hvem skal barnet bo med...?

[Villemarie]

Nei. Jeg var ikke klar over situasjonen. Førøvrig kommer det inn nye momenter etterhvert som debatten utvikler seg. Jeg lurer på om det er litt vikarierende argumenter ?

Moren har altså valgt å praktisere 50/50 felles omsorg med en mann som har psykiske problemer, bruker jevnlig hasj og ikke har økonomi til å ivareta barnet.

Faren har imidlertid råd til bil. Faren er glad i sønnen sin og har så langt gjort en OK jobb. Han er nå redd for å miste kontakten med barnet. Mor lurer på om denne mannen med katastrofe økonomi. psykiske problemer og jevnlig hasj bruk, kan nekte henne å flytte til kjæresten i Oslo.

Isteden for å spørre i et forum som dette ville jeg valgt å gå til en advokat, som ofte gir 1 gratis konsulent time, og fått råd som er til å stole på. Hvis situasjonen er slik moren beskriver (noe vi må ta utgangspunkt i) vil jeg tro at det ikke engang vil bli rettsak siden hun er mor. Om "problemene" er "tilpasset situasjonen" tror jeg imidlertid at faren stiller ganske sterkt.

←

Du er ikke helt god i hodet, tror jeg.

DU klarer ikke å forstå at det ikke finnes svart/hvitt i slike situasjoner.

Ingen mennesker er bare fæle, ingen mennesker erbare gode.

Faren hans har mange gode sider, men også mange dårlige. De dårlige sidene er, i mine øyne, av såpass alvorlig karakter at jeg ikke kan overlate sønnen min til han på heltid, uten stor bekymring.

Han er, som nevnt tidligere, veldig umoden og ureflektert.

Han har f.eks. ikke hatt råd til å betale bidrag til meg på lenge, for han må betale billån og annen gjeld og husleie osv han har pådratt seg. Greit nok. Jeg aksepterer det. De 1500 i mnd klarer jeg meg uten, og fordi jeg vet at han har ustabile arbeidsforhold, så han får heller betale meg når han kan.

Jeg spurte for noen få uker siden om han kanskje kunne begynne å betale igjen, nå som han er i jobb igjen, men det måtte han vente med av forskjellige årsaker.

Og hva skjer så? Jo, da han hadde hatt sønnen vår sist helg, kom posen hjem og fortalte at pappa hadde kjøpt nytt TV. Eksen blir litt brydd, og forteller at det gamle (3 år gamle) TV hadde sluttet å virke. Så de hadde kjøpt seg en 42 tommers flatskjerm til noen og tyve tusen. På avbetaling. Det ble jo are etpar tusen i mnd i et år.

Skjønner du hva jeg vil frem til?

[Lizzee]

Villemarie, nå får du sikkert som svar fra Fartil2 at eksen din kan være en god far selv om han kjøper svær tv på avbetaling...

Men det skal du ikke bry deg noe om.

[Paradokset]

At man røyker hasj gjør ikke til at man automatisk er uegnet som forelder i seg selv, men det gjør at jeg som mor stiller spørsmålstegn med hvilke holdninger jeg vil at sønnen min skal vokse opp med.

En pappa som i dag er 30, og som helst hadde hengt opp en plakat med bilde av en cannabisplante i stua, liksom? Som på mange plan er fryktelig umoden, både i språk, intellekt, reaksjonsmønster, interesser osv.. men som allikevel ønsker, men ikke helt får til, å være en voksen og alltid ansvarsfull pappa.

←

Er det du som bestemmer om fars holdninger er "akseptable" nok for at han skal få tilbringe tid med sønnen sin?

Jeg kjenner mange som kan føre en svært god argumentasjon for å legalisere cannabis, så jeg synes ikke akkurat det å henge opp et bilde med en cannabisplante i stua sier noe om evnene til å være en voksen og ansvarsfull pappa.

Når du skriver han er fryktelig umoden så er de bare din subjektive mening? Kanskje han synes akkurat det samme om deg?

Det er alltid to sider av en sak - og min oppfatning er at en del foreldre ser det som selvfølgelig at de sitter på den eneste rette oppfatningen.

[Lizzee]

Det er helt sikkert to sider av denne saken. Men Villemarie har da ikke ensidig gitt en negativt bilde av eksen sin heller?

