Venninna mi er hypokonder

[Gjest Bare innom]

Jeg skjønner godt at du blir lei og frustrert av klaging, men et lite spørsmål:

Blir du like lei når folk klager på: vekta, på slankekuren, på røykeslutten, på samlivsproblemer, på treninga, på været eller alt annet?

Jeg har nemlig den oppfatning at folk har mye lavere toleranse for sykdom enn for noe annet!

Sier du at du er syk, så klager du... uansett om du kommenterer med en setning at du er forkjølet, eller om du har en lang utlegning om influensaen du hadde i forrige uke som ikke vil slippe taket!

Selv har jeg 4 venninner på slankekur akkurat nå. Det er frustrasjoner ang mat, slanking, trening, "reductil", vekt, godtesug, lyst på alkohol, slankeoperasjoner osv. opp og ned og i mente for tiden..., og jeg blir lei!! (Jeg er nemlig ikke på slankekur, jeg jobber for tiden med å holde vekten oppe)

Men selv om jeg blir lei, så prøver jeg så godt jeg kan å ikke "legge stein til byrden" ved å vise at jeg blir lei. Jeg lar dem heller si det de har på hjertet, og så vrir jeg samtalen over på noe annet etter en liten stund!

Det er jo en gang slik at det "hjertet er fullt av, renner munnen over med..", og det er dette som er deres hverdag akkurat nå, og som vil være deres hverdag i mange måneder framover, og da må jeg bare være en god venninne og vise tålmodighet!

Hadde du vært like irritert om du hadde vært i min situasjon, eller hadde du klart å vise forståelse når det gjelder noe annet enn sykdom?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner godt at du blir lei og frustrert av klaging, men et lite spørsmål:

Blir du like lei når folk klager på: vekta, på slankekuren, på røykeslutten, på samlivsproblemer, på treninga, på været eller alt annet?

Jeg har nemlig den oppfatning at folk har mye lavere toleranse for sykdom enn for noe annet!

Sier du at du er syk, så klager du... uansett om du kommenterer med en setning at du er forkjølet, eller om du har en lang utlegning om influensaen du hadde i forrige uke som ikke vil slippe taket!

Selv har jeg 4 venninner på slankekur akkurat nå.  Det er frustrasjoner ang mat, slanking, trening, "reductil", vekt, godtesug, lyst på alkohol, slankeoperasjoner osv. opp og ned og i mente for tiden..., og jeg blir lei!!  (Jeg er nemlig ikke på slankekur, jeg jobber for tiden med å holde vekten oppe)

Men selv om jeg blir lei, så prøver jeg så godt jeg kan å ikke "legge stein til byrden" ved å vise at jeg blir lei.  Jeg lar dem heller si det de har på hjertet, og så vrir jeg samtalen over på noe annet etter en liten stund!

Det er jo en gang slik at det "hjertet er fullt av, renner munnen over med..", og det er dette som er deres hverdag akkurat nå, og som vil være deres hverdag i mange måneder framover, og da må jeg bare være en god venninne og vise tålmodighet!

Hadde du vært like irritert om du hadde vært i min situasjon, eller hadde du klart å vise forståelse når det gjelder noe annet enn sykdom?

←

Jeg er ikke trådstarter, men jeg hadde garantert blitt like lei av slankepratet! Man trenger jo ikke miste helt fatningen bare fordi det ene eller det er galt? Det går jo an å variere samtaleemnet litt, eller?

[Gjest Gjest]

Bare innom: Jeg er heller ikke trådstarter, men jeg ville syntes det var omtrent like slitsomt å "bare" høre om slankekur - eller for den saks skyld bare om festing, bleier, unger, eksen osv. Når det blir veldig mye av et samtaleemne som egentlig bare dreier seg om den ene parten risikerer man at det blir mer en monolog enn dialog.

