skal få overgangsstønad etc, deretter 50/50. Jeg ble "tilbudt" noen timer om ettermiddagen noen dager i uken + totalt 8 netter i måneden. Mitt svar var da "Beklager, men dette er vel ikke det vi har snakket om tidligere." Hun proffe, utadannede "mekleren" på familievernkontoret sa da følgende til min ex: "Han der kommer du ikke noen vei med - du kan bare skaffe deg en advokat med en gang".

I det øyeblikket reiste jeg meg, fikk en attest på at jeg hadde møtt på møte og gikk.

Dagen etter ble jeg anmeldt for psykisk terror, fordi jeg hadde prøvd å kontakte hun i tre uker etter bruddet og ikke fått svar. Videre var jeg anmeldt for å ha slått hun mens vi fortsatt var sammen, noe jeg kan gå på TV å fortelle at jeg ikke har gjort noen sinne i hele mitt liv. Ettersom det ikke har skjedd noe galt, finnes det ingen dokumentasjon og den eneste konsekvensen av en slik anmeldelse er at vårt barn får en mor som har anmeldt sin far - noe jeg ikke tror barnet setter særlig pris på når det blir større.

Jeg vet at det ikke er pent å snakke nedlatende om et menneske man har levd sammen med i så mange år, men når man opplever slike ting tror jeg det er menneskelig å kjenne litt harme.

Jeg syns det er forferdelig at jeg ikke skal få være med mitt eget barn hele min fritid, om jeg gir definitivt ikke fra meg mer enn 50% - selv om det bare er 5 minutter - med mindre barnet selv ønsker det. Foreløpig er det ingen signaler på det, men det er noe man må vurdere fra måned til måned etterhvert som barnet blir større. Barnet er det viktigste oppe i dette og den meningen må jeg vel ha fått fram i løpet av denne tråden...

Dette forumet er et kvinneforum og jeg må ærlig innrøme at jeg har et visst filter når jeg leser innleggene. Hadde denne tråden vært startet av en kvinne og opplegget motsatt, tror jeg nok at svarene hadde vært noe annerledes.

[Gjest allium]

Jeg får frysninger ved tanken på at delt omsorg skal kunne idømmes i tilfeller hvor foreldrene allerede er i full krig og har dratt saken inn for retten. Jeg er glad vi har et rettsystem som tenker slik og håper dette ikke endres.

Vi har ikke alltid det.

En venn av meg fikk beskjed i retten om at "dere skal bli enige, den som først går ut av forhandlingene, mister barna".

Så ble de "enige" om delt omsorg, under tvang. Og stakkars barn, sier jeg. Nå, 10 år etter, er det ikke vanskelig å se at min venn ikke burde gitt seg, men burde tatt dommen som eventuelt gikk i motpartens favør, anket, og slåss for barna sine. Det de barna har vært igjennom i løpet av de siste 10 årene, unner jeg ingen. Det kommer til å merke dem for livet. Det hadde sannsynligvis vært bedre om de hadde mistet en av foreldrene helt.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg (mann 33) og min samber har nylig flyttet fra hverandre. Vi har alltid vært enig om at ved et eventuelt brudd så skal vi ha 50/50 omsorg for barnet på 5 år. Nå nylig var hun i kontakt med NAV og fikk vite at ved en slik fordeling får hun nesten ingen støtte og lite bidrag fra meg. Hun har ikke fast inntekt og har flyttet ut av vår felles bolig. Jeg har svært god inntekt og har også en jobb som gjør at jeg har mulighet til å ta min del av ansvaret for barnet - noe jeg selvfølgelig også vil. Hun er fra en annen kant av landet, så barnet har nesten utelukkende hatt kontakt med min familie siden vi har bodd og bor i "mitt nærmiljø". Familien hennes er litt ustabil med endel psykiske problemer, dårlig økonomi etc. Hun har derfor ikke så mye kontakt med dem selv heller.

Etter fødselen signerte vi på papirer som gjorde at vi hadde helt like rettigheter overfor barnet.

