Jeg skal dø, og jeg vet ikke når.

[Cognizance]

og slik er det for det for de fleste. Kansje dør jeg i morra, kansje får jeg leve til jeg er 80 eller enda lenger, hvis jeg er heldig.

Du skal dø du også. Hvordan forholder du deg til det? Hva tror du du kommer til å være fornøyd med og angre på når du ligger der og klokka tikker mot slutten?

Slik jeg har oppfatta det er dette med døden er noe folk flest benekter eller ihvertfall prater lite om. Mange later tilsynelatende som om de skal leve evig. Slik er det jo ikke.

Jeg sliter med mange forskjellige ting i livet mitt, blant annet er angst et viktig hinder for meg i å kunne utfolde meg livsmessig slik jeg egentlig ønsker. Tanken på at jeg skal dø er veldig motiverende. Jeg er redd for å dø, men jeg er mye mye mer redd for å dø full av anger over alle de tingene jeg ikke gjorde.

[Gjest Sativa]

Jeg har et ganske anstrengt forhold til døden. Er ikke så redd for min egen død, er mer opptatt av dødsårsaken, om det blr smertefullt osv. Er veldig redd for at de jeg er glad i skal dø fra meg. Håper jeg har løst alle floker og uenigheter da jeg dør, og at jeg ikke blir liggende å vente på døden så altfor lenge.

[Mirabella76]

Eg er redd for å dø før eg har fått oppleva å vera virkelig lykkelig, og før eg har oppnådd det eg ønskjer i livet mitt! Det aller viktigaste for meg, er å få oppleva å bli mamma! Dør eg før eg har fått barn, føler eg at livet mitt har vore bortkasta og mislykka. Teit å tenka sånn, for eg har jo opplevd mykje fint i livet mitt så langt! Men det viktigaste manglar fortsatt...

Ellers prøver eg å tenka minst mulig på at eg skal dø ein gang, for eg er livredd for døden.

[lillesky]

Jeg er også redd for å dø, og det er ekkelt. Dødsangst kanskje? Men kanskje det endrer seg etterhvert som jeg blir eldre? Og når jeg er 80 år og vil dø.

Jeg misunner de som er unge og ikke er redd for døden.

Jeg klarer rett og slett ikke å forholde meg til døden, kanskje fordi det er så usikkert hva som skjer? Synes det er trist å tenke på at jeg skal forlate verden. Nei, huff... Orker ikke tenke på døden engang, da blir jeg skikkelig lei meg.

[Gjest Maxagaze]

Tenker ikke på døden "til vanlig", det føler jeg er ingen vits i, man kan dø om noen titalls år, eller i morgen, det vet man aldri. Det som skjer, skjer, og det bekymrer meg ikke sånn voldsomt.

Jeg er dog fullstendig klar over min egen dødelighet. Det var ett skarp skille i livet mitt for en del år tilbake, satt ved sengen når ett menneske som sto meg nær sluttet å puste.. Det var forjævlig å oppleve, og jeg hadde det vondt lenge etterpå, men jeg ble klar over at livet ikke er evig. En gang opphører en å eksistere..

Det var ett eldre menneske som døde, som hadde levd en stund med sykdom, at hxn døde var ingen overraskelse, men jeg kunne ikke unngå tanker som "hvorfor kan vi ikke leve evig.. ?" Regnet på en måte med at jeg skulle bli religiøs av opplevelsen, at "noe" skulle skje, men ingenting skjedde.. Var på god vei til å bli ateist før dette skjedde, og jeg har ikke endret syn etter det.

Før hendelsen var jeg på en måte naiv, hadde ikke ofret temaet mye tid. Det endret seg, ja..

Kan vel ikke si at jeg lever særlig annerledes etterpå enn før, er ikke blitt mer redd for å miste andre mennesker jeg er glad i, men jeg har nok ett mer pragmatisk syn på "naturens gang".