Ellers kan det sikkert være et poeng at mange har litt lav toleranse for å høre på sykdomsprat, jeg antar i hvert fall at jeg ikke er av de mest tålmodige. For min del er det vel både det at man ofte føler at motparten "fisker etter medlidenhet" bevisst eller (helst) ubevisst, og det at det som nenvt over blir veldig ensidig som føles beklemmende og tildels slitsomt hvis det blir for mye av det. Når det er sagt vil jeg jo gjerne vite hvordan det står til med helsa til vennene mine, og jeg vil også støtte dem om de trenger det (men da må de la meg gjøre det på min måte...) men jeg kan ikke skjønne hvorfor noen har behov for å ramse opp hver eneste lille plage de kan komme på at de har hatt siden sist.

[Gjest Bare innom]

Bare innom: Jeg er heller ikke trådstarter, men jeg ville syntes det var omtrent like slitsomt å "bare" høre om slankekur - eller for den saks skyld bare om festing, bleier, unger, eksen osv. Når det blir veldig mye av et samtaleemne som egentlig bare dreier seg om den ene parten risikerer man at det blir mer en monolog enn dialog.

Ellers kan det sikkert være et poeng at mange har litt lav toleranse for å høre på sykdomsprat, jeg antar i hvert fall at jeg ikke er av de mest tålmodige. For min del er det vel både det at man ofte føler at motparten "fisker etter medlidenhet" bevisst eller (helst) ubevisst, og det at det som nenvt over blir veldig ensidig som føles beklemmende og tildels slitsomt hvis det blir for mye av det. Når det er sagt vil jeg jo gjerne vite hvordan det står til med helsa til vennene mine, og jeg vil også støtte dem om de trenger det (men da må de la meg gjøre det på min måte...) men jeg kan ikke skjønne hvorfor noen har behov for å ramse opp hver eneste lille plage de kan komme på at de har hatt siden sist.

←

Jeg kan heller ikke skjønne hvorfor noen har behov for å ramse opp hver en minste lille ting de har spist i løpet av uka, eller fortelle om hver bleie de har byttet i løpet av dagen, men jeg tror likevel mange er mer tålmodige når det gjelder slike uskyldige ting. De himler kanskje litt med øynene, småler litt bak personens rygg, og håper at denne perioden går over ganske kjapt.

Er noen syke, så tror jeg mange har lett for å tenke: "forkjøla har da jeg vært mange ganger, er det noe å klage over da?", uten å tenke på ulike toleransegrenser for ubehag, eller at den samme sykdommen faktisk kan arte seg ulikt fra menneske til menneske. Derfor tror jeg sykdomsprat oppleves som klaging. Eller når det er snakk om sykdom så betegnes det vel heller for "sutring"...

[siebaeo]

Kanskje fordi det bare er hypokondere som sitter her dagen lang

←

He he, det tenkte jeg og... Noen som føler seg truffet kanskje.

Jeg skjønner trådstarter godt jeg. Og jeg er enig i at klaging over stadig nye ting kan være ganske frustrerende i lengden. Hadde det vært den samme tingen som plagde henne hadde jeg nok tatt det mer seriøst, men når det stadig dukker opp nye ting (som forsvinner like fort igjen) blir man jo litt usikker på hvor dypt det egentlig stikker. Og når det virkelig er noe tror kanskje folk ikke på henne! "Ulv, ulv..." SPAR litt på klaginga da, til det virkelig gjelder!!

"Klagegrensen" til folk er veldig forskjellig. Noen klager for den minste ting og oppnår bare at folk blir irriterte og ikke bryr seg. Og da klager de kanskje bare enda mer. For meg er det sånn at om jeg er skikkelig dårlig, f eks feber og influensa, blir jeg egentlig bare stille. Jeg orker faktisk ikke si så mye. Og det kjenner jeg igjen hos andre og. Er du virkelig ikke i form trenger du som oftest ikke si det. Andre merker det. Om man er i form til å være med på ting er man kanskje opplagt nok til å syte litt da..

