hvem skal barnet bo med...?

[J.K. Rowling]

Litt på siden av tema her, men det er en ting jeg ikke helt forstår. I mange diskusjoner av denne typen er det en del som er helt i mot 50-50-deling, men synes det er helt ok med 60-40. Hva er den store forskjellen? (Altså, bortsett fra at den som har 60% får en del støtteordninger.) For barna sin del skulle en tro at de 10% fra eller til ikke var så veldig merkbare.

[Lizzee]

Litt på siden av tema her, men det er en ting jeg ikke helt forstår. I mange diskusjoner av denne typen er det en del som er helt i mot 50-50-deling, men synes det er helt ok med 60-40. Hva er den store forskjellen? (Altså, bortsett fra at den som har 60% får en del støtteordninger.) For barna sin del skulle en tro at de 10% fra eller til ikke var så veldig merkbare.

←

Nei jeg skjønner ikke helt at det skal være så stor terksel å gå fra 40/60 til 50/50.

Men nå har jeg hørt flere som sier dette med at "jeg har ikke råd til at barnet skal være mer hos faren sin". Altså er økonomi et tema når det gjelder å "gi fra seg" tid.....

[Dalila]

Ehem, bare et lite innspill her...

Jeg synes det er svært merkelig at 50-50 ordningen skal fremstilles som egoistisk. Hadde jeg vært egoist og tenkt på egne behov, så hadde jeg hatt barna mine mest her, og "latt dem" få være hos faren annenhver helg. Og dermed fratatt dem deres eksepsjonelt nære forhold til sin far.

Nå har de to komplette hjem, i gangavstand til hverandre og skole/barnehage. Det eneste de tar med seg er dagens sekk. Og de vandrer egentlig fritt mellom våre to hjem.

Er det egoisme?

Egoisme for meg blir å frata barna sine så mye av samvær og nærhet med den andre forelderen at han/hun blir en bi-person i deres liv. DET er egoistisk.

[minemor]

Jeg syntes det uansett ikke er riktig med 50/50. Det er å ta hensyn til de voksne. Det er barnet som er kommet uforskyldt opp i denne situasjonen, pog man bør derfor ta mest hensyn til barnet.

I en slik situasjon du beskriver her har barnet ikke noe fast hjem.. Jeg syntes nå det er like viktig som å ha det samme nærmiljøet. De bytter faktisk bopæl hver uke... Det hadde ikke engang voksne orket over tid..

Tror barn har det best med å ha et fast hjem og et besøkshjem.

(Jeg skjønner jo at foreldrene vil se barna så mye som mulig.. selvfølgelig. Det gjelder å legge egoismen til side og tenke på barna)

←

Dummeste jeg har lest!! For det første. Hvem har sagt at delt tid er en uke her og en uke der?? Vi prøvde oss frem med femåringen da vi flytta fra hverandre. En uke ble hun veldig rastløs og sur av, men nå har vi henne 14 dager hver og det fungerer helt supert for henne. Hadde jeg vært egoistisk ville jeg fremdeles hatt delt foreldreansvar,, men synes det hadde vært nok med en uke borte.. Nå bor vi i gåavstand fra hverandre og hun flytter med seg en liten koffert uteklær og sko. Resten har hun der hun er, og hun har også nøkler til begge steder, så hvis hun mangler noe vet hun hvor d finnes. Jeg bodde ett år borte fra henne, og når jeg kom hjem flytta faren ett år bort i jobbsammenheng. Fungerte helt greit men hum er mest tilpass med å være sammen med oss begge på alle våre premisser.

Tror dette er veldig individuelt, og må være opp til hver enkelt familie å bedømme.

Tror barn har det best med at foreldre kan prate sammen og samarbeide..... Og ja, d gjelder å legge egoismen til side !!!!

[minemor]

Ehem, bare et lite innspill her...

Jeg synes det er svært merkelig at 50-50 ordningen skal fremstilles som egoistisk. Hadde jeg vært egoist og tenkt på egne behov, så hadde jeg hatt barna mine mest her, og "latt dem" få være hos faren annenhver helg. Og dermed fratatt dem deres eksepsjonelt nære forhold til sin far.

