Barna deres

[Gjest Eir]

Hvor mange tenåringsjenter kjenner du med "mot og integritet" nok til å heve seg over kommentarer om at hun er hårete og ekkel?

←

Det finnes da en del av de, og dersom man oppdrar døtrene sine riktig, vil de også bli en av dem.

[Gjest Eir]

Det er vel ingen som har påstått at man skal "takle mobbing ved å forandre seg selv" 

←

Når man sier at barn bør barbere leggene sine, for å ikke bli mobbet, så vil jo det være å tilpasse seg mobberne.

[MsRP]

Jeg har både mot og integritet, men hadde jeg visst den gangen at det var en mulighet å fjerne hår hadde jeg valgt å gjøre det. Men det var en tanke som aldri falt meg inn! Om min mor hadde sagt til meg at det var vanlig og kanskje penest å barbere leggene og jeg hadde svart "javel, men det gidder ikke jeg å gjøre selv om alle de andre gjør det", så hadde det vært greit!!

Men jeg mener at barna bør presenteres for muligheten til å gjøre dette og andre ting som forbedrer utseendet.

Jeg likte ikke mitt eget utseende på den tiden, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, skjønner?

Og mobbingen av meg gikk kun på utseende. Mulig jeg var utvalgt til hakkekylling, men det var i så fall på grunn av utseendet, og denne mobbingen hemmet meg på alle måter. Jeg hadde f.eks en helt normal fysikk og kunne prestere bra i gym, men etter at jeg ble bevisst på at alle syntes jeg så dust ut, prøvde jeg å unngå å synes, og presterte dermed mindre.

Samme i teoretiske skolefag, jeg var virkelig flink, fikk jo bevist det skriftlig, men jeg svarte aldri på spørsmål eller viste hva jeg kunne når det var snakk om å måtte åpne munnen og tåle oppmerksomhet.

Dette er ikke ting som ligger i min natur, både før og etter denne skoletiden har jeg vært en helt annen person, det var mobberne som gjorde at jeg prøvde å være usynlig.

Jeg tror at om noen hadde holdt meg litegranne oppdatert på hvordan jeg kunne gjøre det beste ut av utseendet mitt, så kunne dette vært unngått. Jeg mener ikke at utseendet betyr alt, og det er mange jenter som ikke er spesielt pene som likevel er populære, selv i ungdomstiden. Men for meg var det viktig å være pen, og jeg så f.eks direkte dum ut med de tjukke brillene jeg hadde, og var fullstendig klar over det, men jeg trodde jeg måtte ha dem.

Håper dere skjønner poenget mitt.

[MsRP]

For meg var i alle fall ikke det å ikke være oppdatert på slike ting en "valg å stå for", men en situasjon jeg ufrivillig hadde havnet i.

←

Nettopp!

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Når man sier at barn bør barbere leggene sine, for å ikke bli mobbet, så vil jo det være å tilpasse seg mobberne.

←

Hvorfor det?

Jeg mener ikke at man skal "barbere leggene for å unngå å bli mobbet", men jeg mener at man skal stelle seg selv så man føler seg vel. Da kan man gå ut i verden med løftet hode. Og da mener jeg faktisk man har mindre sjanse for å bli mobbet.

Det å gå redd og usikker omkring og skjønne at det er ting du ikke har fått tak på når det gjelder å være velstelt, men ikke riktig vet hva eller hvordan man skal finne ut av det er i alle fall ikke en ønskesituasjon.. (det vet jeg!)

[Gjest Pet]

Jeg har både mot og integritet, men hadde jeg visst den gangen at det var en mulighet å fjerne hår hadde jeg valgt å gjøre det. Men det var en tanke som aldri falt meg inn! Om min mor hadde sagt til meg at det var vanlig og kanskje penest å barbere leggene og jeg hadde svart "javel, men det gidder ikke jeg å gjøre selv om alle de andre gjør det", så hadde det vært greit!!

Men jeg mener at barna bør presenteres for muligheten til å gjøre dette og andre ting som forbedrer utseendet.

