Hver fjerde mann på førti år er barnløs..

[Gjest utlogget bruker]

Link til Dagbladet..

[Gjest Gjest 1]

Som hentet ut fra Først og Sist med F. Skavlan dette.

Det jeg lurte på etter å ha hørt gjestene er om følgende to grupperinger finner hverandre: de single ressurssterke høyt utdannede kvinner med relativt høye/ålreite inntekter og de single barnløse mindre utdannede mennene i alderen 35-50 med lave inntekter?

Hvis disse to gruppene står igjen blir det George Costanza meets Cindy Crawford (med utdanning vel og merke)...og det er jo ikke så veldig realistisk.

Det er jo litt problematisk at de kjekke, velutdannede menn med erfaring og god inntekt skaffer seg barn, mens alle de andre single ungkarene med gård i bygde-Norge og de sosialt klønete ungkarene i byene ikke får.

Dette betyr altså at de kjekke ressurssterke mennene velger kvinner som står lavere enn dem selv mht. ytre kriterier på status, mens de ressurssterke kvinnene (ytre målte kriterier) står igjen med a) ingen menn, b) de ressurssvake mennene som ingen vil ha, eller c) de kjekke og ressurssterke menn etter at de har skilt seg første gang.

[Gjest Bobcat]

På mange måter føler jeg at jeg er i "faresonen" her. Jeg er mann og har rundet 30. Har ingen barn.

Likevel føler jeg meg ikke helt hjemme i karakteristikkene. Selv er jeg snart ferdig med min andre utdannelse. Fra tidligere har jeg en økonomisk utdannelse (bachelor), mens jeg nå holder på å gjøre meg ferdig med en mer teknisk utdannelse (master). Altså har jeg flere år på høyskole- og universitetsnivå enn de aller fleste. Når jeg er ferdig blir det tilsammen faktisk hele 9,5 år. Ved siden av dette så jobber jeg så mye det lar seg gjøre.

Det sier seg selv at det å pleie et kjærlighetsforhold under slike forutsetninger kan være noe vanskelig. Jeg har derfor ganske enkelt prioritert meg selv, og ingen annen. Dette med kjæreste har jeg altså nedprioritert ganske kraftig. Til tider har det vært et reellt savn, andre ganger ikke.

Jeg er oppriktig redd for å havne i den situasjonen at jeg ikke klarer å stifte en familie. Jeg er veldig glad i barn, og det å ikke kunne være far, enten de nå er av mitt eget biologiske opphav eller ikke, ville være et stort savn for meg. Det å stifte familie er likevel ikke noe alternativ før absolutt alt er på plass. Jeg ønsker å tilby de barna jeg har ansvar for all den trygghet jeg kan makte å oppdrive.

Jeg så på Skavlan og jeg er litt redd for å bli møtt av de samme holdningene som Petronella Barker kom med, altså spørsmålet om hva som er "galt" med meg siden min livssituasjon er som den er. Det er ingenting galt med meg. Jeg har bare valgt litt annerledes. Det betyr ikke at det ikke bor en hel masse kjærlighet og trygghet i meg også.

Endret 27. januar 2007 av Bobcat

[Wayah]

Vet du hva, Bobcat? Ikke heng deg opp i hva statistikkene sier altfor mye, for de er bare - nettopp det - statistikker.

Om du får deg familie og barn tror jeg avhenger mer av hvor attraktiv du gjør deg. Med det mener jeg selvfølgelig personlighet, framtoning, sosialt osv. Jeg aner ikke hvordan du ser ut, men _dessverre_ er det jo slik at hvis du har et bra(men ikke for bra) ytre er det lettere å få til første kontakt. Nå har du jo bra utdanning, så det taler for deg ifølge statistikkene.

At du har valgt å prioritere utdanningen er da ditt valg, og tyder på at du er seriøs profesjonelt. Men at noen kan føle at det må være noe galt med deg er kanskje mulig...

Det er jo flere og flere som gifter seg(og sikkert dermed treffer hverandre) sent, så alt håp er langt fra ute

Endret 27. januar 2007 av Wayah

[Gjest Bobcat]

Joda, du har nok sikkert mye rett i det.

Det er mulig jeg høres ut som en skikkelig ekling som ingen vil vite av, men så er ikke tilfelle i det hele tatt. Jeg kunne sikkert hatt kjæreste i dag dersom jeg hadde villet, og det er faktisk opptil flere som i større eller mindre grad har tilkjennegjort sin interesse. Som sagt, så har det å ha en kjæreste vært langt nede på prioriteringslista, så jeg har ikke akkurat undersøkt de potensielle mulighetene i særlig stor grad.

