hvem skal barnet bo med...?

[englefjes]

Jeg har ikke lest så mye i denne delen av forumet før, men hvis foreldrene skiller lag og begge har lyst til å være sammen med barnet... (og ungen ikke er mer enn 2 - 3 år), hvordan er det vanlig å tenke da?

Eller hva tenker dere? Hva slags erfaringer har dere ang trygt å bo mest på et sted eller å tidlig bo halvparten av tiden hos hver av foreldrene? Når det stormer og er vanskelig å finne løsninger, hvordan kan barnet bli tatt mest mulig hensyn til? Osv. Bare interessert i deres betraktninger.

[nallemaja]

Vi har en avtale om at hvis ekteskapet skjærer seg skal vi ha ungene like mye

Og vi har også i avtalen at hvis en av oss ønsker å flytte så langt vekk at ungene ikke kan gå på den skolen/barnehagen de går på så må den som flytter gi avkall på 50% samvær. Da skal vi tilpasse samvær etter ungenes alder og avstanden, men skal fordeles slik at den som flytter får så mye samvær som det er praktisk mulig å få til.

Endret 30. januar 2007 av nallemaja

[Gjest Pjusk]

Vi har vel alltid hatt en slags stilletiende overenskomst om at vi ville fordelt 50/50.

Nå har vi bevisst bosatt oss i gåavstand fra hverandre, slik at barna slipper å forholde seg til nye venner og nærmiljø annenhver uke. Hvis det er slik at en av foreldrene flytter så langt unna at dette ikke er mulig, synes jeg ikke det er riktig å ha 50/50.

[Laban75]

Vi har vel alltid hatt en slags stilletiende overenskomst om at vi ville fordelt 50/50.

Nå har vi bevisst bosatt oss i gåavstand fra hverandre, slik at barna slipper å forholde seg til nye venner og nærmiljø annenhver uke. Hvis det er slik at en av foreldrene flytter så langt unna at dette ikke er mulig, synes jeg ikke det er riktig å ha 50/50.

←

Jeg syntes det uansett ikke er riktig med 50/50. Det er å ta hensyn til de voksne. Det er barnet som er kommet uforskyldt opp i denne situasjonen, pog man bør derfor ta mest hensyn til barnet.

I en slik situasjon du beskriver her har barnet ikke noe fast hjem.. Jeg syntes nå det er like viktig som å ha det samme nærmiljøet. De bytter faktisk bopæl hver uke... Det hadde ikke engang voksne orket over tid..

Tror barn har det best med å ha et fast hjem og et besøkshjem.

(Jeg skjønner jo at foreldrene vil se barna så mye som mulig.. selvfølgelig. Det gjelder å legge egoismen til side og tenke på barna)

[Gjest Lovely]

Hei, et viktig tema du tar opp her

Vi satser på å være gift livet ut, og å være en trygg base for våre barn - sammen

Men det er lurt å ha noen tanker rundt dette hvis ting allikevell skulle gå i feil retning..

I utgangspunktet går vi for 50/50, bo i gangavstand, og ha barnet i fokus, så må man jo se om dette er greit for barnet.

Vi har begge vært gjennom samlivsbrudd med hvert sitt barn, og har av dette litt erfaring om hva slags eks vi kan komme til å bli, hehe Men alvorlig talt, vi håper å ha lært av våre erfaringer og ikke minst av våre feil, derfor er samlivsbrudd det allers siste alternativ, alle hjelpemidler(familiekontor osv) skal være prøvd før noe slikt skulle skje

[Villemarie]

Jeg har ikke lest så mye i denne delen av forumet før, men hvis foreldrene skiller lag og begge har lyst til å være sammen med barnet... (og ungen ikke er mer enn 2 - 3 år), hvordan er det vanlig å tenke da?

Eller hva tenker dere? Hva slags erfaringer har dere ang trygt å bo mest på et sted eller å tidlig bo halvparten av tiden hos hver av foreldrene? Når det stormer og er vanskelig å finne løsninger, hvordan kan barnet bli tatt mest mulig hensyn til? Osv. Bare interessert i deres betraktninger.

←

Her må man nesten bare bli enige om hva man selv føler er riktig.

Som fortalt i en annen tråd prøvde vi med 50/50, men det viste seg å passe dårlig for sønnen vår.

