Hver fjerde mann på førti år er barnløs..

[punkyB]

Hadde jeg vært singel og truffet en mann (over 40) som ikke hadde noen alvorlige forhold bak seg (det med barn er uviktig for meg) så hadde jeg lurt veldig på hvorfor. Er det noe rart med denne mannen eller er det alle damene han har vært sammen med? Hvorfor har han aldri klart å etablere et fast forhold? For meg blir det litt på samme måten som at du aldri har klart å holde på en jobb.

I mine øyne bør du kunne vise til litt erfaring når det gjelder forpliktelser når du har bikka 40 år.

←

Det er vel en 'trend i tiden' det at flere og flere er enslige ?

Jeg tror nok at man kan få gode erfaringer av å bo alene også - man blir selvstendig for man må jo klare alt selv Fort gjort å lene seg for mye på en partner i et forhold - og mange lever jo ikke opp til forpliktelsene heller

Jeg er nok en smule truffet av dette selv Jeg fortsår at folk lurer men føler meg ikke som noen særing for det (ingen stor hvertfall). Men kan nok virke skremmende på en mann som ser for seg en 'hjemmefrue'.

Tror vel de fleste vel ønsker seg langvarige forhold men ikke nødvendigvis at man bor sammen (hvertfall ikke den første tiden).

Endret 28. januar 2007 av punkyB

[Gjest ~Alwa~]

Godt poeng Lizzee og jeg skjønner godt hva du mener. Det er vel ofte slik at man prioriterer anderledes når man er i et forhold. Samtidig hender det meget ofte jeg for tiden tenker med grøss på hvordan jeg skulle hatt tid til en kjæreste nå. Som i går kveld på vei hjem fra arbeid, sliten og helt utmattet etter 9 timer på jobb der nok en dag breddfull med studier og gjøremål står på plakaten dagen etter. Det er mulig jeg hadde fått tid til et kjærlighetsforhold nå, men jeg ville ikke hatt tid nok til å gi det jeg ønsker å gi en kjæreste og forhold. Og da styrer man vel ofte unna for å slippe den biten av dårlig samvittighet. At hverdagen allerede består av nedprioriteringer og valg som fører til dårlig samvittighet angående andre ting er mer enn nok.

Men det handler jo også som du sier om å finne den rette personen, ikke bare en person. Så det er mulig jeg ville valgt å prioritere anderledes om han skulle falle innom dørstokken. Det vil vel kanskje tiden vise

[Nabodama]

Du har selvsagt rett- men på den annen side ikke. Jeg tror på disse undersøkelsene, i den forstand at jeg tror på at de mennene som har vært gift/har barn ofte er mer attraktive enn de som ikke har det. Selvsagt finnes det mange unntak, men generaliseringen om en skilt advokat med to barn på slep kontra den ugifte bonden med caps og imbesile holdninger lever i beste velgående. Og jeg tror det stemmer, dersom det er snakk om generaliseringer. Igjen det finnes masser av unntak. Men milde moses, enhver dame som har vært ute på sjekkemarkedet i voksen alder vil underskrive på det at å ta en litt "velbrukt" mann ofte kan være mer positivt enn å ta en urørt en. Det er gjerne en grunn til at de er urørte, nemlig

←

Ja, det finnes mange unntak, og mange "mellomgrader" mellom ytterlighetene du nevner. Jeg ville nok også tatt advokaten med to barn på slep framfor den ugifte bonden, eller kanskje jeg ville valgt å leve alene framfor å velge noen av dem.

Og hva er det å være "urørt"? Er det å ikke ha barn fra før? Eller er det å ikke ha vært i et noenlunde etablert forhold?

Å ha barn fra før er ikke noe kvalitetsstempel på en mann, etter min mening. Mange menn får barn, men ikke alle menn følger opp barna sine noe særlig. Det er jo mange grunner til at de ikke lever sammen med barnas mor også.

Uansett, det følger mer med en mann som har barn fra før enn en mann uten barn, flere komplikasjoner etter min mening. Men en innbitt ungkar, som ikke har særlig erfaring fra forhold, er heller ikke alltid så enkel å forholde seg til.

