hvem skal barnet bo med...?

[Lykkelig eks-frue]

En ting er sikkert i denne saken, det finnes egoistiske drittsekker på begge sider. Det finnes samværsforeldre som kun er det fordi omgivelsene skal se det og/eller ikke har samvær i det hele tatt av eget ønske og det finnes bostedsforeldre som trenerer samvær så godt de kan.

Jeg har opplevd begge deler i min omgangskrets, og synes fryktelig synd på barna.

For å se på min egen situasjon så er det store konflikter mellom meg og far, men jeg sier aldri et negativt ord om ham til barna. Barna er glade i sin far og det skal de få lov til å være. Det gjør meg vondt at de ser ham så lite som de gjør, men jeg kan ikke presse ham til mer samvær. Det har både jeg og mekler prøvd på ved flere anledninger.

[englefjes]

Tusen takk for gode, mangfoldige svar så langt. Føler jeg blir stadig klokere....

[Dalila]

Pokker til "jeg alene vite"-holdninger dere har! Skjerp dere!

Så lenge samværsavtalen gjøres med tanke på barnas beste kan du bare drite i å kalle det egoisme. Uansett hvor barna bor, eller hvem de bor hos.

←

Ok, jeg kan godt omformulere meg litt: I mitt tilfelle, der pappa er VELDIG oppegående, omsorgsfull og engasjert i sine barn, ville det ha vært egoistisk av meg å gjøre ham til en bi-person i barnas liv, mens jeg skulle ha hovedrollen. Barna ville vært frarøvet noe svært viktig, og det ville pappaen også.

Så lenge foreldre er like gode omsorgsgivere mener jeg at det er egoisme når den ene forelder insisterer på å ha storparten av samværet. Det er ikke til barnets beste.

[J.K. Rowling]

Det er en ting som er litt merkelig da det kommer til kvinner og samvær. Mange av mine venninner er helt imot 50-50% fordeling av barna, slik at barna får to hjem. Og det er greit. Men de er heller ikke villige til å overveie at faren får hovedomsorgen. Dette er snakk om oppegående fedre. Hva som er best vil jo være individuelt, men å blankt avvise tanken om at barna kan bo hos faren sin uten å vurdere det en gang, det synes jeg er egoistisk.

Om jeg blir skilt ønsker jeg selvsagt for min egen del å ha barna så mye som mulig, men det er jo ikke mine følelser som er det viktigste. Jeg tror en del ikke helt greier å skille mellom egne behov og barnas behov. Jeg hører også ofte historier om at da barna kommer hjem fra far, da gråter de fordi de er slitne, har fått for lite søvn osv. Men om barna gråter da de reiser til far, da er det fordi de savner mamma.

Jeg er klar over at det finnes mye rart blant både mødre og fedre, men da det gjelder å sette seg selv som den viktigtste for barnet, tror jeg ofte mødre er de verste.

[Nynaeve]

Tror ikke man får noen annen fordel enn en hel extra barnetrygd, istedet for 1/2 når man har 60-40 fordeling. Barna ser da for mye av begge foreldrene , og i min trygdekrets regnes det ikke som aleneforeldre med rett til økt støtte (overgangsstønad mm)

For at 50-50 skal fungere MÅ foreldrene ha en god dialog. Og det er ikke alle barn som takler å måtte bytte hjem annahver uke. Noen derimot trives veldig godt med det. Gode foreldrer justerer sine ordninger etter hva som fungerer. Barna trenger begge foreldrene, og lykkelige foreldre er gode foreldrer

[Villemarie]

Ok, jeg kan godt omformulere meg litt: I mitt tilfelle, der pappa er VELDIG oppegående, omsorgsfull og engasjert i sine barn, ville det ha vært egoistisk av meg å gjøre ham til en bi-person i barnas liv, mens jeg skulle ha hovedrollen. Barna ville vært frarøvet noe svært viktig, og det ville pappaen også.

Så lenge foreldre er like gode omsorgsgivere mener jeg at det er egoisme når den ene forelder insisterer på å ha storparten av samværet. Det er ikke til barnets beste.

←

Så i de tilfelle der barna selv ikke trives med en 50/50-deling, og heller foretrekker å bo hos den ene, enten det er mamma eller pappa, så er det egoistisk å ikke la dem få bo likt hos begge, fordi man frarøver dem noe viktig.

