Hvilke rettigheter har jeg/han?

[Bernina]

Jeg synes dette er et vanskelig spm egentlig. Er selv i en situasjon der far valgte å flytte en 7 timers biltur unna. Og vi måtte forandre samværet fra annenhverhelg til en gang i mnd. Merket det godt på engelen at det ikke var bra for henne, men det var lite jeg kunne gjøre med det. Jeg kunne ikke nekte han å flytte, selv om jeg argumenteret sterkt for at han ikke skulle gjøre det, var det hans valg.

Jeg synes også ts skal tenke seg godt om før hun flytter, det er tross alt pappaen til barnet ditt!Og han er like viktig som mammaen!

Edit: kan jo bare si mine meninger utifra egne erfaringer...

←

Veldig riktig!

Samtidig er jeg sikker på at om du hadde startet en tråd med ditt problem med en far som vil flytte vekk fra barnet sitt så ville du fått like mye støtte som TS som ønsker å flytte vekk sammen med barnet sitt.

Eller hva sier dere som mener at TS bare kan ta med barnet og flytte - og at det ikke er så farlig med faren?

[Frey]

§ 37. Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

[Villemarie]

Denne tråden var blitt lang, så jeg har ikke klart å lese hele enda en gang, og jeg må si det kom frem en del... snodige ting etterhvert.

Jeg er voksen. Jeg tar de avgjørelsene jeg tror er best for barnet mitt. Faren har betalt bidrag til meg 2 ganger på 6 mnd.

Han er egentlig ikke så opptatt av å ha full omsorg i det heletatt. I så fall hadde han gått for det for lenge siden.

Det har kommet frem at han syns det er vondt at han ikke lenger får muligeten til å treffe ungen sin når han vil, men som jeg sier "Den muligheten har du dog heller aldri benyttet deg av.

Tvert imot, om jeg har spurt om litt ekstra avlastning så er det alltid et helvete og du og samboeren din er jo så slitne og trenger tid sammen og blablabla".

Dere kan si hva dere vil, men jeg tar de valgene jeg gjør fordi jeg er mamma til denne lille pjokken og fordi jeg vil at han skal ha det godt. Samtidig som jeg selv ønsker å ha det godt. Nettstudier er ikke noe for meg. Jeg kjenner meg selv for godt til det. Jeg ønsker å dele livet med den mannen jeg er glad i. Er det kriminelt?

[Gjest Blondie65]

Så da Villemarie er det INGEN av dere to som tenker på at barnet har best av å ha lik mulighet til å treffe begge foreldrene?

Det er IKKE kriminelt av deg å ønske deg en utdannelse eller samvær med kjæresten din. Men du har fått barn, og dette barnets beste må være med i formelen. Du kan ikke bare late som om det ikke gjelder.

Fars bidragsevne/vilje er selvsagt noe som påvirker både deg og barnet, men skal du hevne deg over dette ved å gjøre samvær mellom far og barn enda vanskeligere? At han velger å prioritere sin samboer fremfor sitt barn, skal det virkelig føre til at du gjør det samme?

Du sier at nettstudier ikke er noe for deg. Vet du hva det går ut på? Jeg har tatt 70 stp selv over nett, der det var helgesamlinger 1 gang pr måned og innleveringsoppgaver. Jeg er ikke noe lesegeni selv, men jeg har benyttet meg av dette fordi det gir meg muligheter til studier ved siden av jobb. Og jeg fikk gode karakterer.

Loven gir deg full anledning til å flytte hvor du vil. Men det vil ikke være til det beste for barnet at du fjerner deg fra far på den måten. Også med tanke på at har man først flyttet til storbyen så er det vel kanskje ikke så fristende å flytte tilbake igjen.

[Villemarie]

Uten at jeg er forpliktet til å forsvare meg selv her så vil jeg også tilføye at dersom det var mulig å fortsette studiene her, så ville jeg fullført dem her, men jeg ville antagelig måttet flytte til Oslo etter endt utdannelse uansett mtp jobbmuligheter.

Om det var mulig for min fremtidige samboer å flytte hit, så ville han flyttet hit. Men det går ikke fordi han har delt omsorg for sine små.