Ut ifra det Villemarie forteller så synes jeg det er helt klart at det er hun som skal ha hovedomsorgen. I tillegg har hun jo fortalt at sønnen kommer til å fortsette med det helgesamværet han hele tiden har hatt med faren. Ingen forandring der altså. Faren vil ikke ha hovedomsorgen, det eneste han ikke vil er at de ikke skal flytte vekk.

Og det med at sønnen heller kunne bo hos faren...? Er det helt galt av meg å mene at gutten har det best hos Villemarie fremfor hos en skiftarbeidende mann (som også skifter jobb annenhver mnd), som er aggresiv, blakk, røyker hasj og har en samboer som ikke er helt komfortabel med at han har et barn fra før...? Han er snill mot sønnen sin og veldig glad i ham. Men helheten teller - og tryggheten og stabiliteten moren kan tilby synes jeg veier mest!

Endret 2. februar 2007 av Lizzee

[La Guapa]

Slike holdninger liker jeg ikke.

Mange tenker at vi lever kun for barna våre, men slik er det ikke, selv om barnas hensyn skal tas i betraktning.

Ungene våre må også innrette seg etter våre liv. Det sier seg selv at det å bo slik du foreslår ikke er gjennomførbart i lengden. Voksne må også få leve livet sitt.

←

....og hvorfor i huleste skal det være så mye enklere for et barn å flytte 4 ganger i mnd?????

Sjefen min og hennes eksmann delte to leiligheter og flyttet frem og tilbake til ungene ble større de...Skulle ønske flere hadde hatt evne til å tenke som dem!!!!

Det eneste folk gjør er å krangle om hvem som har RETT til å ha ungene og RETT på bidrag!!!!ÅHHHHHH, JEG BLIR SÅ FORBANNA!!!

Hva med å sette seg inn i barnas situasjon å gjøre det som er best for ditt barn!!

[Fønix]

Jeg kjenner mange som kan føre en svært god argumentasjon for å legalisere cannabis, så jeg synes ikke akkurat det å henge opp et bilde med en cannabisplante i stua sier noe om evnene til å være en voksen og ansvarsfull pappa.

Når du skriver han er fryktelig umoden så er de bare din subjektive mening? Kanskje han synes akkurat det samme om deg?

←

Veldig enig i det du skriver her. De fleste unger opplever nok langt større traumer i løpet av oppveksten enn å se en cannabisplakat i stua.

Men som Lizzee påpeker, har ikke Villemarie tegnet et ensidig negativt bilde av barnefaren. Dessuten synes jeg på ingen måte hun fremstår som umoden. Tidvis litt kverulerende kanskje, men ikke umoden.

Ellers må jeg si at gjennomlesing av denne tråden får meg til å prise meg lykkelig. Det er tydeligvis mange som sliter med å få samarbeidet om barna til å fungere. Og bitterheten ser ut til å ligge i tjukke lag utenpå en del av de som skriver her.

I mitt tilfelle skilte vi lag da sønnen vår var 3 år. Vi har hatt en 50/50-ordning hele tiden, og den har fungert utmerket. Sønnen vår er nå blitt 6 år, og jeg tror aldri i verden vi ville fått ham til å akseptere en annen ordning. Han setter veldig pris på samværet med oss begge og det gir han tydelig uttrykk for.

Til de som kategorisk hevder at barn ikke takler å ha to hjem, kan jeg trygt si at det bare er sprøyt. Jeg påstår ikke at det funker for alle barn - unger er like forskjellige som andre folk - men sønnen min oppfatter begge leilighetene våre som 100 % "hjemme".

Som mange har påpekt tidligere her, er det ikke mulig å gi noe fasitsvar på hva som er best. Ingen barn er like og ingen foreldre er like. Sønnen vår er veldig trygg og fungerer godt sosialt både med barn og voksne. Det gjør nok at det er enklere for oss å få en delt ordning til å fungere. Og slike forutsetninger lar seg i hvert fall ikke endre over natta. Likevel mener jeg at det er en del man kan gjøre for å legge forholdene til rette for at en 50/50-ordning skal fungere godt.