←

Hvor gammel var du da? At barn skal barbere leggene, er jeg helt i mot. Da mener jeg førpubertale småjenter. At eldre jenter ikke har fått med seg at det er vanlig å barbere leggene, tror jeg hører med til sjeldenhetene.

[Gjest Lovely]

Håper dere skjønner poenget mitt.

Jeg skjønner poenget ditt meget godt, kjenner igjen litt av de følelsene jeg slet med når jeg leser innleggene dine.

Det finnes da en del av de, og dersom man oppdrar døtrene sine riktig, vil de også bli en av dem.

Javel. så det er alltså en riktig måte å oppdra sine døttre på, hm, har du oppskriften?? Jeg synes du opptrer ganske så eplekjekt, for uansett hvor godt du prøver å forberede deg, uansett hvor god "planen" din for oppdragelsen er - så er det INGENTING du kan gjøre med den medfødte personligheten eller andres inngripen i ditt barns liv, det kan være mange hendelser på veien som kan påvirke selvfølelsen til barnet ditt Eller er du uenig i det? Mener du at det bildet du har skapt i hodet ditt om ditt barn er slik ditt barn helt sikkert blir i virkeligheten? Jeg er spent nå..

Mamma prøvde seg på sånne hint på meg da jeg ble tenåring. Jeg tolket det som at jeg var stygg.

Dette synes jeg er trist å høre, men det viser også mangfoldet blant oss, for jeg skulle så gjerne fått en del råd og tips. Som sagt tidligere så må man se barna ann, og hvordan man legger frem budskapet er av stor betydning for hvordan mottakeren oppfatter det.

[Hobgoblin]

Hvor gammel var du da? At barn skal barbere leggene, er jeg helt i mot. Da mener jeg førpubertale småjenter. At eldre jenter ikke har fått med seg at det er vanlig å barbere leggene, tror jeg hører med til sjeldenhetene.

←

Antar - ihvertfall var det slik for meg - at det dreier seg om den tidlige puberteten. Dvs når hårene begynner å vokse ut. Dersom man er tidlig utviklet, er det ikke sikkert at man har fått med seg at hår vanligvis fjernes. Kanskje strekker ikke egen og venninners kunnskap til, og kanskje leser man ennå ikke ungdomsblader.

Forøvrig dette med ubarberte jenter og integritet: Hadde en venninne som konsekvent ikke barberte bena - hun skulle være naturlig. Det var jo greit nok - inntil hun fikk kjæreste som 25-åring. Da skulle plutselig alt barberes, fordi han ville det... Hvor ble det av integriteten?

Edit: Leif.

Endret 29. mars 2007 av Hobgoblin

[Gjest Pet]

Antar - ihvertfall var det slik for meg - at det dreier seg om den tidlige puberteten. Dvs når hårene begynner å vokse ut. Dersom man er tidlig utviklet, er det ikke sikkert at man har fått med seg at hår vanligvis fjernes. Kanskje strekker ikke egen og venninners kunnskap til, og kanskje leser man ennå ikke ungdomsblader. 

Forøvrig dette med ubarberte jenter og integritet: Hadde en venninne som konsekvent ikke barberte bena - hun skulle være naturlig. Det var jo greit nok - inntil hun fikk kjæreste som 25-åring. Da skulle plutselig alt barberes, fordi han ville det... Hvor ble det av integriteten? 

Edit: Leif.

←

De fleste finner det tidsnok ut. Har en av venninne begynt å barbere seg, er hun som regel raskt ute med å fortelle det til de andre. Tror dere overdriver litt nå. Jeg ville ihvertfall ikke oppdratt en jente til å få angst for helt naturlig kroppshår. Hva med de som er mørke og har f eks synlig hår på armene fra de er ganske små? Skal det også fjernes? En amerikansk mor i familien til en venninne av meg brukte faktisk hårfjerningskrem på armene til sin fem år gamle datter. Hvor skal grensa gå?

