Tvungen ORGANDONASJON NÅ

[Bobeline]

Litt of  topic..

men  hu synke dama anna elisabeth westerlund donerte/testamenterte  sin hjerne til UIO. Kunne da likevel pårørende etter hennes død ha oversett dette  ønsket  selv om det  hadde stridet mot damas ønske

Jeg synes at pårørende ikke har rett til å  nekte i de tilfeller hvor det foreligger et  ønske fra avdøde om å være donor.

Kan ikke helt skjønne heller hvorfor noen skulle ville å se bort ifra  hva avdøde selv hadde villet men det er nå en annen sak.

←

Det er vanskeligere å omstøte et testamente sammenlignet med et donorkort.

Som andre sier, et donorkort ytrer et ønske, og det er opp til nærmeste pårørende å da respektere ønsket eller ikke (uavhengig av om en er enig i valget til den avøde).

Et testamente som er tegnet opp med juridisk hjelp, og som er bevitnet er det ølangt vanskeligere å bestride. Dette vil da gjerne bli bestridt grunnet gyldighet og ikke innhold.

Endret 18. oktober 2006 av Bobeline

[Gjest Mrs. Potter]

Tvungen organdonasjon er kanskje drøyt, men jeg synes det burde være omvendt av det det er i dag. At man ikke skal måtte skrive under på at det er greit, men heller måtte reservere seg mot det hvis det er så forferdelig viktig å begraves med alle kroppsdeler inntakt.

←

Helt enig!

[mysan]

Tvungen organdonasjon er kanskje drøyt, men jeg synes det burde være omvendt av det det er i dag. At man ikke skal måtte skrive under på at det er greit, men heller måtte reservere seg mot det hvis det er så forferdelig viktig å begraves med alle kroppsdeler inntakt.

←

Høres ut som et glimrende opplegg. Denne henger jeg meg på.

Jeg er ikke for tvungen organdonasjon - hva slags tilstander skulle vi da fått???

Men jeg er for å donere bor mine organer, og i familien er det enighet om at dersom en av oss dør gir vi bort organene.

←

Tilstander?

Det ville ikke dermed være sagt at de ville hogget opp folk i hytt og pine - organer fra nylig avdød tar de KUN dersom det er behov for det der og da... det er ikke snakk om å løpe rundt å "høste"

Jeg greier ikke å bestemme meg i denne saken.

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke aner hva jeg ville svart dersom jeg ble spurt om å donere bort mine døde barns kroppsdeler.

←

Jeg liker ikke tanken på at noen skal fjerne organer fra ungene mine, dersom de skulle dø i en eller annen ulykke, men jeg ville heller ikke hatt hjerte til å nekte en annen livet, så jeg ville nok sagt ja.

Herremin, hold dere til diskusjonen'a. Skal dere slenge dritt til hverandre så ta det på pm, det har ikke noe med denne diskusjonen å gjøre.

Jeg må se å skaffe meg et donorkort, man vet jo aldri når man sklir under trikken, for ikke å snakke om når trafikktrollet kommer. Trafikkulykker dreper jo flere folk enn alle verdenskrigene har gjort til sammen...

Jeg liker heller ikke tanken på at noen skal skjære i meg og plukke ut organene mine etter at jeg er død, men jeg har da heldigvis evnen til å tenke med fornuften og la følelsene være.

[Donpedro]

Vi kunne jo havnet i en situajson der et barn ligger hardt skadet, og legens lilel barn har behov for akkurat det barnet sin nyre, hjerte el, da kan en lure på om det går rett for seg. Så jeg klarer ikke helt å se det fra din side, og vil gjerne bestemme dette selv.

←

Det er da ikke samme lege som er kirurg som vurderer organmatch! Systemet er mer kontrollert enn som så, i aller høyeste grad. En rekke eksperter landet over er involvert, i tillegg til medisinsk match.

[Gjest Gjest]

Jeg er for at organdonasjon skal være Ja om ikke personen har reservert seg. Altså motsatt av idag. Men jeg ville hatt en klausul for å verne pasienter fra overivrige leger, det må være ingen tvil om at pasienten er helt død først...

Forøvrig la jeg merke til at min mann hadde på sitt førerkort et merke hvor det sto "organ donor". Så jeg spurte om det, og han sa det var noe man krysset av for når man søkte om førerkort. Så spurte jeg hva han ville gjøre om jeg ble liggende på sykehuset og det gikk feil vei, og da sa han ganske enkelt at "da ville dine organer bli donert "

Og jeg synes det er ok. Jeg har jo ikke bruk for dem, det er vel for de pårørende dette er tøfft, at noen skal skjære opp og ta løs biter av en kropp man elsker.