Likevel, det finnes flere og flere menn (og kvinner) som ikke har prioritert forhold og familie i tyveårene. Disse er i mine øyne mye mer attraktive enn menn med barn fra før:)

[Gjest "gjest"]

Jeg tror ofte at mennesker som har lavere ambisjoner, som er mer "lettvinne" og som ikke har så høye krav til seg selv eller partner, lettere finner noen tidlig og får barn.

Arbeiderklassetankegang for å generalisere skikkelig nå mens vi er igang med generaliseringer her.

[Gjest Gjest 1]

Hvorfor har han aldri klart å etablere et fast forhold? For meg blir det litt på samme måten som at du aldri har klart å holde på en jobb.

I mine øyne bør du kunne vise til litt erfaring når det gjelder forpliktelser når du har bikka 40 år.

←

Jeg er enig med deg i at menn og kvinner bør ha hatt erfaringer innen de er 40!

Men hvor går grensene?

Skal man som 30-åring tenke at en må bli samboer, fordi det forventes av omverdenen, ellers vil ingen ha en når en er 35 og videre 40? Er trenden at man må skaffe seg samboerskap og forhold for å ha en fin CV?

Hvor er balansegangen? Er det nok å ha vært samboer i et par år, og ved siden av det 3 og 6 måneders forhold, med utagerende og aktivt uteliv? Eller skal man gå inn i forhold for å lage en privat relasjons-CV som en kan vise til når kritiske røster vil sjekke hvor moden og erfaren en er?

Hva med særboerne? Det finnes eksempler i min generasjon som ønsker langvarige og seriøse forhold men som ikke ønsker å bo sammen. Teller ikke den erfaringen fordi de ikke har delt tannbørste og oppvaskmaskin?

Endret 28. januar 2007 av Gjest 1

[Gjest "gjest"]

Hvorfor må folk ha erfaringer med ditt og datt før de er 40 år? Så lenge de ikke bor hjemme hos foreldrene tror jeg ingen 40-åringer som ikke har noe forhold bak seg, er håpløse sånn sett. Vi må huske på at det fremdeles er mennesker som ikke gidder å bli ilag med noen fordi det er noe man skal og har tatt et bevist valg med det der med å ikke ha for mange lik i lasten, men som faktisk venter på kjærligheten.

[Gjesten29]

Har to lange forhold bak meg og ett "kortere", er ganske ung og jeg er veldig glad for de erfaringene som jeg har gjort meg. Jeg er også høyere utdanning, har realisert meg selv på mange måter og rukket å få ett flott barn, jeg har mye livserfaring og føler meg ofte eldre enn det jeg er;)

Jeg forstår ikke mennesker som velger vekk en kjæreste, det er nemlig noe av det beste i livet( hvis forholdet er bra) utdanning, jobb og barn kan man ev ta samtidig

[Gjest Gjest 1]

Ja, vi bør skille litt på alle de "håpløse 40 åringene uten stor erfaring".

For hva handler egentlig erfaringene om? Jo, i et langvarig forhold deler man, inngår kompromisser, diskuterer, har hyggelige stunder, deler praktisk arbeid, eventuelt oppdrar barn, deler opplevelser, osv.

En singel mann eller kvinne på 40 år som kun har vært samboer i et par år, kan jo likevel ha rikelig med relasjonserfaring med venner, kolleger, familie, etc.

Det blir ikke like intimt, og kanskje ikke det samme men det kan virke like eller mer utviklende på et menneske, og kanskje til og med på en bedre måte enn om en var i et forpliktende forhold med en samboer.

Det finnes faktisk noen single menn og kvinner på 35 og 40 som har høye og kritiske krav til seg selv og til sine omgivelser. Flere av dem har et bilde av drømmemannen/kvinnen og hvis den personen ikke dukker opp, eller allerede er opptatt, går de heller lenge uten et seriøst forhold. Det kan også handle om å være på feil sted...

Det er mye som spiller inn og de single på 40 -/+ fortjener litt romslighet før de dømmes som uerfarne og ikke bra nok.

