Pappa som slår/straffer barna

[Gjest Gjest]

Kanskje er det jeg som er den dårligste forelderen...

←

Nei, men du er den nest dårligste. Barna har det best i en familie hvor ingen slår. Og jeg kan tenke meg atskillig bedre familier enn deres for disse barna å være i. Jeg vet det jeg sier er vondt, men du trenger å høre det. Du lar dine barn bli slått av faren. Dine barn kan ikke beskytte seg, og de må hver dag forholde seg til ikke bare at deres egen far slår dem, men at den andre omsorgspersonen er tafatt og godtar det.

[Gjest Gjesta]

Tusen takk alle sammen. Jeg setter veldig stor pris på at såå mange har svart meg!! Og til gjest over, som tror at dette er et tulle-innlegg, så er svaret NEI. Dette er min hverdag og realitet, og dere skal alle vite at jeg virkelig gjør det jeg kan for å få han til å slutte. Vi har gått til familierådgivning i 2 omganger på disse årene, og både rådgiver og jeg har sagt 100vis- om ikke 1000vis- av ganger at det han gjør er ulovlig!!

Kanskje du snart skal innse at du ikke er i stand til å få ham til å slutte?

Ja, jeg vet nok at jeg er feig som ikke bryter ut, og at barna tar skade vet jeg også.. Men jeg har prøvd å skjerme dem så godt jeg kan, for faren deres kan jo selvfølgelig være snill også. Når han først har tid til å være hjemme vel og merke....

Du skjermer dem jo ikke ved å bli boende og si til deg selv at "han kan jo selvfølgelig være snill også". Alle mennesker kan være "snille også". Men det holder ikke! Det er ikke godt nok for barna dine, rett og slett"

Tanken på å flytte ut har jeg i hodet hver dag, men noe holder meg igjen.. Bl.a fordi han truer med å ta barna fra meg(noe jeg jo innerst inne vet ikke får gått an- men allikevel...)at jeg ikke skal få min del av huset, og heller ikke bilen.. Han truer med at jeg ikke skal få ha igjen noenting. Og som ganske sedvanlig, i slike situasjoner, så lover han jo at han skal skjerpe seg. Og jada, jeg har nok gitt opp å tro på han. Men allikevel er jeg her. Kanskje er det jeg som er den dårligste forelderen...

←

Får håpe huset og bilen er verdt det da...

[Gjest Gjest]

Han kan vel strengt tatt ikke regne med å få omsorgen for barna med den adferden han viser.. Det at han sier du ikke skal få din del av hus eller bil: dersom dere er gifte og ikke har særeie er det klare regler på dette. Ta kontakt med advokat og sjekk dine rettigheter. Og dersom økonomien ikke tillater det finnes det gratisalternativer som kan gi deg det du trenger av informasjon og bistand juridisk (jussbuss m.m).

Det er du som må ta ansvar og gå ut av dette forholdet før barna blir ødelagte. Du kan ikke stå og se på at barna dine blir redd far - og blir opplært til at det er greit å slå hvis man har lyst.. VÅKN OPP! Ta kontakt med noen venner, familie el.l. og be om å få bo der med barna noen uker til det ordner seg med annen bopæl.

Men - snakk med barna og ta det opp på en måte som gjør at de ikke får følelsen av at det er pga de at du/dere flytter fra pappa.

SKaff deg hjelp til å komme ut av dette!!!

[Gjest Gjest]

Problemet er at jeg ikke har så mange til å støtte meg... Er kanskje derfor jeg har blitt?! Har ingen venninner siden jeg har flyttet vekk fra alle "mine", men har jo snakket med min mor som er min nærmeste. Ingen utenfra vil tro hvordan det er her hjemme, uten at de er "flue på veggen" tror jeg. For ingen vil høre på meg. Typisk psykopat muligens.... verdens snilleste utad, men ikke innenfor husets 4 vegger.

Er vondt med beskyldninger om at jeg ikke vil mine barns beste, for det vil jeg!! Det skal ingen fortelle meg. Og en mann som smisker med alt og alle, og får alles sympati- er vanskelig å takle, for ingen vil jo tro meg! Til og med familien min har han på sin side, for ingen har jo "sett han gjort noe". Er det rart jeg begynner å lure på meg selv. Kanskje er det jeg som er sprø?

Jeg skal få tatt bilder neste gang det blir merker, men må jo tilføye at det ikke er hver uke dette skjer. Mulig jeg la det frem litt feil, og at det hørtes ut som det skjedde hver dag, men det kan gå alt fra 3 dager til 3 måneder mellom hver gang.

