Kjærlighet er ikke lett....

[Gjest Gjest_anne_*]

Så var vi der igjen, hvor alt vi har bygd opp føles brutt ned, og usikkerheten igjen råder.

Vi har vært sammen i 4 år, med ca 9 mnd pause hvor vi var til og fra. Bodd sammen igjen i 2 år. Har vært mye usikkerhet og tvil. Mest fra hans side. Denne usikkerheten hans har gjort meg sliten. Det sliter å hele tiden ikke vite hvor jeg har han. Å ikke kunne tenke fremover. I helgen skjedde en bagatell, som fikk frem mye grums. Det som er så slitsomt er at han ikke tar opp ting som plager han før det går så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Så sitter vi og prater og han får luftet sin frustrasjon, og roer seg. Men da har han gjort meg urolig, for å få trusselen om å gjøre det slutt mot seg er slitsomt.

Han har ikke noe problem med å feks skulle ha sex med bare meg resten av livet. Han har ikke vært utro eller hatt en flørt med noen. Han har gått med på å skrive ned og definere hva som er lov/ ikke lov i forhold til andre. Han tror ikke gresset er grønnere på andre siden. Han lover at han ALDRI ville forlatt meg for noen andre, fordi det krever at han hadde involvert seg i andre over tid, og slikt gidder han ikke.

I går klarte han endelig å definere at han har en indre uro. Han vet ikke hva det skyldes, men han er redd for å velge feil. Redd for at valget av livspartner skal vise seg å være feil. Denne redselen skaper masse problemer. For jeg merker det, og da føler jeg meg utrygg. Nå orker jeg ikke mer av det. Jeg vil ikke miste han, men samtidig har jeg nå begynt å bli redd for at han aldri skal bli kvitt denne redselen, at vi aldri vil komme oss videre. Alt dette fortalt jeg i går, og sa at jeg ikke orket mer. Jeg orker ikke mere utrygghet og redsel, jeg orker ikke at i det jeg føler meg trygg, rives alt ned. Det gjør meg så usikker på meg selv, det gjør at andre jenter føles som en trussel selv om de ikke er det.

Så jeg spurte om han kunne være med på parterapi. Til min forundring svarte han: "ja, må vel det." Dette har vært uaktuelt før, men jeg skjønner ikke hvordan vi ellers skal komme oss over det her.

Er det noen som har vært i samme situasjon, er det noen som har noen kloke ord å komme med?

[Gjest Smarties - ikke innlogget]

Hei..

Har ikke egentlig noen gode råd, men sliter veldig i mitt eget forhold for tiden, så jeg ville bare gi deg en god .. Syns det er fint at han har sagt ja til parterapi! Det viser jo at han VIL.. Masse lykke til til dere!!

[Gjest Gjest_anne_*]

Takk

tilbake!

[Gjest Gjesta]

Uff, dette er ikke en lett situasjon å være i.

Veldig bra at han vil være med i terapi, kanskje dere finner ut av det.

Skal dere feire jula sammen? Ville kanskje vurdert å tatt den hver for dere, hvis det var meg. Føle om dere savner hverandre hvis dere er noen dager fra hverandre.

Ellers er det vel ikke så innmari mye du får gjort.

til deg, håper det ordner seg

[Gjest niomi]

Dette høres sikkert kynisk ut, men når forholdet deres har vært så turbulent med langvarig brudd og problemer nå igjen, er det på tide å koble inn fornuften og innse at dere ikke er ment til å være sammen.

Endret 18. desember 2006 av niomi

[Gjest Gjest_anne_*]

Dette høres sikkert kynisk ut, men når forholdet deres har vært så turbulent med langvarig brudd og problemer nå igjen, er det på tide å koble inn fornuften og innse at dere ikke er ment til å være sammen.

←

Det kan du jo gjerne si, men samtidig har vi prøvd det, ( å gjøre det slutt,) og innså at det ikke var det rette. Problemene som oppstår er nok mere dypere enn som så, og vil / ville dukket opp sammen med en ny partner også. Så da spørs det om man alltid skal rømme når det kommer til det punktet, eller om man skal søke hjelp og komme seg gjennom det sammen.

Og desverre er det vel ikke noe som heter skjebne osv, og alle forhold har sine problemer. Skulle ønske det var slik at møter man den rette glir alt på skinner, men slik er det desverre ikke.

Men, noen ganger må man innse at nok er nok. Men det er ikke så lett å vite når det er! Hadde man bare vært synsk!

[Gjest Gjest_anne_*]

Uff, dette er ikke en lett situasjon å være i.

Veldig bra at han vil være med i terapi, kanskje dere finner ut av det.