Hun mener hun bør ha minst 60 % omsorg for barnet, fordi barnet er mest knyttet til henne. Hun sier det vil bli rart for barnet å plutselig skulle være en hel uke borte fra mor. Får hun 60% (noe som er minstekravet for støtte fra NAV) får hun en dag ekstra samværsdag pr 14 dag. Barnet går i barnehage, så vi snakker i praksis om noen få timer ekstra samvær. Hennes motiver for mer samvær er utelukkende økonomisk motivert.

Det er klart at det blir en overgang far barnet og ikke alltid ha mor og far tilstede, men det er jo en av de tragiske konsekvensene ved et samlivsbrudd og ikke et argument hun kan bruke for å få mer samvær. Selv om vi avtaler en uke hver, er jeg innstilt på å lytte til barnet og la barnet få velge fritt hvis det en dag skulle ønske å besøke mor eller far.

Dersom hun ikke godtar mitt forslag om 50/50, samt frivillig økonomisk støtte fra min side, vil hun likvel kunne vinne i en rettsak og få 100% omsorg? Jeg har hørt at domstolene ikke fordeler, bare bestemmer at den ene eller den andre får omsorgen.

Jeg er livredd for å miste samværet med min egen datter - hun er det mest dyrebare jeg har.

Jeg synes hun burde være lykkelig for at jeg er den typen mann som ønsker å ha så mye omsorg for barnet som mulig. Jeg har hørt om flere som gir fullstendig blanke og kun ser barnet sitt annehver helg. At det er mulig!

Noen som kjenner regelverket eller har vært gjennom tilsvarende?

Står mannen like sterkt som kvinnen i slike saker nå i 2007, eller er det fortsatt slik at moren oftest får hele omsorgen i en eventuell rettsak?

Blir glad for alle svar og synspunkter.

Har ikke lest andre svar så dette blir muligens en gjentakelse. Jeg syns det første du skal gjøre er å ( iden grad du klarer det) analysere for deg selv hvorvidt det stemmer om barnet har bedre kontakt med mor enn med deg. Dersom dette er tilfelle ville jeg gått for en 60/40 ordning. Det er ikke noe nederlag å innrømme slikt. Dersom dette ikke er tilfelle ville jeg gått til sak og krevd omsorgsretten. At mora har problemer med økonomien er egentlig ikke ditt problem. Du kan ikke være ansvarlig for eksens fremtidige økonomi, selv om dere har felles barn. Dette ansvaret må ligge på mora. At mange mødre tar dette ansvaret på en måte som gjør at byrden havner på far er en annen sak. Men dette kan du altså forhindre om du går til sak. Og siden du spør, det er ikke gitt lenger at mor vinner frem. Heldigvis. I Foreningen 2 Foreldre vil du kunne få oppdatert hjelp og råd i slike saker. Lykke til.

[Gjest Don Giovanni]

Nå er det noen dager siden jeg startet tråden, så jeg vet ikke om jeg nevnte dette: Mor har alltid ment at felles omsorg delt 50/50 er det rette. Hun har alltid sagt til meg at klart at barnet skal se far like mye som mor og at hun aldri ville funnet på å nekte meg samvær. Hun endret seg etter å ha hatt møte med en rådgiver hos NAV. Dagen etter kom hun til meg og sa at siden jeg var så lei meg etter bruddet, var jeg ikke i stand til å ha barnet en hel uke i strekk. Hun sluttet å svare på telefon/SMS og eneste kontakt vi hadde var på meklingen. Der presentere jeg mitt forslag - 60/40 i en periode for at hun skal få overgangsstønad etc, deretter 50/50. Jeg ble "tilbudt" noen timer om ettermiddagen noen dager i uken + totalt 8 netter i måneden. Mitt svar var da "Beklager, men dette er vel ikke det vi har snakket om tidligere." Hun proffe, utadannede "mekleren" på familievernkontoret sa da følgende til min ex: "Han der kommer du ikke noen vei med - du kan bare skaffe deg en advokat med en gang".

I det øyeblikket reiste jeg meg, fikk en attest på at jeg hadde møtt på møte og gikk.

Dagen etter ble jeg anmeldt for psykisk terror, fordi jeg hadde prøvd å kontakte hun i tre uker etter bruddet og ikke fått svar. Videre var jeg anmeldt for å ha slått hun mens vi fortsatt var sammen, noe jeg kan gå på TV å fortelle at jeg ikke har gjort noen sinne i hele mitt liv. Ettersom det ikke har skjedd noe galt, finnes det ingen dokumentasjon og den eneste konsekvensen av en slik anmeldelse er at vårt barn får en mor som har anmeldt sin far - noe jeg ikke tror barnet setter særlig pris på når det blir større.