Uansett, takk for tiden deres.

[Gjest Gjesta]

Vel, sa du ikke at dere har vært til to familierådgivere og at de sammen med deg fortalte han at det er straffbart det han gjør? Kan du ikke bruke de som vitne da?

Eller gjør som andre her sier - kontakt barnevernet i kommunen og spør etter råd for hvordan du skal gå fram!

Du begrunnet i innlegget over at du blir blant annet fordi du er redd for å ikke få din del av hus og bil, og da tenker jeg at du ikke gjør din plikt i fht å beskytte barna dine. Sorry, men barna dine sin psykiske og fysiske helse har litt større verdi enn hus og bil. Og du skjønner vel også at dette er ting han truer med, men at du helt sikkert vil få din andel hvis dere er gift. Du omtaler han som en psykopat, og du forteller at han truer deg fra å gå fra han (barna, bilen, huset). Han ødelegger både deg og barna dine. Du kan klare å gjøre noe med det, og du kan få hjelp fra hjelpeapparatet (krisesenter, barnevern).

[Gjest Gjesta]

Vi er et ektepar som har to gutter på 12 og 7 år, og vi sliter veldig med å finne en "felles" oppdragelse for dem. Min mann har et veldig oppfarende temperament, og går ikke av veien for å klype, slå eller ta hardt i sønnene våre. Ofte ender det opp med blåmerker rundt armer og håndledd der han har tatt hardt i dem, eller bloduttredelser der han har kløpet dem... Og dessverre er det som regel ikke mye som skal til for at han "tilter".. Jeg har aldri slått, og aksepterer det IKKE! Og jeg blir rasende på mannen min når han gjør dette. Problemet er at han passer på å straffe guttene når jeg ikke er tilstede, noe som gjør at jeg er engstelig for å dra fra dem, om det så er for å dra på jobb. Dette er grusomt for meg, og for guttene som er livredd faren skal bli sint på dem- igjen.

Jeg vet ikke min arme råd hva jeg skal gjøre. Hva ville dere gjort? Kan jo tilføye at vi har slitt i forholdet, og at det har vært ganske opp og ned i 3 år nå. Har vurdert å gå fra han, men hva hjelper det? Han kommer antagelig til å fortsette å slå og straffe dem for den minste ting enda mer om vi ikke bor sammen!?

Dette er et mareritt.   Håper noen kan gi meg gode råd!!

←

Tusen takk alle sammen. Jeg setter veldig stor pris på at såå mange har svart meg!! Og til gjest over, som tror at dette er et tulle-innlegg, så er svaret NEI. Dette er min hverdag og realitet, og dere skal alle vite at jeg virkelig gjør det jeg kan for å få han til å slutte. Vi har gått til familierådgivning i 2 omganger på disse årene, og både rådgiver og jeg har sagt 100vis- om ikke 1000vis- av ganger at det han gjør er ulovlig!!

Når jeg ikke har kunnet se etter barna selv, jeg har jo jobb, så har jeg prøvd å få besteforeldre til å se etter dem.

Ja, jeg vet nok at jeg er feig som ikke bryter ut, og at barna tar skade vet jeg også.. Men jeg har prøvd å skjerme dem så godt jeg kan, for faren deres kan jo selvfølgelig være snill også. Når han først har tid til å være hjemme vel og merke....

Tanken på å flytte ut har jeg i hodet hver dag, men noe holder meg igjen.. Bl.a fordi han truer med å ta barna fra meg(noe jeg jo innerst inne vet ikke får gått an- men allikevel...)at jeg ikke skal få min del av huset, og heller ikke bilen.. Han truer med at jeg ikke skal få ha igjen noenting. Og som ganske sedvanlig, i slike situasjoner, så lover han jo at han skal skjerpe seg. Og jada, jeg har nok gitt opp å tro på han. Men allikevel er jeg her. Kanskje er det jeg som er den dårligste forelderen...

←

Problemet er at jeg ikke har så mange til å støtte meg... Er kanskje derfor jeg har blitt?! Har ingen venninner siden jeg har flyttet vekk fra alle "mine", men har jo snakket med min mor som er min nærmeste. Ingen utenfra vil tro hvordan det er her hjemme, uten at de er "flue på veggen" tror jeg. For ingen vil høre på meg. Typisk psykopat muligens.... verdens snilleste utad, men ikke innenfor husets 4 vegger.