Vi har valgt å bo veldig nær hverandre. Det er bare et kvartal - ca 150 meter - mellom leilighetene våre. Dermed har sønnen vår det samme nærmiljøet hele tiden. Vi merker godt at han setter pris på det. I tillegg har vi en "åpen dør policy". Hvis han har lyst til å se meg i løpet av mamma-uka, er det bare å stikke innom. Og det gjør de ganske ofte. Han skal stort sett vise meg noe han har laget i barnehagen og oppdatere meg på hva han har drevet med de siste dagene, mens mamma får en kopp kaffe. Funker veldig greit.

Han vet også at han når som helst kan ringe hvis han har lyst på en prat. Og det benytter han seg av. Behovet varierer veldig. I perioder ringer han hver dag til den av oss som han ikke bor med. Men så kan det gå mange uker uten telefonkontakt. Det tror jeg nok er helt naturlig. Jeg tror det viktigste er at han vet at han kan ta kontakt når han føler behov for det. Jeg er ganske sikker på at det bidrar til å gjøre ham trygg.

Dessuten sier moren hans og jeg aldri et stygt ord om hverandre til ham. Tvert imot. Jeg forteller ham masse pent om henne. Og jeg vet at hun gjør det samme når han er hos henne. Jeg sier også at jeg er veldig glad i henne når han spør meg om det. Av og til oppleves det spørsmålet som å få servert en velvoksen kamel på middagstallerkenen. I de periodene jeg har hatt mest lyst til å rive huet av eksen, har jeg nok måttet svelge en gang eller to før jeg svarer. I sånne perioder har jo også svaret preg av å være en hvit løgn. Men jeg er likevel ikke i tvil om at det riktige er å si at jeg er glad i henne. For ham er mamma det beste mennesket i verden (ved siden av meg, da). Hvis jeg skulle gi ham inntrykk av noe annet, tror jeg det kunne blitt vanskelig for ham å forholde seg til. Jeg tror han ville blitt forvirret. I tillegg kunne det oppstått lojalitetsproblemer for ham. Jeg koster gjerne på meg en liten bløff og et kamelmåltid for at han skal få slippe det. Men så bør jeg også legge til at det normalt ikke koster meg noe å si dette. Til tross for problemene mellom henne og meg, synes jeg hun er en flott jente. Og jeg er oppriktig glad i henne. Vi var sammen i massevis av år og jeg valgte henne som mor til mitt barn. Det finnes jo grunner til at jeg gjorde det, og de har ikke blitt borte selv om samlivet vårt sluttet å fungere.

Hvis jeg skal trekke frem én hovedårsak til at sønnen vår trives såpass godt som han gjør etter bruddet, tror jeg det må være at jeg og moren har vært veldig påpasselige med å skille rollene. Hun er både eksen min og moren til sønnen min. Jeg blander aldri de to rollene. Vi har i høyeste grad hatt våre konflikter. De har tidvis vært alvorlige. Vi har hatt flere meglinger ved familievernkontoret, advokater og annen dritt har vært innblandet. Ved en anledning var det bare så vidt vi klarte å unngå rettssak. Men dette er konflikter jeg har med min eks. Ikke med min sønns mor.

Endret 2. februar 2007 av Fønix

[Gjest Mayamor]

Fønix:

[Lizzee]

Fønix:

←

Samme her!!

Har nå samarbeidet med eksen min i 10 år. Vi har prøvd litt av hvert.... Vi bodde 2 timers bilvei unna hverandre i 1,5 år. For at ungene skulle slippe å reise så mye hadde jeg åpent hus for eksen min de helgene han var sammen med ungene. (Jeg reiste vekk og han bodde i mitt hjem). Etter dette bodde vi bare en liten biltur unna hverandre og da var ungene hos faren sin fra torsdag til mandag annenhver uke.

I den perioden jeg bodde 2 timer unna så var det et valg jeg tok å flytte, et valg far var enig i fordi han visste at omgivelsene barna da flyttet til var gode og at det var besteforeldre/tanter/onkler som kunne være vårt nettverk der. Og jeg fratok ikke far mulighet til å være sammen med barna. Han hadde en jobb og karriere som gjorde at han uansett ikke hadde kunnet seg barna mer - hadde hadde ikke sett barna mer om vi hadde bodd sammen. Vi gjorde det beste vi kunne under de forutsetningene vi hadde. Og barna mine ha alltid hatt et supergodt forhold til faren sin. Selv om de bare så ham annenhver helg i 1,5 år.