Jeg vet at det ikke er pent å snakke nedlatende om et menneske man har levd sammen med i så mange år, men når man opplever slike ting tror jeg det er menneskelig å kjenne litt harme.

Jeg syns det er forferdelig at jeg ikke skal få være med mitt eget barn hele min fritid, om jeg gir definitivt ikke fra meg mer enn 50% - selv om det bare er 5 minutter - med mindre barnet selv ønsker det. Foreløpig er det ingen signaler på det, men det er noe man må vurdere fra måned til måned etterhvert som barnet blir større. Barnet er det viktigste oppe i dette og den meningen må jeg vel ha fått fram i løpet av denne tråden...

Dette forumet er et kvinneforum og jeg må ærlig innrøme at jeg har et visst filter når jeg leser innleggene. Hadde denne tråden vært startet av en kvinne og opplegget motsatt, tror jeg nok at svarene hadde vært noe annerledes.

Burde nok lest dette innlegget før jeg svarte i sted. Dette var trist å lese. Det finnes utrolig mange historier som din der ute. Kvinner har en tendens til å finne på det utroligste når slike ting som dette kommer på banen. Psykoptati- volds- og incestanklager er veldig virkningsfullt og blir brukt i stort monn. Og i følge ekspertise (barnepsykolog med over 500 fordelingssaker bak seg og intervjuet i siste utgave av F2F-bladet) viser 9 av 10 slike påstander å være blank løgn. Og de aller aller fleste kommer fra mødrene. Jeg tror du må ta kontakt med advokat (en god en, ikke en billig) og få slått i bordet en midlertidig forføyning fort som svint. Du kan risikere at hun flytter til hjemfylket med barnet og da skal du slite mye for å vinne barnet tilbake. Ikke nøl med dette, gjør det idag !!!

[Gjest =tentacle=]

Jeg lar meg stadig sjokkere over hvor få som tenker på barnets beste i slike saker. Advokaten sier du bare skal være glad for den anmeldelsen? Fordi det slår tilbake på barnets mor? Tenker du at barnet har det best med en stresset mor? Jeg skjønner ikke heeelt problemet med å nekte en 40/60-ordning, så lenge man kan unngå å dra inn advokater og rettsvesen i barnefordelingssaker. Det er snakk om ett eneste døgn i måneden! Ett døgn!

Du innbyr ikke mye til tillit, eller at du kun ønsker barnets beste når du omtaler moren til barnet på den måten du gjør. Det kommer aldri noe godt utav at dere begge oppfører dere uholdbart. Dersom du tenker at barnet ditt ikke merker noe av dette, tar du helt feil.

Jeg skjønner veldig godt problemet. Når mor viser at hun ikke er til å stole på slik hun gjør i denne saken, er det altfor risikabelt å gi henne alle forhandlingskortene. Far skal ikke først og fremst ha tillit til sin eks, han skal være sikker på at barnets beste blir ivaretatt. Det blir det ikke hvis mor kun tenker på sin del av saken.

8 netter i måneden er da også noe mindre enn ett døgns forskjell.

[Gjest Pjusk]

Jeg skjønner ikke heeelt problemet med å nekte en 40/60-ordning, så lenge man kan unngå å dra inn advokater og rettsvesen i barnefordelingssaker. Det er snakk om ett eneste døgn i måneden! Ett døgn!

For det første utgjør ikke forskejllen mellom 50/50 kontra 60/40 et døgn.

En annen sak er at hvis han går med på en 60/40 avtale, får han kun medbestemmelsesrett, mens hun sitter med hovedomsorgen. Jeg skjønner at mange foreldre uansett kjønn synes dette er vanskelig (inkludert meg).

