Pappa som slår/straffer barna

[Gjest hopeful]

Hvis du allerede har snakket med han om dette flere ganger så er det bare å pakke snippesken, flytte og kreve 100% foreldrerett. Skjønner at dette er en tøff situasjon for deg, men det er faktisk like ille å stå på sidelinjen og ikke ta affere.. Og da mener jeg mer enn å bli sint på ham å si at han ikke får lov å slå barna. Du vil ikke stå igjen når barna blir voksne å høre dem si at faren slo dem, mens du ikke gjorde noe for å beskytte dem mot han.

Ble mannen din slått når han var barn selv? dette kan være en av grunnene til at han selv slår! Dette unnskylder han imiddlertid IKKE, så kom deg vekk fra han, beskytt barna dine og be han skaffe hjelp! Hvis han gjør dette, og skjønner hvor galt dette er, så kan han kanskje i senere tid få delt omsorg for dem.

Barna er iallefall din høyeste prioritet og en voldelig far skal ingen ha i hus!Gjør noe med det allerede i dag!

[Gjest Gjest]

Trådstarter her..

Kan jeg spørre om dere har et syn på om det er flere grader av "voldelighet"?

At skole eller andre ikke har sagt noe, verken på blåmerker eller annet, er fordi barn alltid har mye blåmerker. Det er normalt! Iallefall hadde jeg masse blåmerker som barn... Og jeg ble aldri slått! Og det skjer kanskje 3 ganger i året at det blir merker. Men det HAR blitt merker. Det var det jeg ville frem til.

Og- alle de lite trøstende ordene til flere her gir en ikke akkurat selvtillit. Å få høre at en er en elendig mor som ikke beskytter barna sine? Spør barna hvem de går til når det er noe, og spør hva moren deres gjør når pappa har vært sint!!! De ringer til meg når det skjer noe hjemme, for å be meg om hjelp. Og jeg hjelper dem! Enten med å ringe faren, eller sende dem til bestemor. Men beklageligvis er det ikke alltid mulig å få tak i meg pr.tlf når jeg er på jobb, og da kan jeg ikke hjelpe... Selvom det er det eneste jeg vil!!!

Og til den som nevnte at familien min bor på en annen kant av landet, det var ikke det jeg sa... Men samme det.

Jeg får sikkert pepper for at jeg sier dette også, men følte for å forsvare meg litt.

Hadde ikke familievernkontoret tatt affære om de skjønte at det var SÅ ille? Bare spør jeg...

[Gjest Gjest]

Jeg tror du VET at du har problemer og at det ikke er bra for barna. Jeg tror også du egentlig vet hva du BØR gjøre. Det du gjør nå er nemlig temmelig klassisk. Først føler du for å betro deg og forteller oss hva som skjer hjemme hos dere. Når du så blir konfrontert med sannheten; dette er IKKE bra for barna du MÅ gjør noe, så går du i forsvar ("ingen andre har reagert", "det skjer jo ikke SÅÅÅ ofte" osv). For min del understreker det egentlig bare det faktum at du trenger hjelp. Du må skaffe deg og barna hjelp på ett eller annet vis NÅ. Det står respekt av å se sin egen situasjon og klare å gjøre noe med den. Du er bare en dårlig mor om du forblir i en situasjon som skader barna dine! Lykke til.

[Tiit]

Trådstarter her..

Spør barna hvem de går til når det er noe, og spør hva moren deres gjør når pappa har vært sint!!! De ringer til meg når det skjer noe hjemme, for å be meg om hjelp.

←

Du gjør sikkert en hel del bra og rett og barna dine, men ut fra det du selv har beskrevet har du hittil ikke klart å beskytte dem mot at de lever i daglig redsel for vold hjemme. Dersom du ikke gjør noe som får en slutt på det, så utøver du omsorgssvikt overfor barna dine. De stoler på deg, og er avhenging av dine valg for å kunne vite seg trygge. Sett barna dine i fokus, og ikke mangel på venner, og materielle behov. Ta det første skrittet, så finner du stien fremfor deg.

[Gjest Piper]

Trådstarter her..

Kan jeg spørre om dere har et syn på om det er flere grader av "voldelighet"?

