Har du tatt stilling til organdonasjon?

[Gjest Mrs. Potter]

Ja, det ville jeg. Det har jeg også skrevet i forrige innlegg.

←

Ja,så det nå. Leste litt fort isted.

Det der syns jeg var en unødvendig ting å si. Når hun avslutter med å si at hun ikke kan noe for det,hva med å akseptere at dette er hennes tanker?

←

Hun skal få lov å tenke og føle akkurat hva hun vil for meg. Men da må jeg få lov til å mene det jeg vil også.

Jeg aksepterer at folk ikke ønsker å være organdonor,men jeg må innrømme at jeg har litt vanskeligere for å akseptere at man ikke vil gi bort organer,men veldig gjerne ta imot hvis man blir syk og får bruk for det.

[Gjest lazuli]

Jeg er veldig positiv til organdonasjon. Skulle jeg etter min død ha organer andre kan overta for å kunne leve et verdig liv, er det selvsagt for meg at de blir benyttet.

Videre tror jeg det er viktig å ha et donorkort selv om man har fortalt sine nærmeste at man ønsker å donere. Som flere nevner er det sikkert vanskelig for mange å ta stilling til om en nylig død og kjær person skal "kuttes opp og deles ut". Ved å ha dette avklart på forhånd vil man frata de nærmeste ansvaret for noe som kan komme til å bli en byrde for dem senere.

Jeg har barn og for meg ville det ikke være noe problem å donere bort deres organer, om jeg skulle havnet i en slik situasjon. I motsatt fall ville jeg vært evig takknemlig om noen av mine nærmeste fikk økt livskvalitet og lengre levetid pga et nytt organ.

For meg var det noe nytt at man kan risikere å bare bli fratatt organer. På den ene siden syns jeg dette er praktisk og greit, men det er fordi jeg er for donasjon. På mange måter syns jeg det er ille at friske organer ikke skal brukes når noen trenger de, for meg blir det litt som å brenne opp mat rett foran sultrammede. Når jeg tenker meg om innser jeg at jeg ikke kan vite om mitt virkelighetsbilde er det rette, og om livet etter døden er slik jeg tror. Hva om jeg var i mot donasjon og igjennom hele livet skulle føle at jeg ikke har noe å si over min egen kropp den dagen jeg dør?

Det å foreta et valg om å bli donator tror jeg er en stille ting. Man må rett og slett gå inn i seg selv og kjenne etter hva som er riktig. Kjenner man at man ikke ønsker det, så skal man vite at det ikke kommer til å skje og omvendt.

[Lompa2]

Ja, jeg har tatt stilling til organdonasjon og jeg har donorkort i lommeboka.

[Grønt blad]

Jeg har hatt donorkort i lommeboka i noen år nå, og har samtidig informert venner og familie om standpunktet mitt. Jeg håper selvfølgelig å dø naturlig om mange mange mange år, men skulle det ende anderledes, så vet de hva jeg mener, eller mente...

[Gjest Persille]

Jeg har tatt stilling til dette for mange år siden. Min nærmeste familie er informert.

Jeg synes det er viktig at det er en åpenhet omkring organdonasjon. Vi vet aldri hva som skjer i morgen.

Endret 20. desember 2010 av Persille