Pappa som slår/straffer barna

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med en far som du - trådstarter- beskriver. Jeg tryglet amma mang en gang om å skille seg. Men der var det og dette med økonomi som stoppet, etter hva hun sa. Når jeg ble eldere visste jeg jo at hun kune fått hjelp om hun hadde villet..

Faren min har jeg aldri hatt respekt for kun redsel. En intens , strerk redsel, som jeg ikke unner noen å oppleve. Det å leve med konstant redsel for at han skal bli sint, om han slår denne gangen elle ikke ol. er grusomt. Helt forferdelig. Man går på akt, med klump i magen, er redd for å si feil, samtidig som man får beskjed om å svare så da måå man...

Og som du sier - mye skjer når du ikke er hjemme. Det holder ikke å ringe mor på jobb. Det er det da INGEN hjelp i det.

Moren min ser jeg på som feig. Og med null respekt. Tenk at hun kunne la barna sine gå gjennom et slikt helvete. Da jeg ble mor selv tenkte jeg mye på dette. Hvordan kunne hun se på dette, Vite at det skjedde, og ikke gjøre noe. At hun var fortvilet og lei seg, .... det hjelper ikke. Barndommen var VOND. Det eneste jeg husker er redsel og kjeft. Og ja det var gode tider, men de er blitt overskygget av alt det andre.

I dag har jeg minimal kontak med mine foreldre. Jeg nekter dem å ha ungene hvis ikke jeg eller mann mann er med. Faren min oppfører seg annerledes mot mine barn, men h har og fått kla beskjd om at jeg gir en blanke i hele han, og sier han så mye som ett vondt ord, så skal de små få vite hvordan far han har vært og de vil ikke få se han noe mere. Det samme gjelder min mor. Jeg oppdrar mine barn, de skal kose seg med dem.

Trådstarters eldste barn er 12 år. Han er da gammel nok til å bli hørt, og kan fortelle en god del om sin far. Da og på vegne av sin bror på 7 år.

Kjære, kjære trådstarter. For dine to barns sin del og din egen ,

ta kontakt med et krisesenter i første omgang. Du kan ringe dem og høre hvordan du skal gå frem. Få deg en advokat, foor det virker som du og forstår at det kan bli mye bråk av en evt flytting. Jeg skjønner at du tenker på økonomien.

Det er slik at det du tar med deg inn i ekteskapet tar du og med deg ut. Samtidig skal du ha noe av en verdistigning. En advokat kn hjelpe deg med dette. vt så har jus-studenter gratis rådgivning ... men hvor ??? (aner ikke , kanskje andre vet?)

Der kan du forhøre deg om lover og regler rundt dette.

Om mannen din ikke har sluttet ennå..hvordan tror du det blir med tenåringsgutter og hormoner ? IKke lettere nei....det er en prøvelse for alle den perioden. Hvordan vil de utagere dine barn når de -endelig -har muligheten?

Kan ikke barn nekte å treffe sin far - ivertfall kun treffe han med tilsyn?

Er det ikke barna man kal ta vare på ? - ikke faren ?

Dette ble langt, sorry - men det gjør vondt langt , langt inn i kroppen å lese dette.

Dette siste sier jeg ikke for å være slem mot deg trådstarter, for jeg regner med at du sliter nok som det er.

Men barn som opplever slikt, og som har forledre som ikke klarer å slutte eller flytte fra den som bedriver volden - de barna unner jeg et annet hjem, ergo - at barneverner kommer inn i bildet og plasserer barna i et trygt og voldsfritt hjem, frem til mor evt far er istand til å kunne gi dem det samme.

Uansett så er barnevernet og et sted du kan be om hjelp om du ønker. De vil kanskje kunne gi mannen din en vekker (?). Men forholdet mellom far og sønner vil jeg tro allerede er ødelagt. Å bygge opp tilitt etter en slik barndom er vanskelig.

Men de kan hjelpe og støtte deg i din prosess med å flytte, om ikke mannen din virkelig bedrer seg. Og - psykisk mishanding er like ille som fysisk, den bare synes ikke!

[Bobeline]

Vi er et ektepar som har to gutter på 12 og 7 år, og vi sliter veldig med å finne en "felles" oppdragelse for dem. Min mann har et veldig oppfarende temperament, og går ikke av veien for å klype, slå eller ta hardt i sønnene våre. Ofte ender det opp med blåmerker rundt armer og håndledd der han har tatt hardt i dem, eller bloduttredelser der han har kløpet dem... Og dessverre er det som regel ikke mye som skal til for at han "tilter".. Jeg har aldri slått, og aksepterer det IKKE! Og jeg blir rasende på mannen min når han gjør dette. Problemet er at han passer på å straffe guttene når jeg ikke er tilstede, noe som gjør at jeg er engstelig for å dra fra dem, om det så er for å dra på jobb. Dette er grusomt for meg, og for guttene som er livredd faren skal bli sint på dem- igjen.