[minienthe]

er for å vri om situasjonen som den er i dag, de som ikke ønsker donasjon kan registrere seg og unngå dette og er man ikke registrert så kan organene doneres bort.

vil tro dette fjerner problemstillingen i forhold til de som er i mot donasjon med tanke på religion, personlig overbevisning etc.

[Gjest Gjest]

Det finnes jo en hel rekke kriterier som må være oppfylt før man i det hele tatt kan være aktuell som donor. Det handler ikke bare om hva man har lyst til. Jeg husker ikke alt i farta, men jeg vet at donoren må dø på sykehuset, det nytter ikke med organer som har vært døde i et par timer, liksom. I tillegg må dette sykehuset være et transplantasjonssykehus, og slike har vi ikke mange av i Norge. Rikshospitalet og kanskje St. Olavs?? Dør du på ditt lokale sykehus, så kan du ikke være donor. I tillegg så må dødsårsaken være hjerneskade/hjernedød. Naturligvis kan man ikke transplantere hjertet til noen som dør av infarkt... I tillegg til at donoren ellers må være frisk.

Dette var bare noen av kriteriene, kanskje noen andre har en mer utfyllende liste?

[Gjest Mrs. Potter]

Det finnes jo en hel rekke kriterier som må være oppfylt før man i det hele tatt kan være aktuell som donor. Det handler ikke bare om hva man har lyst til. Jeg husker ikke alt i farta, men jeg vet at donoren må dø på sykehuset, det nytter ikke med organer som har vært døde i et par timer, liksom. I tillegg må dette sykehuset være et transplantasjonssykehus, og slike har vi ikke mange av i Norge. Rikshospitalet og kanskje St. Olavs?? Dør du på ditt lokale sykehus, så kan du ikke være donor. I tillegg så må dødsårsaken være hjerneskade/hjernedød. Naturligvis kan man ikke transplantere hjertet til noen som dør av infarkt... I tillegg til at donoren ellers må være frisk.

Dette var bare noen av kriteriene, kanskje noen andre har en mer utfyllende liste?

←

Det finnes flere donorsykehus i Norge. Rundt 30.

Det kommer spesialister fra Rikshospitalet og henter organene på det sykehuset der den avdøde ligger,og så tar de organene med seg tilbake til Rikshospitalet hvor transplantasjoner blir gjort.

Og som sagt er det kun når man dør av hodeskader(blodpropp,hjerneblødning) at man kan være donor.

[Gjest Fresh]

Stiftelsen organdonasjon: Ofte stilte spørsmål

[Gjest Gjest]

Det finnes jo en hel rekke kriterier som må være oppfylt før man i det hele tatt kan være aktuell som donor. Det handler ikke bare om hva man har lyst til. Jeg husker ikke alt i farta, men jeg vet at donoren må dø på sykehuset, det nytter ikke med organer som har vært døde i et par timer, liksom. I tillegg må dette sykehuset være et transplantasjonssykehus, og slike har vi ikke mange av i Norge. Rikshospitalet og kanskje St. Olavs?? Dør du på ditt lokale sykehus, så kan du ikke være donor.

←

Stemmer at organene må høstes med en eneste gang personen er død, ellers blir de dårlige og kan ikke settes inn i andre mennesker.

Hvis man er registrert som donor, så strekker sykehuset seg langt for å få høstet organene dine (om du dør av noe som ikke skader ønskede organer).

Jeg vet en organregistrert middelaldrende dame som fikk hjerneslag, hun ble tatt til lokalsykehuset og puttet i respirator for behandling, som vanlig er. Det viste seg at hun var hjernedød og ingen behandling ville hjelpe henne. Istedet for å slå av respiratoren, ble hun fløyet med helikopter til det regionsykehuset som transplanterer, og de fikk der høstet organene før de til slutt slo av respirator (er ikke helt sikker på prosess her, er ikke lege).

Dette kan også gjøres med folk fra trafikkulykker osv, holde dem kunstig i live i respirator inntil høsting kan skje, og mottaker og mottakerteam får tid til å områ seg.

En annen ting ang. barn: organene må passe til mottaker størrelsesmessig. Det er derfor verre å stå i donorkø som barn enn som voksen, fordi det er færre barn som dør (og på slik måte at organer kan høstes). Derfor er det om mulig enda viktigere å donere bort organer fra døde barn enn voksne..