Og dette har heller ingenting med at jeg ønsker å frarøve far noe som helst, eller at jeg ikke liker samboeren hans. Hun er en fin jente på alle måter, men de har noen prioriteringer som, i mine øyne, ikke henger helt på greip, og hun har ikke barn selv, så hun kan, forståelig nok, ikke helt relatere til hvordan det er å være forelder. Derfor har det av og til blitt slik at far sier til barnet at han kan få komme på besøk en dag, men så må han trekke det tilbake fordi det passet henne dårlig å få besøk av samboerens barn akkurat den dagen.

For noen få uker siden var gutten min syk, og jeg skulle på et kort utenlandsopphold som hadde vært planlagt i lengre tid. Min mor skulle passe sønnen min, men jeg tenkte at jeg, som forelder, ville foretrukket å ha han hos meg, dersom jeg var faren. Både for min egen trygghets skyld, og for barnets. Så jeg ringte eksen min og sa at dersom han ville ha sønnen sin hos seg istedet, så kunne han gjerne det. Da fikk jeg en skyllebøtte som ikke lignet grisen. Jeg fkk se å holde meg hjemme når ungen min var syk, og de skulle ikke ha han, for da ville de jo ha hatt han to helger på rad, og det ene med det andre. I tillegg til at han hadde han noen dager ekstra i forbindelse med jula.

Jeg tok ungen min med til legen. Fikk tatt crp og urinprøve. Han var bare litt kraftig forkjølet, så det endte med at jeg dro avgårde og mamma passet han.

[Villemarie]

Så da Villemarie er det INGEN av dere to som tenker på at barnet har best av å ha lik mulighet til å treffe begge foreldrene?

Det er IKKE kriminelt av deg å ønske deg en utdannelse eller samvær med kjæresten din. Men du har fått barn, og dette barnets beste må være med i formelen. Du kan ikke bare late som om det ikke gjelder.

Fars bidragsevne/vilje er selvsagt noe som påvirker både deg og barnet, men skal du hevne deg over dette ved å gjøre samvær mellom far og barn enda vanskeligere? At han velger å prioritere sin samboer fremfor sitt barn, skal det virkelig føre til at du gjør det samme?

Du sier at nettstudier ikke er noe for deg. Vet du hva det går ut på? Jeg har tatt 70 stp selv over nett, der det var helgesamlinger 1 gang pr måned og innleveringsoppgaver. Jeg er ikke noe lesegeni selv, men jeg har benyttet meg av dette fordi det gir meg muligheter til studier ved siden av jobb. Og jeg fikk gode karakterer.

Loven gir deg full anledning til å flytte hvor du vil. Men det vil ikke være til det beste for barnet at du fjerner deg fra far på den måten. Også med tanke på at har man først flyttet til storbyen så er det vel kanskje ikke så fristende å flytte tilbake igjen.

←

Jeg syns dette er vrøvl.

Han mister 3 timer i uka med sin far. 3 timer som stadig viker allikevel, fordi far jobber ugunstige tider. Sorry, men dette blir bare litt for mye av det gode. Å hevde at jeg ikke tenker på barnets beste..

Det beste for barnet mitt er å få vokse opp med ansvarsfulle foreldre som stiller opp, som er voksne, som er der, som støtter, som hjelper.. Det beste for barnet mitt er å få være en del av en familie, for han savner søsken sårt, og han stortrives med min kjærestes unger. det beste for barnet mitt er å ha en mor som har en utdannelse, en jobb og kan tilby den tryggheten han så sårt har manglet i livet.

Vi forsøkte, etter bruddet, et år med delt omsorg. Det gikk ikke. Barnet ble veldig engstelig av det. Han klarte ikke gå på do hos pappa og den nye samboeren. Han begynte å utagere på samme måte som faren hans gjør. Han er aggressiv, lever et svært ustabilt liv i forhold til jobb og økonomi, har diverse psykiske problemer..

Årsaken til at jeg gikk fra han i utgangspunktet var at jeg ikke kunne tillate at barnet mitt vokste opp i et hjem der far kunne finne på å knuse ting, kaste ting, true med å "slå deg til jeg hører bena dine knekke".. Vi gikk i terapi sammen, og faren ble bedt om å skafe hjelp, men det skjedde ikke..