Skal dere feire jula sammen? Ville kanskje vurdert å tatt den hver for dere, hvis det var meg. Føle om dere savner hverandre hvis dere er noen dager fra hverandre.

Ellers er det vel ikke så innmari mye du får gjort.

til deg, håper det ordner seg

←

Vi skal feire julen sammen. Har vurdert å dra til familien min alene, men da blir alt så mye mer alvorlig hvis jeg plutselig sier det. Vi skal uansett være en langhelg fra hverandre i januar. I november var han også borte en langhelg, og vi savnet hverandre da.

Ellers så er liksom ikke oppførselen hans helt i tråd med det han sier, for alt han gjør for meg tilsier at jeg betyr veldig mye. Jeg hadde iallefall ikke gjort alt han gjør dersom jeg var veldig usikker.

Det gjør det nesten vanskeligere.....skal jeg se på det han sier, eller gjør......

[silkestrå]

Situasjonen du beskriver er veldig lik den jeg var i for halvannet år siden. Etter masse usikkerhet fra hans side valgte han å gi opp forholdet vårt. Dette valget er vi den dag i dag usikre på om var det rette, og fortsatt er det ingen av oss som klarer å slå oss til ro med noen andre fordi vi fortsatt betyr for mye for hverandre til at vi klarer å gi helt slipp. Som du sier...kjærlighet er ikke lett!

Selv om det naturligvis er store forskjeller fra forhold til forhold, og fra person til person, vil jeg forsøke å gi deg de rådene jeg selv ikke klarte å leve opp til. Hans usikkerhet gjorde meg fryktelig fortvilet, fordi jeg var 100% sikker på hva jeg ville, og gjorde meg fryktelig frustrert fordi jeg mente at dersom man virkelig elsker en person kan man ikke tillate seg å gjøre den andre så mye vondt. Disse tankene mine førte til at jeg konstant var på vakt for å finne ut om han hadde bestemt seg for hva han ville. Var han i dårlig humør en dag kunne jeg bryte sammen i tårer fordi jeg tok det som et tegn på at han nå hadde bestemt seg for at jeg ikke var den han ønsket. Var han i godt humør kunne jeg sveve rundt på en liten sky i et par timer fordi jeg håpte at dette betydde at han hadde bestemt seg for at jeg var like fantastisk som han syntes før. Jeg er vanligvis en veldig avslappet, selvsikker og stabil person, men denne svingingen mellom topp og bunn holdt på å drive meg til vanvidd. Og naturligvis påvirket dette også ham, og gjorde ham enda mer stresset. Så rådet mitt er, selv om det er fryktelig vanskelig å leve etter; - forsøk å kople ut innimellom. La han tenke, gruble og fundere, uten at du tolker alt. Og ikke etterlys en beslutning hele tiden slik jeg gjorde. Beslutningen vil komme når den er moden, og jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å presse frem en avgjørelse. Det gjorde det iallefall ikke for meg.

Vi forsøkte rådgivning underveis i prosessen, men dessverre kom vi ikke noen vei med det. Terapeuten konkluderte med at han så at vi var så ufattelig glade i hverandre og ønsket bare det beste for den andre, men at han ikke visste hva som skulle til for at vi skulle finne tilbake tryggheten mellom oss. Jeg håper at dere kan komme lengre med rådgivning, og det er iallefall kjempepositivt at han er villig til å bli med deg på dette.

Jeg ønsker dere lykke til, og krysser fingre og ben for at dere skal komme gjennom dette sammen. Jeg vet inderlig godt hvordan du har det, og håper du snart får det godt igjen.

Endret 18. desember 2006 av silkestrå

[Gjest Smarties - ikke innlogget]

Men, noen ganger må man innse at nok er nok. Men det er ikke så lett å vite når det er! Hadde man bare vært synsk!

Nei, det er ikke så lett å vite når det er. En venninne sa til meg at "bare du vet når du har nådd den grensen. Ingen andre". Det syns jeg var veldig klokt sagt, og jeg tror hun har rett. Og siden du sier det du sier, tror jeg ikke du er der ennå.

Jeg er i en litt annen situasjon enn deg, men jeg prøver å tenke slik; om vi er sammen i 45 år, og 5 av de årene er dritt, har vi fortsatt hatt 40 gode år Sånt vet man jo bare ikke før i ettertid, så klart.. Men jeg syns det er veldig positivt at dere vil gå til terapi, for det viser hvertfall at begge er villige til å kjempe for forholdet. Og det er jo noe som taler til din kjæres "fordel", hvertfall

[Gjest Gjest]

Er i en litt lignende situasjon. Samboer er usikker. Vi har det kjempefint sammen, men han må vel finne ut av om jeg er den han vil dele livet sitt med eller ikke. Så det er liksom ikke slik at han holder på å ta en avgjørelse. Vi bare lever med det foreløpig.