Jeg ønsker å vie en kjæreste absolutt all den tid jeg kan gi. Jeg har forsøkt så langt jeg kan i de forhold jeg har innledet, men det har til tider vært vanskelig. Av flere grunner. Slik tingene stiller seg nå, så har jeg en noe likegyldig holdning til det hele, og jeg har bestemt meg for å prioritere det viktigste først, nemlig å bli ferdig med det jeg holder på med.

Jeg blir verken yngre eller mer attraktiv, så jeg er litt usikker på hvordan dette ender. En annen ting er at i min alder så er kjønnsmarkedet dominert av kvinner som har minimum ett forhold bak seg med minst ett barn involvert. Dette bærer med seg visse implikasjoner og visse forestillinger. Jeg ikler meg gjerne rollen som reservepappa, men det er slett ikke alle situasjoner hvor dette er like enkelt. Når en kvinne har brent seg på en eller annen døgenikt, så er det heller ikke like greit å overbevise henne om at alle mannfolk funker på samme måte.

Endret 27. januar 2007 av Bobcat

[Gjest Gjest]

Jeg har passert førti og er i dag en singel dame som fikk barn ganske tidlig. De mennene jeg møter i dag, har ikke barn men vil gjerne ha, og da blir forholdet litt håpløst. Det har ingenting med utdannelse, utseende eller sjarm å gjøre, men de har ikke villet gi slipp på ungkarslivet før i en alder av cirka 40, selv om de har hatt samboerforhold bak seg.

Det er det jeg tror i alle fall. Hvis de ønsker seg barn i dag, må de finne seg en som er litt yngre enn seg selv og som naturligvis ønsker seg barn.

[Karianne78]

Som hentet ut fra Først og Sist med F. Skavlan dette.

Det jeg lurte på etter å ha hørt gjestene er om følgende to grupperinger finner hverandre: de single ressurssterke høyt utdannede kvinner med relativt høye/ålreite inntekter og de single barnløse mindre utdannede mennene i alderen 35-50 med lave inntekter?

Hvis disse to gruppene står igjen blir det George Costanza meets Cindy Crawford (med utdanning vel og merke)...og det er jo ikke så veldig realistisk.

Det er jo litt problematisk at de kjekke, velutdannede menn med erfaring og god inntekt skaffer seg barn, mens alle de andre single ungkarene med gård i bygde-Norge og de sosialt klønete ungkarene i byene ikke får.

Dette betyr altså at de kjekke ressurssterke mennene velger kvinner som står lavere enn dem selv mht. ytre kriterier på status, mens de ressurssterke kvinnene (ytre målte kriterier) står igjen med a) ingen menn, b) de ressurssvake mennene som ingen vil ha, eller c) de kjekke og ressurssterke menn etter at de har skilt seg første gang.

←

Eller

A) så fins det flere framgsrike kvinner (karrieremessig) enn menn som velger "bort" barn, fordi samfunnet (menn) gjør det vanskelig for oss å blande disse to aspekter i livet. Menn velger først, og vi lar det skje.

B) det fins flere utdannede/sosialtbegavde kvinner i forhold til menn.

[Nabodama]

Jeg synes at både det som ble sagt på Skavlan i går, og det denne artikkelen sier er veldig generaliserende.

Det er da ikke alle menn som ønsker seg barn, så det at de ikke har barn, kan være basert på eget valg, ikke kun på at de ikke er "utvalgt". Eller at de ønsker barn på et senere tidspunkt, som Bobcat sier.

Det er ikke alle kvinner som vil ha en mann som har barn fra før. Jeg, for eksempel.

Det blir jo framstilt i artikkelen som en sannhet at alle kvinner heller vil ha en mann med barn fra før, enn en mann uten barn. Det ble det også sagt noe om på Skavlan.

Jeg fikk barn tidlig, og de er store nå. Aldri i verden om jeg hadde gått inn i et forhold hvor mannen hadde to-tre barn fra før. Jeg ønsker ikke å være stemor, og ha andres barn i livet mitt på fast basis, ettersom jeg er ferdig med den perioden selv. En annen ting er at jeg ikke ønsker å forholde meg til en eks, som skal ha innvirkning på mitt liv i flere år, med alt det innebærer av kompromisser.

Nå har jeg vært så heldig å finne en mann uten barn fra før, og som heller ikke ønsker barn selv, som har en godt betalt jobb osv. Jeg tenkte aldri på "hva som kunne være feil med ham", ettersom han ikke har barn, jeg syntes ganske enkelt at jeg var superheldig!

Nå var det selvsagt mer som telte enn at han ikke hadde barn, men akkurat det var faktisk et stort pluss!