Da jeg gikk fra han håpet jeg at han skulle begynne å ta tak i ting i livet sitt, og han har blitt noe bedre, men jeg får av og til referater fra barnet mitt når han har vært der at "pappa var sint på ****** (samboeren) så han kastet nøklene i kjøkkenvinduet så det knuste."

Og ungen min begynte å ta etter.

Ikke kom her og fortell meg hva som er det beste for barnet mitt, for du er så langt unna at du aner ikke.

[Gjest vsn]

Det virker som TS har omtrent samme erfaring med barnefaren som meg (t.o.m hakket verre, så nå begynte jeg nesten å like min kranglefant ).

Det virker som faren ikke benytter seg av sjanser han har til samvær og at interessen hans er liten. Så da sier jeg bare: flytt med GOD samvittighet!!

[Villemarie]

Når alt dette er sagt så vil jeg tilføye at ungen min elsker pappan sin, og pappan elsker sønnen sin. Det er det ingen tvil om. Og jeg har heller aldri sagt et negativt ord om han i nærheten av barnet vårt.

De leker sammen og har det gøy, men han er ikke i nærheten av å være den mannen han må være for å være pappa på fulltid og for at jeg kan føle meg trygg med å la barnet mitt bo hos han.

Jeg har sagt at når sønnen vår blir litt større og kanskje ønsker å flytte til faren sin, så vil jeg ikke forhindre dette dersom faren oppfyller mine krav til stabilitet både med tanke på det psykiske, økonomiske og evne til å følge opp og være det et barn trenger av en forelder når tenåringsfasen begynner. Men før det skjer har han en del å bevise og en del å ta tak i.

Min eks hadde som sagtsønnen sin på halv tid det første året. Litt lenger enn et år faktisk. Men for å få til det måtte jeg gi han penger så han kunne kjøpe mat til seg og ungen sin den uken han hadde samvær. Jeg måtte betale en del regninger for han. Han fikk 20.000 av meg sommeren før han flyttet sammen med sin nåværende samboer, for en jobb han skulle gjøre for meg, men som han aldri gjorde fordi han ble så opptatt med kjæresten sin, som han forøvrig flyttet inn til etter 4 uker.

Barnet mitt ble kastet inn i et samboerskap uten å kjenne henne, uten å være trygg på omgivelsene sine.. Og jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til, og fosøkte å gjøre det til en positiv greie overfor barnet mitt, så han ikke skulle være så utrygg.

Heldigvis tok det ikke så lang tid før eksen min skjønte at dette ikke gikk.

[Villemarie]

Det virker som TS har omtrent samme erfaring med barnefaren som meg (t.o.m hakket verre, så nå begynte jeg nesten å like min kranglefant ).

Det virker som faren ikke benytter seg av sjanser han har til samvær og at interessen hans er liten. Så da sier jeg bare: flytt med GOD samvittighet!!

←

Jeg flytter ikke med god samvittighet.

Jeg flytter med et håp om at jeg tar den rette avgjørelsen.

Jeg ser på barnets og mitt behov, ikke farens.

[Gjest Allinara]

Nå som ts har fortalt litt bakgrunn, vil jeg også si : flytt i vei...

Det hadde vertfall jeg gjort.

[Gjest Lovely]

Hvis vi ser bort fra alt det negative du sier om faren, og konsentrerer oss om at far og sønn er glade i hverandre, du ser det som tilregnelig at han er der jevnlig, og at du ser for deg at ting kan bli bedre - ja, da ville jeg ikke flyttet til et annet sted med barnet. For nå kommer det jo frem at dette ikke bare er for et skoleår, men for godt.

Barnet vil ikke da få en far som kan ta del i livet hans på en tilfredstillende måte, da snakker jeg om anledning til å følge opp skole og fritid, ingen pappa på fotballkampen og tilstelninger osv. Etterhvert som barnet får interesser og venner som veier tyngre enn en forelder så blir samværene færre.