[Gjest Gjesten]

Eg er ikkje redd for å dø. Det er nåke som garantert skjer, og eg ser ikkje på det som skremmande. Roleg kanskje heller. Men eg er også redd for å døy uten å ha gjort dei tinga eg ønske mest, og eg er redd for å døy med smerter for eksempel. Men ikkje for døden som sådan.

[Gjest Kira]

En bekjent sa en gang:

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ikke leve lenger. Det synes jeg var klokt sagt!

[Gjest hufse-tufsa]

Jeg er full av undring over liv og død. Har mistet flere familiemedlemmer, og undrer meg bl.a om jeg vil møte dem igjen, hvordan det fungerer med himmelen og gud etc etc. Jeg mener selv jeg har håp og tro. Man hører uttrykket "mett av dage", og noen eldre opplever kanskje at de er det. Men de av mine som har vært eldre, har hovedsakelig vært vemodige når de har snakket om døden. Ønsker for alle mine og meg selv at døden skal komme brått, og at vi får oppleve å bli gamle. Å ligge dødssyk over tid unner jeg ingen. Jeg forsøker å gjøre opp status over livet mitt fortløpende, slik at jeg gjør meg ferdig med det jeg ikke har vært fornøyd med. Tror mange er opptatt av liv og død som eksistensielle tema, synes derfor denne tråden er fin.

[Eve Luna]

Jeg er ikke redd for å dø. Men jeg vil helst ikke lide.

Jeg håper jeg blir i hvert fall 80 år. Og at jeg får oppleve å bli gift og ha barn og barnebarn.

Jeg tenker mye på døden. Spesielt i det siste siden faren min døde for ikke så lenge siden.

Jeg tenker veldig mye på hva som skjer etter døden, men sjelen, om jeg kommer da til å møte de som døde før meg osv.

Men jeg føler at jeg er ikke redd for døden. Jeg er ikke redd for å ikke leve fult ut. For jeg prøver virkelig å utnytte hver dag.

Etter at søsteren til samboeren døde bare 12 år gammel, har det fått meg til å innse hva som er viktig i livet. Og å ikke utsette ting. Det eneste jeg angerer på er at jeg ikke ble bedre kjent med henne. Men det er fordi jeg tenkte hele tiden at vi har god tid.

Nå sier jeg alltid hva jeg føler og liker ikke å utsette ting. For du vet aldri hva som vil skje. Døden venter på ingen.

[Lilith]

Jeg synes det er rart å tenke at man 'går glipp' av ting hvis man dør tidlig. Når man dør, er man jo borte, og da får man jo ikke angret på noenting? Det er i hvert fall sånn jeg tror det er.

Dermed er jeg heller ikke redd for å dø. Men jeg er redd for smerte, for langvaring sykdom, og jeg er også redd for å påføre min familie og mine venner sorg. Min største redsel ang døden, er å dø før mamma og pappa. Det tror jeg ikke de hadde tålt.

[Gjest Ulva35]

Jeg tenker ikke så veldig mye på døden, men det hender jeg får en slags redsel for å dø. Det kan være seg i situasjoner jeg er redd for at det feiler meg noe fælt, eller når jeg er bekymret for mine kjære.

For et par år siden opplevde jeg for første gang og se et dødt mennesker. Selv om personen ikke stod meg så veldig nær, så stod h*n min mann veldig nær. For meg var det er sterk opplevelse, og i ettertid er jeg veldig glad jeg opplevde det. H*n så så fredelig ut,vi tente lys og ba en bønn og gråt litt før de kom og hentet h*n.

Og neste gang kan det være en person som står meg veldig nær, og da er det godt å ha opplevd dette. H*n var ingen gammel person, midt i livet, men var dødelig syk. H*n slapp likevel de siste lidelsene fordi døden kom på an annen og uventet måte.

Likeledes tenker jeg mye på det når jeg ser hvor skjørt livet er. Man liker jo å tro at man er "udødelig" på en måte, men så hører man om noen som brått har dødd(ung) og det setter alt i et nytt lys.