Idag bor han hos meg på fulltid og det fungerer mye bedre, selv om den optimale løsningen selvsagt ville være at han vokste opp i et hjem med både mor og far.

Det viktigste er at de avgjørelser som tas, tas på bakgrunn av barnets beste, ikke av foreldrenes ønsker og behov.

[Villemarie]

Jeg syntes det uansett ikke er riktig med 50/50. Det er å ta hensyn til de voksne. Det er barnet som er kommet uforskyldt opp i denne situasjonen, pog man bør derfor ta mest hensyn til barnet.

I en slik situasjon du beskriver her har barnet ikke noe fast hjem.. Jeg syntes nå det er like viktig som å ha det samme nærmiljøet. De bytter faktisk bopæl hver uke... Det hadde ikke engang voksne orket over tid..

Tror barn har det best med å ha et fast hjem og et besøkshjem.

(Jeg skjønner jo at foreldrene vil se barna så mye som mulig.. selvfølgelig. Det gjelder å legge egoismen til side og tenke på barna)

←

Dette er jeg uenig med deg i.

For noen unger har det mer å si at de får tilbringe mye tid med begge foreldrene, enn det har å sove i samme seng natt etter natt år ut og inn. Noen unger takler fint å ha to hjem.

Andre barn igjen kan være veldig avhengig av rutine og stabilitet, og vil ikke trives med to hjem.

[Gjest Alive]

Jeg syntes det uansett ikke er riktig med 50/50. Det er å ta hensyn til de voksne. Det er barnet som er kommet uforskyldt opp i denne situasjonen, pog man bør derfor ta mest hensyn til barnet.

I en slik situasjon du beskriver her har barnet ikke noe fast hjem.. Jeg syntes nå det er like viktig som å ha det samme nærmiljøet. De bytter faktisk bopæl hver uke... Det hadde ikke engang voksne orket over tid..

Tror barn har det best med å ha et fast hjem og et besøkshjem.

(Jeg skjønner jo at foreldrene vil se barna så mye som mulig.. selvfølgelig. Det gjelder å legge egoismen til side og tenke på barna)

←

Barna kan ha to faste bopæler. Er det tilrettelagt med alt de trenger og personlige eiendeler. Og de ikke har med seg annet enn skolesekkene sine mellom husene, ser ikke jeg det som kiun å ta hensyn til de voksne.

Eldstemann sa det selv, at å måtte bo mest hos en av oss ville plaget ham, så av hensyn til dem, får de se like mye til begge foreldrene sine.

Og når foreldrene fungerer best ved å bo i hver sin bolig, kan man finne harmoniske løsninger.

Man kan sette spørsmålstegn ved at det samme gjelder for mindre barn, som ikke er like selvstendige.

[Gjest vsn]

Jeg er enig med Laban.

Hvis foreldre vil ha delt omsorg fordi de mener det er til barnets beste, så kan de jo selv ta belastningen med det. Så barnet bor fast i et hjem mens foreldrene flytter frem og tilbake.

[Villemarie]

Jeg er enig med Laban.

Hvis foreldre vil ha delt omsorg fordi de mener det er til barnets beste, så kan de jo selv ta belastningen med det. Så barnet bor fast i et hjem mens foreldrene flytter frem og tilbake.

←

Slike holdninger liker jeg ikke.

Mange tenker at vi lever kun for barna våre, men slik er det ikke, selv om barnas hensyn skal tas i betraktning.

Ungene våre må også innrette seg etter våre liv. Det sier seg selv at det å bo slik du foreslår ikke er gjennomførbart i lengden. Voksne må også få leve livet sitt.

[Gjest Alive]

Jeg er enig med Laban.

Hvis foreldre vil ha delt omsorg fordi de mener det er til barnets beste, så kan de jo selv ta belastningen med det. Så barnet bor fast i et hjem mens foreldrene flytter frem og tilbake.

←

Godt gjennomtenkt det der ja.

Tror man skal være litt åpen for at mange foreldre som har kommet i en slik situasjon, har faktisk brukt litt ltid og krefter på å undersøke, vurdert for og i mot, og ikke minst gjennom sorg og kvaler kommet frem til en god løsning som barna har det bra med.

Endret 30. januar 2007 av Alive

[Gjest vsn]

Slike holdninger liker jeg ikke.