Slik jeg ser det så fratar du sønnen din muligheten for å ha den andre viktigste personen i hans liv i nærheten. For barnet så er pappa sånn som han er, med sine feil og mangler, husk det.

Jeg prater av erfaring, både min manns eks(med barnet) og min eks(barnet bor her) er flyttet fra byen, her bodde vi alle i gangavstand. Sårheten for barna er store, joda, de trives i alle hjem og nærmiljø - og de fungerer fint - men savnet kan ingen gjøre noe med, den viktige muligheten til bare å stikke innom er borte, de andre har sin pappa på skuespillet o.l. Det vonde valget mellom far og venner/interesser nå som de er i tenårene.

Nope, jeg personlig ville ikke flyttet.

[Villemarie]

Nå var det imidlertid ikke et spørsmål om jeg bør flytte eller ikke, for den avgjørelsen er allerede tatt og den er godt gjennomtenkt, men om eksen min kan nekte meg å flytte med sønnen min.

[Gjest Allinara]

Han kan ikke nekte deg å flytte, men kan jo selvfølgelig gå til sak om han er interessert i mere samvær.

[Villemarie]

Han har heldigvis innsett at han ikke ønsker å gå til sak.

Om det er fordi han innser at han får store problemer med å vinne en slik sak, eller fordi han egentlig ikke har noe stort behov for full omsorg, vites ikke.

[regine]

Far kan nok gå til sak - men ut fra det trådstarter skriver virker det ikke særlig sannsynlig. Mannen er jo ikke interessert i å ha mer samvære enn dagens ordning, heller mindre.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det er så "riktig" å mene at FAR skal måtte få sjanse på sjanse på sjanse i fht. å ivareta sitt eget barn. Her sier jo trådstarter at 1) samvær ofte forskyves, fordi det ikke passer 2) at de gangene hun spør om far kan ha sitt eget barn ekstra, så er det helt uaktuelt. Også presterer flere av dere å sutre over at far "ikke får muligheten til å følge opp barnet"

HVORFOR skal mor måtte sette livet sitt (og barnets! ) på vent fordi far KANSKJE en vakker dag om veldig lenge, finner ut at "oj - jeg har lyst til å følge opp barnet ifht. fotball"??

Forslag om at barnet "kan da vel bare flyttes til far" viser også hvor lite en del evner å sette seg inn i BARNS tilværelse. Hvordan tror dere det oppleves for et lite barn, som alltid har bodd hos mamma, og hvor HUN er den trygge omsorgspersonene, å bli "forlatt" av henne og "dumpet" hos far? Og det faktisk helt uavhengig av om ungen og faren er glad i hverandre. Selv om de er det, vil en slik handling av MOR opfattes som et totalt svik av barnet. Det er nemlig ikke noe automatikk i at det er "barnets beste" å bli fratatt sin primære omsorgsperson.

Jada - det er selvsagt politisk ukorrekt å hevde at mor i dette tilfellet ER barnets primære omsorgsperson, men det er hun faktisk. Og det må man også ta hensyn til - selv om man i teorien mener at begge foreldrene bør ha omsorg.

Barn er ikke en ting som bare kan flyttes hit eller dit.

Trådstarter er i sin fulle rett til å flytte MED barnet, jfr. barneloven. Takk og lov for at det fortsatt IKKE er innført flytteforbud verken for barn eller voksne her i landet. Å tenke gjennom konsekvensene av sine handlinger er nødvendig for voksne mennesker, men det betyr ikke at man er dømt til å bo der barnet er født på livstid.

Lykke til trådstarter, jeg tror dette går helt fint. Selv flytta jeg med barn, og resultatet ble en unge som aldri mer var syk, som virkelig blomstret opp. Selv om jeg også fikk "fordømmelse" fordi jeg "fratok" faren muligheten til mer samvær, en mulighet han heller ALDRI brukte.....

[Lizzee]

Det viktigste er vel at man som foreldre tar avgjørelser som man med god samvittighet kan forsvare den dagen ungen er voksen og spør hvorfor foreldrene gjør som de gjorde.

Forøvrig er denne tråden (enda) et eksempel på at om trådstarter hadde gitt litt mer informasjon innledningsvis så hadde svarene blitt anderledes....