At skole eller andre ikke har sagt noe, verken på blåmerker eller annet, er fordi barn alltid har mye blåmerker. Det er normalt! Iallefall hadde jeg masse blåmerker som barn... Og jeg ble aldri slått! Og det skjer kanskje 3 ganger i året at det blir merker. Men det HAR blitt merker. Det var det jeg ville frem til.

Og- alle de lite trøstende ordene til flere her gir en ikke akkurat selvtillit. Å få høre at en er en elendig mor som ikke beskytter barna sine? Spør barna hvem de går til når det er noe, og spør hva moren deres gjør når pappa har vært sint!!! De ringer til meg når det skjer noe hjemme, for å be meg om hjelp. Og jeg hjelper dem! Enten med å ringe faren, eller sende dem til bestemor. Men beklageligvis er det ikke alltid mulig å få tak i meg pr.tlf når jeg er på jobb, og da kan jeg ikke hjelpe... Selvom det er det eneste jeg vil!!!

Og til den som nevnte at familien min bor på en annen kant av landet, det var ikke det jeg sa... Men samme det.

Jeg får sikkert pepper for at jeg sier dette også, men følte for å forsvare meg litt.

Hadde ikke familievernkontoret tatt affære om de skjønte at det var SÅ ille? Bare spør jeg...

←

Jeg personlig mener at du ikke gjør nok, for barna dine må leve med å vente til faren klikker neste gang. Du sier selv du ikke alltid kan være der for de, og da gjør du faktisk ikke ditt beste for dem.

Jeg syns det er merkelig at familievernkontoret ikke ahr gjort noe, for det syns jeg faktisk de burde gjort.

Jeg syns synd på barna dine, for de har en far som slår ( selv omd et bare er tre ganger i året de får merker, så slår han og det er fakta) og en mor som får det til å høres ut som en bagatell. Du forsvarer det, og det er det jeg reagerer på.

Du prøver sikkert, men du gjør ikke en god nok jobb for de barna og det er min ærlige mening. De må leve i en konstant frykt for hva faren kan gjøre, og selv hvor mye du prøver å hjelpe så får du det ikke til 100%.

Jeg hadde tatt med meg barna samme dag min mann hadde lagt en hånd på de, og hadde gått rettens vei om det var det som måtte til. Men ikke søren at jeg hadde "sett på" at barna ble slått sånn at det ble merker 3 ganger i året.

Og skulle jeg levd med en slik mann, ville jeg ALDRI latt han være alene med barna. Da hadde jeg tatt de med på jobb, om det var den enste måten jeg kunne beskytte de på. Men latt han ha de alene, hadde ikke hendt.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her..

Kan jeg spørre om dere har et syn på om det er flere grader av "voldelighet"?

At skole eller andre ikke har sagt noe, verken på blåmerker eller annet, er fordi barn alltid har mye blåmerker. Det er normalt! Iallefall hadde jeg masse blåmerker som barn... Og jeg ble aldri slått! Og det skjer kanskje 3 ganger i året at det blir merker. Men det HAR blitt merker. Det var det jeg ville frem til.

Og- alle de lite trøstende ordene til flere her gir en ikke akkurat selvtillit. Å få høre at en er en elendig mor som ikke beskytter barna sine? Spør barna hvem de går til når det er noe, og spør hva moren deres gjør når pappa har vært sint!!! De ringer til meg når det skjer noe hjemme, for å be meg om hjelp. Og jeg hjelper dem! Enten med å ringe faren, eller sende dem til bestemor. Men beklageligvis er det ikke alltid mulig å få tak i meg pr.tlf når jeg er på jobb, og da kan jeg ikke hjelpe... Selvom det er det eneste jeg vil!!!

Og til den som nevnte at familien min bor på en annen kant av landet, det var ikke det jeg sa... Men samme det.

Jeg får sikkert pepper for at jeg sier dette også, men følte for å forsvare meg litt.

Hadde ikke familievernkontoret tatt affære om de skjønte at det var SÅ ille? Bare spør jeg...

←

overfor barn er det ikke flere grader av voldelighet. Kun innenfor jussen. Hva har du foretatt deg i dag da?

Det er ille at ungene dine må ringe deg på jobben for å få hjelp.

nei, famvkontoret er ikke synsk. Om du har fortalt hvordan ståa er så hadde du ikke sittet på nett om kvelden og tastet om dette.