Er vondt med beskyldninger om at jeg ikke vil mine barns beste, for det vil jeg!! Det skal ingen fortelle meg. Og en mann som smisker med alt og alle, og får alles sympati- er vanskelig å takle, for ingen vil jo tro meg! Til og med familien min har han på sin side, for ingen har jo "sett han gjort noe". Er det rart jeg begynner å lure på meg selv. Kanskje er det jeg som er sprø?

Jeg skal få tatt bilder neste gang det blir merker, men må jo tilføye at det ikke er hver uke dette skjer. Mulig jeg la det frem litt feil, og at det hørtes ut som det skjedde hver dag, men det kan gå alt fra 3 dager til 3 måneder mellom hver gang.

Uansett, takk for tiden deres.

←

Les gjennom det du selv har skrevet en gang du. Det er ganske sterk kost, helt til du backer ut på slutten og bagatelliserer det hele. Tidligere skriver du at barna dine går i konstant redsel for at han skal bli sint...

[Gjest Gjest]

Takk Nigo-san, du har nok helt rett i det du sier. Og gi meg helga i hvertfall, så blir det nok som dere alle anbefaler...

Og da er jeg tøffere enn jeg føler meg nå..

[Gjest Gjesta]

Lykke til!

[Totalya]

Jeg personlig tror det skal litt mer til enn noen timer sinnemestring, familieveiledning eller samtaleterapi med en psykiatrisk sykepleier å snu et slikt mønster som ts beskriver.

←

Det tror jeg også, men et sted må det starte. Det beste er nok om hun kaster ham ut, men det trenger ikke bli enkelt...

[Gjest Gjest]

Vi er et ektepar som har to gutter på 12 og 7 år, og vi sliter veldig med å finne en "felles" oppdragelse for dem. Min mann har et veldig oppfarende temperament, og går ikke av veien for å klype, slå eller ta hardt i sønnene våre. Ofte ender det opp med blåmerker rundt armer og håndledd der han har tatt hardt i dem, eller bloduttredelser der han har kløpet dem... Og dessverre er det som regel ikke mye som skal til for at han "tilter".. Jeg har aldri slått, og aksepterer det IKKE! Og jeg blir rasende på mannen min når han gjør dette. Problemet er at han passer på å straffe guttene når jeg ikke er tilstede, noe som gjør at jeg er engstelig for å dra fra dem, om det så er for å dra på jobb. Dette er grusomt for meg, og for guttene som er livredd faren skal bli sint på dem- igjen.

Jeg vet ikke min arme råd hva jeg skal gjøre. Hva ville dere gjort? Kan jo tilføye at vi har slitt i forholdet, og at det har vært ganske opp og ned i 3 år nå. Har vurdert å gå fra han, men hva hjelper det? Han kommer antagelig til å fortsette å slå og straffe dem for den minste ting enda mer om vi ikke bor sammen!?

Dette er et mareritt.   Håper noen kan gi meg gode råd!!

←

Hvor lenge skal du utsette ungene for en ustabil far? om han er hissig, så blir det jo verre når dere i tillegg sliter i forholdet. Er du klar over hva du utsetter ungene for?

At han gjør det da du er borte tyder på at han er et tenkende menneske,men farlig. At ungene får merker tyder på hard beh.

Ta deg fri på jobben i morgen, ta samtale med han. be han oppsøke hjelp for sitt problem. Om du r intr i å fortsette ekteskapet, så må dere få hjelp til samlivet deres.

Det vil ta tid , veldig lang tid for ungene å opprette tillitten til sin far. Om de noen gang gjør det. En ting er sikkert, unger som blir slått/mishandlet av foreldrene glemmer det aldri. Om du selv aldri har slått/mishandlet dine barn, så har du unnlatesskyld. Du har ikke foretatt deg noe. Gjør noe før det er forsent.

Dette var vel sterke ord,men det kommer fra en mor. Og det er faktisk sannheten.

[Gjest Yzma]

  Det er morens ansvar å beskytte barna, hun gjør tydeligvis en dårlig jobb.

←

?? Dårlig jobb?? Hvor lett er det anmelde en man antagentligvis har vært glad i?

Vet ganske mye om det her, og jeg syns ikke hun gjør en dårlig jobb.

Du sier at det er morens ansvar å beskytte barna, men det er også farens oppgave og det er helt klart at det er HAN som gjør en dårlig jobb her og ikke henne.

