Kan du tilgi incest

[Gjest gjesta]

Er du ikke klar over at barn gjerne skylder på seg selv. Uavhengig av om man som voksen vet et man ikke var ansvarlig for det som skjedde i barneårene. Skamfølelsen. Det at man tillot at det skjedde. Da spiller det fint liten rolle om man kan peke på en fysiologisk årsak hos den voksne. Skaden har skjedd og man bærer det med seg på ulike måter.

[Orestes]

Alle er forskjellige, og jeg tviler ikke for at noen ville kunne føle lettelse over å få vite at en overgripers atferd kunne settes i sammenheng med en hjernesvulst. Dette innebærer imidlertid ikke at man tilgir. For mitt eget vedkommede ville en slik viten vært positivt for meg. Ikke så mye, men dog positivt.

[sEnsAtion]

Høres ut som en dårlig unnskyldning, skal du ha min mening.

[Gjest Gjesta]

Jeg har på en måte ikke helt skjønt greia med pedofile jeg da...

Jeg er jente, og jeg liker (voksne) menn. Dersom jeg traff en fyr jeg kunne tenke meg å ha sex med, men han var gift, måtte jeg da latt være.

En pedofil møter lille Anne på 6 år. Han har lyst til å gjøre ting med henne, men klarer ikke motstå, selv om han VET det er ulovlig i lovens forstand samt at det kan skade jenta for livet.

HVORFOR kan ikke pedoen bare tenke at "nei, dette burde jeg ikke gjøre???" De fleste andre seksuelle vesener klarer jo det?

[GoldenGlow]

Uansett så har den stakkars datteren blitt ødelagt for livet! Det kan ikke unnskyldes. Grusomt at slike ting kan skje...

[Crianza]

Incest er umulig å tilgi

Slike handlinger ødelegger livene til de som blir rammet, og da skal ikke slike grusomme gjerninger kunne bortforklares eller unnskyldes med noe som helst.

Har man problemer, må man oppsøke hjelp!!

[Gjest =tentacle=]

Er man kald, fordi man forholder seg til virkeligheten, og de faktiske forhold? Jeg vil ikke si det er spesielt varmt å ignorere virkeligheten bare fordi den gir deg dårlige følelser. Det er bare dumt.

Dessuten føler jeg at jeg har mer innlevelse i denne jentas følelser i forhold til dette enn deg. Det er ikke slik at dette er en fremmed mann. Det er hennes far. Og de aller fleste mennesker har et følelsesmessig bånd til foreldrene sine. Uansett hvordan de er eller har oppført seg. Dermed er det mye vanskeligere, rent følelsesmessig, å ha et hatforhold til en forelder enn et menneske som ikke står en så nært.

Selv fremmede mennesker er det vanskelig å ha et hatforhold til. Fra amerikanske dødsstraffsaker er det blitt kjent at selv om mange av de pårørendes ofre hater gjerningskvinnen av hele sitt hjerte, og ønsker å se henne død, er det svært vanlig at de bare sitter igjen med tomhet etter at dødsdommen er effektuert. Det de trodde skulle gi dem den endelige fred og rettferdighetsfølelse, ble bare en sjokkartet opplevelse av å se et hjelpeløst menneske bli drept foran øynene deres.

Man må uansett forsone seg med det som er skjedd. Det som er gjort kan uansett ikke omgjøres. Da er det mye lettere å forsone seg med det som er skjedd dersom man har noe å henge fingeren på. En forklaring på hvorfor det skjedde. Det er gjerne også den manglende forståelsen for hvorfor, som plager ofrene i ettertid.

I så måte fremstår det som selvfølgelig for meg, at det må være mye lettere for denne jenta, rent følelsesmessig, å vite at hennes far ikke er personlig ansvarlig for det som skjedde, men at det var svulsten som var den utløsende årsaken til det som skjedde. Da er det på en måte ikke hennes far, den hun er glad i, som utførte disse overgrepene. Overgriperen er å finne utenfor faren, noe faren ikke har kontroll over. Altså svulsten.

Dermed synes jeg at det tvert i mot er du som er kald, som på grunn av hensyn til dine egne følelser til hendelsen mer enn noe annet, gjør ditt beste for å fornekte sannheten, at faren vanskelig kan sies å ha et personlig ansvar, når hans handlinger hadde en klar sammenheng med endrede fysiske forhold i hjernen hans.

←

Vel, om svulsten er overgriperen, så sitter den faktisk uansett i farens hjerne, og far har begått gjentatte overgrep. Og det er farens ansikt hun husker fra overgrepene.

Selv om han har en svulst som påvirker seksuelle lyster, så kan ikke noen av oss vite om den også har påvirket hans evne til å gjøre valg. Han har vel undertrykket disse lystene når det har vært nødvendig, f.eks regner jeg med at han ikke har voldtatt datteren i stuen mens moren har vært tilstede? I så fall har han en viss vurderingsevne tilbake, og den kunne trolig ha kommet datteren til gode. Om han hadde valgt det i stedet.

Jeg vet ikke om jeg kunne tilgitt. Det hadde uansett ikke vært aktuelt uten at det så ut til å være det beste for datteren, ut fra en totalvurdering. Uansett hvor godt menneske han var som frisk, og hvor lite kontroll han evt har hatt over seg selv i gjerningsøyeblikket, så skal barn ha en familiesituasjon de opplever som trygg. Det vil være vanskelig eller umulig å oppnå med en mann man har så traumatiske minner knyttet til, selv om han akkurat da opptrådte utypisk for seg selv.