Før tenkte jeg mye på at jeg ikke har noen etter meg. Er ufrivillig barnløs og en av målene mine i livet var og få barn.

Et annet mål i livet var og bli lykkelig. Det skjedde ikke før for 10 år siden. Jeg er 45. Og mange ganger tenker jeg at jeg skulle ha møtt han mange år før. Slik at vi fikk mange flere år sammen. Tiden går jo så fort, og livet er jo så kort.

Men, jeg tror fullt og fast på et liv etter døden. Jeg vet jeg skal treffe mine kjære igjen en gang og få evig liv. Det er en stor trøst synes jeg.

Mange kristne sier de aldri er redd for døden. Så sterk er ikke jeg. For jeg vil gjerne finnes her veldig veldig lenge. Tanken på å ikke finnes, er skremmende.

Jeg tenker også mye på om det skulle skje noe med meg, hva da med mamma. Hun hadde ikke taklet det. Det vet jeg bare.

Dette var noen tanker om et tema som opptar mange, så en fin tråd er det. Her kan man skrive og lese om andres tanker på en fin måte

Kun en ting er sikkert med livet: Vi skal alle dø engang

[timtam]

Jeg er nok ikke redd for å dø, men jeg tror det har med at jeg tenker at det er så langt frem i tid... Hvis jeg plutselig fikk beskjed om at jeg hadde en alvorlig sykdom tror jeg at jeg ville fryktet døden mye mer enn jeg gjør i dag. Jeg er mer redd for at de jeg har rundt meg skal dø, det er noe jeg tenker mer på.

[Gjest Keycha]

Jeg er LIVREDD døden, og svært sjelden snakker jeg om den. Den er for meg ikke-eksisterende, og det begynner å bli et stort problem for meg siden jeg begynner å bli voksen..

[Gjest Eir]

Jeg er ikke redd for å dø, og føler heller ikke at det er noe jeg må få gjort før jeg dør. Når jeg er død er jeg jo borte uansett, og kommer ikke til å tenke at jeg savner noe heller. Jeg prøver bare å gjøre de tingene jeg vil underveis, og om en ikke rekker alt er det ikke så farlig. Også håper jeg at jeg stryker med før jeg evt blir en pleietrengende oldning, som blir stuet vekk på ett aldershjem.

[Grønn]

For meg er døden en motivasjon til å leve. Altså.. Jeg har levd nært på døden de siste årene, vært veldig syk og skreket etter å få lov til å dø. Men jeg overlevde. Og for første gang klarer jeg å sette pris på at jeg lever. Jeg tar ikke noe som helst for gitt. Da jeg begynte å krable meg ut av depresjonen etter mange år i mørket, spurte jeg meg selv om hvordan det ville være om livet mitt sluttet neste uke. Om jeg ble påkjørt av en bil f.eks. Skulle jeg kaste bort den siste uka mi på å sitte og være redd for å leve? Eller skulle jeg få det beste ut av hver dag og være takknemlig for de små tingene? Tanken på å skulle dø plutselig, nå som jeg først vil leve, er skremmende, men samtidig motiverende. For jeg tenker ikke så langsiktig lenger. Jeg ser ikke på døden som noe som vil skje når jeg blir 80 og sitter på gamlehjemmet. Jeg har hatt den så nært på meg, at jeg nesten tvinger meg selv til å leve så lenge jeg kan. For ingen vet når den kan komme. Og jeg har overlevd for lenge nå, det er på tide å leve. Dør jeg neste uke, skal det være verdt det. Jeg skal ha betydd noe, om så bare for meg selv.

Dette er kanskje litt svevende ord, og det er ikke alltid det er så enkelt som jeg skal ha det til her. Men i det store og hele er det dette som er målet mitt. Å ta vare på de dagene jeg får, være tilstede i livet og meg selv og ikke ta noe som helst for gitt.

Og nei, jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å dø FRA de som elsker meg. Redd for hva de vil sitte igjen med. Jeg er redd for å måtte lide igjen, at døden skal bli noe befriende. Men selve døden er jeg ikke redd.