Utdrag fra rundskriv til Barnetrygdlovens vedr. skillet mellom delt bosted og utvidet samvær:

Det avgjørende skillet mellom delt bosted og utvidet samvær refererer seg ikke til tid, men til avgjørelsesmyndighet. Ved utvidet samvær bor barnet fast sammen med den ene av foreldrene. Bostedforelderen kan ta avgjørelser i spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser om dagliglivet, jf. barneloven § 37. Den som har samvær, kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet, jf. barneloven § 42 andre ledd. Dersom barnet har delt bosted, tas de større avgjørelsene om dagliglivet av foreldrene i fellesskap. Delt bosted forutsetter stor grad av samarbeid mellom foreldrene. Delt bosted kan ikke pålegges av domstolene eller fylkesmennene. Dersom det er fastsatt av fylkesmann, domstol eller ved avtale at den ene av foreldrene skal ha samvær opptil 50 %, foreligger det ikke delt bosted i juridisk forstand. Delt bosted gjelder bare tilfeller som går inn under barneloven § 36.

Jeg vet for lite om denne aktuelle situasjonen til å uttale meg bombastisk om dette tilfellet, men jeg vil si at jeg skjønner det ikke nødvendigvis er så lett å være mann i barnefordelingssaker. Vi klager på manglende ansvarsfølelse hos menn, men vi kvinner tviholder på våre rettigheter overfor barna, og fraskriver menn som omsorgspersoner på lik linje med oss.

Jeg håper bare trådstarter og eks klarer å løse dette på en måte som blir minst mulig belastende for barna.

[Gjest Gjest]

Kan man ikke avtale det meste privat nå til dags? Er ikke slike avtaler bindende? Hvis mor har vært hjemme med barnet i 5 år er det vel ikke helt urimelig at du kanskje betaler litt ekstra en periode til ting eventuelt ordner seg og mor kommer i jobb eller lignende. Barnet kan dere vel fremdeles dele i to? Dere må nesten bli voksne og ansvarlige nå og ikke bare se på regler og bestemmelser men gjøre det som er best for barnet akkurat nå. Ellers får dere forklare ungen at det norske regelverket er slik og slik og at det må følges slik at ingen får det vondt. Makan!

[Tyren]

Hvorfor mener du at det er kritikkverdig at far ber om ETT DØGN MER (dvs blir likestilt med mor). Burde ikke mor bli kritisert like mye for å begrense samværet med ETT DØGN.

Og hvorfor kritisere far for å skape "en stresset mor", mens mor ikke får samme kritikk for å skape "en stresset far" ?

Det skaper ikke tillit til moren at hun i dette tilfellet vil nekte barnet 50% mulighet mht samvær og at HUN ANMELDER FAR FOR Å FRATA BARNET EN SLIK MULIGHET. Den dagen barnet er voksent og kansje får vite at moren anmeldte faren for å begrense samværet kan det skape store problemer mellom mor og barn.

Denne faren stiller tydligvis opp for barnet i tykt og tynt og har ikke på noen måte vist seg uegnet til omsorg. Hvorfor skal han da fratas en viktig rolle i barnets liv ?

Vi vet at 20.000 barn er mer eller mindre uten jevnlig samvær med samværsforelder fordi en av foreldrene flytter langt en stund etter bruddet. Jeg synes derfor ikke det er så rart at denne faren forsøker å sikre barnet og seg selv et minimum av samvær når vi vet at over 10.000 foreldre flytter så langt at samvær blir vanskelig.

Jeg skulle ønske at flere foreldre (også menn) så barns behov for samvær og at mødre i større grad inn så at fedre som oftest også har ønske om mer samvær. For øyeblikket går det 2 ? tråder om menn som ikke stiller opp i den grad barnet ønsker. Når far da stiller opp i tilfeller som dette blir det også galt. Det er f... ikke lett å gjøre barn og mødre fornøyd når ingen av alternativene som tilbys er god nok. Noen vil frata barnet samvær, mens andre ønsker å tilby barnet samvær. Igjen tyder mye på at vi må endre utgangspunktet mht samvær etter et samlivsbrudd om vi skal ha fokus på barnet.

Jeg synes det er tragisk å lese om menn som ikke tar del i det ansvaret de burde og at barn og fedre som ønsker seg mer tid sammen skal få mulighet til dette. Stadig fler kvinner innser at dette er en rettighet barn og fedre i teorien har. Jeg håper derfor at disse kvinnene vinner frem i større grad enn de som ønsker å begrense samværet.