Det er din forbannade plikt å gjøre mere for barna dine. At du ringer bestemor er ikke den hjelpen barna dine trenger. Det er kun brannslokning.

vet du, jeg tar deg ikke seriøst lenger. Hvor mange svar skal du egentlig ha?

har du ikke fått nok til å foreta deg noe nå?

eller sitter du der i morgen kveld og taser også?

[Gjest Gjesta]

Trådstarter her..

Kan jeg spørre om dere har et syn på om det er flere grader av "voldelighet"?

←

Det er ulike typer vold, for eksempel fysisk (bli slått), psykisk (blir ropt og skreket til, muntlig trakassering, trusler, osv), seksuell vold, materiell vold (knuse møbler, etc) og latent vold. Slik du beskriver situasjonen for barna dine er det vel først og fremst den latente volden de lever med hver eneste dag. Vissheten om at pappa kan klikke, uvissheten om hva som skal til - hvor er grensene i dag? Hvilke humør er pappa i i dag? Hvem kan hjelpe oss hvis pappa klikker i dag? osv.

Uvissheten om han kommer til å gjøre de noe i dag eller i morgen eller neste uke. Ulike studier viser at å leve i usikkerhet med en tikkende bombe er fryktelig skadelig psykisk. Det er på en måte bedre å vite at man blir slått hver onsdag kl 15, enn å leve i usikkerhet om når, hva og hvorfor. Det at barna dine er redde og at det ikke alltid er noen til å beskytte dem er en stor tillegsbelastning ved siden av den konkrete fysiske volden.

Jeg får en følelse av at du ikke er sikker på om det som skjer med barna dine er "alvorlig nok" og kan på en måte skjønne det. Lever man med noe lenge nok flyttes grenser og man får et annet normalitetsbegrep.

Men igjen; er du usikker så kontakt hjelpeapparatet i kommunen du bor i. Be om en samtale, fortell hva som skjer, og la utenforstående, habile fagpersoner hjelpe deg med sortering og veien videre.

[Gjest Blondie65]

Selvsagt finnes det grader av vold. Noen slår ut tenner og brekker armer på sine ofre, men er harmløse når de er edru.

I lovens forstand er det forbudt å slå et barn. Tidligere før dette ble endret sto det mishandle - da var det lov å gi ungene ris. Nå er det ikke det. Det er overhodet ikke gradert i loven - korporlig avstraffelse av barn er ulovlig, ferdig.

Dersom din mann hadde gått over streken en gang og aldri mer hadde dette vært en helt annen situasjon. Men du og ungene vet at dette kommer til å skje igjen - ingen vet når, men ca 3 ganger pr år skjer en alvorlig nok episode til at ungene får blå merker.

Hva skal til for at du reagerer? Utslått fortann? Brukket arm? Blått øye som ikke kan forklares på skolen?

Slutt å bagatellisere det - ta med deg ungene og kom deg vekk.

[Gjest Gjest]

Min far var veldig oppfarende og sinna når jeg var barn, jeg var livredd han. Han brukte ikke å være voldelig ofte, men veldig sint veldig fort. Resultatet av dette for min del var at jeg fikk angst, jeg grudde meg til hver gang jeg skulle dra til min far. Der kunne jeg ikke være meg selv fordi jeg var redd far skulle bli sint for et eller annet, derfor var jeg et helvete å ha i hus hos min mor for der kunne jeg være i opposisjon. Resultatet er at jeg enda i dag i en alder av 29 år har en type respekt for min far som er helt feil, jeg føler meg kuet bare av å prate med han. Han har gjort meg redd så mange ganger at jeg aldri klarer å slappe av i hans selskap. Jeg vil også si at det kan være mulig for en mann å forandre slik oppførsel, min far er blitt et nytt menneske etter å ha gått til behandling for sinnet sitt. Men for sent for min del. Jeg ville gått fra mannen min hvis jeg var deg, iallefall til han forstår hva han egentlig gjør med barna. Jeg har jobbet på krisesenter og du kan godt ta en telefon til de for å få gode råd. Er det noe de kan så er det å hjelpe kvinner i situasjoner som din. Husk å sett barna dine sine følelser først, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis mine foreldre ikke hadde skilt seg.Lykke til!