[Gjest Gjest 1]

Jeg forstår ikke mennesker som velger vekk en kjæreste, det er nemlig noe av det beste i livet( hvis forholdet er bra) utdanning, jobb og barn kan man ev ta samtidig

←

Alle har sin historie...det kan jo være at enkelte ser på det som litt stress å ha en kjæreste samtidig som en er i den fasen der en vil oppnå resultater for å komme dit en vil. Andre er best i arbeidslivet, og ikke så gode på privatliv (faktisk både kvinner og menn).

Forhold krever arbeid og prioriteringer. Mange av de som har brukt flere år på utdanning og jobbsøking med påfølgende klatring og leting etter den riktige jobben med den riktige lønnen bruker mye energi i det området og er slitne når de kommer hjem. Det siste mange ønsker da er en partner som forventer både det ene og det andre.

Forhold er en prioriteringssak og jeg forstår godt de som har det mest gøy i arbeidslivet. Mange vil leke lengst mulig, og stifter familie når de "må".

[Gjest "gjest"]

Hvor mange intime relasjoner bør man egentlig innegå i? Folk med 3-5 samboerskap bak seg og kanskje barn med de alle sammen er ikke en partner jeg tar i betrakning. Det er folk som ikke har vært nøye med den de flytter i lag med. Det går rett og slett ikke an å bli så dønn forelsket så mange ganger at man får lyst til å flytte sammen og få barn sammen.

Solide voksne mennesker med et stabilt følelsesliv gjør ikke slik.

[Lizzee]

Jeg har en bekjent på 41 år. H*n har aldri vært samboer, men hatt mange kjærester. Det lengste forholdet varte kanskje 1 år. Alle eks'ene til denne personen har i ettertid både blitt samboere og gift - mens h*n fortsatt er alene. H*n begynner nå selv å lure på hva som er iveien med seg. Og h*n har også vært på date - hvor tidligere forhold er blitt diskutert - fått spørsmålet direkte: Hvorfor har du aldri klart å ha lengre forhold? Har du problemener med å inngå varige relasjoner?

Dette går ikke på at man må ha en "CV" som viser antall kjærester og har du vært forelsket mange ganger så er du "tagbar".

[Gjest glamourgirl]

Arbeiderklassetankegang for å generalisere skikkelig nå mens vi er igang med generaliseringer her.

←

Det var ikke så mye en generalisering, som en tanke som jeg lurte på om andre hadde hatt...

[Gjesten29]

Alle har sin historie...det kan jo være at enkelte ser på det som litt stress å ha en kjæreste samtidig som en er i den fasen der en vil oppnå resultater for å komme dit en vil. Andre er best i arbeidslivet, og ikke så gode på privatliv (faktisk både kvinner og menn).

Forhold krever arbeid og prioriteringer. Mange av de som har brukt flere år på utdanning og jobbsøking med påfølgende klatring og leting etter den riktige jobben med den riktige lønnen bruker mye energi i det området og er slitne når de kommer hjem. Det siste mange ønsker da er en partner som forventer både det ene og det andre.

Forhold er en prioriteringssak og jeg forstår godt de som har det mest gøy i arbeidslivet.

ja, ja, hvis folk har det gøy i arbeidslivet og velger familie vekk - ja da såååå- lenge leve ekte kjælighet og verdier som ikke eksisterer i 2007

[Karianne78]

Det var ikke så mye en generalisering, som en tanke som jeg lurte på om andre hadde hatt...

←

Det skulle vært fryktelig slitsomt om man var nødt til å gå igjennom alle andres krav på utfordringer i livet, opplevelser osv bare for å kunne bevise at man var et komplekst og spennende menneske - Jeg vil si man var alt annet isåfall man mener det fins en mall. Man har jo sin egen vei, og den følger man

Ikke alle VIL utsette familielivet/kjærestelivet for å studere utenlands i noen år. Og vet du hva? Mange av de du ser på som "enkle" er såpass "komplekse" at de klarer å kombinere disse to i en Det å ha en god utdannelse, samtidig som man har en kjæreste, barn, (og i tillegg har bodd i utlandet) og fått noen "usedvanlige" opplevelser samt fått utforsket seg selv i større og mindre grad - er ikke en umulighet.

