Miniens memoirer

[Minien]

Ja, da var endelig jeg i gang med dagbok også...

For de som ikke aaaner hvem jeg er, så er jeg ei 26 år gammal jente fra det indre østland.

Er glad i fiske, friluftsliv, lese bøker (uff, nå hørtes jeg fryktelig kjedelig ut!!) og musikk. Og quiz!

Litt nytt for meg dette...hva skriver man egentlig her?

[Minien]

Får vel begynne så smått da...

Sitter og legger planer om en småromantisk middag med kjæresten i morra. Har litt dårlig samvittighet ovenfor ham, men aner ikke hvorfor jeg har det. Er vel derfor jeg skal overraske ham med middag.

Her er menyen:

Forrett: Piroger av butterdeig med rekefyll med en eller annen hvitvin

Hovedrett: Biff stekt i panne med purre og soppsaus med rødvin til

Etter dette er vi nok så mette at dessert tror jeg utgår.

I tillegg hadde jeg tenkt å kjøpe han en liten gave - denne boka.

Håper han blir glad...

Endret 12. oktober 2006 av Minien

[Minien]

En ting som undrer meg...hvorfor er vi så avhengige av andre mennesker?

Sitter nå og håper at min kjære skal sende meg en melding. Så hører jeg at det tikker inn en melding, og kjenner det kribler i kroppen. Men så er det bare fra venninna mi, og jeg tar meg selv i å bli sur fordi det er fra henne.

[Minien]

Og hva er det med venninner som ikke skjønner at jeg vil være litt i fred når jeg ikke har svart på de siste meldingene hennes!

[Gjest Gjesta]

Jeg var førstemann. Gratulerer med ny dagbok.

Og for en middag du har planlagt. NAM!!! (Tror jeg har laget kjærestebiff en gang selv, var veldig vellykket )

[Gjest vimse]

Hei Hei!

[Gjest vimse]

Og hva er det med venninner som ikke skjønner at jeg vil være litt i fred når jeg ikke har svart på de siste meldingene hennes! 

←

Teskjemetoden?

[Minien]

Kanskje jeg skal si det til henne? Men er litt slemt det også..

Begynner bare å bli ufattelig lei "Hva skal du i dag?", "Skal vi finne på noe?", "Hva gjør du?" hele jævla tida. I tillegg til unyttig informasjon som at det f.eks går dyr i veien der hun kjørte...

Eller er det kanskje bare jeg som er utakknemlig? :klø:

[Gjest vimse]

Vet du, jeg kjenner jo ikke relasjonen dere imellom, men jeg er opptatt av ærlighet jeg da, og prøver å si ifra hvis det er noe som plager meg/ikke plager meg.

Utakknemlig-tror du at du er det?

[Minien]

Ja altså...her har vi en jente som gjør alt som står i hennes makt for å være venn med meg. Også blir jeg bare sur fordi hun maser for mye - er ikke jeg litt utakknemlig da?

Jeg er ikke så flink til å prate rett ut om sånne ting...jeg er mer en "hinter". Og siden hun faktisk er jente hun og syns jeg jo hun burde ta noen hint. Som f.eks at jeg ikke svarer eller når jeg svarer så svarer jeg bare på akkurat det hun spør om. Ingen smilefjes - ingenting!

Er du lei av å høre på meg siden du putter blomster i ørene?

[Gjest Gjesta]

Begynner bare å bli ufattelig lei "Hva skal du i dag?", "Skal vi finne på noe?", "Hva gjør du?" hele jævla tida. I tillegg til unyttig informasjon som at det f.eks går dyr i veien der hun kjørte...

←

Høres jo ikke spesielt interessant ut... Må innrømme at jeg blir litt oppgitt enkelte av mine venniner også... Blir du ikke ferdig med disse meldigene, kan du ikke ringe hvis du har så mye å si...

Ja altså...her har vi en jente som gjør alt som står i hennes makt for å være venn med meg. Også blir jeg bare sur fordi hun maser for mye - er ikke jeg litt utakknemlig da?

Jeg er ikke så flink til å prate rett ut om sånne ting...jeg er mer en "hinter". Og siden hun faktisk er jente hun og syns jeg jo hun burde ta noen hint. Som f.eks at jeg ikke svarer eller når jeg svarer så svarer jeg bare på akkurat det hun spør om. Ingen smilefjes - ingenting!

←

er ikke alle som tar hint... Utrolig, men sant.

Uansett ha en fin dag

Tenkt noe mer på å bli samboer?

[Minien]

Tenker på det hele tiden, men jeg er så ufattelig feig av meg.

Tenker liksom at hvis jeg spør om noe han ikke liker, så kommer han til å gå fra meg. Ja, jeg har veldig dårlig selvtillit...

Antakeligvis så kommer jeg bare til å vente til han spør (noe som sikkert aldri skjer...).