[Tyren]

Jeg har aldri hørt en mor si at hun vegrer seg for samlivsbrudd fordi hun er redd for å bare se barnet sitt 40%. Aldri. Enten er hun innstilt på 50/50, eller så er det omtrent en selvfølge for henne at hun vil få 60%.

Dette er faktisk noe jeg har hørt flere ganger og har opplevd i nær vennekrets ! Mor sitter i dag med all omsorg for barnet og far har verken organisert samvær eller foreldrerett.. Barnet har heller ingen kontakt med besteforeldre på farens side. TRIST !

Personlig tror jeg vi damer i en sånn situasjon blir mer fokusert på oss selv enn på barnets beste !

[Gjest Don Giovanni]

Dette er faktisk noe jeg har hørt flere ganger og har opplevd i nær vennekrets ! Mor sitter i dag med all omsorg for barnet og far har verken organisert samvær eller foreldrerett.. Barnet har heller ingen kontakt med besteforeldre på farens side. TRIST !

Personlig tror jeg vi damer i en sånn situasjon blir mer fokusert på oss selv enn på barnets beste !

Det tror jeg det er liten tvil om ja. Flott at noen tør å si det

[Gjest Gjest]

Takk for svar. En permanent 60/40 løsning kommer jeg aldri til å godta, men jeg har sagt til hun at jeg i en overgangsfase kan gå med noe slikt og at det i avtalen står at denne fordelingen gjelder i en periode og det deretter går tilbake til 50/50. Dersom hun får permanent 60/40 har hun mulighet til å flytte hvor hun vil med barnet og man vet aldri hva framtiden bringer. Plutselig treffer hun en type i fra Karasjok og da sitter jeg der på østlandet uten noe jeg skulle ha sagt og med enorme praktiske utfordninger for å få treffe mitt eget barn.

ÅÅÅ her lukter det en mann som ikke vil betale bidrag. Som skjuler seg bak sine rettigheter. Om mor har 60% samvær, kan du likevel kreve at hun blir boende på deres felles plass. Skriv det i kontrakten, at du går med på 60/40 under forutsetning av at mor blir boende der dere har bodd i fellesskap. Tenk mer på barnet ditt og at mor trenger pengene du... da har dere en fint samarbeid i årene fremover , det gangner barnet best...

[Far til 2]

ÅÅÅ her lukter det en mann som ikke vil betale bidrag. Som skjuler seg bak sine rettigheter. Om mor har 60% samvær, kan du likevel kreve at hun blir boende på deres felles plass. Skriv det i kontrakten, at du går med på 60/40 under forutsetning av at mor blir boende der dere har bodd i fellesskap. Tenk mer på barnet ditt og at mor trenger pengene du... da har dere en fint samarbeid i årene fremover , det gangner barnet best...

Nå må du gi deg. I det avsnittet du har henvist til, har ikke god far nevnt penger EN ENESTE GANG. Det er det DU som gjør. Og du avslutter med "Tenk mer på barnet ditt og at mor trenger pengene du... da har dere en fint samarbeid i årene fremover". Du starter med å referere til penger og DU avslutter med å referere til penger. Og du antyder at OM FAR BETALER SKAL HAN FÅ ET GODT SAMARBEID.

Det er ikke tvil om hvem som tenker økonomi utifra det jeg leser i ditt innlegg.

Det er ingen tvil om at penger er årsaken til at en del mødre i sin tid krevde å få ha omsorgen alene. Da vi var til mekling spurte mekler mor "om hun hadde råd til det". Barnets behov for samvær var med andre ord mindre viktig.

Selv har jeg betalt flere titusner av kroner svart utover bidrag for å beholde kontakten med barna. Det er dessverre bare et fåtal kvinner som tør kritisere sine medsøstre i slike situasjoner. Men noen er oppegående nok til å se galskapen.

God far er sansynligvis i omtrent samme situasjon som det jeg var. Men av naturlige årsaker ønsker han ikke å kjøpe fri barnet slik at det får samvær. Samvær bør bli tilbudt barnet, uten økonomisk kompensasjon til mor.

[Gjest Mayamor]

Trist at enkelte ser på far som en gnier dersom han ønsker 50/50 eller daglig omsorg for sine barn.