[Gjest regine]

Det er dessverre ikke sånn at hun bare kan ta med seg ungene og dra.

Det har allium skrevet tidligere i tråden også, men jeg ser at det ikke helt går inn.

Det skal vanvittig MYE til før en mor blir trodd mht. at far er slem med ungene og derfor ikke bør ha dem alene. Antakeligvis vil mor bli møtt med at "dette er noe veldig mange mødre som går fra sin mann beskylder han for - det er sååååå mange falske anklager mot fedre, fordi mødre er jævlige og vil ha ungene for seg selv."

Rettsvesenet vil ikke nødvendigvis tro på mor, om det kommer så langt at det blir rettssak. Og selv om de kanskje tror henne, skal det vanvittig mye til å få samvær under tilsyn el. Far skal nemlig ha allverdens sjanser for å endre adferd.... og har jo selvsagt like mye "rett" på ungene som mor....

Barn har blitt idømt samvær med langt mer voldelige fedre enn denne her høres ut til å være. Barn har blitt idømt samvær i tilfeller der far har truet mor på livet så hun må ha hemmelig adresse.

Jeg mener absolutt at trådstarter bør komme seg unna, også med barna. Men - hun bør også ha et realistisk syn på hva som kan skje. Dersom mannen går til sak, så vil han få samvær, nærmest uansett hva han gjør/har gjort mot barna. Dersom hun anmelder for vold mot barna eller lignende, vil hun nærmest garantert bli beskyldt for å komme med falske anklager og anmeldelser, for å mele sin egen kake.

Dette er faktum - og det vet de også på krisesenteret. Som er et sted jeg mener trådstarter burde henvende seg. Så kan du få hjelp og bistand derfra, også til å legge en "strategi" som skal resultere i en bedre hverdag for barna.

Lykke til - du vet at du må gjøre noe, så det er vel bare å sette igang?? Dessuten er det lurt om du også kontakter juridisk hjelp, jo mer du selv vet om regler etc. før du starter jo bedre resultat vil du få.

[Gjest Gjest]

Hadde ikke familievernkontoret tatt affære om de skjønte at det var SÅ ille? Bare spør jeg...

←

Du snakker som om du bare er en bekjent av denne familien som har det vondt. Hva mener du med at det er nok at du er tilgjengelig på telefon når barna blir slått? At du tilbyr dem år igne deres far, eventuelt sende dem til besteforeldrene? Du hevder du er en god omsorgsperson fordi du faktisk GJØR noe når barna ringer deg om at de har det vondt. Poenget er at du gjlr for lite, du opptrer tafatt, du svikter en av dine viktigste oppgaver som forelder: som er å beskyte barna. Stakkars stakkars små, med en far som slår og med en mor som ikke beskytter dem, men gjemmer seg bak at hun prøver

[Gjest Gjest]

at du tilbyr deg å ringe deres far, skulle det stå

[Gjest Gjest]

Du gjør sikkert en hel del bra og rett og barna dine, men ut fra det du selv har beskrevet har du hittil ikke klart å beskytte dem mot at de lever i daglig redsel for vold hjemme.  Dersom du ikke gjør noe som får en slutt på det, så utøver du omsorgssvikt overfor barna dine. De stoler på deg, og er avhenging av dine valg for å kunne vite seg trygge. Sett barna dine i fokus, og ikke mangel på venner, og materielle behov. Ta det første skrittet, så finner du stien fremfor deg.

←

signerer denne

[La Guapa]

At du er redd for å ikke få din andel av hus og bil, blir jeg faktisk veldig provosert av. Det virker ikke som du skjønner at mannen din ødelegger barna deres og at du er med på det ved å sette halve bilen og huset foran dems psykiske og fysiske helse.

Skriver under.

Du som er mamma må ta ansvar.

Jeg hadde heller bodd i telt enn å la noen skade barnet mitt....far eller ikke.

Sørg for å dokumentere godt og reis fra ham!

Hva vil ikke dine barn tenke om en mamma som ikke reddet dem fra en voldelig far!

Hvis du elsker barna dine:

Skaff bevis og ikke vent en dag lenger med å reise bort fra ham.