Mange tenker at vi lever kun for barna våre, men slik er det ikke, selv om barnas hensyn skal tas i betraktning.

Ungene våre må også innrette seg etter våre liv. Det sier seg selv at det å bo slik du foreslår ikke er gjennomførbart i lengden. Voksne må også få leve livet sitt.

←

Hvorfor mener du at det ikke er gjennomførbart for de voksne, mens det er greit for unger?

Hvis jeg og samboeren min skulle gå fra hverandre ville jeg heller valgt at ungene skulle bo hos han enn at vi skulle ha delt omsorgen.

Sønnen min på 6 år har kompisser som bor en uke her og en uke der. Den ene kompissen har sagt at han heller ville bo fast hos mora og bare besøke faren. Men dette turte han ikke si til foreldrene. Trist!

[Gjest Alive]

Hvorfor mener du at det ikke er gjennomførbart for de voksne, mens det er greit for unger?

←

Fordi voksne llever et voksent liv, og barna blir tatt vare på av de voksne.

[Villemarie]

Hvorfor mener du at det ikke er gjennomførbart for de voksne, mens det er greit for unger?

Hvis jeg og samboeren min skulle gå fra hverandre ville jeg heller valgt at ungene skulle bo hos han enn at vi skulle ha delt omsorgen.

Sønnen min på 6 år har kompisser som bor en uke her og en uke der. Den ene kompissen har sagt at han heller ville bo fast hos mora og bare besøke faren. Men dette turte han ikke si til foreldrene. Trist!

←

Fordi det før eller siden blir endringer i den ordningen uansett. De fleste finner seg nye partnere etter et brudd. Og man kan virkelig ikke forlange at nye partnere også skal tilrettelegge hverdagen sin på den måten med flytte inn og ut, eller å oppleve at ens partner et borte annenhver uke.

Som sagt tidligere i tråden så er det noen unger som fint takler å ha to hjem, andre takler det ikke, og det er opp til foreldrene å avgjøre hva som er ungenes beste.

Om man som mamma og pappa kjenner barnet sitt så dårlig at en ikke klarer å se hvorvidt barnet mistrives med de ordningen man har, så har man et lite problem. Det skal ikke være nødvendig for en 6-åring å måtte fortelle at han/hun vil noe annet. Det vil som regel komme frem av seg selv om man kjenner barnet sitt så godt at man ser tegnene.

Jeg velger å tro at de aller fleste foreldre ser slikt.

Og man kan virkelig ikke dømme en samværsordning neenom og hjem bare fordi man har sett noen dårlige eksempler.

Det blir som å si at alle mannlige innvandrere er voldteksmenn og konemishandlere fordi man har hørt om noen som er det.

[Gjest Allinara]

Hvilken samværsordning man velger kommer veldig an på hvordan barnet er, hvor gammelt barnet er, og ikke minst hvordan samarbeidet mellom foreldrene er.

En 50/50 løsning forutsetter vel foreldre som samarbeider godt og har trygge unger gjerne over 3 år.

Er ungene utrygge pga f.eks krangling mellom mor og far, er vel ikke 50/50 en god løsning.

Barn, spesielt små, er avhengige av å føle seg trygge og ha gode rutiner i hverdagen.

Personlig ville jeg ikke hatt 50/50 med en 2-3 åring, men ikke så langt unna. I den alderen mener jeg det er viktig at de har ett hjem å forholde seg til, ikke at de flytter mellom 2 ulike hjem hele tiden. Om det er mamma eller pappa som har hoveddelen av omsorgen er vel egentlig ett fett for meg, det kommer vel an på hvem ungen er mest knytta til. Er barnet vokst opp hjemme hos mor fra fødselen av(alene med barnet fra før fødsel) er det vel naturlig at barnet fortsetter å bo hos mor når det er gamlere også. Splitter man opp når barnet er 1-2-3 år så kommer det vel an på tilknytting, hvem som bryter ut osv...

Har sett tilfeller at den som bryter ut (samma om det er mann eller kvinne) overlater omsorgen til partneren de går ifra, selv om det er vel ingen regler for detta

[Paradokset]

I en slik situasjon du beskriver her har barnet ikke noe fast hjem.. Jeg syntes nå det er like viktig som å ha det samme nærmiljøet. De bytter faktisk bopæl hver uke... Det hadde ikke engang voksne orket over tid..