De siste 3 årene har vi bodd i samme nabolag, men kun det siste året har vi hatt 50/50: fordi ungene selv ikke ville det før. Dette fungerer nå utmerket. Som Fønix praktiserer vi åpne dører i begge hjem uavhengig om de egentlig er hos far eller meg. Begge hjemmene er 100% hjem (selv om de velger å ha de fleste av tingene sine hos meg). De er store gutter nå (13 og 15) og jeg er ganske stolt over hvor greie og harmoniske de er. Aldri noe tull overhodet. Jeg tror mye av grunnen til dette er at jeg og faren veldig tidlig klarte å se forbi det som engang var en konflikt og brudd mellom oss, vi ble venner igjen og klarer å kommunisere og samarbeide. I tillegg er jeg velsignet med en flott samboer som går overens både med ungene og eksen min.

Til La Guapa:

Jeg kjenner også en familie som praktiserte det du skriver. De hadde to leiligheter og byttet på hvem som skulle bo i den lille leiligheten og hvem som skulle bo hos barna, annenhver uke. Dette fungerte helt til begge to fikk seg nye kjærester. Og de fleste får jo før eller siden det og ønsker da også etterhvert å bli samboer eller gifte seg igjen. Kanskje den nye partneren også har barn? Da går det ikke lenger at foreldrene skal flytte inn og ut av samme leilighet annenhver uke.

Og så krever det at man har et veldig godt forhold til eksen sin om man skal få det til i utgangspunket.... Man skiller seg gjerne fordi man ikke vil dele hjem med en person, og plutselig skal man dele to hjem med vedkommende...? Det er ofte økonomi, husarbeid eller sex som får en til å krangle i et parforhold. Skal man dele to hjem vil man fortsatt måtte dele økonomi og husarbeid.... og da kan det fort bli konflikter. Hadde aldri fungert for meg!

Endret 2. februar 2007 av Lizzee

[Gjest Mayamor]

Men Lizzee. Du og fortjener ros!

Blir så glad når jeg leser slikt.

[Lizzee]

Men Lizzee. Du og fortjener ros!

Blir så glad når jeg leser slikt.

←

Takk.....

Synes selv det er fint å lese at folk får det til! Også blir jeg litt rørt også, for jeg vet at det ligger mye jobb bak det å få det til.

[Fønix]

Jepp! Applaus i retur til deg, Lizzee.

Du har rett i at det kreves mye jobb. Men når belønningen opptrer i form av et harmonisk og fornøyd barn, er det liten tvil om at det er verdt innsatsen.

Dessuten - det må da kreve ganske mye energi dersom man har problemer med å samarbeide? Ved nærmere ettertanke tror jeg kanskje det kan være vel så stor jobb. At man ved å legge ned en skikkelig innsats i å få samarbeidet til å funke gjør livet enklere for seg selv og til syvende og sist ender opp med mindre jobb. Tja, det var bare en tanke, sånn i farten.

Endret 2. februar 2007 av Fønix

[Far til 2]

Jeg er både enig og uenig i mye av det Lizzee skriver . Å være enig i alt hadde ikke vært bra

Men det som imponerer meg mest er viljen til å ivareta barnas behov for mer samvær med far når de fikk muligheten til det. Hvor ofte har jeg ikke hørt at "far arbeider så mye", "gjør så lite hjemme", bruker mindre tid på barnet", etc, etc.

Av den grunn mener enkelte at han heller ikke skal ha en omsorgsrolle etter samlivsbruddet. Men i flere sammenhenger vil faktisk også manglende samvær, mens foreldrene er samboende, være en god grunn for å praktisere felles omsorg i ettertid.

I Lizzee sitt tilfelle valgt far og mor å bo så langt unna hverandre at "hyppig samvær" ikke var mulig. Jeg er av den mening at den som flytter er årsaken til dette (og der er jeg kompromissløs). Men at en manglende kontakt med en av foreldrene for en periode skal frata barn omsorg fra denne personen resten av livet er jeg totalt uenig i. At barna har savnet sin far er det liten tvil om ettersom de bekreftet at de ønsket å bo like mye hos begge foreldrene når forholdene ble lagt til rette for de.