[Gjest Corto Maltese]

Når døden kommer skal jeg ta den i mot med åpne armer. Enten det er om 2 minutter eller om 80 år. Jeg har ingen frykt for døden.

i motseting til mange så har jeg for lengst godtat min dødlighet.

Jeg vil dø en gang og hva så alle dør. Jeg har ingen frykt for døden.

Når døden kommer etter meg skal jeg ta den i mot med åpne armer.

For og være ærlig så frykter jeg heller ikke de som jeg lar bli igjen.

Nei døden er ikke noe jeg frykter. Mest sansyligvis vil jeg dø ung for det er det jeg føler at jeg vil. Men mitt syn på Døden kommer kanskje av at jeg tror døden er en overgang og uansett om det ikke er det om det kanskje bare er sluttet svart. Ingenting hva gjør egentlig det du har levd et liv og er man fornøyd og har gjort det man vil ivhertfall noe av det man vil iløpe av livet så lar jeg døden komme til meg og når jeg dør så dør jeg. Folk som frykter døden er i mine øyne idioter,

jeg snakker ofte og diskuterer døden. Noe som plager mange men hvorfor skal jeg bry meg om det. I mine øyne er det vitkig at mennesker forstår sin dødlighet og at de vil dø en gang. Det er i mine øyne skadelig og fornækte sin dødlighet

som sakt jeg bryr meg ikke om når jeg dør eller hvor gammel jeg blir. Det jeg bryr meg om er at jeg er fornøyd med det livet jeg har levd fram til jeg dør.

Endret 3. mars 2007 av Cedric Rueben

[Mata Hari]

Jeg er redd for døden, både for å dø selv og for å miste mine nærmeste.

Når man dør eller hvem er det ingen som vet og jeg velger og la være å la døden oppta tankegangen mer enn høyst nødvendig.

[Spire]

Jeg er ikke redd for døden når det gjelder den fysiske delen, selv om jeg som alle andre håper det vil gå raskt og smertefritt.

Det som plager meg mest med døden er at jeg dør fra mine nærmeste og at jeg ikke vil kunne være sammen med dem lenger. Muligens kan jeg det - jeg vet jo ikke hva som skjer etter døden, men jeg kan nok ikke være der fysisk lenger og slik at de som fortsatt lever vet at jeg er der...

Blir trist og gråter mye når jeg tenker på at alle jeg kjenner skal dø, men samtidig er det jo en del av livet som man bare må akseptere. Det er derfor fint å bruke døden som motivasjon som flere over skirver, og jeg prøver alltid å tenke på om jeg på dødsleie vil angre på om jeg gjorde eller ikke gjorde aktuelle ting.

Blir spennende å se hva som skjer...

[Rydberg]

Husker omtrent ti år siden, da jeg var 14-15 år (akkurat samtidig som serien 'Hotel Oslo' gikk), fikk jeg plutselig skikkelig dødsangst. Det var en merkelig periode, men det varte bare i en eller to uker, men jeg tenkte nesten ikke på annet enn døden. Følte en utrolig sorg da jeg tenkte på hvor trist det hadde vært å dø fra foreldre og søsken og hvor mye jeg ville savne dem.

Ble litt preget av den hendelsen, og jeg tenker på døden fra tid til annen.

Jeg tror det er viktig å annerkjenne at du en gang kommer til å dø. Når du har annerkjent det, blir det lettere å akspetere det, og da lettere å slå seg til ro med det. Jeg liker å tro at jeg har klart dette, til en viss grad, men jeg er fortsatt ikke klar for å dø (har hverken hatt et ordentlig sexliv eller kjæreste og jeg vil veldig gjerne bli pappa en dag). Jeg ville nok blitt veldig deprimert om jeg fikk vite at jeg skulle dø om ikke så lenge, men jeg tror nok ikke jeg hadde blitt så redd.

[Gjest Corto Maltese]

ja vi skal alle dø....hva så