←

Som noen andre var inne på her; om jeg hadde hatt to leliligheter, innredet med mine egne ting, tror jeg faktisk ikke det hadde vært noe problem å bytte annenhver uke.

Mitt inntrykk er at det er de som aldri har vært stilt ovenfor disse problemstillingene som har bastante meninger , eksempelvis "50/50 kan aldri være riktig".

Endret 30. januar 2007 av Paradokset

[Lykkelig eks-frue]

Jeg kjenner til barn som trives med ordningen (også selv om foreldrene ikke bor vegg i vegg) og unger som har mistrivdes. Felles for alle disse foreldreparene er at de samarbeider, snakker sammen, følger opp ungene sammen og ikke minst har barnets beste i tankene gjennom hele prosessen.

Der barna har mistrivdes har foreldrene tatt grep om situasjonen og endret samværsordningen. Med utfallet at barna har igjen blitt fornøyde. Et foreldrepar gikk ned til nesten "vanlig samvær" mens et annet fikk til en ordning med utvidet helgesamvær.

Der barna trives så er det jo ikke noen grunn til å gjøre endringer. Rapporten som kom tidligere i år ga vel også klar beskjed, 4 av 5 barn som har en 50/50 ordning trives.

For min del er ikke barna så heldige at de har mye samvær, men mine tanker var alltid også samvær opp mot 50 % om barna trivdes med det. Dessverre har jeg egne erfaringer med at det er ikke bestandig det man er enige om under samlivet som gjelder ved et samlivsbrudd.

[Laban75]

Som noen andre var inne på her; om jeg hadde hatt to leliligheter, innredet med mine egne ting, tror jeg faktisk ikke det hadde vært noe problem å bytte annenhver uke.

Mitt inntrykk er at det er de som aldri har vært stilt ovenfor disse problemstillingene som har bastante meninger , eksempelvis "50/50 kan aldri være riktig".

←

Det stemmer nok det du sier der.. Men la oss da huske på at det er i "fredstid" man kanskje tenker mest på barna og litt mindre på seg selv? Kampen om barna fører til en 50/50-løsning. Det er det vel liten tvil om. Barna vil jo få være sammen med begge foreldrene: her handler det om hvor man har sitt permanente hjem.

[Paradokset]

Barna vil jo få være sammen med begge foreldrene: her handler det om hvor man har sitt permanente hjem.

←

Jeg har vanskelig for å se at det nødvendigvis må være skadelig å ha to fullt utstyrte og permanente hjem, som i beste fall ligger i samme nærmiljø.

Endret 30. januar 2007 av Paradokset

[Lizzee]

Jeg syntes det uansett ikke er riktig med 50/50. Det er å ta hensyn til de voksne. Det er barnet som er kommet uforskyldt opp i denne situasjonen, pog man bør derfor ta mest hensyn til barnet.

I en slik situasjon du beskriver her har barnet ikke noe fast hjem.. Jeg syntes nå det er like viktig som å ha det samme nærmiljøet. De bytter faktisk bopæl hver uke... Det hadde ikke engang voksne orket over tid..

Tror barn har det best med å ha et fast hjem og et besøkshjem.

(Jeg skjønner jo at foreldrene vil se barna så mye som mulig.. selvfølgelig. Det gjelder å legge egoismen til side og tenke på barna)

←

I mitt tilfelle var det barna som ville ha 50/50 (Etter en tid å ha prøvd det med annenhver helg osv. hos pappa. Vi har også hatt den varianten med at vi har bodd langt fra hverandre. Ungene var ikke særlig fornøyd da. Vi flyttet nærmere hverandre - ikke bare pga av ungene - men av andre praktiske årsaker også). Altså ingen egoisme fra noen av foreldrene vedr. egne behov - kun det at barna ville ha det sånn og at det var lett for oss å tilrettelegge deretter! Så da har vi det sånn og det fungerer for alle parter. Det går jo også veldig greit når vi bor 5 minutters gange fra hverandre. I tillegg er vi gode venner og har god dialog og samarbeid. Og det er vel det siste som gjør at barna har det godt. Barn med skyttergravforeldre kan umulig ha det helt optimalt uansett hvordan samværet er lagt opp...?

Endret 30. januar 2007 av Lizzee