Gå til innhold

Deidres dagbok


Deidre

Anbefalte innlegg

Det høres ikke ut som om mannen din er så veldig hyggelig å ha i hus for tiden Deidre :kose:

Har du konfrontert han med det? Jeg hadde ikke akseptert det i det hele tatt. Det kan umulig være nødvendig med alle de forretningsreisene og vennemøtene nå som du er midt i et svangerskap som HAN har mast om. Hva med den sønnen han allerede har? Er han ikke interessert i å pleie forholdet til han?

Nei, så fryktelig hyggelig er det nok ikke. :tristbla:

Forretningsreiser har det alltid vært. Det er bare så fryktelig mange av dem akkurat nå, liksom.

Vi har ingen sønn, men en datter. Når han er hjemme er han oppmerksom mot henne. Men han synes tydeligvis det er andre ting som er viktigere enn familie for tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Vampyra

Aha, har bare fått for meg at lillegull er en gutt av en eller annen grunn :sjenert:

Jeg synes uansett du skal prate med han for lillegull trenger mer oppmerksomhet fra pappan enn hun får nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dallandra Darcy

Apropos fødsler så regnes alt fra uke 35 som "ok", da kan en vanlig fødeavd takle det og man vil ikke forsøke å stoppe fødselen. Før uke 35 så foretrekkes en "spesialavdeling" fordi barnet fort kan være så lite og svakt at det behøver hjelp. Jeg har født hhv 34+5 og 35+5 så det vet jeg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig. :klem: Jeg skjønner ikke helt hvorfor han ville ha et barn til når han jo ser ut til å ikke ville ha det allikevel. :tristbla: Jeg vil ikke råde deg til å gå fra ham. Det kan man ikke gjøre etter å ha bare hørt om noen på nettet. Men hvis jeg var deg ville jeg tenkt meg grundig om, og tenkt på om jeg ville ha ønsket å fortsette samlivet med en sånn mann. Jeg håper du kommer frem til en situasjon og en løsning du kan leve med.

Jeg har også en mann som arbeider veldig mye, og som er mye borte. Heldigvis er han veldig oppmerksom mot meg når han er til stede, og jeg tviler ikke et sekund på at han elsker meg. Jeg er veldig sjalu av type, og jeg liker det ikke noe særlig når han er borte. Men han får meg virkelig til å føle meg elsket. :hjerte:

Vi har også au pair. Jeg er ikke så glad for ordningen. Det er jo ikke spesielt stabil arbidskraft. Jeg synes det er synd for barna våre at de blir knyttet til personer som bare (i deres øyne) forsvinner. Jeg har derfor tenkt å skaffe en nanny som forhåpentligvis kan bli hos oss i mange år. Hushjelpen vår er dessverre ikke spesielt flink med barn, så det er viktig at vi finner en god nanny. Aller helst vil jeg ha en fra England, slik at barna våre kan lære språket uten særlige anstrengelser. :)

Min mann har alltid vært oppmerksom mot meg tidligere. Men ikke nå. Det er kanskje derfor disse stadige reisene hans er så vanskelige for meg akkurat nå. Fordi han gir meg absolutt inngen ting. Han kunne like gjerne vært borte hele tiden.

Du har rett i at det blir endel utskiftninger av omsorgspersoner for barna når man har au pair. Vi har imidlertid vært heldige slik. De to vi har hatt har vært hos oss lenge. Den første i to år. Vår nåværende au pair har også snart vært her i to år, og skal reise hjem i januar. :tristbla:

Jeg tror kanskje ikke at praktikant er en mer stabil løsning. Det er vel også for en stor del unge piker, som f.eks ønsker et friår fra studier, eller som ønsker praksis i forbindelse med utdannelse?

For øvrig synes jeg en engelsk nanny er en strålende idè. Har dere virkelig brukt hushjelpen til barnepass? Da går jeg ut ifra at hun har en meget fleksibel kontrakt? :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aha, har bare fått for meg at lillegull er en gutt av en eller annen grunn :sjenert:

Jeg synes uansett du skal prate med han for lillegull trenger mer oppmerksomhet fra pappan enn hun får nå...

Hun reagerer faktisk ikke på at han er så mye borte. Hun ville vel reagert mer omhan plutselig begynte å tilbringe tid med oss, tenker jeg.

Men det er klart han ville trenge å bli minnet på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos fødsler så regnes alt fra uke 35 som "ok", da kan en vanlig fødeavd takle det og man vil ikke forsøke å stoppe fødselen. Før uke 35 så foretrekkes en "spesialavdeling" fordi barnet fort kan være så lite og svakt at det behøver hjelp. Jeg har født hhv 34+5 og 35+5 så det vet jeg ;)

Det var godt å høre. Min venninne har termin i løpet av siste uken i denne måneden, så da er det jo slett ikke så galt.

Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra henne. Uff, stakkar, hun har det nok tøft nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Værmeldingen viser ikke akkurat det været de lovte i avisen i dag. Det blir kanskje ingen strandtur likevel. Men noe må vi finne på, i alle fall. En tur i parken er jo hyggelig uansett, bare det ikke regner. kanskje jeg rett og slett bare pakker en deilig piknikk-kurv og belager meg på en dag i parken alene med Lillegull. Det er altfor lenge siden. Hun elsker slikt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så vanvittig trett nå. Det er fristende å ringe G's mann og høre hvordan det ligger an, men slikt gjør man jo ikke. Jeg ville nok uansett ikke fått noe svar. Man sitter vel ikke ved sin fødende kones side med mobiltelefonen påslått.

På den annen side kan hun ha født, uten at han har kommet på å ringe eller sende meg sms. Men det er uansett for pågående å forsøke å ringe.

Uff, jeg må nok heller belage meg på en natt med mange søvnavbrudd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er fullstendig tom i hodet, og kroppen føles tung som bly.

I dag tok jeg Lillegull med i parken. Vi skulle kose oss. Jeg hadde pakket picknik-kurv, og hun hadde med dukkevognen sin. Alt var bare fryd og gammen. Og hvem formelig snubler vi over i parken? Jo, min manns kamerat S. Som han skulle være på seiltur sammen med denne helgen.

Han var i parken med kone og barn, og han ble fullstendig stum da han fikk se oss. Jeg ble helt perpleks, greide ikke å få frem et ord med en gang. Så fikk jeg summet meg, forsøkte å late som ingenting, selv om det kostet meg alt jeg hadde av viljestyrke.

Det var helt tydelig at noe er i gjære. S stotret og stammet, var flakkende i blikket og så på meg som om jeg skulle ha kreft eller noe! Det lyste faktisk skyldfølelse av hele mannen.

Nå er jeg virkelig helt rådvill. Jeg har ikke forsøkt å ringe min mann. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle sagt til ham. Jeg vet jo hva som foregår. Brikkene falt på plass i dag. Hvem han er på tur med, hva de holder på med, hvor lenge dette har pågått, jeg orker ikke vite det, tror jeg.

Jeg forsøkte å gjennomføre en kosedag i parken med Lillegull som jeg hadde lovet, men det greide jeg selvsagt ikke. Jeg greide ikke å konsentrere meg om henne overhode. Jeg fikk picknik'en unna i en fart og tok henne med hjem igjen, gråtende. Hun hadde jo trodd vi skulle være der lenge. Stakkars lille gullet.

Etter at Lillegull kom i seng har jeg stort sett bare sittet her. Jeg har bladd igjennom avisen uten å få med meg et ord av hva som står der.

Jeg forsøkte å følge med på en film, men det hadde ingen hensikt.

Jeg tror jeg skal gå til sengs nå. Jeg tør ikke ta noe å sove på, siden jeg er helt alene med Lillegull, så det blir nok enda en natt med dårlig søvn. G's mann ringte i morges og kunne fortelle at de endelig har fått sin etterlengtede lille prinsesse. Jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å glede meg 100% på deres vegne, men dette jeg opplever nå overskygger alt annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en mann... Hvis han er utro, så er det absolutt den værste tiden en mann kan være det på... Når du går gravid med hans barn... Et barn han nesten tvang deg til å bære frem..

Krysser fingrene for at han har en annen og særdeles god forklaring...

Når (etter "planen") skulle han vært hjemme igjen??

:klem:

:søvn: prøv å få deg en god natts søvn :søvn:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Dallandra Darcy

Å kjære deg!! :klem:

Han kameraten kommer nok sikkert til å nevne dette for mannen din, så forhåpentligvis er han da mann nok til å ta opp dette selv når han kommer hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:riste::riste::riste: det går ikke an.

lenge siden jeg har vært her,opptt i sommer,

her blir du nærmest presset til å ha ett barn til også gjør han det,..