[Far til 2]

Så i de tilfelle der barna selv ikke trives med en 50/50-deling, og heller foretrekker å bo hos den ene, enten det er mamma eller pappa, så er det egoistisk å ikke la dem få bo likt hos begge, fordi man frarøver dem noe viktig. 

←

I innlegget til Dalila forstår jeg det slik at hun er mot at HUN SOM MOR skal gjøre far til en bi-person og at hun ikke anser at hun har rett til dette. Hun har vel ikke nevnt noe om et tilfelle der barna ikke ønsker like mye samvær med far.

Det er ikke til å unngå å se at det faktisk finnes mødre (OG fedre) i omsorssituasjon, som uten beviselig årsak (ref barnets beste), nekter barna det samværet de ønsker. Det er denne problemstillingen Dalila beskriver.

Dessuten tar hun forbehold om "der pappa er VELDIG oppegående, omsorgsfull og engasjert i sine barn". Det er svært få barn som ønsker begrenset samvær med en slik far, f.eks samværstrenering ved at mor tar barna og flytter langt, eller legger andre hindringer i veien.

Som en digresjon til dette kan jeg nevne at våre barn ble nektet ukepenger hvis de dro bort til meg på ettermiddagen (det er kort vei mellom mor og meg). Vi måtte derfor møtes i smug uten å si noe til henne (desverre oppdaget hun det da barna snakket høyt om når de skulle gå bort til meg ). Jeg ble nektet av mor å fungere som barnas trener i deres idretttsaktiviteter selv om jeg er oppegående på dette feltet. Jeg fikk ikke engang lov til å kjøre dem på fritisaktivitetene "fordi de måtte lære seg å gå" (de sluttet kort tid etterpå fordi de var mørkeredde.

Dette er også samværstrenering som er fullt lovlig i dag og som det dessverre er foreldre som benytter seg av. Ikke bare mødre, men også fedre.

Da er spørsmålet om vi har et lovverk som ivaretar barna, barnas ønsker og barnas beste. Jeg har vel sagt hva jeg mener om dette.

[Lizzee]

Så i de tilfelle der barna selv ikke trives med en 50/50-deling, og heller foretrekker å bo hos den ene, enten det er mamma eller pappa, så er det egoistisk å ikke la dem få bo likt hos begge, fordi man frarøver dem noe viktig. 

←

....Dalia snakker om fedre (og mødre) som er oppegående, omsorgsfulle og engasjerte. Denne type foreldre forstår det om barna ikke trives med 50/50 og har da heller en annen samværsordning.

[Lizzee]

Det aller viktigste tror jeg er at foreldre opprfører seg ordentlig mot hverandre. Viser respekt og hensyn. Det krever mye samarbeid å ha et barn når man ikke lenger er sammen. Og husk at dette samarbeide skal vare helt til barnet blir voksen. Vær gang jeg har vært litt sur på eksen pleier jeg å tenke at det er faktisk den mannen jeg skal sitte ved toppen av bordet sammen med den dagen guttene gifter seg... Jeg har ansvar for at dette samarbeide skal fungere, og det holder aldri å si at fordi han oppfører seg dumt så har jeg også lov til å oppføre meg dumt. Synes det er altfor mange som har denne barnslige holdningen.

Og det er vel mye mindre energikrevende å oppføre seg ordenlig enn å bruke livet sitt på å krangle. Jeg vet at mange har alvorlige problemer med sine ekser - og jeg bagateliserer ikke dette på noen måte, har selv vært der... Men på et eller annet stadie må man "røyke fredspipa". Og dere som har små barn nå - jeg kan love dere at samarbeide blir mer og mer viktig etter som barna blir store og tenåringer. Da krever de også å bli hørt og de krever forklaringer.

Barn kan ha det kjempefint både med 50/50 og 20/80 og jeg vet ikke hva... Men de barna som har det best - tror jeg - er barn som ikke lever i en situasjon med konflikt.

[Villemarie]

I innlegget til Dalila forstår jeg det slik at hun er mot at HUN SOM MOR skal gjøre far til en bi-person og at hun ikke anser at hun har rett til dette. Hun har vel ikke nevnt noe om et tilfelle der barna ikke ønsker like mye samvær med far.

Det er ikke til å unngå å se at det faktisk finnes mødre (OG fedre) i omsorssituasjon, som uten beviselig årsak (ref barnets beste), nekter barna det samværet de ønsker. Det er denne problemstillingen Dalila beskriver.