For du skjønner...i begynnelsen av forholdet vårt, så var han bare middels interessert i meg. Da gikk jeg rundt og var usikker hele tiden. Men nå VET jeg jo at han er fryktelig glad i meg. Allikevel henger litt av den usikkerheten jeg følte da igjen - og den kommer hvertfall igjen når jeg tenker på ting som å bli samboer.

Burde vel egentlig bare jobbe litt med selvtilliten min. Men jeg klarer liksom ikke helt å fatte hvorfor han er sammen med MEG når det fins så mange pene damer der ute. Han er en ganske ettertraktet mann, og før folk visste at han var i et seriøst forhold hang damene etter ham på byen hele tiden.

[Gjest vimse]

Ja altså...her har vi en jente som gjør alt som står i hennes makt for å være venn med meg. Også blir jeg bare sur fordi hun maser for mye - er ikke jeg litt utakknemlig da?

Jeg er ikke så flink til å prate rett ut om sånne ting...jeg er mer en "hinter". Og siden hun faktisk er jente hun og syns jeg jo hun burde ta noen hint. Som f.eks at jeg ikke svarer eller når jeg svarer så svarer jeg bare på akkurat det hun spør om. Ingen smilefjes - ingenting!

←

Selv om hun er jente, så kan det være hun trenger det i klare ord allikevel

Jeg er fremdeles ikke helt sikkert på om du er utakknemlig jeg Magefølelsen sier nei den gitt. Men jeg forutsetter at et vennskap skal være basert på likeverdighet, at man gir og tar begge to, at hun bør forstå at du innimellom trenger tid for deg selv og at du innimellom tar deg tid til å være sammen med henne. Ble det tungvint forklart? Men det forutsetter jo også at det er et vennskap man ønsker å satse på da.

Er du lei av å høre på meg siden du putter blomster i ørene?

←

Nei! Det er en avatar jeg hadde tidligere som jeg plutselig fant igjen, og da måtte jeg bare ha den.

Tenker på det hele tiden, men jeg er så ufattelig feig av meg.

Tenker liksom at hvis jeg spør om noe han ikke liker, så kommer han til å gå fra meg. Ja, jeg har veldig dårlig selvtillit...

Antakeligvis så kommer jeg bare til å vente til han spør (noe som sikkert aldri skjer...).

For du skjønner...i begynnelsen av forholdet vårt, så var han bare middels interessert i meg. Da gikk jeg rundt og var usikker hele tiden. Men nå VET jeg jo at han er fryktelig glad i meg. Allikevel henger litt av den usikkerheten jeg følte da igjen - og den kommer hvertfall igjen når jeg tenker på ting som å bli samboer.

Burde vel egentlig bare jobbe litt med selvtilliten min. Men jeg klarer liksom ikke helt å fatte hvorfor han er sammen med MEG når det fins så mange pene damer der ute. Han er en ganske ettertraktet mann, og før folk visste at han var i et seriøst forhold hang damene etter ham på byen hele tiden.

←

Hmm, kinkig sak det der med samboerskap gitt. Hvorfor skal han ikke være sammen med deg da? At han hos deg har funnet det han savner hos alle disse ¨pene damene¨ der ute

Egentlig har jeg bare lyst til å si: go for it! men det er ikke alltid like enkelt det heller. Å sitte med følelsen av at du ikke kan spør om noe du tror han vil mislike må være vanskelig! Men samtidig skal man jo ikke undergrave seg selv og sine følelser for et annet menneske heller. Man MÅ ta vare på seg selv og sitt, uansett, man skal ha det bra selv også

Oj Oj Oj, jeg kommer virkelig med gode svar nå kjenner jeg

[Minien]

Hmm, kinkig sak det der med samboerskap gitt.  Hvorfor skal han ikke være sammen med deg da?  At han hos deg har funnet det han savner hos alle disse ¨pene damene¨ der ute

←

Har liksom alltid fått høre at jeg ikke er noe særlig å se på (særlig da jeg gikk etter jevnaldrende gutter). Drev en del med internett-dating en stund, og gutta forsvant med en gang de fikk bilde av meg.

Det virker jo som om jo eldre gutta blir, jo mer ser de av personen som ligger "bak" den ytre maska. Jeg VET at på personlighet så slår jeg maaaange av damene der ute, men allikevel så blir man liksom alltid minnet om (gjennom media bl.a) at gutter vil ha pene damer. At jeg vet hvem han var interessert i før han traff meg gjør det ikke noe særlig bedre. Hun var vannvittig mye penere enn meg!

Og i tillegg... han forrige jeg var samboer med var ikke mye å se på (han var rett og slett det man kaller "ikke pen"). Til og med han flørtet med andre damer på nett, sendte bilder av seg selv som ronket, og hadde nettsex med dem. Har man ikke dårlig selvtillit fra før, får man det hvertfall da. Må jo legges til at jeg var tøff nok til å si farvel til den karen.