Jeg vet ikke min arme råd hva jeg skal gjøre. Hva ville dere gjort? Kan jo tilføye at vi har slitt i forholdet, og at det har vært ganske opp og ned i 3 år nå. Har vurdert å gå fra han, men hva hjelper det? Han kommer antagelig til å fortsette å slå og straffe dem for den minste ting enda mer om vi ikke bor sammen!?

Dette er et mareritt.   Håper noen kan gi meg gode råd!!

←

Jeg har ikke lest resten av råden.

Jeg ville tatt med barna til politiet og fått dokumentert skadene og anmeldt forholdet. Det er forbudt å straffe barn fysisk i dette landet, så det skal bli tatt alvorlig. Ta også kontakt med en lege (det må ikke være fastlegen din) for å få dokumentert omfanget av skadene. Ellers ville jeg kontaktet barnevernet som kan hjelpe deg med midlertidige løsninger og komme med veiledning om hvordan du skal forholde deg til situasjonen. Hvis du og barna trenger det, kan de kanskje hjelpe barna i en periode der kanskje du har nok med ditt. En slik periode kan være tiden det tar for deg å løsrive deg fra denne mannen, og bygge opp et nytt hjem for deg og barna.

Ved hjelp av politiets dokumentasjon på vold mot barna i hjemmet kan du gjennom rettssystemet kreve at du får full foreldrerett og daglig omsorg for barna, og kreve at de slipper samvær med en voldelig far.

Du er barnas mor. Ta vare på dem!

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med en far som du - trådstarter- beskriver. Jeg tryglet amma mang en gang om å skille seg. Men der var det og dette med økonomi som stoppet, etter hva hun sa. Når jeg ble eldere visste jeg jo at hun kune fått hjelp om hun hadde villet..

Faren min har jeg aldri hatt respekt for  kun redsel. En intens , strerk redsel, som jeg ikke unner noen å oppleve.  Det å leve med konstant redsel for at han skal bli sint, om han slår denne gangen elle ikke ol. er grusomt. Helt forferdelig.  Man går på akt, med klump i magen, er redd for å si feil, samtidig som man får beskjed om å svare så da måå man...

Og som du sier - mye skjer når du ikke er hjemme. Det holder ikke å ringe mor på jobb. Det er det da INGEN hjelp i det.

Moren min ser jeg på som feig. Og med null respekt. Tenk at hun kunne la barna sine gå gjennom et slikt helvete. Da jeg ble mor selv tenkte jeg mye på dette. Hvordan kunne hun se på dette, Vite at det skjedde, og ikke gjøre noe. At hun var fortvilet og lei seg, .... det hjelper ikke. Barndommen var VOND. Det eneste jeg husker er redsel og kjeft. Og ja det var gode tider, men de er blitt overskygget av alt det andre.

I dag har jeg minimal kontak med mine foreldre. Jeg nekter dem å ha ungene hvis ikke jeg eller mann mann er med.  Faren min oppfører seg annerledes mot mine barn, men h har og fått kla beskjd om at jeg gir en blanke i hele han, og sier han så mye som ett vondt ord, så skal de små få vite hvordan far han har vært og de vil ikke få se han noe mere.  Det samme gjelder min mor.  Jeg oppdrar mine barn, de skal kose seg med dem.

Trådstarters eldste barn er 12 år.  Han er da gammel nok til å bli hørt, og kan fortelle en god del om sin far.  Da og på vegne av sin bror på 7 år.

Kjære, kjære trådstarter. For dine to barns sin del og din egen ,

ta kontakt med et krisesenter i første omgang. Du kan ringe dem og høre hvordan du skal gå frem. Få deg en advokat, foor det virker som du og forstår at det kan bli mye bråk av en evt flytting. Jeg skjønner at du tenker på økonomien.

Det er slik at det du tar med deg inn i ekteskapet tar du og med deg ut. Samtidig skal du ha noe av en verdistigning. En advokat kn hjelpe deg med dette. vt så har jus-studenter gratis rådgivning ... men hvor ??? (aner ikke , kanskje andre vet?)

Der kan du forhøre deg om lover og regler rundt dette.

Om mannen din ikke har sluttet ennå..hvordan tror du det blir med tenåringsgutter og hormoner ? IKke lettere nei....det er en prøvelse for alle den perioden.  Hvordan vil de utagere dine barn når de -endelig -har muligheten? 

Kan ikke barn nekte å treffe sin far - ivertfall kun treffe han med tilsyn?

Er det ikke barna man kal ta vare på ? - ikke faren ?

Dette ble langt, sorry - men det gjør vondt langt , langt inn i kroppen å lese dette.