Jeg mener ikke at man ikke skal få si at man ikke har det bra, men om du kommer til meg og sier at du har sånn bihulebetennelse og stakkars meg for så å gå på kafe med venninnene eller f eks trene(!!) så blir jeg litt irritert. Da HAR du ikke bihulebetennelse. Diagnosejunkier kaller jeg det... (ups, nå får vel jeg også kjeft her...)

Jeg er IKKE en dårlig venninne og jeg hører på venninnene mine og det de måtte slite med (og de meg). Blir det for ille (og det er ikke ofte!) sier jeg litt bestemt i fra at nå går du til legen og gjør noe med dette! For du kommer ingen vei med å snakke om det. Er du redd (som du har all rett til å være) så sjekk det ut. Da er det ikke noen grunn til å klage mer til meg for jeg har kommet med det beste svaret jeg kan gi. Og det setter ofte en stopper på det. Lurt.

Og siste innskytelse: har du vondt i hodet men "ikke vil ta tabelletter" så får du ha vondt i hodet da. Men ikke mas om det! Tenker selvfølgelig bare på vanlig hodepiner som oppstår en gang i mellom.. (hjelp... jeg stålsetter meg nå! )

Endret 22. september 2006 av siebaeo

[Gjest Bare innom]

He he, det tenkte jeg og... Noen som føler seg truffet kanskje. 

Jeg skjønner trådstarter godt jeg. Og jeg er enig i at klaging over stadig nye ting kan være ganske frustrerende i lengden. Hadde det vært den samme tingen som plagde henne hadde jeg nok tatt det mer seriøst, men når det stadig dukker opp nye ting (som forsvinner like fort igjen) blir man jo litt usikker på hvor dypt det egentlig stikker. Og når det virkelig er noe tror kanskje folk ikke på henne! "Ulv, ulv..." SPAR litt på klaginga da, til det virkelig gjelder!!

"Klagegrensen" til folk er veldig forskjellig. Noen klager for den minste ting og oppnår bare at folk blir irriterte og ikke bryr seg. Og da klager de kanskje bare enda mer. For meg er det sånn at om jeg er skikkelig dårlig, f eks feber og influensa, blir jeg egentlig bare stille. Jeg orker faktisk ikke si så mye. Og det kjenner jeg igjen hos andre og. Er du virkelig ikke i form trenger du som oftest ikke si det. Andre merker det. Om man er i form til å være med på ting er man kanskje opplagt nok til å syte litt da..

Jeg mener ikke at man ikke skal få si at man ikke har det bra, men om du kommer til meg og sier at du har sånn bihulebetennelse og stakkars meg for så å gå på kafe med venninnene eller f eks trene(!!) så blir jeg litt irritert. Da HAR du ikke bihulebetennelse. Diagnosejunkier kaller jeg det... (ups, nå får vel jeg også kjeft her...)

Jeg er IKKE en dårlig venninne og jeg hører på venninnene mine og det de måtte slite med (og de meg). Blir det for ille (og det er ikke ofte!) sier jeg litt bestemt i fra at nå går du til legen og gjør noe med dette! For du kommer ingen vei med å snakke om det. Er du redd (som du har all rett til å være) så sjekk det ut. Da er det ikke noen grunn til å klage mer til meg for jeg har kommet med det beste svaret jeg kan gi. Og det setter ofte en stopper på det. Lurt. 

Og siste innskytelse: har du vondt i hodet men "ikke vil ta tabelletter" så får du ha vondt i hodet da. Men ikke mas om det! Tenker selvfølgelig bare på vanlig hodepiner som oppstår en gang i mellom.. (hjelp... jeg stålsetter meg nå! )

←

Jeg er ikke uenig med deg, klaging dag ut og dag inn er irriterende og frustrerende, men dette gjelder uansett emne.

Men så må man finne ut hva som er klaging og hva som er lav toleranse hos mottakeren da...