Er redd for at den dårlige selvtilliten min skal gjøre at jeg går glipp av mange gode ting i livet. Jeg TØR rett og slett bare ikke å ta opp ting jeg vet kan bli ubehagelig for meg (men som samtidig kan føre til evig lykke ).

Kan man rett og slett bli FOR interessert i et menneske? Da jeg var sammen med han andre, så betvilte jeg mange ganger forholdet, og da var jeg ikke redd for å ta opp ting i det hele tatt... Men nå...

[Gjest vimse]

Har liksom alltid fått høre at jeg ikke er noe særlig å se på (særlig da jeg gikk etter jevnaldrende gutter). Drev en del med internett-dating en stund, og gutta forsvant med en gang de fikk bilde av meg.

Det virker jo som om jo eldre gutta blir, jo mer ser de av personen som ligger "bak" den ytre maska. Jeg VET at på personlighet så slår jeg maaaange av damene der ute, men allikevel så blir man liksom alltid minnet om (gjennom media bl.a) at gutter vil ha pene damer. At jeg vet hvem han var interessert i før han traff meg gjør det ikke noe særlig bedre. Hun var vannvittig mye penere enn meg!

Og i tillegg... han forrige jeg var samboer med var ikke mye å se på (han var rett og slett det man kaller "ikke pen"). Til og med han flørtet med andre damer på nett, sendte bilder av seg selv som ronket, og hadde nettsex med dem. Har man ikke dårlig selvtillit fra før, får man det hvertfall da. Må jo legges til at jeg var tøff nok til å si farvel til den karen.

Er redd for at den dårlige selvtilliten min skal gjøre at jeg går glipp av mange gode ting i livet. Jeg TØR rett og slett bare ikke å ta opp ting jeg vet kan bli ubehagelig for meg (men som samtidig kan føre til evig lykke ).

Kan man rett og slett bli FOR interessert i et menneske? Da jeg var sammen med han andre, så betvilte jeg mange ganger forholdet, og da var jeg ikke redd for å ta opp ting i det hele tatt... Men nå... 

←

Herreli for en type samboer du hadde Veldig bra at du kom deg bort derifra ja!

Dårlig selvtillit er vanskelig, har du vurdert å snakke med noen profesjonelle om det? Jeg gjør det selv(i ledd med behandling av annen sykdom), og det er vanvittig fint å få ut disse tingene, og høre hvor irrasjonelt man innimellom tenker. Man får mange ¨hva om, hvis om, tenk om¨, som egentlig ikke er nødvendig, men man klarer bare ikke legge de vekk.

Det du sier om at du er redd for at den dårlige selvtilliten skal gjøre at du går glipp av mange gode ting i livet er akkurat som om jeg skulle sagt det selv. Å gjøre noe med det er kjempevanskelig, men at det gagner en selv og omgivelsene på lang sikt, ja det tror jeg.

[Gjest Gjesta]

Tenker på det hele tiden, men jeg er så ufattelig feig av meg.

Tenker liksom at hvis jeg spør om noe han ikke liker, så kommer han til å gå fra meg. Ja, jeg har veldig dårlig selvtillit...

←

Kjenner meg igjen i den... Har hatt en del dårlige erfaringer selv. Tok meg veldig lang tid å skjønne at noen kunne være glad i meg...

Antakeligvis så kommer jeg bare til å vente til han spør (noe som sikkert aldri skjer...).

For du skjønner...i begynnelsen av forholdet vårt, så var han bare middels interessert i meg. Da gikk jeg rundt og var usikker hele tiden. Men nå VET jeg jo at han er fryktelig glad i meg. Allikevel henger litt av den usikkerheten jeg følte da igjen - og den kommer hvertfall igjen når jeg tenker på ting som å bli samboer.

Burde vel egentlig bare jobbe litt med selvtilliten min. Men jeg klarer liksom ikke helt å fatte hvorfor han er sammen med MEG når det fins så mange pene damer der ute. Han er en ganske ettertraktet mann, og før folk visste at han var i et seriøst forhold hang damene etter ham på byen hele tiden.

←

Det tenkte jeg også mye på før. Min kjære er heller undervektig, mens jeg sliter med det stikk motsatte. Kunne derfor ikke skjønne hvofor han ikke ville ha ei lita, søt jente.

Har liksom alltid fått høre at jeg ikke er noe særlig å se på (særlig da jeg gikk etter jevnaldrende gutter). Drev en del med internett-dating en stund, og gutta forsvant med en gang de fikk bilde av meg.

Det virker jo som om jo eldre gutta blir, jo mer ser de av personen som ligger "bak" den ytre maska. Jeg VET at på personlighet så slår jeg maaaange av damene der ute, men allikevel så blir man liksom alltid minnet om (gjennom media bl.a) at gutter vil ha pene damer. At jeg vet hvem han var interessert i før han traff meg gjør det ikke noe særlig bedre. Hun var vannvittig mye penere enn meg!