[Lula]

Jeg er også av de som mener at det må regelendringer til på dette feltet. Det har kommet noen gode forlag i denne tråden til mulige endringer.

Sånn som det er nå er det alt for få som er donorer. De aller fleste tar ikke stilling til det før de står midt i en meget vanskelig og følelsesmessig tung situasjon.

Det er ikke i den situasjonen man er best i stand til å ta en gjennomtenkt beslutning om noe som faktisk kan være vanskelig for mange.

Både min mann og jeg er ogandonorer. Jeg ser på det som en selvfølge at mine organger skal brukes til å redde liv dersom mitt eget er over.

Jeg ville også donert bort organene til min sønn. Når jeg ser på den deilige, lille levende kroppen hans gjør det vondt å tenke på at han kan dø, og faktisk også at de da kan fjerne organer fra kroppen hans. Men jeg er overbevist om at det er det riktige å gjøre, og hvis hans organer kan redde livet til et annet barn vil jeg vite med meg selv at jeg har bidratt til noe veldig viktig for andre! Hvilke gave er større en livet? Om jeg i en tragisk situasjon kan gi livet i gave til et annet menneske har min egen ulykke og sorg fått en helt annen betydning.

Om min sønn blir alvorlig syk håper jeg jo at det finnes andre foreldre der ute som tenker på samme måte, slik at han kan få en sjanse til å vokse opp.

[Ambi]

Denne saken er ikke bare svart/hvitt...

Noe av det tristeste innslag jeg har sett i denne debatten er lørdagens forsideoppslag om cecilie Lysholm i VG (http://www.cecilielysholm.info/index.html) med link til hennes hjemmeside.

Det er kanskje et paradoks at mange med meg - som har jobbet med dette ikke stiller seg entydig positiv til donasjon.

Det er ingen menneskerett å få nye organer, og det er et sørgelig faktum at hvis vi skulle tilfredstille etterspørselen trenger vi mange fler plutselige og uforutsigbare dødsfall blandt ellers frisk unge mennesker - ønsker vi det??

Transplantasjon er heller ikke for alle, jfr, riktig match, prognose og toleranse for de immunsupprimerende medikamentene man må stå på resten av livet. Kreftfaren er forøvrig dramatisk forhøyet for disse.

Organtransplantasjon reder forøvrig grunnen for et kynisk og dødelig svartebørsmarked i den 3. verden.

Skulle noe skje mine barn - og jeg umiddelbart etter å ha mottatt et dødsbudskap - bli spurt om å donere deres organer - ja, da tror jeg at jeg hadde slått ned vekommende... Og ja - mitt standpunkt er veloverveid.

Og nei - jeg vet ikke hvordan det ville stilt seg om det var noen av våre som trengte et organ...

Det jeg imidlertid finner mest støtende i denne debatten er at det ikke ses på som politisk, moralsk eller etisk korrekt og akseptabelt å bevist velge å si NEI.

Ambi

[Donpedro]

det er et sørgelig faktum at hvis vi skulle tilfredstille etterspørselen trenger vi mange fler plutselige og uforutsigbare dødsfall blandt ellers frisk unge mennesker - ønsker vi det??

←

Selvsagt ønsker man ikke det, og det er vel heller ikke det Stiftelsen for organdonasjon jobber for. De jobber for at flere av de allerede aktuelle skal si ja, for folk dør rundt oss i ny og ne uansett.

Selv synes jeg det er trist, men i og for seg greit at folk sier nei. Og jeg håper de tilsvarende takker nei om de selv trenger organ en vakker dag. Men jeg forutsetter at de har tenket seg om og har en begrunnelse (for seg selv). For det er jo nettopp DET mange mangler, fordi de ikke har snakket om det i forkant og da sier de nei "for sikkerhets skyld" av hensyn til den døde.

[Lula]

Det er ingen menneskerett å få nye organer, og det er et sørgelig faktum at hvis vi skulle tilfredstille etterspørselen trenger vi mange fler plutselige og uforutsigbare dødsfall blandt ellers frisk unge mennesker - ønsker vi det??

Dette er litt rart fremstilt synes jeg.

Jeg håper jo på mange måter at vi IKKE klarer å tilfredstille behovet for organer, i den forstand at da må jo noen dø i ulykke feks. Det er jo ingen som ØNSKER at andre skal dø, uansett grunn.