I første innlegg burde du fortalt oss at faren ikke følger opp bidragsbetaling og at han sluntrer unna med samværet og ikke er særlig god på å samarbeide. Jeg fikk nemlig inntrykk av at dette var en ok fyr som hadde samvær annenhver helg og hver onsdag og som fulgte opp. Men slik var det altså ikke. Hadde du fortalt dette først så hadde kanskje mange sett saken fra en litt annen (og riktig) vinkel?

[Villemarie]

Det viktigste er vel at man som foreldre tar avgjørelser som man med god samvittighet kan forsvare den dagen ungen er voksen og spør hvorfor foreldrene gjør som de gjorde.

Forøvrig er denne tråden (enda) et eksempel på at om trådstarter hadde gitt litt mer informasjon innledningsvis så hadde svarene blitt anderledes....

I første innlegg burde du fortalt oss at faren ikke følger opp bidragsbetaling og at han sluntrer unna med samværet og ikke er særlig god på å samarbeide. Jeg fikk nemlig inntrykk av at dette var en ok fyr som hadde samvær annenhver helg og hver onsdag og som fulgte opp.  Men slik var det altså ikke. Hadde du fortalt dette først så hadde kanskje mange sett saken fra en litt annen (og riktig) vinkel?

←

Hvorfor det? Spørsmålet mitt var om han kunne nekte meg, ikke om jeg burde flytte. Det var og er helt irrelevant for spørsmålet. Det er dere som gjorde dette til en diskusjon om helgefedres rolle i barnas liv, viktigheten av dette, ofring av eget liv for dette osv osv.

[Lizzee]

Hvorfor det? Spørsmålet mitt var om han kunne nekte meg, ikke om jeg burde flytte. Det var og er helt irrelevant for spørsmålet. Det er dere som gjorde dette til en diskusjon om helgefedres rolle i barnas liv, viktigheten av dette, ofring av eget liv for dette osv osv.

←

Nei. Du fremstilte ham først som en fyr som hadde vanlig samvær og alt var ok. Deretter, når du fikk kritikk forsvarer du deg med at faren aldri følger opp samværet allikevel så derfor betyr det ikke noe det vi sier om fars rettigheter.

Det blir for meg helt anderledes når en som ikke følger opp samværet nekter deg noe enn hvis det var en som var til å stole på som hadde nektet deg å dra.

Endret 30. januar 2007 av Lizzee

[Villemarie]

Nei. Du fremstilte ham først som en fyr som hadde vanlig samvær og alt var ok. Deretter, når du fikk kritikk forsvarer du deg med at faren aldri følger opp samværet allikevel så derfor betyr det ikke noe det vi sier om fars rettigheter.

Det blir for meg helt anderledes når en som ikke følger opp samværet nekter deg noe enn hvis det var en som var til å stole på som hadde nektet deg å dra.

←

Han følger opp det meste av samværet. Men jeg må være flesibel mtp ukesamværet. Og det er helt greit. Jeg ser ikke det som noe stort problem. Minmening er at så lenge det ukesamværet er av så nedoprioritert betydning at han ikke vil prøve å tilrettelegge arbeidstiden sammen med arbeidsgiver, så kan det heller ikke være av så stor betydning i at det samværet kan brukes som argument i denne saken.

[Lizzee]

Må en mann være villig til å gjøre om på arbeidstiden sin (fordi en mor flytter) for å bevise at samværet er viktig for ham?

Går da ut ifra at du selv også er villig til å ta fri på fredager selv for å bidra til at sønnen får komme hjem til far. Det er jo din sønn som har krav på dette samværet. Og begge foreldre er pliktige til å bidra til at samvær kan gjennomføres.

Jaja....

Har selv vært i din situasjon - dvs. flyttet 2 timer vekk fra der far bor. Vi løste det blant annet med at faren kom hjem til meg og bodde i mitt hus annenhver helg sammen med barna. Jeg bidro like mye som far til å frakte ungene til faren de helgene det var aktuelt. Samarbeid er nemlig essensen her. Klarer du og eksen din det Villemarie så går det nok fint skal du se!

Endret 30. januar 2007 av Lizzee