Men, kjente meg igjen på det med handlinger vs ord. Han viser mye kjærlighet. Får mye kos og kyss og han kan ofte se på me og smile, men han kan ikke lenger utrykke så mye kjærlighet muntlig.

Men så igjen, før jeg fikk vite han var usikker (og hadde vært det en stund) var det spesielt en gang vi hadde ett sånt veldig ekte øyeblikk når vi skulle dra hver for oss for en stund og han holdt meg igjen for å gi meg enda ett kyss før han såg meg inn i øynene og sa han elsket meg (som vi da pleide å si). Har faktisk vanskelig for å tro at han var usikker på det der og da, selv om han hevder han var det også i den perioden.

Er også slik at jeg har lett for å tenke skumle tanker når han er i dårlig humør, viser lite oppmerksomhet osv.. Det er liksom ikke så lett å la vær, men jeg prøver jo å ikke analysere alt.

Lykke til uansett. Kanskje han bare trenger tid.

Mannfolk...

[Gjest Gjest_anne_*]

Jeg ønsker dere lykke til, og krysser fingre og ben for at dere skal komme gjennom dette sammen. Jeg vet inderlig godt hvordan du har det, og håper du snart får det godt igjen.

←

[Fairytale]

Synes han virker litt kald og ufølsom som sier til deg at han ikke er sikker på forholdet. Ganske egoistisk er det også , at du skal være sammen han og være konstant usikker, mens han går rundt og tenker på om han virkelig vil ha deg.

[Gjest Hedda Gabler]

Tror dere trenger profesjonell hjelp til å greie ut knutene. Håper dere finner en løsning som passer for dere!

[Gjest lazuli]

Det at han sier at han er redd for å velge feil syns jeg skal stå som et bevis på at denne mannen er ærlig. Det skal litt til å inrømme sånt, og jeg kan ikke annet enn å respektere denne mannen for at han ikke velger å rømme unna med andre unnskyldninger som sikkert hadde vært lettere for ham der og sa.

Han sier at han føler en indre uro og frykt. For mange er dette helt reelt, men få klarer å uttrykke det av frykt for å såre. Det er en stor omveltning for mange å gå inn i mer forpliktende valg, med alt hva det innebærer.

Det er ikke sikkert denne frykten er ensbetydende med at han ikke føler at du er den rette for ham. I psykiatrien er dette en av mange kriser som kan oppstå i det individet blir voksent og må ta ansvar for sine handlinger.

Jeg syns det er flott at dere har kommet så langt at dere skal i terapi. Mange sliter i forvirringen over hva som er det egentlige problemet, og ikke få velger å gi opp underveis rett og slett fordi det blir for vanskelig. Kanskje viser det seg ogå at han må ha litt ekstra hjelp for sin uro (individuell behandling).

For din del må du finne ut om du klarer dette. Er du villig til å vente å se om det blir bedre? Gå inn i deg selv og kjenn etter hva som er riktig for deg, og fatt beslutningen deretter. Det er så mye lettere i etterkant å gå til bake til det man har besluttet og "hvile" med denne

[Gjest Gjest]

Jeg og kjæresten var i noenlunde samme situasjon for noen år siden. Mens han på den ene siden hadde en formening om at det skulle være oss to for alltid, hadde han denne indre uroen som gjorde han usikker på forholdet. Denne usikkeheten forplantet seg over til meg, jeg fikk dårlig selvtillit og hadde det ikke godt. Dette varte lenge, og jeg var flere ganger på nippet til å forlate han. Han på sin side var så usikker på hva som var riktig, at han aldri ville klart å gjøre det slutt.

Det endte med at han gikk til psykolog, fordi det største problemet var han og grums fra fortiden, det handlet ikke riktig så mye om oss. Etter noen uker med samtaler ble han et nytt menneske! Usikkerheten forsvant, og han ble den mannen jeg hadde sett langt der inne et sted. Dette er vel snart 3 år siden, og jeg er så glad at jeg ikke ga opp!

Noen problemer krever kanskje hjelp fra noen utenforstående profesjonelle, og parterapi kan være en vei å gå. Eventuelt individuelle samtaler, som man skriver over her.

Lykke til, håper det går bra med dere!

[Gjest Gjest]

Det hele er veldig enkelt. Glem pissprat om uro om ditt og uro om datt, sikker på det ene og sikker på det andre.

Vær sammen i dag. KUN om det er et bra forhold. Gjør slutt om det ikke er det.

Evig har vist seg å være mye kortere enn mange hadde forestilt seg før.