Nå har de to komplette hjem, i gangavstand til hverandre og skole/barnehage. Det eneste de tar med seg er dagens sekk. Og de vandrer egentlig fritt mellom våre to hjem.

Er det egoisme?

Egoisme for meg blir å frata barna sine så mye av samvær og nærhet med den andre forelderen at han/hun blir en bi-person i deres liv. DET er egoistisk.

←

U GO GIRL!!!

[Far til 2]

Litt på siden av tema her, men det er en ting jeg ikke helt forstår. I mange diskusjoner av denne typen er det en del som er helt i mot 50-50-deling, men synes det er helt ok med 60-40. Hva er den store forskjellen? (Altså, bortsett fra at den som har 60% får en del støtteordninger.) For barna sin del skulle en tro at de 10% fra eller til ikke var så veldig merkbare.

←

Du har helt rett.

Om vi sier at "normalt" samvær er 1 dag pr uke + annenhver helg (fredag til mandag) + annenhver jul/påske/bursdag/17.mai + 2 ukers sommerferie, tilsier dette ca 150 dager samvær i året.

OM ! barnet får være sammen med samværsforelder litt over 1 (ett) døgn annenhver uke, så blir det faktisk 50/50.

Det snakkes om mye reising, men det er mer reising for barnet med dagens "normalsamvær". Det snakkes også om èn base, men ca 15 timer pr uke kan da ikke utgjøre store forskjellen ??

Så mye krangling, for å ha mulighet til å hindre et barn-samværsforelder disse 15 timene ekstra pr uke, synes å være mer en maktdemonstarsjon fra bostedsforelder enn noe annet. At barnet kan ta skade av samvær disse 15 timene pr uke er ihvertfall veldig lite sansynlig.

[Helen]

Da jeg og min forrige samboer gikk fra hverandre var sønnen vår akkurat fylt 2 år.

Vi praktiserte 50/50 nesten med en gang. Det fungerte egentlig ikke så veldig bra når gutten var hos sin far for da skjedde det titt og ofte at jeg måtte komme og ta han med hjem til meg noen timer for han savnet meg så mye. Det var nok at han så et bilde eller hørte noen snakke om meg så begynte han å gråte å ville til meg. Det nyttet ikke samme hva far gjorde.

Dette skjedde aldri når han var hos meg. Jeg prøvde å få den daglige omsorgen, hverfall til han ble litt større for jeg skjønte at han nok var for liten til dette, men far nektet.

Men etter et års tid ga det seg. Nå er han snart 11 år og han trives med den ordningen vi har, jeg har snakket med han om det.

Jeg tror nok barn i 2-3 års alder er litt for små til å ha 50/50.

[nallemaja]

Ehem, bare et lite innspill her...

Jeg synes det er svært merkelig at 50-50 ordningen skal fremstilles som egoistisk. Hadde jeg vært egoist og tenkt på egne behov, så hadde jeg hatt barna mine mest her, og "latt dem" få være hos faren annenhver helg. Og dermed fratatt dem deres eksepsjonelt nære forhold til sin far.

Nå har de to komplette hjem, i gangavstand til hverandre og skole/barnehage. Det eneste de tar med seg er dagens sekk. Og de vandrer egentlig fritt mellom våre to hjem.

Er det egoisme?

Egoisme for meg blir å frata barna sine så mye av samvær og nærhet med den andre forelderen at han/hun blir en bi-person i deres liv. DET er egoistisk.

←

Jeg er så veldig, veldig enig med deg!

[Villemarie]

Egoisme for meg blir å frata barna sine så mye av samvær og nærhet med den andre forelderen at han/hun blir en bi-person i deres liv. DET er egoistisk.

←

Pokker til "jeg alene vite"-holdninger dere har! Skjerp dere!