[Gjest Blondie65]

http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

Du er ingen dårlig mor - men du har de typiske symptomene på en som har blitt hundset lenge: det finnes ingen muligheter, bare problemer, ingen venner, ingen hjelp. Hvordan skal man klare seg, hva skjer med huset, bilen ... osv.

Jeg tror du ville blitt overrasket over hjelpen du hadde rundt deg dersom du turde be om den. Det er likevel veldig vanskelig. Derav link til noen som er til for deg i innledningen av dette innlegget.

Jeg ønsker deg MASSE lykke til - du har virkelig gjort ditt for at ekteskapet skal komme på rett kjøl, nå er det på tide - i alle fall for barnas skyld - å forlate den synkende skuten.

[L@dy]

Masse lykke til!

[Gjest Gjest_Nilla_*]

Du kan faktisk gjøre noe i dette øyeblikket. pakk det nødvendigste og kom deg inn på et krisehjem. Om ikke for din egen del, så for ungenes del.

At han truer både med det ene og andre er vanlig,men du skal ikke frykte truslene. Bil og hus, er det som opptar deg?

rart ikke skole har reagert på at ungene har blåmerker. Det må jo a endret adferden deres at barnas far slår.

Du er ikke alene,men du må se skogen for bare trær. søk help nå.

ha tror du ungene vil bebreide deg om du ikke gjør noe. Hvor mange år skal han få fortsette?

Vil du at dine barnebarn skal bli mishandlet? du har stor sjangse til at de blir det. Du og far har jo lært de at slik løser vi problemer.

At du har samvittighet til å sitte å lufte dine problemer uten å foreta deg en konkret handling.

Du er ikke redd at det skal bli oppdaget da? det kan være forsent den dagen, også for deg. om barnevernet får snusen i dette, så vil det stå: barna mishandlet av fari lang tid, uten at mor grep inn.

Det hjelper lite å si at du var redd at du ikke fikk hus/bil og at du var alene.

se å få ræva i gear.

[Gjest tingeling ikke innlogget]

jeg er som regel ikke for at den ene forelderen flytter langt vekk etter et samlivsbrudd, siden det vanskeliggjør samvær. Men i dette tilfellet er kanskje det løsningen?

Du sier at du har familie og venner et annet sted i landet. Kanskje dette er tidspunktet å flytte tilbake?

det betyr at du må finne deg ny jobb, men i denne situasjonen er kanskje det en liten pris å betale for å ha mennesker rundt som kan støtte.

Barna dine fortjener trygghet, de skal ikke trenge å være redde for at pappa skal bli sint og skade dem. Ta tak i dette nå, slik at barna også ser at dette aksepterer du ikke. Det vil de takke deg for når de blir eldre.

Ta kontakt med familievernkontoret dere har vært på, og spør om hvordan du bør gå frem for å sikre deg og barna på best mulig vis. De kjenner bakgrunnen og vil kunne hjelpe. Snakk også med skolen om de har lagt merke til noe. Som flere sier her er det viktig å bygge en sak og ha dokumentasjon.

Lykke til

tingeling

[Gjest Valg]

Har du spurt mannen din om hva slags forhold han ønsker å ha til barna sine når de blir voksne? Har han tenkt noe over hva slags foreldre han ønsker at sine barn skal bli? Og hva slags kontakt ønsker han å ha med sine eventuelle barnebarn når den tid kommer?

Jeg vokste opp med foreldre som deg og din mann, min mor orket ikke flytte fra han av økonomiske årsåker. Han forvekslet frykt med respekt, alle barn skulle respektere sine foreldre - dvs. adlyde sine foreldre blindt, ikke trasse, aldri si nei. Lydige barn, og jeg ble jo veldig lydig, men ikke fordi jeg hadde respekt for min far men fordi jeg var redd for å få juling. Jeg var redd min far og idag som voksen har jeg lite kontakt med mine foreldre, kun av plikt og jeg får angst hver gang jeg skal besøke dem og når de besøker meg. Min mor mistet jeg troen på, hun var aldri der for meg, hun unnskyldte min far med at det var jo ikke så greit å være han bestandig heller, og så var det de snille periodene da.

Min far var også den som alltid hadde de "riktige" meningene, både politisk og ellers, vi andre var idioter hvis vi dristet oss til å ha andre meninger enn han.