[Gjest Labellamia]

Statistik et nettopp det, statistik. Jeg fikk barn tidlig og de er å voksne, da jeg traff min samboer så hadde ikke han barn. Det gjorde at jeg trakk meg unna, helt til det kom til det punktet at han sa dette var ikke så viktig for han. Han er høyt utdannet og tjener bra. Det er ikke alle som vil ha barn, det være seg kvinne eller mann.

[Gjest Gjest]

Hver fjerde mann på førti år er barnløs..

Tror han ja ...

[Gjest Pepe]

Hva med de kvinnene som er midt i tredveårene, ikke har barn og ikke ønsker seg barn? Er det håpløst å finne en barnlø, oppegående og attraktiv mann i 35-40-årsalderen som heller ikke ønsker seg barn? Det er jo mange fordeler ved et slikt forhold: God økonomi (som oftest, de fleste, både kvinner og menn, har begynt å få dreis på karrieren sin i denne alderen) og mye tid til å reise, benytte seg av kulturtilbud, restauranter etc..

[valentino]

Fra tidligere har jeg en økonomisk utdannelse (bachelor), mens jeg nå holder på å gjøre meg ferdig med en mer teknisk utdannelse (master). Altså har jeg flere år på høyskole- og universitetsnivå enn de aller fleste. Når jeg er ferdig blir det tilsammen faktisk hele 9,5 år. Ved siden av dette så jobber jeg så mye det lar seg gjøre.

Det sier seg selv at det å pleie et kjærlighetsforhold under slike forutsetninger kan være noe vanskelig. Jeg har derfor ganske enkelt prioritert meg selv, og ingen annen. Dette med kjæreste har jeg altså nedprioritert ganske kraftig. Til tider har det vært et reellt savn, andre ganger ikke.

←

Du har ikke nedprioritert kjærlighetsforhold. Du har gitt det opp etter å feilet flere ganger. Så overbeviser du deg selv om du har nedprioritert på grunn av studier og jobb. Dette er feigt. Du må ta ansvar for din egen lykke, og fortsette og feile helt til du lykkes. Studier og jobb er irrelevant i denne sammenheng.

Endret 27. januar 2007 av valentino

[valentino]

Jeg ønsker å vie en kjæreste absolutt all den tid jeg kan gi.

←

Høres usedvanlig klengete ut. Hun vil føle seg kvalt, og miste interessen i deg. I et forhold må begge parter ha sitt eget liv i tillegg.

jeg har bestemt meg for å prioritere det viktigste først, nemlig å bli ferdig med det jeg holder på med.

←

Håpløst! Du må finne ut hva som betyr mest for deg. Et lykkelig kjærlighetsforhold må da bety mer enn noen tusenlapper ekstra i måneden som du får ved å arbeide ved siden av studier?

Ingen vet hva morgendagen bringer. For alt du vet kan du dø i morgen. Du på sørge for å leve i dag. Ikke bare la dagene fare og håpe at ting går din vei om 10 år.

[Gjest Bobcat]

Du har ikke nedprioritert kjærlighetsforhold. Du har gitt det opp etter å feilet flere ganger. Så overbeviser du deg selv om du har nedprioritert på grunn av studier og jobb. Dette er feigt. Du må ta ansvar for din egen lykke, og fortsette og feile helt til du lykkes. Studier og jobb er irrelevant i denne sammenheng.

←

Du later til å kjenne meg godt, du.. Til og med min kjærlighetshistorie og min nåværende sinnstilstand..

Min lykke står ikke og faller på om jeg skaffer meg kone/samboer og barn. Som sagt, så vil det nok være et reellt savn, men finner jeg ingen, så finner jeg ingen. Jeg har en konkret plan og et mål for fremtiden som skal settes ut i livet og gjennomføres. Å komme dit har så langt hatt førsteprioritet. Dersom du, som kjenner meg så godt, mener at jeg lyver for meg selv, så er det en oppfatning du skal få lov til å ha.

[Gjest Bobcat]

Høres usedvanlig klengete ut. Hun vil føle seg kvalt, og miste interessen i deg. I et forhold må begge parter ha sitt eget liv i tillegg.

←

Det var ikke dette jeg mente. Å vie noen tid betyr for meg også at du er fysisk og følelsesmessig tilgjengelig - ikke å henge sammen 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Hadde du kjent meg, noe som jeg nå kan fastslå at du ikke gjør, så hadde du visst at dette med å ha en privat sfære og ha armslag er noe jeg vektlegger i et forhold.

Håpløst! Du må finne ut hva som betyr mest for deg. Et lykkelig kjærlighetsforhold må da bety mer enn noen tusenlapper ekstra i måneden som du får ved å arbeide ved siden av studier?