Dessuten tar hun forbehold om "der pappa er VELDIG oppegående, omsorgsfull og engasjert i sine barn". Det er svært få barn som ønsker begrenset samvær med en slik far, f.eks samværstrenering ved at mor tar barna og flytter langt, eller legger andre hindringer i veien.

←

Ok, jeg kan godt omformulere meg litt: I mitt tilfelle, der pappa er VELDIG oppegående, omsorgsfull og engasjert i sine barn, ville det ha vært egoistisk av meg å gjøre ham til en bi-person i barnas liv, mens jeg skulle ha hovedrollen. Barna ville vært frarøvet noe svært viktig, og det ville pappaen også.

Så lenge foreldre er like gode omsorgsgivere mener jeg at det er egoisme når den ene forelder insisterer på å ha storparten av samværet. Det er ikke til barnets beste.

←

Det handler ikke om hvor oppegående, omsorgsfull og engasjert man er som forelder. Det handler om hvilken samværsform som passer for ungene!

Hva mener dere bør gjøres dersom det var slik, at ungene deres ikke hadde det noe godt med å bo to steder like mye? Hva om dere merket at det gikk utover psyken, utover skolearbeid, utover humør osv osv? Når man faktisk MÅTTE velge en hovedomsorgsgiver? Ikke fordi barna ønsker en foran den andre, men fordi man ser at 50/50 koster mer enn det smaker for barna.

Endret 1. februar 2007 av Villemarie

[Lizzee]

Det handler ikke om hvor oppegående, omsorgsfull og engasjert man er som forelder. Det handler om hvilken samværsform som passer for ungene!

Hva mener dere bør gjøres dersom det var slik, at ungene deres ikke hadde det noe godt med å bo to steder like mye? Hva om dere merket at det gikk utover psyken, utover skolearbeid, utover humør osv osv? Når man faktisk MÅTTE velge en hovedomsorgsgiver? Ikke fordi barna ønsker en foran den andre, men fordi man ser at 50/50 koster mer enn det smaker for barna.

←

Kjære deg... nå skjønner jeg ikke helt hvor du vil.... En oppegående, omsorgsfull og engasjert forelder fortsetter ikke med eller insisterer på en 50/50 ordning om han/hun ser at det ikke er bra for barnet.

Jeg og min eks hadde veldig lyst på en 50/50 deling på et tidligere stadie, men det ville ikke barna og da ble det heller ikke den løsningen. Men for et år siden så valgte barna 50/50 selv. Hvis jeg/vi ser at den ordningen vi har nå går ut over skolearbeid, psyken osv. så så er det klart vi gjør noe med det. Vi tvinger da ikke barna våre til å ha en samværsform som ikke fungerer for barna. Jeg vil si at det er å vise omsorg og være engasjert.

[Villemarie]

Kjære deg... nå skjønner jeg ikke helt hvor du vil.... En oppegående, omsorgsfull og engasjert forelder fortsetter ikke med eller insisterer på en 50/50 ordning om han/hun ser at det ikke er bra for barnet.

Jeg og min eks hadde veldig lyst på en 50/50 deling på et tidligere stadie, men det ville ikke barna og da ble det heller ikke den løsningen. Men for et år siden så valgte barna 50/50 selv. Hvis jeg/vi ser at den ordningen vi har nå går ut over skolearbeid, psyken osv. så så er det klart vi gjør noe med det. Vi tvinger da ikke barna våre til å ha en samværsform som ikke fungerer for barna. Jeg vil si at det er å vise omsorg og være engasjert.

←

Det ble hevdet at man var egoist om man fratok barna samvær med far. Eller mor, for den sakens skyld.

"Så lenge foreldre er like gode omsorgsgivere mener jeg at det er egoisme når den ene forelder insisterer på å ha storparten av samværet. Det er ikke til barnets beste."

Jeg mener det motsatte. Det kan være til barnets beste, nemlig.

[Far til 2]

Det handler ikke om hvor oppegående, omsorgsfull og engasjert man er som forelder. Det handler om hvilken samværsform som passer for ungene!

Hva mener dere bør gjøres dersom det var slik, at ungene deres ikke hadde det noe godt med å bo to steder like mye? Hva om dere merket at det gikk utover psyken, utover skolearbeid, utover humør osv osv? Når man faktisk MÅTTE velge en hovedomsorgsgiver? Ikke fordi barna ønsker en foran den andre, men fordi man ser at 50/50 koster mer enn det smaker for barna.