Dette siste sier jeg ikke for å være slem mot deg trådstarter, for jeg regner med at du sliter nok som det er.

Men barn som opplever slikt, og som har forledre som ikke klarer å slutte eller flytte fra den som bedriver volden - de barna unner jeg et annet hjem, ergo - at barneverner kommer inn i bildet og plasserer barna i et trygt og voldsfritt hjem, frem til  mor  evt far er istand til å kunne gi dem det samme.

Uansett så er barnevernet og et sted du kan be om hjelp om du ønker. De vil kanskje kunne gi mannen din en vekker (?). Men forholdet mellom far og sønner vil jeg tro allerede er ødelagt. Å bygge opp tilitt etter en slik barndom er vanskelig.

Men de kan hjelpe og støtte deg i din prosess med å flytte, om ikke mannen din virkelig bedrer seg. Og - psykisk mishanding er like ille som fysisk, den bare synes ikke!

←

håper TS skjønner alvoret etter å ha lest innlegget ditt

[Gjest ds]

Atter en dag ar gått. Hva har du foretatt deg i dag da?

[Gjest Piper]

Har hun ikke bevis til nå, så bør hun heller ikke vente på å få det. For å vente på at faren skal slå de igjen for å skaffe bevis, er faktisk like gale som at faren slår. Da er hun ikke noe bedre enn faren, for hun lar barna sine bli slått for at hun skal sanke bevis.

Nå er faktisk det ene barnet 12 år, og kan bli hørt i en eventuell rettsak. Og selv om mor flytter ut med barna, er det lite trolig at hun blir dømt for kidnapping av barna. For tenk hvor mange som kunne risikert det, samtlige mødre/fedre som nekter den andre foreldren å treffe barna.

Så jeg hadde virkelig ikke brydd meg om den biten, men sørget for å få barna i sikkerhet. Om jeg så måtte reist på et krisesenter.

For å vente på at faren skal slå de igjen for å skaffe bevis, er rett og slett like gale som at faren slår de.

[Gjest Gjest]

Logget meg ut nå, vil ikke utlevere meg fullt så mye her.

Jeg var i barna dines situasjon da jeg var rundt 5-8 år. Mamma var sammen med en fyr som slo meg og søsknene mine og mishandlet oss psykisk. Han slo ikke hver dag, kanskje omtrent like ofte som det mannen din gjør, men allikevel var jeg livredd for han! Husker jeg gråt fordi jeg ikke turte å spørre han om de mest vanlige ting, fordi jeg var redd han skulle bli sint og slå. Jeg lover deg at det har satt sine spor på meg.

Jeg husker den dagen mamma endelig gikk fra han; Jeg ble kjempeglad, og tenkte at det var lykkedagen min.

Jeg har slitt veldig med ettervirkningene av disse årene i voksen alder, har vanskelig for å forholde meg til og stole på menn, og jeg unner ingen det.

Vær så snill, kom deg bort!

Hvis alt du vil er å hjelpe barna dine så MÅ du komme deg bort! Det hjelper ikke at han er snill ellers, dette skader barna dine, og da mener jeg ikke bare fysisk, men hovedsaklig psykisk!

[Gjest Gjest]

jeg skjønner ikke poenget her jeg, er det ikke bare å finne seg et nytt sted å bo, ta med seg ungene, dele bo og div etterhvert da? det gjorde nå jeg da det ble slutt med exen, det eneste han bekymra seg for var at han ville ha den nye sofaen vi hadde kjøpt.

det handler vel om rett og galt her? mener du det er galt å fortsette, må du samle alle dine krefter og være fokusert. tenker da på praktiske ting som flytting, ordning av alt mulig osv osv.

det går an. sett i gang. og hvorfor alt dette kidnappingspratet? (aha, ekteskap...) jeg klarte det, flytta langt-pokker-i-vold. det har vært hardt ja, men jeg vet at jeg valgte rett. lykke til. ang god mor, du føler vel selv om du gjør ditt beste for dem?

[Gjest hopeful]

Du spurte om ikke familievernkontoret hadde grepet inn hvis dette var alvorlig.. Som en annen sa her: DE ER IKKE SYNSK. Og du må ikke sitte på gjerdet å vente på at de skal komme å rydde opp for deg. Det DU må gjøre er å kontakte dem isåfall. Deretter kan du nok forvente at de kan tre støttende til! Og jeg beklager at du føler mye kritikk fra forumet her, men det er jo bare DU som kan hjelpe barna dine ut av dette. En voksen person må rydde opp for seg selv og selv bryte ut av et voldelig forhold. Barna dine er AVHENGIG av din hjelp! De kan ikke flytte ut på egenhånd. Dessuten.. hvis det skulle bli sånn at familievernkontoret finner ut hva som er ståa hjemme hos dere og du IKKE har gjort noe.. Hvordan tror du de stiller seg til deg? DU har jo ikke meldt fra.. Jeg vet ikke hvordan dette fungerer for jeg har heldigvis en snill samboer og fantastiske foreldre. Men jeg gjør jo mine tanker om hvordan jeg hadde reagert hvis jeg var dem. Så mine vri er. La han ikke ta fra deg ungene! Meld fra, beskytt ungene din og få hjelp til både prosess og bearbeidelse.