Så lenge samværsavtalen gjøres med tanke på barnas beste kan du bare drite i å kalle det egoisme. Uansett hvor barna bor, eller hvem de bor hos.

[la Flaca]

Da jeg og min forrige samboer gikk fra hverandre var sønnen vår akkurat fylt 2 år.

...Jeg prøvde å få den daglige omsorgen, hverfall til han ble litt større for jeg skjønte at han nok var for liten til dette, men far nektet.

←

Kan en av foreldrene presse gjennom en 50/50 fordeling? Jeg trodde det var en forutsetning at foreldrene var enige om en slik ordning for at den skulle gjelde?

[Helen]

Kan en av foreldrene presse gjennom en 50/50 fordeling? Jeg trodde det var en forutsetning at foreldrene var enige om en slik ordning for at den skulle gjelde?

←

Jeg ga meg for elles hadde far kjørt rettsak, det hadde jeg liten lyst til.

[la Flaca]

Jeg ga meg for elles hadde far kjørt rettsak, det hadde jeg liten lyst til.

←

[Lizzee]

Både "vanlig" samvær (annenhver helg) og 50/50 kan oppfattes å være egoistisk.

For noen vil det oppfattes som egoistisk å ha 50/50 fordi man tror motivet er at foreldrene vil være alene uten barn og gjøre egne ting en hel uke ("det er så deilig å være uten ungene en uke og bare kunne ta hensyn til meg selv").

For andre oppfattes det som egoistisk at man vil være alene om omsorgen ("barnet har det best hos meg, det er bare jeg som kan gi det omsorg").

For andre igjen er det egoistisk når noen ikke vil ha omsorgen ("faren er så egoistisk, han tenke bare på seg selv, vil ikke ha noe med barnet å gjøre")

Dette er så individuelt. Og det er feil av noen å kalle andres løsninger som egoistiske når man ikke kjenner barna og vet hva som ligget bak løsningen denne familien har. Jeg tror de fleste foreldre er svært lite egoistiske og at de mest av alt tenker på barna sine. Noen ganger blir dette farget av at partene kommer i konflikt fordi de hver for seg "vet best" - og det kan tolkes som egoisme....

Jeg synes også det er svært egoistisk når en mor nekter barnet å være sammen med far bare fordi mor selv er i konfklikt med faren.

Det viktigste er vel å finne ut hva som er best for barna og hva barna vil? Og klare å samarbeide om dette.

[Villemarie]

Jeg synes også det er svært egoistisk når en mor nekter barnet å være sammen med far bare fordi mor selv er i konfklikt med faren.

←

Jeg lurer på hvor disse kvinnene er, jeg.

For jeg har til dags dato aldri møtt en eneste kvinne som nekter barna sine å være sammen med faren sin. Med mindre de faktisk har måttet gå rettens vei for å hindre f.eks. tungt narkomane fedre som ikke er istand til å ta vare på barna sine, å være en del av barnas liv.

Tvert imot har jeg kun møtt mødre som ønsker at uvillige fedre skal være en del av barnas liv, fordi de ser at barna savner fedrene sine, og ikke forstår hvorfor "pappa ikke vil ha meg".

[Lizzee]

Ehem, bare et lite innspill her...

Jeg synes det er svært merkelig at 50-50 ordningen skal fremstilles som egoistisk. Hadde jeg vært egoist og tenkt på egne behov, så hadde jeg hatt barna mine mest her, og "latt dem" få være hos faren annenhver helg. Og dermed fratatt dem deres eksepsjonelt nære forhold til sin far.

Nå har de to komplette hjem, i gangavstand til hverandre og skole/barnehage. Det eneste de tar med seg er dagens sekk. Og de vandrer egentlig fritt mellom våre to hjem.

Er det egoisme?

Egoisme for meg blir å frata barna sine så mye av samvær og nærhet med den andre forelderen at han/hun blir en bi-person i deres liv. DET er egoistisk.

←

Helt enig med deg!! Slik har mine barn det også. Vi hadde "vanlig" samvær før når vi ikke bodde så nær hveradre. Men nå bor far rett borti gata og jeg ser hva det har gjort for trivselen til mine barn!