Er det klaging om en "kroniker" alltid sier: "beklager, det kan jeg ikke", "nei, det tåler jeg ikke", eller "jeg har en dårlig dag i dag" hver gang de blir bedt med på et eller annet?

Er det klaging når noen alltid har vondt et eller annet sted, og ynder å fortelle omgivelsene til enhver tid hvor syke de er?

Er det klaging når noen for fjerde dag på rad forteller om menssmerter eller forkjølelse?

Er det klaging når noen er er forkjølet for 5. gang i løpet av vinteren, og forteller at "nå er det 5. gang i løpet av vinteren at jeg er forkjølet"?

"Klagegrensen" for folk er forskjellige, men det er jammen toleransegrensen hos mottakerne også! Poenget mitt er at enkelte oppfatter en enkel kommentar om helsen som klaging, UANSETT!!

[Snasen]

Det er ikke jeg som er trådstarter bare så det er sagt. Dessuten drar du det for langt nå, og jeg mener faktisk at man ikke skal klage i vei hele tiden uansett hva det gjelder, om det reelt eller ikke!

Så faktisk: slutt med sytinga, det gjør ingen noe godt. Jeg mener selvfølgelig at man skal ta hensyn og vise medlidenhet for den innbilt syke eller den som faktisk er syk!

←

Nei vel. trodde du var TS.

Allikevel syns jeg heller TS bare kan gi beng i å være venninne med ei som syter over alt mulig i stedet for å syte om det her inne.

[siebaeo]

Jeg er ikke uenig med deg, klaging dag ut og dag inn er irriterende og frustrerende, men dette gjelder uansett emne. 

Men så må man finne ut hva som er klaging og hva som er lav toleranse hos mottakeren da...

Er det klaging om en "kroniker" alltid sier: "beklager, det kan jeg ikke", "nei, det tåler jeg ikke", eller "jeg har en dårlig dag i dag" hver gang de blir bedt med på et eller annet?

Usikker på hva du mener med en kroniker.. Men om det er en som har en kronisk sykdom som gjør at man ikke kan det ene og det andre må de jo få si fra. Det er IKKE klaging. Det er bare informasjon.

Er det klaging når noen alltid har vondt et eller annet sted, og ynder å fortelle omgivelsene til enhver tid hvor syke de er?

Jepp.

Er det klaging når noen for fjerde dag på rad forteller om menssmerter eller forkjølelse?

Ja, det synes jeg.. Nå vet vi det liksom. Om du er slapp og klein men er litt tapper så får jeg mye mer lyst til å komme og gi deg en klem eller hente varmeflaske eller trøstemat.

Er det klaging når noen er er forkjølet for 5. gang i løpet av vinteren, og forteller at "nå er det 5. gang i løpet av vinteren at jeg er forkjølet"?

Nei, det synes jeg ikke. Ikke om du sier det en eller to ganger. Det er lov til å bli litt frustrert over stadige forkjølelser. Men så har vi hørt det

"Klagegrensen" for folk er forskjellige,  men det er jammen toleransegrensen hos mottakerne også!  Jada, 100% enig!Poenget mitt er at enkelte oppfatter en enkel kommentar om helsen som klaging, UANSETT!!Ja, og det synes jeg er feil jeg og.

←

[Gjest Gjest]

Er det klaging om en "kroniker" alltid sier: "beklager, det kan jeg ikke", "nei, det tåler jeg ikke", eller "jeg har en dårlig dag i dag" hver gang de blir bedt med på et eller annet?

←

Dette blir veldig ofte oppfattet som klaging, ja. Når folk tidligere spurte om jeg skulle være med ut på skitur og jeg sa "beklager, men jeg tror jeg er nødt til å stå over" ble det tatt som klaging, og jeg ble beskyldt for å "sykdomssutre" hele tiden. Nå lyver jeg hver gang noen spør om jeg skal være med på ting eller om jeg vil spise noe e.l., siden det er fullstendig tabu å begrunne avslagene med sannheten og dette fører til klaging og klandring fra omgivelsene. Jeg lyver på meg avtaler, punkterte bildekk og slankekurer og jeg vet ikke hva...