[Gjest Eir]

Javel. så det er alltså en riktig måte å oppdra sine døttre på, hm, har du oppskriften?? Jeg synes du opptrer ganske så eplekjekt, for uansett hvor godt du prøver å forberede deg, uansett hvor god "planen" din for oppdragelsen er - så er det INGENTING du kan gjøre med den medfødte personligheten eller andres inngripen i ditt barns liv, det kan være mange hendelser på veien som kan påvirke selvfølelsen til barnet ditt

←

Alle barn kan lære å stå for seg selv og den de er, med riktig oppbacking fra omgivelsene, og da i første omgang foreldrene. Vi er født med stor tro på oss selv og troen på at jeg'et er verdens midtpunkt, også lærer vi etterhvert å nedvurdere oss selv, skamme oss og tro at det er noe galt med oss. Man kan selvsagt ikke styre alle impulser barna får, men dersom foreldrene greier å bygge ett godt grunnlag på disse tingene, fra barnet er født, så skal det veldig mye til for at andre greier å ødelegge det. Og å komme med kritiske kommentarer til barns utseende er definitivt ikke noe som bidrar til å bygge ett godt selvbilde.

[Wildy]

Det er forskjell på å kommandere ungene og hjelpe de på vei....

Jeg opplevde det samme som min datter opplever nå. Kroppen utvilker seg rasende fort, men forsatt er hun et barn. Som ikke har oppdaget at det er vanlig å barbere leggene. Eller fjerne hår i bikinilinjen som stikker fram over trusekanten. eller under armene. Hun har ennå såpass lite hårvekst at det er ikke et problem, men jeg kan ærlig talt ikke fatte hvorfor det skal være så himla mye bedre for henn å oppdage dette på den "harde" måten.

Som sagt tidligere i tråden hadde jeg en grusom opplevelse tidlig på ungdomskolen i svømmehall, og det har faktisk hengt igjen i mange år. Var omtrent panisk på hårfjerningen til langt opp i voksen alderfor å være sikker på at noe slikt skulle ihvertfall aldri skje igjen. Og ja, jeg er faktisk en smule sint på min mor som ikke hjalp meg litt i den perioden. For jeg ante virkelig ikke at det var mulig å fjerne hårene. Og ihvertfall ikke noe om hvilken måte som var best eller enklest. Med litt hjelp og veiledning kunne jeg ha spart meg mye prøving og feiling, og ikke minst, mye usikkerhet. Så jeg fant "tidsnok" ut at det var vanlig å fjerne hår.Men en god opplevelse var det så slettes ikke!

Det å være tidlig utviklet var faktisk ille nok i seg selv, det andre ble en unødvendig tillegsbelastning som enkelt kunne vært unngått!

[Gjest Lovely]

Alle barn kan lære å stå for seg selv og den de er, med riktig oppbacking fra omgivelsene, og da i første omgang foreldrene. Vi er født med stor tro på oss selv og troen på at jeg'et er verdens midtpunkt, også lærer vi etterhvert å nedvurdere oss selv, skamme oss og tro at det er noe galt med oss. Man kan selvsagt ikke styre alle impulser barna får, men dersom foreldrene greier å bygge ett godt grunnlag på disse tingene, fra barnet er født, så skal det veldig mye til for at andre greier å ødelegge det. Og å komme med kritiske kommentarer til barns utseende er definitivt ikke noe som bidrar til å bygge ett godt selvbilde.

Joda, teorien om utviklingsstadiene er bra den - men det er en teori - praksis er en annen ting

En annen ting: Nedvurderer du helt mitt ønske om å få råd og tips fra min mor??? Hva er jeg som ønsket det??

Endret 29. mars 2007 av Lovely

[MsRP]

Hvor gammel var du da? At barn skal barbere leggene, er jeg helt i mot. Da mener jeg førpubertale småjenter. At eldre jenter ikke har fått med seg at det er vanlig å barbere leggene, tror jeg hører med til sjeldenhetene.

←

Husker ikke nøyaktig alder, men det kan godt hende jeg var 13. Og hårene var små, men svarte.

De fleste finner det tidsnok ut. Har en av venninne begynt å barbere seg, er hun som regel raskt ute med å fortelle det til de andre. Tror dere overdriver litt nå. Jeg ville ihvertfall ikke oppdratt en jente til å få angst for helt naturlig kroppshår. Hva med de som er mørke og har f eks synlig hår på armene fra de er ganske små? Skal det også fjernes? En amerikansk mor i familien til en venninne av meg brukte faktisk hårfjerningskrem på armene til sin fem år gamle datter. Hvor skal grensa gå?