Ungene mine (som nå er tenåringer) har så mye planer med venner i helger og også hobbier/fritidsaktiviteter hvor det skjer ting i helgene og er kjempeglad for at de ikke trenger reise vekk annenhver helg. Nå kan de være med på alt og leve helt likt uansett om de er hos meg eller hos faren.

[Lizzee]

Jeg lurer på hvor disse kvinnene er, jeg.

For jeg har til dags dato aldri møtt en eneste kvinne som nekter barna sine å være sammen med faren sin. Med mindre de faktisk har måttet gå rettens vei for å hindre f.eks. tungt narkomane fedre som ikke er istand til å ta vare på barna sine, å være en del av barnas liv.

Tvert imot har jeg kun møtt mødre som ønsker at uvillige fedre skal være en del av barnas liv, fordi de ser at barna savner fedrene sine, og ikke forstår hvorfor "pappa ikke vil ha meg".

←

Jeg kjenner desverre en slik en.... Hun lar barnet reise til far annenhver helg. Men vil faren være sammen med barnet utover dette så får han blankt nei. Til tross for at bruddet med faren var mange år tilbake i tid så er hun like forbanna på mannen. Og i tilegg har hun fortalt barnet at det er farens feil at det er slik... for far var jo utro og slem mot mor, og det er derfor barnet ikke kan være så mye med faren... Hun har rett ut sagt til barnet at faren ikke er så glad i dem lenger (hun gjør barnet og seg selv til en enhet) og at han valgte å ikke ville bo med dem. Helt hårreisende å behandle barnet sitt slik!

[Far til 2]

Jeg kjenner desverre en slik en.... Hun lar barnet reise til far annenhver helg. Men vil faren være sammen med barnet utover dette så får han blankt nei. Til tross for at bruddet med faren var mange år tilbake i tid så er hun like forbanna på mannen. Og i tilegg har hun fortalt barnet at det er farens feil at det er slik... for far var jo utro og slem mot mor, og det er derfor barnet ikke kan være så mye med faren... Hun har rett ut sagt til barnet at faren ikke er så glad i dem lenger (hun gjør barnet og seg selv til en enhet) og at han valgte å ikke ville bo med dem.  Helt hårreisende å behandle barnet sitt slik!

←

Jeg kan bare bekrefte at det finnes mødre som gjør sitt ytterste for å begrense samværet med far. Jeg behøver ikke se lenger enn til mitt egen situasjon i tiden etter samlivsbruddet, men kjenner også MANGE andre fedre i samme situasjon.

For meg synes det som om det kan være bekjente som pynter litt på situasjonen. Med det mener jeg at det kan finnes menn som sier de ønsker mer samvær, men i realiteten ikke ønsker det.

Men det er sansynligvis like mange kvinner som gjør tilsvarende, - sier de ønsker at far skal ha mer samvær men i realiteten forsøker å forhindre det.

Våre erfaringer blir gjerne preget av det miljøet vi oppholder oss i. Det vil si at kvinner altfor ofte tror at det altid er mennene som er drittsekker fordi venniner påstår det, menns mennene tror det er kvinner som skaper de dårlige forutsetningene for samarbeid fordi kameratene påstår det.

Årsaken til slike subjektive vurderinger er naturligvis den konflikten som ofte følger i kjølevannet av et samlivsbrudd. Men jeg tror selve bruddet ikke skaper problemer ETTER bruddet. Derimot bosted/samværsordningen. Når en av foreldrene og barnet blir fratatt en mulighet til samvær med en person det er glad i vil det nødvendigvis bli reaksjoner. Og med det tilstår jeg at jeg tror menn oftere blir krigerske når de opplever totalt mangel på likeverd, - kansje på samme måte som en del kvinner føler mangel på likeverd i arbeidslivet eller med partner ?

Men vi kan ikke svare på en urettferdighet med en annen urettferdighet. For når det kommer til samvær er det barna dette går mest utover. De som er uskyldige i det hele.