[Rain]

At du er redd for å ikke få din andel av hus og bil, blir jeg faktisk veldig provosert av. Det virker ikke som du skjønner at mannen din ødelegger barna deres og at du er med på det ved å sette halve bilen og huset foran dems psykiske og fysiske helse.

←

Kunne ikke vært mere enig! Setter du virkelig hus og bil forran barna?

Du må ha meg unnskyldt, men jeg vet faktisk ikke om jeg tror historien din er sann.

[Gjest Gjest_Betty_*]

Hvordan går det med deg trådstarter?

[Gjest Gjest]

Det lurer jeg også på...

[Gjest Gjest_nuwanda_*]

tja? Utgangspunktet hennes var vel at hun ikke følte hun hadde noen andre steder å gå enn til KG for å få litt trøst og så endte det med at hun stort sett bare fikk overhaling her også...så da ga hun vel opp.

[Gjest Gjest_pus 1_*]

Hei! Jeg har læst det du har skrevet. det er tragisk at det ska vær sånn.

Du må jo bare ta å sett deg ned å prate med mannen din, å si at han får ikke låv til å slå barna. Man ska ikke slå barn. Man ska ikke straffe barn med vold. Med vold bi det bare ti ganga være. Gjør di nå galt så be di om å gå på rommet sitt å sitte der i 10-15 min. Å gjør di nå veldig stykt å galt så får di gå på rommet å sitt der resten av dagen. Å gjør di nå veldig veldig galt som å stjele,skulke skolen,ikke gjøre leksene,gjør herverk,plager andre på skolen, mobber andre o.s.v da burde di få husarest i 1 uke,da får di ikke låv å gå ut å besøke venner,di får ikke låv å gå ut å leke, di får ikke godter når det er lørdag. di får ikke låv til å gå ut på 1 uke,kun på skolen å hjem.

DETTE ER ETT GÅTT RÅD FRA MEG!!!!!!!!

[Jane How]

Jeg skjønner du er redd for hvordan samværet mellom faren og barna vil utarte seg når du ikke er der, men jeg tror det er verre å ha det slik til daglig. Det blir på en måte å velge mellom to onder, og du må velge det minst ille. Du kan jo ikke beskytte dem konstant selv om dere bor sammen alle sammen, det vet du jo allerede. Kan hende det blir en vekker for faren også, i tillegg til at han kanskje har lenger lunte når han ikke ser dem så ofte. Det viktigste tror jeg er signalene du sender til dem, at du ikke godtar dette på deres vegne, selv om de må på besøk til faren av og til.

[Gjest Gjest]

At du spør hva du skal gjøre, er meg helt snodig. Så klart burde du vite hva du skal gjøre. Han traumatiserer og "ødelegger" ungene dine. Dine egne små "babyer" som du har fått i livet ditt for å beskytte og elske.

Å snakke med en voksen mann og få han til å slutte er for naivt. Det eneste du kan gjøre er å forlate han, dra til lege med ungene og vise dem merkene, og anmelde barnemishandleren.

Jeg kan love deg, at du blir like mye skyldig oppi dette, når du bare står og ser på. Uten å gjøre noe. Jeg vokste opp med bror som mishandlet meg. Som tenåring slo jeg min mor i fjeset av hat, etter en krangel. Jeg virkelig hatet henne etter alle disse årene hun aldri gjorde noe. Jeg hatet henne faktisk mere, fordi hun var moren min.

Ta deg i sammen og handle, ikke bare tenke. Det er din plikt å melde fra ang mishandling. Hvorfor har du ikke gjort noe?

[Gjest Gjest_Celine_*]

Trådstarter har forsvunnet. Vil du ikke fortelle hvordan det går?

[Gjest Gjest]

Ikke rart hun blir borte så mye ukonstruktivt og dømmende som skrives her......

[Gjest Gjest_Celine_*]

Hun stilte faktisk et spørsmål,- Hva gjør jeg? pappa som slår barna.....

Det er ikke så mange som aksepterer at barn blir mishandlet, så hun må regne med litt kritikk, men hun har faktisk fått mest råd og gode tips, hun spurte jo- hva gjør jeg....

[Gjest Gjest]

Ikke rart hun blir borte så mye ukonstruktivt og dømmende som skrives her......

←

Den pekefingeren kan du drite i å bruke. Når man tillater at ens mann slår barna sine, ja da må man rekne med at man får tilbakemeldinger fra brukerne her