←

Nei. Jeg skal leve og jeg skal bo. Å ha nok penger til husleie, strøm, telefon, mat, bil, buss, frisør, tannlege, hobby, reiser, fritidsaktiviteter og andre nødvendige og unødvendige utgifter er faktisk viktigere enn en kjæreste. Jeg hater å snu på hver forbaska krone. Nå klarer jeg å legge noen kroner til side, og har faktisk råd til å spandere en dyrere middag på noen dersom jeg har lyst.

Ingen vet hva morgendagen bringer. For alt du vet kan du dø i morgen. Du på sørge for å leve i dag. Ikke bare la dagene fare og håpe at ting går din vei om 10 år.

←

Jeg kan være dau innen midnatt i kveld for den saks skyld. Det bør likevel ikke være noe incentiv for å la være å planlegge for fremtiden. Å leve hver dag som om det var din siste høres artig ut, men det er etter min mening fullstendig uansvarlig og ambisjonsløst.

Endret 27. januar 2007 av Bobcat

[Gjest King James]

hva så ?

[Gjest Bobcat]

hva så ?

←

Hva så hva?

[Gjest Bobcat]

Du har selvsagt rett- men på den annen side ikke. Jeg tror på disse undersøkelsene, i den forstand at jeg tror på at de mennene som har vært gift/har barn ofte er mer attraktive enn de som ikke har det. Selvsagt finnes det mange unntak, men generaliseringen om en skilt advokat med to barn på slep kontra den ugifte bonden med caps og imbesile holdninger lever i beste velgående. Og jeg tror det stemmer, dersom det er snakk om generaliseringer. Igjen det finnes masser av unntak. Men milde moses, enhver dame som har vært ute på sjekkemarkedet i voksen alder vil underskrive på det at å ta en litt "velbrukt" mann ofte kan være mer positivt enn å ta en urørt en. Det er gjerne en grunn til at de er urørte, nemlig

←

Hva mener du med urørte? Ikke vært gift? Ikke har barn? Ikke hatt et lengre forhold?

Men jeg skal ærlig innrømme at jeg gjør meg noen antakelser og generaliseringer der ute på sjekkemarkedet (når jeg er innom) jeg også. De skal jeg, for ikke å såre noen, holde for meg selv..

[Gjest Gjest 1]

Jeg så på Skavlan og jeg er litt redd for å bli møtt av de samme holdningene som Petronella Barker kom med, altså spørsmålet om hva som er "galt" med meg siden min livssituasjon er som den er. Det er ingenting galt med meg. Jeg har bare valgt litt annerledes. Det betyr ikke at det ikke bor en hel masse kjærlighet og trygghet i meg også.

←

Min oppfatning er at Skavlans undersøkere hentet inn P. Barker vel vitende om at det var denne holdningen de behøvde for å få fart på temaet. Jeg tipper de visste på forhånd at hennes holdning bygger opp under en bekymring hos de som ennå ikke har "etablert seg". P. Barker har et barn, men hun er ikke i et forhold. Det er ikke noe bedre, eller et kvalitetsstempel, det heller.

Selv er jeg noe over 30 og følte meg også litt truffet. Har ingen barn (bevisst), er single og har ikke vært i forhold som har vart lengre enn 2 år. Det betyr ikke at noe er galt, mange lever slik bevisst, fordi de har andre planer ved siden av å en gang lande opp på familieplanet.

Av og til går det skeis: en kan ha planer og ønsker, men når årene går og en nærmer seg faregrensen (40) skjer det ikke noe. Derfor tror jeg en del får panikk i alderen 35-40, der de aktivt speider etter en partner de kan få barn med. Noen får så panikk at de velger partner "før det blir for sent", andre stagnerer.

Jeg synes ikke en skal bagatellisere statistikk, den står der...det er hvordan vi tolker statistikken som er interessant. Desto mer en kan om statistikk desto mer vet en hvordan en kan vurdere resultatene.

[Gjest Gjest 1]

Jeg har passert førti og er i dag en singel dame som fikk barn ganske tidlig. De mennene jeg møter i dag, har ikke barn men vil gjerne ha, og da blir forholdet litt håpløst. Det har ingenting med utdannelse, utseende eller sjarm å gjøre, men de har ikke villet gi slipp på ungkarslivet før i en alder av cirka 40, selv om de har hatt samboerforhold bak seg.

Det er det jeg tror i alle fall. Hvis de ønsker seg barn i dag, må de finne seg en som er litt yngre enn seg selv og som naturligvis ønsker seg barn.

←

Dersom single og barnløse kvinner ønsker barn i en alder av 38-42 år, bør de altså finne en mann som er skilt (sannsynligvis med barn fra før) som ikke har noe i mot å bli far igjen?