←

Jeg tror du overdriver litt nå, jeg. Å bruke hårfjerningskrem på en femåring er selvfølgelig sykt. Det er ikke det dette er snakk om i det hele tatt. Hårfjerning var vel også bare ment som et eksempel, hvertfall den historien jeg nevnte om det. Det er snakk om å ganske enkelt tipse sine barn på en grei måte om hva slags muligheter de har for å gjøre det beste ut av utseendet sitt.

Så jeg fant "tidsnok" ut at det var vanlig å fjerne hår.Men en god opplevelse var det så slettes ikke!

←

Nei, det er absolutt ikke noen god opplevelse! Mye bedre at en mor tar opp dette i enerom, enn at en plutselig blir gjort oppmerksom på det foran enn hel skoleklasse. Jeg grøsser ved tanken på at mine fremtidige barn skal måtte oppleve noe sånt.

Jeg mener altså ikke at man skal påtvinge barna noe som helst, ikke nødvendigvis heller påpeke konkrete ting de burde gjøre noe med. Bare la dem få vite at det går an å nappe bryn, barbere legger, begynne med kontaktlinser osv, og gjerne vise dem hvordan man kan stelle seg på håret, bruke leppepomade o.l.

Jeg tror ikke en mor som kjenner sitt barn godt har vanskelig for å legge dette naturlig inn i en samtale uten å såre barnet sitt.

[universa]

Syns du gjør riktig i å informere om det.. det viktigste er jo å få vite! vite om hårvekst, mensen og alle de andre viktige tingene i ungdomsårene... men jeg syns såklart at det blir opp til barnet/tenåringen å ta valget.. Lykke til framover, merkelig og kjekk tid

[Gjest Persille]

Slettet

Endret 20. desember 2010 av Persille

[Gjest Fruktfat]

Kroppen utvilker seg rasende fort, men forsatt er hun et barn.

←

det er jo det som er så vanskelig med å være i puberteten! kroppen er kankje en kvinnes, men resten har ikke fulgt like fort med. jeg som voksen vet at det er vanlig å fjerne hår på leggene, men for en 13 åring er det kanskje ikke noe man tenker særlig over, men som er veldig flaut om man plutselig oppdager at alle andre legger merke til det (som første dag på ungdomsskolen, når man kanskje har på seg skjørt og plutselig ser at du er den eneste med hårete legger...)

min mor prata aldri om sånne ting, vi prata om mensen da jeg var 10, etter det ble det ikke nevnt med et ord annet enn den gangen jeg fikk mensen og "måtte" fortelle det.

så jeg håper at jeg klarer å prate med min datter om sånne ting på en naturlig måte.

[Furstina]

Det är väl det med att "prata med barnen på ett naturligt sätt" som är nyckeln. Oavsett vad man säger eller inte.

Det är skillnad på att säga att man tycker att den där toppen var lite för kort och att säga att din (feta) mage syns för mycket.

Hur som helst tror jag alla tonåringar går igenom en drös med ooootroligt pinsamma händelser i tonåren. Vi kan och ska inte skydda dem mot alla. Det må vara håriga ben, tappade bikinibyxor vid dyk i simhallen, att halka utanför skolan när alla ser på, spruckna byxor eller något annat helt normalt men som känns som världens undergång

Jag hade som sagt var inte velat ha klädestips av min mor - just för att hon i mina ögon inte hade någon aning om vad som var "rätt" just då. Däremot var jag med på makeup-partyn och liknande med henne. Jag lärde mig en hel del om rengöring och underlagscremer med mera, dock inget om hur en tonåring sminkar sig för att vara rätt. Det skilde sig DÅ en del...

[Gjest Frk Åberg]

Jeg synes ikke det blir et annet tema, et barn kan like godt føle seg "fæl" hvis mor synes hun lukter stygt.. Jeg tror det kommer ann på hvordan man tar opp saken.