Dessverre er det altfor ofte slik at "bordet fanger". Den som en gang har fått omsorgen tviholder på denne rettigheten helt til barnet blir gammelt nok til å tvinge gjennom flytting (og dermed skaper en mulig langvaring konflikt med tidligere bostedsforelder), eller at barnet blir boende hos bostedsforelder uten særlig kontakt med sin far. Og denne praksisen som grenser opp mot barnemishandling i noen tilfeller har myndighetene faktisk støttet frem til nå.

At Lizzee selv har forslått felles omsorg viser en vilje til å ivareta barna mer enn seg selv. Og det bukker jeg i støvet for . dessverre er det altfor få bostedsforeldre som gir slipp på sin enerett til omsorg den dagen dette kan bli en aktuell løsning. men også de foreldre som åpner for en slik løsning fra starten (om forholdene forøvrig ligger til rette for det) skal også ha en blomst for sin uselviske opptreden .

Jeg er overbevist om at det nye utspillet til Karita Orheim hvor hun er possitiv til delt omsorg kan være et viktig skritt i riktig retning. Og årsaken er naturligvis at personer som Lizzee, m@msen, mayamor, min egen mor , etc (beklager at jeg ikke husker alle i farta som praktiserer en slik ordning) faktisk har bevist at dette fungerer og at det er noe mange barn ønsker.

Men det viktigste er sansynligvis at det gir signaler til både mor og far om at barna har sterke ønsker om omsorg og samvær fra begge foreldrene, fremfor en løsning i dag hvor en av foreldrene blir en annenrangs forelder om en bostedsforelder ønsker det slik (en sentral årsak til at altfor mange fedre trekker seg bort som potensielle omsorgsforeldre). Med det nye utspillet tror jeg vi sikrer langt flere barn nær og god kontakt mellom barn og far.

edit: skriveleif

Endret 2. februar 2007 av Far til 2

[Gjest Mayamor]

Har selv en sønn som bor en uke hos far og en uke hos mor. Denne ordningen kom i stand nå i høst. Vi bor imidlertid 30 minutter fra hverandre, men gutten tar bussen til og fra skolen. Jeg holder alle klær/sko/utstyr/kontigenter og mottar barnetrygden. Gutten får med seg bag med rene klær og skolesekk/gymbag herfra og kommer hjem med skitne klær en uke senere. Far dekker mat og aktiviteter den uken han er der - jeg når han er her. Det er ikke alt jeg er strålendes fornøyd med eller enig i - men dette fungerer fint da far og jeg snakker sammen.

Noen si at ja du også setter dine behov til side...?

[Far til 2]

Har selv en sønn som bor en uke hos far og en uke hos mor. Denne ordningen kom i stand nå i høst. Vi bor imidlertid 30 minutter fra hverandre, men gutten tar bussen til og fra skolen. Jeg holder alle klær/sko/utstyr/kontigenter og mottar barnetrygden. Gutten får med seg bag med rene klær og skolesekk/gymbag herfra og kommer hjem med skitne klær en uke senere. Far dekker mat og aktiviteter den uken han er der - jeg når han er her. Det er ikke alt jeg er strålendes fornøyd med eller enig i - men dette fungerer fint da far og jeg snakker sammen.

Noen si at ja du også setter dine behov til side...?   

←

Som jeg nevnte i mitt tidligere innlegg synes jeg det er flott at dere gir barnet en slik MULIGHET.

...At Lizzee selv har forslått felles omsorg viser en vilje til å ivareta barna mer enn seg selv. Og det bukker jeg i støvet for  . dessverre er det altfor få bostedsforeldre som gir slipp på sin enerett til omsorg den dagen dette kan bli en aktuell løsning. men også de foreldre som åpner for en slik løsning fra starten (om forholdene forøvrig ligger til rette for det) skal også ha en blomst for sin uselviske opptreden  .

←

.

Men som du antyder er det ikke bare barnet som nyter godt av en slik mulighet. Også bostedsforeldre kan fra tid til annen ha behov for å lade batteriene ved f.eks. å ha mulighet til et privatliv, ta seg en tur med venner eller kansje helsestudio.

Andre ønsker å benytte fritiden til karriere/overtid, utdannelse, økte pensjonspoeng (selv om det er en stund frem ).