←

Jeg er enig i at det er viktig i å prioritere BARNET og BARNETS behov/ønsker om samvær omsorg. Dette tilsier at vi som foreldre ikke kan diktere bosted/samværsløsning for "større" barn (5-6 år og oppover). Når det gjelder mindre barn er det slik at vi som foreldre må ta noen avgjørelser. Spørsmålet er da om ÈN av foreldrene skal ta en slik avgjørelse eller om begge foreldrene skal ta en slik avgjørelse. Og hvis de ikke blir enig, skal vi da NEKTE barn f.eks. 50/50 slik dagens lovverk legger opp til ?

Når det gjelder problemstillinger som "psyken, utover skolearbeid, utover humør osv osv" (ref ditt innlegg) så er dette typiske problemstillinger som kommer til overflaten ved MANGLENDE samvær.

Det er forskningsrapporter som viser til at jenter oftere får psykiske problemer ved manglende samvær med samværsforelder. Gutter dropper tidligere ut av skolesystemet. Problemene du beskriver er med andre ord typiske problemer som skjer med FOR LITE SAMVÆR.

Og HVIS ! barnet skal bo hos bare en av foreldrene, hvorfor skal barnet nesten altid bo hos mor (ref spørsmålet som stilles av ts i headingen til denne tråden) ?

Vi vet at ca 3% av fedrene er bostedsforeldre. Jeg er sterkt tvilende til at bare 3% av mennene er egnet som bostedsforelder. Jeg er også sterkt tvilende til at bare 3% av mennene er interesert i å påta seg en rolle som bostedsforelder. Hva er så årsaken til at det likevel er så få fedre som bostedsforeldre ?

Slik jeg ser det er det basert på noen få, men avgjørende punkter som ikke har noe med egnethet som forelder å gjøre.

a) Meklere/sosionomer tar raskt parti for mødrene som bostedsforeldre fordi det tradisjonelt sett har vært enklere å presse far til å si fra seg rettighetene som forelder.

b) Historisk sett har fedre som har vært samboende vært uten noen som helst rett til å påvirke situasjonen (ref. de fikk for 2 ? år siden automatisk foreldreansvar)

c) Fedre slutter å kjempe fordi de har sett hvordan det har gått med naboer, etc.

d) "Bordet fanger". Den som velger å flytte ut mister enhver rett til å fungere som bostedsforelder, selv om vedkommende kan være den som er best egnet.

e) Sosionomer og psykologer (ref f. eks. Raundalen) ønsker ikke at fedre skal ta del i omsorgen for barna på generelt grunnlag og argumenterer med tradisjon. Raundalen og andre uegnede psykologer har fungert som rådgivere for staten og har dermed klart å trumfe gjennom en praksis som fratar barna fedrene sine.

Det finnes sikkert situasjoner der barna bør bo hos mor. Men det finnes kansje like mange tilfeller der barna bør bo hos far. Og det finnes INGEN tilfeller der myndighetene/domstolene PÅ GENERELT GRUNNLAG kan si at felles omsorg aldri bør skje. Likevel har de et slikt lovverk.

Såkalte "fagfolk" som på generelt grunnlag kan si at vi har et lovverk som til enhver tid ivaretar barnet, lyver så mye at selv barn forstår at det er løgn. Politikerene har imidlertid ikke oppdaget det.

Edit: skriveleif

Endret 1. februar 2007 av Far til 2

[Lizzee]

Det ble hevdet at man var egoist om man fratok barna samvær med far. Eller mor, for den sakens skyld.

"Så lenge foreldre er like gode omsorgsgivere mener jeg at det er egoisme når den ene forelder insisterer på å ha storparten av samværet. Det er ikke til barnets beste."

Jeg mener det motsatte. Det kan være til barnets beste, nemlig.

←

Jeg tror du har misforstått... Det er vel ikke til barnets beste å endre på noe som fungerer?

Man er egoist hvis man fratar barnet samvær med far om det er slik at en 50/50 samværsordning er noe som er riktig og fungerer for barnet. (Er du egoist så ivaretar du dine egne interesser uavhengig av hensyn til andre) Hvis det IKKE er riktig for barnet er situasjonen en helt annen. I innlegget du henviser til forsto det slik at det ble tatt høyde for dette.

Og som oppegående, omsorgsfulle foreldre - som ikke er egoistiske - så velger man selvfølgelig den samværsformen som passer for sitt barn.

Endret 1. februar 2007 av Lizzee

[Gjest =tentacle=]

To like gode foreldre, 2-åring som ikke trives med 50/50.

Hvordan velger dere hovedomsorgsforelder, hvis begge vil?