Men folk dør i ulykker. Det er ikke til å komme forbi. Hvis fler av dem valgte organdonasjon, ville også fler syke mennesker overleve

[Gjest Gjest]

Litt of  topic..

men  hu synke dama anna elisabeth westerlund donerte/testamenterte  sin hjerne til UIO. Kunne da likevel pårørende etter hennes død ha oversett dette  ønsket  selv om det  hadde stridet mot damas ønske

Jeg synes at pårørende ikke har rett til å  nekte i de tilfeller hvor det foreligger et  ønske fra avdøde om å være donor.

Kan ikke helt skjønne heller hvorfor noen skulle ville å se bort ifra  hva avdøde selv hadde villet men det er nå en annen sak.

←

Hjerner og andre organer som blir brukt i forskningen eksporteres til andre land og omvendt. Dette for at man ikke skal risikere at noen må stå og dissikere "sine egne"

[Gjest Gjest]

Synes et viktig poeng kom opp her: folk som sier Nei til å donere organer burde også si Nei til å motta organer. Være med i gjengen eller ikke.

Forøvrig uhyre viktig å avklare dette på forhånd, så legene kanskje i stadig mindre grad må presse seg på pårørende i en tung situasjon med dette. Folk burde ta dette valget når de ellers registrerer seg for noe, f.eks på førerkortet.

[Leo]

Tvungen organdonasjon er kanskje drøyt, men jeg synes det burde være omvendt av det det er i dag. At man ikke skal måtte skrive under på at det er greit, men heller måtte reservere seg mot det hvis det er så forferdelig viktig å begraves med alle kroppsdeler inntakt.

←

Flott forslag, Nigo!

Det finnes også mennesker som ikke har tiltro til doneringsprogrammet, jamfør saker som har vært tatt opp der donorer har blitt behandlet på en særs respektsløs måte. Der døde mennesker har blitt fylt med avispapir etter å ha blitt høstet for organer. Form mange pårørende er respekt for den avdøde svært viktig.

←

Du skriver et svært godt innlegg Bobeline, men for meg (Og sikkert mange andre) spiller det ingen rolle hva vi blir fyllt opp med etter at vi er døde og likevel skal kremeres eller begraves.

Jeg er imidlertid helt på det rene med, og har full forståelse for, at dette for noen, men tross alt relativt få, er viktig. At disse får anledning til å reservere seg finner jeg helt på sin plass.

Den løsningen som Nigo skisserer ville dessuten ha ført til at mange slapp å ta stiling til enda et vanskelig spørsmål i forbindelse med tapet av nærstående. Slik det er nå, tror jeg en del avslår nærmest for sikkerhets skyld selv om avdøde ikke en gang hadde tenkt tanken og følgelig ikke interesserte seg noe særlig for om hun/han ble begravet/kremert uten f.eks. nyrer.

Jeg er m.a.o. tilhenger av at mindretallet også helt klart skal ha sine rettigheter, men jeg finner det ikke urimelig at det er disse som må avgi erklæring i forkant.

[Gjest gjest1]

Dette er noe jeg har tenkt mye på. Har lest på siden deres, men syns de har lite info. Dessverre forstår jeg selv at jeg ikke er noe egnet "høstingsobjekt" siden jeg bruker medisiner, like lite som jeg kan bli blodgiver. Hadde jeg kunnet ville jeg uten tvil gitt bort organer om noe skulle skje meg og bært på donorkort.

Jeg er forøvrig for den modellen som skisseres opp i dag.

Så at Cecilie Lysholm var nevnt i denne tråden. Det var reportasje om henne i VG for noen dager siden. Jeg vet at hun er kommet på sykehus igjen. Dette nevner jeg da jeg vet at hun selv ønsker oppmerksomhet rundt dette det organdonasjon, og den forferdelige situasjonen hun har kommet opp i.

Det er så forferdelig å se at et ungt menneske får en dødsdom slik, men håper og tror det går bra med henne denne gangen også.

På opprop.no kan dere skrive under for saken hennes. Det tar bare ett minutt. Hjelp henne. Her har vi et konkret tilfelle vi kan støtte opp om. Det er nært.

[Bobeline]

(...)

Du skriver et svært godt innlegg Bobeline, men for meg (Og sikkert mange andre) spiller det ingen rolle hva vi blir fyllt opp med etter at vi er døde og likevel skal kremeres eller begraves.

Jeg er imidlertid helt på det rene med, og har full forståelse for, at dette for noen, men tross alt relativt få, er viktig. At disse får anledning til å reservere seg finner jeg helt på sin plass.