Ønsker din mann at barna skal være redde for pappan sin? Jeg har tre barn selv, og de har aldri blitt slått og fine unger har det blitt av dem likevel. Jeg hadde blitt knust hvis jeg trodde ungene mine var redde for meg. Mine foreldre har aldri fått ha mine barn på besøk uten oss foreldre, fordi jeg ikke stoler på min fars såkalte temperament og jeg kan ikke stole på at min mor stiller opp for dem og forsvarer dem. Nå bor jeg laangt unna mine foreldre, noe som gjør det litt lettere å holde barnebarna unna.

Både jeg om min yngre bror har lite kontakt med våre foreldre, og vi har begge sørget for å flytte langt unna.

Er det dette du og mannen din ønsker for dere selv?

[Gjest Gjest]

Er vondt med beskyldninger om at jeg ikke vil mine barns beste, for det vil jeg!! Det skal ingen fortelle meg.

Jeg skal få tatt bilder neste gang det blir merker,

←

Du vil nok dine barns beste, men du har ikke evne til å gjennomføre det. Så det jeg forteller deg er at du er med på mishandlingen av dine egne barn fordi du ikke evner å ta de riktige avgjørelsene. Og du prøver ikke særlig hardt heller. Tar du dette opp med lege og familievernkontor og i tillegg søker hjelp hos barnevernet og legegr kortene på bordet, så gjør du det eneste riktige for barna dine.

Jeg har lyst til å ta deg i øra og riste deg når jeg leser den setningen jeg har uthevet - hvordan våger du å tillate at barna blir slått en gang til? Jeg synes du høres ut som en elendig omsorgsperson!

[Gjest squeeky]

Ta bilder...det er viktig å få dokumentert dette! Politianmeld det, flytt ut; Gjør alt for å beskytte barna dine. Hadde det vært mine barn, hadde jeg sett rødt for lenge siden

[~white lady~]

Jeg håper at ingen er så tafatte at de ikke beskytter barna sine mot en mishandler - og jeg velger derfor strutsetilnærmingen på dette : jeg tror dette må være et tulleinnlegg..

Hvis dette er en reell situasjon: Ring barnevernet/familievernkontoret og be om hjelp til å komme ut av situasjonen.

←

Dette måtte jeg bare kommentere; det er mer vanlig enn folk tror, med mishandling innenfor husets 4 vegger. Som regel blir det ikke oppdaget, fordi barn er utrolig flinke til å skjule sånt.

Men jeg sier ikke dermed at man skal la være å gjøre noe, for de fysiske sårene gror, men det vil ta lang tid før de psykiske sårene er grodd.

Barn som blir mishandlet mister den grunnleggende tilliten til mennesker generelt, noe som kan skape problemer senere i f.eks sitt eget ekteskap.

De vil, alt ettersom hvilken personlighet de har; være ulykkelige, utilpass, nervøse/engstelige, deprimerte, utvikle angst osv, eller være oppfarende, ha problemer med å besinne seg, kontrollerende, ha stort oppmerksomhetsbehov osv.. Noen vil også "hevne" seg på sine egne barn.

Og felles for alle; de vil ha et dårlig forhold til begge foreldrene når de blir eldre. Som noen lenger oppe skrev, mange flytter langt unna og har lite kontakt med sine foreldre.

Nå sier jeg ikke at det er sånn for alle, det kan jeg umulig vite noe om, men jeg vil våge å påstå at blir man mishandlet som barn, enten fysisk og/eller psykisk, så vil det sette dype arr som vil blekne, men aldri forsvinne.

Så til TS; gjør dine barn en tjeneste, og gjør noe!

fra ei med erfaring.

[Gjest Gjest]

Ta kontakt med krisesenteret. De har taushetsplikt, og du trenger ikke bo der for at de skal støtte deg. De er ikke bare til for å huse skambankede/ voldtatte kvinner, de er et støtteapparat for kvinner i pressede situasjoner. De kan snakke med deg, evaluere muligheter sammen med deg, følge deg til offentlige kontorer, rett og slett gå igjennom vanskelighetene sammen med deg. Gi deg litt mot når det røyner på.

Som noen andre sa, mannen kan true for å kue deg til å bli, men du har like mye rettigheter i lovverket som han. Om dere er lovlig gift uten særeie, og hus og bil står i begges navn/begge har betalt på det, så klarer han ikke å få alt alene etterpå. Huset må en kjøpe ut den andre, eller det selges og dere deler overskuddet av salget. Bilen må finnes en løsning for likedan.

Lykke til! Du er sterkere enn du tror, du er mor, du vil merke at du har alle de kreftene som trengs når det gjelder å beskytte barna dine.