Sannheten er at jeg ALDRI nevner sykdommene mine med mindre noen spør direkte (og da skifter jeg emne så fort det lar seg gjøre), og jeg skjuler symptomene på det så godt det lar seg gjøre da jeg har fått såpass klar beskjed mange ganger om at folk ikke "orker" å forholde seg til sykdom hele tiden. Rullestolen min settes igjen bak hjørner for at folk skal slippe å se den så ofte, blir jeg syk når jeg er et sted går jeg på do så fort jeg kan og blir der til de verste symptomene har gitt seg og jeg kan gå ut igjen noenlunde presentabel og unnskylde det lange fraværet med at jeg mistet en linse eller at telefonen ringte... Mat jeg ikke tåler spiser jeg så langt det er noenlunde forsvarlig, og spyr heller i smug etterpå. Istedenfor eksemhansker bruker jeg innimellom votter inne med begrunnelsen "jeg er så kald av meg" så ingen skal forstå at jeg har eksem, og når jeg er innlagt på sykehus pleier jeg bare å si at jeg overnatter hos mormor noen dager. Da holder folk seg blide og fornøyde, og jeg slipper unna mye bråk, rykter og beskyldninger.

Det merkelige er at det finnes noen få som bryr seg om meg selv om de skulle komme til å se rullestolen og eksemhanskene eller tilfeldigvis være der når jeg besvimer. Og som inviterer meg på te i sofakroken hjemme istedenfor dersom jeg ikke greier å gå ut på byen pga sykdom. Og når jeg er på sykehus, besøker de meg eller sender et kort. Så litt forskjell på omgivelsene er det nok, ja...

[aline]

jeg skjønner at det blir slitsomt å bare høre på klaging, men har dere tenkt over at den faktiske diagnosen hypokonder er noe som behandles på lik linje med andre psykiske lidelser?

så dersom en venninde av dere FAKTISK lider av hypokonderi, så ER det faktisk ikke slik at de bare kan bli fortalt at det er slitsomt, så kan de velge å slutte.

det er forsket på fenomenet/lidelsen, og det er egne klinikker som retter seg direkte på denne lidelsen alene.

det bør vel kanskje tenne en lampe om at DERSOM hun faktisk sliter med hypokonderi, altså at hun stadig innbiller seg at hun er syk, veldig syk, så syk at hun tenker på det og er redd for det i så stor grad at det går utover livskvaliteten hennes, så er dette faktisk en lidelse på samme linje som angst, depresjon og andre psykiske lidelser.

om dere hadde ei venninde som hadde angst, ville dere bedt henne ta seg sammen når hun fikk anfall?

om man seriøst er redd for at en en har kjær kan lide av en type lidelse, så ville jeg mye heller foreslå støtte og kanskje forsiktig finne ut mer.

finn ut om hun er til lege med disse sykdommene, finn ut om de er virkelige, finn ut om det kan være virkelighet, eller om hun faktsik har ett problem i livet sitt med at denne redselen for sykdom, innbilt eller overdrevet, ødelegger livskvaliteten hennes også.

men klart, man ser hvem som er ens venner når man har slike lidelser, usynlige og lite kjente lidelser. og kanskje man trenger sterke venner da, ekstra sterke, de blir jo gjennom også vanskelige perioder.

[Gjest Frk Åberg]

For det første så skjønner jeg faktisk at du kan bli lei hvis hun ikke gjør annet enn å klage.

Så vil jeg si at det kan være hun faktisk sliter med noe, og at hun føler det styrer hele hverdagen hennes. Derav klaging.