:frustrert::sinna:

håper du kan få sagt at du vil snakke skikkelig med han og ikke bare

hei hadet,

sånt tærer på forhold over lengre tid.....viktig med kontakt...

hvordan har du det nå oppi alt dette.????

bare send han til meg så skal jeg vise han hvor skapet skal stå :popcorn:

:klem::klem::klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjaere deg! Ble så lei meg da jeg leste dette! Dette må du selvfölgelig konfontrere han med. Håper alt ordner seg til det beste for deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tusen takk for all støtte og omtanke dere har vist meg. Jeg ble helt rørt da jeg kom inn her i dagboken og fikk se innleggene fra dere :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mann kom hjem søndag kveld og la alle kortene på bordet. Hans kamerat, S, som han angivelig var på seiltur med, hadde selvsagt ringt ham og fortalt om vårt møte i parken på lørdag.

Min mann har altså forelsket seg hodestups i en ny dame på kontoret, M. Dette skjedde i en periode da ting ikke fungerte helt som de skulle i forholdet vårt. Vi hadde jo stadige konflikter rundt temaet familieforøkelse. Samtidig kom denne nye trainee'en, M, inn i hans liv. Hun er en del yngre enn meg, en mørk skjønnhet som jeg har lyst til å klore ut de brune dådyrøynene på.

Disse to var altså på seiltur i helgen, i vår seilbåt. Der har de sovet i vår seng, og slanget seg på vårt soldekk.

Dette har pågått siden i vinter. Jeg undrer meg på hvor lenge de hadde fortsatt ba min rygg om jeg ikke tilfeldigvis hadde støtt på S i parken den dagen.

Jeg har spurt ham om hvordan han kunne gjennomføre denne familieforøkelsen samtidig med at han hadde et forhold til M. Han sier at han ikke hadde regnet med at det skulle bli alvor mellom dem. Hun var i utgangspunktet en deilig atspredelse mens konfliktene pågikk her hjemme.

Han pakket noen småting søndag kveld og reiste til henne. Nå bor han midlertidig i hennes lille leilighet. Der blir han til vi har bestemt oss for hvordan vi skal gjøre det rent praktisk i forhold til fordeling, bolig osv. Jeg tror ikke han holder ut med å bo hos henne over tid. Hun bor på en kant av byen som han tidligere har hatt store problemer med å sette sine ben, nemlig. Og leiligheten er visst nokså liten og trang.

Ekteskapet mitt er altså over. Jeg blir alenemor til to små. Og da mener jeg virkelig alenemor. Jeg regner ikke med at han kommer til å stille opp noe særlig. Det har han jo egentlig aldri gjort. Lillegull har ikke spurt en eneste gang etter sin far etter at jeg forklarte for henne at han har flyttet fra oss. Hun merker jo ikke særlig forskjell uansett. I neste uke fyller hun 4 år, og jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å lage bursdagsselskap for henne midt oppe i dette.

Jeg tror neppe jeg kommer til å bli boende her. Det blir for kostbart for meg alene, dessuten kjenner jeg at jeg trenger å komme bort herfra. Jeg er allerede i gang med å se etter en passende leilighet.

Jeg kom selvsagt ikke i gang på arbeidet denne uken, som meningen var. Jeg var hos lege på mandag og ble umiddelbart sykemeldt, i første omgang for 14 dager.

Jeg har ikke fortalt mine foreldre noe ennå. Jeg gruer fryktelig for det. Jeg kjenner på nederlaget, samtidig som min mor er svært skarp, og aldri har vært 100% fornøyd med noe av det jeg har gjort i livet. At jeg nå blir enslig mor, og til alt overmål mens jeg er gravid, vil nok falle henne tungt for brystet.

Min svigerinne ringte meg i går, da hadde ryktet nådd henne gjennom felles venner. Hun er rasende på sin bror og støtter meg fullt ut. Det er deilig. Hun er mer som en søster for meg enn det min egen søster noen gang har vært.

Jeg føler meg tråkket på, lurt og latterliggjort. Mest av alt er jeg fryktelig lei meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal greie livet alene med to små barn. Jeg kjenner jo fortsatt at jeg elsker mannen min, og sjalusien river i meg når jeg ser dem for meg sammen. Men jeg nekter å trygle ham. Han har såret og ydmyket på det groveste. Men jeg vet ikke hva jeg ville svart om han ba meg om å ta ham tilbake.

Uff, det var både vondt og godt å få skrevet litt om dette i dag :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:tristbla: utrolig trist å lese,ikke bare det at han har vært utro,men at du har blitt gravid med han en gang til enda du bare ønsket 1 barn,han er skikkelig rotten,jeg hadde ikke sagt ja til å ha han tilbake,men jeg skjønner det er vanskelig når du har følelser for han og har snart to barn sammen.ikke lett situasjon

du er inne i en vanskelig tid nå håper du får snakket med venner familie om det,det er tøft,men det hjelper deg ett godt stykke på vei

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...