For al del. Lev livet ditt som du vil ha det, og kjør på. Få barn, mann - eller drit i det. Men bry deg nå ikke om hva alle andre gjør, eller sett folk i bås. Er nemlig litt lei av den tankegangen du viser her.

Det ene utelukker ikke det andre.

[Gjest Gjest 1]

Det ene utelukker ikke det andre.

←

Enig, og jeg ser opp til de som klarer å kombinere. Det kan fort bli enten/eller.

[Gjest glamourgirl]

Nei nei nei nei! Jeg kaller dem ikke ENKLE mennesker. Jeg mener iallefall ikke at de er det, hvis jeg var uklar i innlegget mitt. Jeg mente "lettvinne" som noe positivt. Jeg har møtt altfor mange "tungvinne" menn og kvinner som stiller så skyhøye krav til partner og livet generelt at de aldri finner noe eller noen som passer.

Jeg prøvde, uten hell ser jeg, å formulere at noen mennesker ender opp single, barnløse og midtveis i livet en smule plutselig, fordi de har prioritert alt det andre først. Noen er kanskje fornøyd med dette, men langt fra alle.

Derfor lurte jeg på om de, og all ære til dem, som klarer kombinasjonen barn, utdannelse og samliv har et "lettere" mer realistisk syn på livet? At de ikke kompliserer ting for seg selv og partner med alle former for "what ifs".

[Karianne78]

Da beklager jeg fryktelig, misforstod deg stort

Unnskyld meg!

[Gjest glamourgirl]

Det er da helt greit! Bare glad jeg kunne presisere, jeg så at det jeg hadde skrevet kunne tolkes slik du gjorde.

[Paradokset]

Leste gjennom tråden her og fikk inntrykk av at man har beveget seg litt OT med diskusjon om hvorfor man er singel og om det å velge å være singel er negativt i seg selv.

Slik jeg forstår det er problemet at en stadig større andel menn forblir barnløse - samtidig som denne andelen barnløse kvinner ikke har vokst på samme måte.

Tar du det som en forutsetning at ønsket om barn er like stort hos kvinner og menn vil det danne seg et bilde av at kvinner sikter seg inn mot en smalere andel av den mannlige befolkningen som "kandidater".

For meg synes det nærliggende å tro at dette har noe med likestilling å gjøre og forventninger fra kvinner og menns side.

Etterhvert er det fler kvinner enn menn som tar høyere universitetsutdannelse.

Kvinner er på vei inn i ledende stillinger og styrer, både i offentlige og private virksomheter.

Samtidig henger mye av de tradisjonelle forventningene til et forhold igjen. Kvinner vil gjerne ha en mann som i alle fall er tilnærmet likestilt mht utdanning, lønn, sosial posisjon - dvs gifte seg "oppover".

Mens for menn har det tradisjonelt vært slik at menn gifter seg "nedover" - det er ikke så farlig med konas lønn, sosiale posisjon etc...så lenge hun så bra ut.

Om det er slik at disse forventningene fortsatt gjelder så vil det klart bli noen grupper som sliter.

[Gjest Bobcat]

Tror du er inne på noe, Paradokset.

Jeg husker jeg så en episode av Ally McBeal for lenge, lenge siden. I denne episoden ble det gjort et stort nummer ut av i hvilken grad hun som advokat kunne ha et forhold til og ha barn med en som jobbet som rørlegger (eller hva pokker det var han jobbet med). Jeg vet at dette er håpløst amerikansk, og at verken amerikansk kultur og sammfunnsliv eller amerikanske såpeserier nødvendigvis speiler virkeligheten her hjemme i Norge, men jeg tror likevel mye av dette fortsatt kan henge igjen også her i likestillingsland.

Det er vel også denne gruppen med lavt utdannede menn, og menn i lavtlønnsyrker, hvor denne trenden med barnløshet er mest økende.

Endret 29. januar 2007 av Bobcat