Uansett blir det en Vinn-Vinn situasjon. Er det derimot ikke aktuelt (kansje fordi flertallet ikke ønsker en slik løsning) så er det ihvertfall et signal om at foreldrene hele tiden prioriterer barna. Slik er det dessverre ikke i dag med dagens lovverk.

Jeg er som kjent kjempepositiv til felles omsorg. Men ser at det ikke bestandig er riktig løsning. Spesielt om barnet motsetter seg dette (basert på egen situasjon). Men det er viktig å holde dørene åpne. Ting endrer seg raskt og da må vi stå klar til å møte de nye kravene uten å skape unødige konflikter.

Jeg er KJEMPESTOLT av min mor som aksepterte felles omsorg da jeg var liten, i en tid da "felles omsorg" var et begrep folk fortsatt ikke forstod. Og jeg er glad på mine niesers vegne at min søster har tilbudt og praktiserer et slikt alternativ. Men jeg er også kjempestolt over min far som tok ansvaret på strak arm da dette alternativet kom opp som en mulighet. Han forstod da at han fortsatt var ønsket som den faren vi altid hadde hatt og at vi som barn fortsatt var like glad i han selv om min mor og han ikke kunne leve under samme tak. Dermed fikk vi beholde tryggheten ved fortsatt nær kontakt med 2 foreldre som begge ønsket oss det beste videre her i verden.

Jeg er overbevist om at alle dere foreldre som gir barna en slik MULIGHET (selv om muligheten ikke praktiseres) vil få tilbake massvis av kjærlighet og hengivenhet etterhvert som barna vokser opp, med bakgrunn i den MULIGHETEN dere gir dem.

[Lizzee]

Takker og bukker fartil2, det var da ikke verst!!!

Jeg har fra første stund samarbeidet med min eks. Og skulle gjerne hatt delt omsorg fra dag 1. Men det kunne ikke eksen min. Som du kanskje fikk med deg så var det et minimalt problem at jeg flyttet 2 timer vekk (og dette var altså for 10 år siden og vi bodde der bare i 1,5 år før vi flyttet tilbake.). Det eneste problemet var at en av oss måtte frakte ungene. Men det gjorde vi sjelden. Far kom som regel til oss og bodde i mitt hus da han skulle ha samvær. Dette var noe han selv ville og jeg stilte meg åpen for. Hans jobb gjorde det slik at han uansett ikke var hjemme i ukene, så han ville ikke fått sett ungene sine noe mer om vi hadde vært nabo med ham. Så samværet mellom far og barn var så mye som det kunne være. Men ikke nok - slik at dette var en medvirkende årsak til at jeg flyttet tilbake da hans jobbsituasjon forandret seg.

Etter dette har vi (de siste 8,5 årene) bare øket samværet med far. Vi var også inne på å bytte roller en periode.... Men så flyttet han til samme nabolag som jeg bor og da ble alt så mye enklere. Vi kunne hatt delt omsorg fra dag en da også, men ungene selv ville ikke. De synes at torsdag til mandag hos far var greit. Men de visste hele tiden at om de ønsket mer tid hjemme hos pappa så ville vi tilrettelegge for det. For et år siden ble det sånn.

Jeg er veldig enig med Fønix i at det må være veldig energikrevende å skulle være i konflikt med sin eks og/eller måte krangle om samvær . Det er så greit når man kan være venner. Det er aldri noe problem for meg om jeg og min nye mann skal ut på noe eller reise bort. Far stiller alltid opp og jeg gjør det samme for ham. Det fine er også at nå må og kan far følge den normale hverdagen og uka til ungene. Det får man jo aldri med seg når man bare er helgepappa. Han har fått mye større forståelse for hvordan min hverdag som mor på hverdager har vært. Det at vi nå har like erfaringer gjør at vi respekterer hverandre mye mer.

Og det med 50/50 er litt deilig også når det gjelder å kunne være litt alene med kjæresten sin. Vi kan planlegge ting for oss selv (som man som ektefeller eller kjærester alltid har behov for og som er veldig viktig) uten å måtte tenke på barnevakt. Jeg føler at jeg får det beste av to verdener!!!

Derfor fatter ikke jeg kvinner (eller menn) som setter seg imot dette når barna vil! Det har for meg bare medført fordeler å ha 50/50 deling.