Jeg er vanligvis i mot trenering av samvær, men i dette tilfellet bør alt samvær med far foregå med en kontrollperson tilstede!

Lykke til og en stor klem til deg

La Guapa

Endret 27. oktober 2006 av La Guapa

[Gjest allium]

Skaff bevis og ikke vent en dag lenger med å reise bort fra ham.

Jeg er vanligvis i mot trenering av samvær, men i dette tilfellet bør alt samvær med far foregå med en kontrollperson tilstede!

Lykke til og en stor klem til deg

←

Men er det så enkelt å skaffe bevis?

Tar hun barna og drar, kan hun i verste fall bli anklaget for kidnapping. Og tror du virkelig det er så enkelt å få samvær med tilsyn?

Jeg er enig med regine.

Flytter TS, vil hun sannsynligvis få omsorgen, men det er ikke sikkert. Og hun vil nesten helt sikkert måtte sende barna til far for samvær. Da har hun ingen kontroll. Jeg synes det er vanskelig å fordømme henne for at hun velger å bli i den situasjonen.

[Gjest Gjesta]

Allium; det er ikke tvil om at det er vanskelig. I den grad hun fordømmes så er vel det fordi hun bagatelliserer det skjer og at det virker som hun ikke søker å gjøre noe med forholdene. Er løsningen for henne å forsone seg med at "sånn ble barnas oppvekst" og fortsette å bli ringt til på jobb av barn som er redd far? Jeg ser ikke helt hva barna har å tape på at mor forsøker å bedre situasjonen deres. Og jeg ser heller ikke hvordan hun skal bli tiltalt for kidnapping hvis hun oppsøker et hjelpeapparat (krisesenter eller barnevern) og har dem i ryggen?

[Gjest allium]

Allium; det er ikke tvil om at det er vanskelig. I den grad hun fordømmes så er vel det fordi hun bagatelliserer det skjer og at det virker som hun ikke søker å gjøre noe med forholdene.  Er løsningen for henne å forsone seg med at "sånn ble barnas oppvekst" og fortsette å bli ringt til på jobb av barn som er redd far? Jeg ser ikke helt hva barna har å tape på at mor forsøker å bedre situasjonen deres. Og jeg ser heller ikke hvordan hun skal bli tiltalt for kidnapping hvis hun oppsøker et hjelpeapparat (krisesenter eller barnevern) og har dem i ryggen?

←

Jeg vet ikke hva som er best. Jeg synes bare hun får mange svar som fremstiller det som at det er en enkel sak å gå, ta med seg barna, og nekte ham å være alene med dem etterpå.

Det er det ikke.

Kan hun ikke bevise noe, løper hun en risiko. Hvis ikke kan jo hvem som helst som vil "ta" eksen løpe til krisesenter og barnevern og si "h*n mishandler dem, hjelp meg å hindre samvær". Prøver hun å ta med seg barna, eller å hindre samvær, med en slik begrunnelse og uten å kunne bevise det, risikerer hun å miste dem.

Uansett kan jeg aldri tenke meg at hun klarer å unngå samvær uten oppsyn. Jeg må bare tenke på noe advokaten min fortalte meg. Om en klient med voldelig eks. "De har vært i retten utallige ganger. Hver gang lover han bot og bedring, og dommeren sier at vi får vel tror at det blir bra nå. Ingenting forandrer seg. Alle tre barna er nå pasienter i barnepsykiatrien."

Når sånt kan skje, forstår jeg at TS er tilbakeholden med å gå. Hun er ganske enkelt i en umulig situasjon, og det gjør det ikke noe bedre at hun blir beskyldt for å være en dårlig mor her.

[Gjest Gjest]

Takk for at dere satte ord på det for meg Allium og Regine...

[Gjest Gjest_Pia_*]

Du får nok det du har krav på av hus etc. Det er det rettsstaten norge som avgjør, ikke din mann...

[Gjest gjest1]

Jeg vokste opp med en stefar som slo og en mor som ignorerte det. Det var ikke ofte han slo, men da han slo var det ikke ørefiker, akkurat. Min store drøm var at mamma skulle si at nok var nok og flytte. Det skjedde aldri.

Ta bilder, før loggbok, og flytt ut.