Så mitt savn av veiledning fra min mor er ikke reelt for deg? Jeg fikk ingen tips av mine venninner - og tro meg - for min del så ville det vært bedre at min mor "kritiserte" meg enn at mine venninner gjorde det Jeg skjønner at for noen er det du sier rett, men det er ikke nødvendigvis rett for alle - eller hva tror du?

←

Jeg mener ikke å nedvurdere ditt savn av veiledning. Mitt budskap er mer at jeg syns man bør trå varsomt, og ikke tro at dette er så ukomplisert som enkelte framstiller det. Det jeg mener er ikke nødvendigvis rett for alle. Men det virker som om de av dere som har opplevd ubehagelig hendelser/mobbing knyttet til utseende, tror at det rette for alle vil være å bli tipset.

Min personlige teori om mobbing er at det er veldig tilfeldig hvem som rammes, og at mobberne velger ut "svake ledd" som de fokuserer på (som man jo kan finne hos alle). Jeg verken var eller så spesielt kul ut på ungdomsskolen. Usikker var jeg også. Likevel ble jeg ikke mobbet. Og det var ikke pga. min fantastiske personlighet, ei heller at jeg gjorde som alle andre sa. Tvert imot var jeg sær og gjorde mine egne ting. Om noen skulle bli mobbet, måtte det da bli jeg, og ikke andre, mye mer strømlinjeformede jenter som faktisk ble mobbet. Jeg ville nok også gjøre visse tiltak for at mine barn ikke skal skille seg alt for mye ut i negativ retning, men når alt kommer til alt, har man ingen garantier, og man kan ende opp med et barn som både blir mobbet og føler at foreldrene ikke er fornøyd med det.

Jeg har både mot og integritet, men hadde jeg visst den gangen at det var en mulighet å fjerne hår hadde jeg valgt å gjøre det. Men det var en tanke som aldri falt meg inn! Om min mor hadde sagt til meg at det var vanlig og kanskje penest å barbere leggene og jeg hadde svart "javel, men det gidder ikke jeg å gjøre selv om alle de andre gjør det", så hadde det vært greit!!

Men jeg mener at barna bør presenteres for muligheten til å gjøre dette og andre ting som forbedrer utseendet.

←

Og jeg mener at det kan holde å la barna se hvordan mor steller seg selv i hverdagen, framfor å tipse dem direkte om alt mulig.

[Gjest Lovely]

Jeg mener ikke å nedvurdere ditt savn av veiledning. Mitt budskap er mer at jeg syns man bør trå varsomt, og ikke tro at dette er så ukomplisert som enkelte framstiller det. Det jeg mener er ikke nødvendigvis rett for alle. Men det virker som om de av dere som har opplevd ubehagelig hendelser/mobbing knyttet til utseende, tror at det rette for alle vil være å bli tipset.

Jeg tror ikke at det er det rette for alle, jeg har presisert flere plasser at det må brukes skjønn i hvert enkelt tilfelle, man må se barna og problemet ann, og trå varsomt som du sier. Jeg har muligens brukt andre ord, men de skulle være fulllt forståelig allikevell. Kanskje du skal lese innleggene litt bedre

Men nå tar jeg påskeferie - og ønsker alle en riktig god påske

[Gjest Eir]

En annen ting: Nedvurderer du helt mitt ønske om å få råd og tips fra min mor??? Hva er jeg som ønsket det??

←

Nei, jeg nedvurderer det ikke, og ut fra dine forutsetninger var det nok en veldig reellt og viktig behov. Men jeg mener også at dette behovet sprang ut i fra en usikkerhet, som kunne vært unngått. Men det er jo ikke barnets egen skyld.

Og sånn generelt vil jeg også si at det er veldig stor forskjell på å lære barnet om normal hygiene, og rent kosmetiske ting. Jeg synes også det er en forskjell på å feks gi barnet litt tilbakemeldinger på hvordan det sminker seg, og å si til barnet at det bør begynne å sminke seg eller nappe brynene, når dette ikke er noe de har tenkt på i det hele tatt. Det siste er å si at det er en feil på barnet slik det er fra naturens side, som bør rettes på, mens det første blir å veilede dem i forhold til noe de selv har valgt å begynne med.