[Far til 2]

Pokker til "jeg alene vite"-holdninger dere har! Skjerp dere!

Så lenge samværsavtalen gjøres med tanke på barnas beste kan du bare drite i å kalle det egoisme. Uansett hvor barna bor, eller hvem de bor hos.

←

Problemet er at samværsavtalen ikke baseres på barnets beste, men på hvem av foreldrene som er "sterkest" i konflikten som følger med bruddet.

"Meklerenes" arbeid er IKKE å vurdere hva som er barnets beste. Som oftest blir barnets ønske aldri vurdert i forbindelse med samlivsbruddet.

"Meklers" rolle er å få FORELDRENE "enig" i en løsning. Og disse "meklerene" vet at det tradisjonelt sett er enklere å presse far til å akseptere mors ønske enn motsatt, fordi fedre tradisjonelt sett ikke har hatt reelle rettigheter mht samvær/omsorg.

Resultatet blir at far presses til en løsning han mener ikke kan forsvares som barnets beste. Barnet presses inn i en bosted/samvær situasjon det aldri har ønsket. For noen barn blir det så galt at de treffer samværsforelder så sjeldent som 1 gang/mnd eller enda mindre. Dette viser at foreldre som fratar barn en forelder det er glad i, nødvendigvis ikke prioriterer barnet eller barnets beste. Hvis det tillegg er bostedsforelder som velger å flytte langt med barnet vil jeg dessuten sette spørsmålstegn om det virkelig er denne forelderen som er best egnet til å ivareta barnets behov.

[Villemarie]

Jeg forstår at det er mange bitre mennesker ute og går i alle fall. Og dette med megling har jeg ikke greoe på,for vi hart aldri vært der. Har heller aldri hatt behov for det.

Jeg og eksen har, til tross for våre til tider store personlige konflikter, alltid forsøkt å sette behovene til sønnen vår i høysetet. Vi prøvde 50/50 fordi vi mente at barnet (som den gang var 2 år) trengte oss begge like mye. Etter å ha prøvd den løsningen i mer enn et år skjønte vi at den ikke var bra for han, mtp fars situasjon med ny samboer og økonomiske problemer. Barnet trengte mer stabilitet og rutine, så jeg overtok den daglige omsorgen da faren spurte om jeg kunne det. Ikke fordi jeg asolutt ville ha ungen for meg selv og ville holde han unna faren, for Gudene skal vite at jeg elsket friuken min (!!), men fordi det var det rette for sønnen min.

Ikke har jeg forsøkt å holde barnet vårt unna faren sin, tvert imot. Jeg har presset på for å få han til å være mer tilstede, men dessverre har han i en lang periode vært uinteressert i å stille opp mer enn samværsavtalen sier at han skal, eller når det går på bekostning av han, dvs om han må ofre noe for samværet. Det har blitt slik at sønnen vår må passe inn i livet til han og den nye samboeren, og ikke de som forsøker å tilpasse livet sitt litt etter han også.

Og det er vondt. Både for sønnen min og meg.

Endret 31. januar 2007 av Villemarie

[la Flaca]

Jeg lurer på hvor disse kvinnene er, jeg.

←

Det finnes vel nyanser vil jeg tro.

Eksen til mannen min tok med seg ett-åringen og flyttet til en annen kant av landet. Han fikk kun samvær med henne dersom han reiste dit og bodde på hotell annen hver helg til hun var 3 år. Da hun ble større fikk hun komme hit til pappa hvis vi ordet all transport, og oppholdet er minimum 5 dager. Mor godtar ikke kollektiv transport (barnet er 9 år nå). Dermed må pappa ta seg fri flere dager hver gang han skal ha datteren, og kjøre begge veier. Det sier seg selv at det blir lite samvær på slike premisser.

Men jeg tror absolutt ikke vi er alene. Klart det kryr av bostedsforeldre som er egoistiske fjotter, og ikke tenker på at barnet kan ha godt av et ok forhold til begge foreldrene.