Mynt og krone?

[Lizzee]

Jeg hadde valgt ut ifra boforhold, nærmiljø og arbeidsforhold.

Om begge også der stilte likt... ? hmmm... da blir det nesten kron eller mynt da.

Jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde hatt noe skrupler mot at far skulle fått hovedomsorgen. (var for en tid tilbake i en situasjon hvor det en tid var tema)

[Far til 2]

Jeg hadde valgt ut ifra boforhold, nærmiljø og arbeidsforhold.

Om begge også der stilte likt... ? hmmm... da blir det nesten kron eller mynt da.

Jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde hatt noe skrupler mot at far skulle fått hovedomsorgen. (var for en tid tilbake i en situasjon hvor det en tid var tema)

←

Jeg er enig. Boforhold, mulighet til å beholde barnehage, etc, bør være avgjørende.

Men en ting skjønner jeg ikke. Det finnes de som mener at vi ikke kan "spørre" små barn om hvilken samværsordning de ønsker fordi de ikke forstår/kan gi entydig svar.

Hvordan kan vi da vite at de IKKE trives med ordningen ???

[Villemarie]

Jeg er enig. Boforhold, mulighet til å beholde barnehage, etc, bør være avgjørende.

Men en ting skjønner jeg ikke. Det finnes de som mener at vi ikke kan "spørre" små barn om hvilken samværsordning de ønsker fordi de ikke forstår/kan gi entydig svar.

Hvordan kan vi da vite at de IKKE trives med ordningen ???

←

For å bruke min egen situasjon som eksempel,så kan jeg jo si at jeg merket på barnet mitt at han var stresset og urolig. Han ble utagerende, fikk søvnproblemer, ble usikker på alt, redd for å bli forlatt til en så stor grad at jeg ikke kunne være i et annet rom uten at han fikk panikk og begynte å gråte, han hadde problemer med å gå på do den uken ha var hos faren sin (endte på legevakten med kraftigemagesmerter 2-3 ganger, og eksen måtte ha klyster tilgjengelig hele tiden, så han skulle slippe flere turer til legevakten), min eks og hans nye samboer klarte ikke å skape et tillitsforhold mellom sønnen min og eksens nye samboer.. og listen bare fortsetter.

Når vi spurte han hvor han ville bo, så ville han bo hos pappa og mamma (men ikke sammen med pappas nye samboer). Til tross for at han åpenbart led under hele samværsordningen.

Jeg gikk lenge med en følslse av at noe måtte skje, for dette begynte å få ganske store konselvenser, og heldigvis innså eksen min av seg selv at det ville være best om sønnen vår bodde hos meg på fulltid.

Eksen hadde flyttet ut av skolekretsen her, så skulle ordningen ha fortsatt ville det betydd 2 busser for å komme seg til skolen hver morgen, for en 6-åring. Eksen jobber ugunstige tider, slik at han ikke kan kjøre til/fra skolen heller.

Og nå har jeg altså, som hovedomsorgsgiver, tatt en avgjørelse om at jeg og sønnen min skal flytte til Oslo om halvannet år, til min kjæreste og ungene hans.

Fordi jeg må avslutte en utdannelse, og fordi jeg vil gå videre med livet mitt sammen med den mannen jeg elsker.

Det blir en omveltning for sønnen min, ja. Og er det aktuelt å overlate omsorgen til eksen min? Nei, så absolutt ikke. Ikke fordi jeg ønsker å ødelegge noe mellom far og sønn, eller har et egoistisk behov for å ha han alene, men fordi jeg mener at det vil være svært negativt for barnet mitt å vokse opp med faren som hovedomsorgsgiver. Noen av årsakene til dette er ogsp beskrevet i en egen tråd på denne siden.

Jeg fikk forresten beskjed av flere kg-ere at det var egoistisk og at jeg burde flytte alene og la ungen min bli igjen. Ifølge dem er det viktigere for et barn å ha mye kontakt med faren sin, enn å ha en stabil og forutsigbar hverdag.

[Far til 2]

For å bruke min egen situasjon som eksempel,så kan jeg jo si at jeg merket på barnet mitt at han var stresset og urolig. Han ble utagerende, fikk søvnproblemer, ble usikker på alt, redd for å bli forlatt til en så stor grad at jeg ikke kunne være i et annet rom uten at han fikk panikk og begynte å gråte, han hadde problemer med å gå på do den uken ha var hos faren sin (endte på legevakten med kraftigemagesmerter 2-3 ganger, og eksen måtte ha klyster tilgjengelig hele tiden, så han skulle slippe flere turer til legevakten), ...