Og i tillegg... han forrige jeg var samboer med var ikke mye å se på (han var rett og slett det man kaller "ikke pen"). Til og med han flørtet med andre damer på nett, sendte bilder av seg selv som ronket, og hadde nettsex med dem. Har man ikke dårlig selvtillit fra før, får man det hvertfall da. Må jo legges til at jeg var tøff nok til å si farvel til den karen.

Er redd for at den dårlige selvtilliten min skal gjøre at jeg går glipp av mange gode ting i livet. Jeg TØR rett og slett bare ikke å ta opp ting jeg vet kan bli ubehagelig for meg (men som samtidig kan føre til evig lykke ).

Kan man rett og slett bli FOR interessert i et menneske? Da jeg var sammen med han andre, så betvilte jeg mange ganger forholdet, og da var jeg ikke redd for å ta opp ting i det hele tatt... Men nå... 

←

Nei, det er ikke bare enkelt. Men tror de fleste gutter skjønner etterhvert at utseendet er ganske uinteressant i den store sammenhengen.

Det er nok det at du er så redd for å miste han som gjør deg så usikker. Min kjære var kjempenervøs når han ønsket å forlove seg. Vi var i Bergen, jeg så etter en ny klokke. Hvert sted jeg kikket på klokke kikket han på forlovelsesringer... Men å spørre, nei det var litt skummelt. Jeg kunne jo ha sagt nei...

Men ikke spør rett ut da veit du... Hint litt om hva han mener om samboerskap. Hvis han aldri kunne tenke seg å bo sammen med noen er det jo kanskje greit å ikke bruke så mye mer tid på han heller.

Jeg har hatt noen runder med meg selv når det gjaldt selvtilliten min. Var først når jeg flyttet og plutselig hadde en haug med mennesker rundt meg som likte meg kun fordi jeg var meg at jeg skjønte at jeg kanskje ikke var så ille.

Gutten din ser nok en masse positive ting ved deg som ikke du ser. Lykke til

Det ordner seg for snille jenter veit du

[Minien]

Takk for gode svar, jenter!

Middagen i går gikk kjempebra - han ble kjempeglad for boken han fikk, og når han ligger og vrir seg av smerte i sofaen fordi han er så mett, tyder jo det på at han likte maten også.

I tillegg hadde jeg to forskjellige viner - en til forrett og en til hovedrett, og det falt virkelig i smak. Tror at å gjøre litt stas på ham på en vanlig hverdag (selv om vindrikking til hverdags ikke er noe jeg egentlig setter så stor pris på) bare er positivt.

Vi snakket ikke noe om det med samboerskap - vi hadde bare en god samtale hvor vi pratet om alt mellom himmel og jord (hverken han eller jeg er veldig snakkesalige til vanlig), og det endte med at vi så en film og lå i hverandres armer til vi sovnet (alt for sent, så jeg er kjempetrøtt i dag ). I dag morges fikk jeg nesten ikke lov til å gå på jobb - han ville bare ligge og stryke og kose.

Føler at jeg er så dum som betviler min egen persons evne til å være kjæreste når han viser så tydelig at han er glad i meg. Er bare litt redd for at jeg kanskje skjemmer ham litt bort... Kanskje han forventer at jeg skal være søt og hjelpsom og lage gode middager til ham resten av livet?

[Gjest Gjesta]

Hørtes jo kjemperomantisk ut da...

Ble litt misunnelig her, jeg satt hjemme alene i går mens min kjære jobbet overtid

Det virker som gutten er kjempeglad i deg, dette ordner seg nok. En av dere må bare tørre å lufte det for den andre...

Er ikke alltid så lett, men når en har et forhold å bygge på så er det jo en naturlig utvikling... Dessuten virker det neste som du bor der allerede, kanskje ikke så unaturlig å lufte at det er litt kjedelig å bo i bag hele tida...

Tror nok ikke han vil forvente slik oppvartning til hverdags. Men det er jo alltid koselig å skjemme bort sin kjære av og til. (Det hender vel det er motsatt også )

[Minien]

Ja, jeg sover der 3-4 netter hver uke - faktisk så ofte at jeg ikke får sove hjemme i min egen seng lenger. Sliter med å sovne når han ikke ligger ved siden av meg.

Begynner å bli litt slitsomt å hele tiden huske på "hvor mange truser/linser/tamponger har jeg igjen der nå?". Men neida, dette ordner seg helt sikkert. Er jo typisk "damete" å lure på og analysere alt hele tida..

[Gjest vimse]

Hørtes ut som en koselig kveld

Enig med jente26, det virker som om han er skrekkelig glad i deg!