[Gjest Gjest_anne_*]

Takk for mange gode råd:-) Jeg synes heller ikke det er egoistisk at han sier han er usikker, slik som noen her sier. Fordi ærlighet er viktig. Så jeg er glad han er ærlig. Men selv om jeg er det, blir jeg jo sliten av at det skal være slik, så mye usikkerhet, og jeg har egentlig visst lenge at ting sitter dypere enn som så hos han, og at det ikke vil gå over av seg selv. Så når han gikk med på parterapi ble jeg veldig glad. JEg tror kanskje individuell terapi i tilegg kunne vært greit, men sier jeg det nå skremmer jeg han.

Jeg ser hvilken fantastisk mann han kan være, og også er veldig ofte. Men noen ganger lukker han seg helt, og blir helt kaldt og irritert. Da hjelper ingenting. Og dette er veldig vanskelig, for jeg tror kommunikasjon er veldig viktig, og det å kunne ha en samtale om evnt problemer, istedet for krangel. Blir det krangel istedet for samtale, blir det ofte til at man ikke får løst det, og man må ta samme problemet igjen og igjen, og det sliter.

Jeg føler vi har kommet langt når han har klart å definere den indre uroen ovenfor meg. Det inntrykket jeg har er at det er to motstridende følelser inni han, og den uroen kommer og ødelegger og slår til om ting er litt vanskelig, istedet for at han klarer å beholde den gode følelsen, og bare ri stormen av.

Akkurat nå er det litt vanskelig for meg også å være imøtekommende, for jeg kjenner at jeg begynner å få nok av at vi ender her vi er. Men jeg skal prøve å ta meg sammen, og vi skal finne en god terapeut og iallefall prøve det. Jeg håper det hjelper!

[Gjest Gjest_anne_*]

Det hele er veldig enkelt. Glem pissprat om uro om ditt og uro om datt, sikker på det ene og sikker på det andre.

Vær sammen i dag. KUN om det er et bra forhold. Gjør slutt om det ikke er det.

Evig har vist seg å være mye kortere enn mange hadde forestilt seg før.

←

Hadde det vært så enkelt hadde verden vært grei:-) Men fullt så enkelt er det desverre ikke. Problemer oppstår som får en til å tvile, men man kan ikke løpe med en gang forholdet ikke er enkelt en dag. For den dagen kommer i alle forhold.....

[Gjest Gjesten]

Har du overtatt min eks- sambo?? Det blei slutt for 4,5 år sia. Fordi kvar einaste vår var han usikker i omlag 1- 2 mnd. Og uroleg, og ville endre alt. Og kvart år øydela det heile sommaren for meg. Forskjellen e at då eg ga ulitmatum; Enten går vi i terapi eller så må eg flytte for mi eiga sjelefred, så ville han ikkje i terapi...

Tok oss nokre år å gå vidare. Men vi er nok einige om at dei menneska vi har utvikla oss til ikkje stemmer med den andre lenger uansett

Har ingen råd, anna enn at de bør gå i terapi om dette verkeleg er noko han vil. Og lykke til! Alle forhold vil alltid ha skjær dei kan gå på, men ein skuldar fortida å prøve i alle fall. Og går det så er jo det flott, og om det ikkje går så har ein no prøvd. Eg veit med meg sjølv at slik usikkerhet vil eg aldri, aldri meir kunne leve med. Det tok altfor mykje energi. Og når eg aldri fekk kvilt ut om sommaren så vart vintrane veldig tunge for meg.

[wondergirl]

Jeg var i et sånt forhold i fem år. Kjæresten/samboeren min klarte aldri å bli sikker på om han hadde valgt rett. Vi kunne ha det bra i lengre perioder, men så kom usikkerheten alltid tilbake. Det er forferdelig slitsom å leve i et sånt forhold, og man går hele tiden og er usikker - alt man gjør blir sett i lys av hva slags reaksjon man får fra ham. Vi hadde også et nesten ett år langt brudd etter to år, og da kom han tilbake til meg og "visste helt sikkert" at det var meg han ville ha. Men så dukket tvilen opp igjen, da... Så gjorde han det slutt, og det var egentlig en enorm lettelse for meg. Jeg hadde på en måte sørget så lenge over forholdet mens vi var sammen. Men han angrer ennå og vil ha meg tilbake. Men nå er det helt over for min del, jeg vil ALDRI tilbake til et så usikkert forhold. Og hvis jeg hadde gjort det, da hadde han vel ombestemt seg igjen?

Jeg mener ikke å være slem, men du utsetter deg for veldig mye smerte ved å være i et sånt forhold. Du er på en måte konstant på prøve...