Den løsningen som Nigo skisserer ville dessuten ha ført til at mange slapp å ta stiling til enda et vanskelig spørsmål i forbindelse med tapet av nærstående. Slik det er nå, tror jeg en del avslår nærmest for sikkerhets skyld selv om avdøde ikke en gang hadde tenkt tanken og følgelig ikke interesserte seg noe særlig for om hun/han ble begravet/kremert uten f.eks. nyrer. 

Jeg er m.a.o. tilhenger av at mindretallet også helt klart skal ha sine rettigheter, men jeg finner det ikke urimelig at det er disse som må avgi erklæring i forkant.

←

Personlig spiller det ingen rolle for meg heller om jeg blir begravd med avispapir eller ikke. Jeg er organdonor, både med organdonorkort og i livsviljetestamentet. Det vil si at mine pårørende vil ikke trenge å ta stilling til dette. Det er alltid en utvei for mennesker som virkelig vil donere organer, til å gå utenom den pårørendes rett til bestemmelse.

Men for pårørende som får sine kjære revet bort i en ulykke kan det være ekstra tungt å ta stilling til dette, og for mange er det viktig å vite at organhøsting skjer med stor respekt for den døde. For de etterlatte kan sjokket over en plutselig død hos et friskt menneske rokke slik ved grunden, at alle såkalte fornuftige tanker må vike. Sorg prosessen kan være lang og krevende, og det er individuelt hvor lang tid en bruker til å komme seg gjennom de forskjellige stadiene.

I mitt arbeid har jeg møtt mennesker som mister sine kjære av langvarig sykdom, og pårørende som mister sine kjære brått ved akutt dødsfall. Det interessante er at nesten ingen i disse to gruppen kan veie opp med (som dere selv kaller det i flere innlegg) fornuftige tanker, følelser og avgjøresler i forbindelse med en nær persons dødsfall. Mange kan påstå at de vil klare å holde hodet kaldt i en slik situasjon, men virkeligheten som møter de som arbeider i yrker tett knyttet til dødsfall ser helt annerledes ut. Selv de mest fornuftige mennesker blir irrasjonelle etter tap som brått forandrer livet.

Det er noe jeg synes er interessant, at ingen benytter seg av en mulighet til en omvendt registrering enn det som er foreslått her. At de som ønsker å donere bort organer kan registrere seg i register som er tilgjengelig for sykehus landet over. Da slipper man å risikere at mennesker som ikke ønsker organdonasjon, feilakrig blir høstet for organer fordi de ikke har hatt kjennskap til registrering mot organdonasjon. Dette fordi vi lever i et samfunn der det tas stort hensyn til hvert menneskes vilje, og ikke til viljen av en samfunnsgruppe.

Ellers finner jeg det interessant at du nevner nyrer som eksempel for donasjon. Norge er i verdenstoppen av nyretransplantasjoner, og dette er et organ som kan doneres bort fra et levende menneske (og ikke nødvendigvis høstes fra en død). De fleste er født med to nyrer (men det er også mennesker som er født med tre nyrer eller bare en nyre) og vi klarer oss fint med en nyre som fungerer optimalt. Organer som de fleste bare har ett av er det vanskeligere å få tak i, siden vi da er avhengige av at et friskt menneske skal dø, og organet skal samsvare med organet som må erstattes.

[Bobeline]

(...)

Selv synes jeg det er trist, men i og for seg greit at folk sier nei. Og jeg håper de tilsvarende takker nei om de selv trenger organ en vakker dag.

(...)

←

Synes et viktig poeng kom opp her: folk som sier Nei til å donere organer burde også si Nei til å motta organer. Være med i gjengen eller ikke.

(...)

←

Lever vi fremdeles etter "øye for øye, tann for tann" i god gammeldags jungellov?

Jeg trodde samfunnet vårt var mer inkluderende enn som så. La oss at deres partner plutselig dør, og i sorgreaksjonen sier dere nei til organdonasjon når spørsmålet stilles. Senere trenger barnet deres en organtransplantasjon. Skal barnet da få et negativt svar når det kommer et organ som gjør transplantasjon mulig, grunnet at dere sa nei i sorg tidligere?

Mennesker som sier nei til organdonasjon av religiøse grunner, er gjerne de som sier nei til transplantasjoner også. For mange religiøse grupper er det i mot deres tro å både gi og ta imot organer. Blodoverføring og organdonasjon og -transplantasjon er temaer som kan volde medisinsk personell etiske dilemmaer. De skal overholde respekten til pasientens medbestemmelsesrett, samtidig som de skal redde mennesket. Hvordan skal de forholde seg til løftet om å redde liv når dette er mulig, når pasienten sier nei?