...

←

Noen av disse symptomene opplevde vi også, men ikke basert på at barna mistrivdes med samværsordningen, men basert på usikkerhet mhp samboer/eksens samboer. Og det var spesielt den første tiden ( de første 2 årene) etter bruddet.

Problemet var med andre ord ikke relatert il bostedsløsning, men til den usikkerheten barna opplevde med 1/2 ny(e) voksenperson(er), endrede reaksjonsmønster, etc, etc.

Når det er sagt mener jeg fortsatt at slike problemer ikke nødvendigvis er basert på nye problematiske samboere, men basert på barnas usikkerhet de første årene etter bruddet. I denne perioden er de fortsatt usikre på hva som har skjedd og hvordan de skal forholde seg til dette, hvor er mamma og hvor er pappa.

Som samværsforelder de første årene var det ganske enkelt for meg å ikke introdusere en ny voksen person i barnas liv det første året etter bruddet. For bostedsforelder var det imidlertid vanskeligere, og selv om de fleste nye kjærester er innforstått med barnas rolle i det nye forholdet er det vanskelig å ikke trå feil ved noen anledninger. Det er dette som skaper problemer slik du beskriver.

[Gjest Mayamor]

Dette er en gjengangerdiskusjon her inne jeg igjen blir med på...

Selv har vi følgende:

* samboers datter bor her og har samvær med mor og brødre

* samboer gutter har bosted med mor og samvær her

* min eldste gutt bor annenhver uke her og annenhver uke hos far

* vårt felles barn skal forhåpentligvis slippe alt styret med foreldre som bor fra hverandre, men skulle det skje: vi strekker oss LANGT for å finne en løsning som barn/mor/far kan leve med - nå ville det vært 50/50.

Samt innse at løsningen ikke nødvendigvis er for alltid, men det må være forutsigbart for oss alle. Vi må tørre å ha en åpen dialog da vi vet at barnet er like glad i mamma og pappa uansett hvor barnet velger å bo dersom 50/50 ikke passer. Barnet må også vite at det kan være ærlig - uten konsekvenser!

Jeg mener at de enkelte foreldre må se ann:

* sitt barn

* egen evne til samarbeid og evt begrensninger

* eksens evne til samarbeid og evt begrensninger

* jobb/bolig/økonomi

Delt bosted. Argument: Hvorfor kan ikke foreldrene bytte leilighet?

Jeg mener dette er et argument som umulig kan være gjennomtenkt. Hvem av mor og far skal:

* storrrengjøre (far er mer nøye enn mor eller omvendt?)

* innkjøp (eller 2 kjøleskap/frysere/tørrmatskap på hvert sted?)

* ny sofa (mor mener det trengs ny - far uenig - dras frem og tilbake?)

* finner ny kjæreste (og kanskje de igjen har en eks eller 2...?)

* økonomi oppi dette (den ene har mer enn den andre - eller da felles økonomi?)

Og om alt dette skulle fungere? HVORFOR i alle dager ble det brudd da dere samarbeider SÅ bra da...

Fasit: Ingen!

Da der finnes:

* gode mødre og fedre som samarbeider.

* gode mødre og fedre som ikke kan samarbeide

* barn som ønsker delt bosted

* barn som ikke ønsker delt bosted

* god mor og dårlig far

* god far og dårlig mor

* trygge barn

* utrygge barn

* mammadalter

* pappadalter

Livet er i stadig endring: hvem som sier at ikke en avtale kan endres? Og i enkelte tilfeller bør den også det. Fungerer det ikke: våg å ha en åpen dialog med barnet:

* la barnet forstå at du vet at det er like glad i mamma og pappa

* la barnet vite at du er like glad i barnet uavhengig av hvor det bor mest

* ikke sett barnet i lojalitetsfølelse

* la barnet vite at ingenting er for alltid, men at ikke det kan snu på femøringen og få viljen sin alltid

* sett rimelig frister for gjennomførbare planer (ikke: greit flytt i dag du)

La foreldrenes savn være foreldrenes problem: det er ikke barna som har valgt at mor og far ikke bor sammen. Gråt heller ut din frustrasjon uten barnet som tilskuer.

Og nå forutsetter jeg at det er snakk om oppegående foreldre - ikke narkomane, alkoholikere, pedofile, skrikende, mishandlende foreldre. DET er en annen debatt!