Innbilt syk eller ikke. Hun trenger vel ikke hee tiden fortelle om hvor vondt hun har det? Er man syk så burde man jo heller prøve å fokusere på positive ting, men selvfølgelig kan man fortelle hvordan det går...

←

Mennesker er forskjellige. Ikke alle reagerer på samme måte.

Der er også en mulighet at hun er deprimert, og at det er derfor hun har mye kroppslige plager (vet ikke hva de går på i dette tilfellet). Hun føler seg ikke noe gladere av smerter, og så har du den onde sirkelen gående.

Jeg syns du er en god venninne hvis du hører på noe av klagingen, men det blir for ille hvis det er det eneste dere prater om når dere er sammen. Vis at du støtter henne, men ikke la henne synke fullstendig ned i "selvmedlidenhet". Det går kanskje an å prøve å finne en balanse hvor dere gjør morsomme ting og snakker om noe annet (da får hun kanskje også en pause fra å føle seg syk).

Går hun til lege? Man trenger ikke å være hypokonder fordi om man klager mye og omgivelsene evt. ikke kan se at hun er syk.

[Gjest Bare innom]

Dette blir veldig ofte oppfattet som klaging, ja. Når folk tidligere spurte om jeg skulle være med ut på skitur og jeg sa "beklager, men jeg tror jeg er nødt til å stå over" ble det tatt som klaging, og jeg ble beskyldt for å "sykdomssutre" hele tiden. Nå lyver jeg hver gang noen spør om jeg skal være med på ting eller om jeg vil spise noe e.l., siden det er fullstendig tabu å begrunne avslagene med sannheten og dette fører til klaging og klandring fra omgivelsene. Jeg lyver på meg avtaler, punkterte bildekk og slankekurer og jeg vet ikke hva...

Sannheten er at jeg ALDRI nevner sykdommene mine med mindre noen spør direkte (og da skifter jeg emne så fort det lar seg gjøre), og jeg skjuler symptomene på det så godt det lar seg gjøre da jeg har fått såpass klar beskjed mange ganger om at folk ikke "orker" å forholde seg til sykdom hele tiden. Rullestolen min settes igjen bak hjørner for at folk skal slippe å se den så ofte, blir jeg syk når jeg er et sted går jeg på do så fort jeg kan og blir der til de verste symptomene har gitt seg og jeg kan gå ut igjen noenlunde presentabel og unnskylde det lange fraværet med at jeg mistet en linse eller at telefonen ringte... Mat jeg ikke tåler spiser jeg så langt det er noenlunde forsvarlig, og spyr heller i smug etterpå. Istedenfor eksemhansker bruker jeg innimellom votter inne med begrunnelsen "jeg er så kald av meg" så ingen skal forstå at jeg har eksem, og når jeg er innlagt på sykehus pleier jeg bare å si at jeg overnatter hos mormor noen dager. Da holder folk seg blide og fornøyde, og jeg slipper unna mye bråk, rykter og beskyldninger.

Det merkelige er at det finnes noen få som bryr seg om meg selv om de skulle komme til å se rullestolen og eksemhanskene eller tilfeldigvis være der når jeg besvimer. Og som inviterer meg på te i sofakroken hjemme istedenfor dersom jeg ikke greier å gå ut på byen pga sykdom. Og når jeg er på sykehus, besøker de meg eller sender et kort. Så litt forskjell på omgivelsene er det nok, ja...

←

til deg.

Vi har nøyaktig samme erfaring!

Jeg slipper heldigvis å gjemme rullestol og eksem, men jeg har også store hensyn å ta til omgivelsene... Og problemet med maten kjenner jeg godt igjen! Noen skal være hensynsfulle, og spør hva jeg kan spise. Jeg svarer så godt jeg kan, og opplever så å bli servert en rett med ALLE ingrediensene som gjør meg verre!

Hva gjør en da? "Klager" og sier: "nei dette kan jeg ikke spise", eller smiler, spiser det en kan, og takker pent for nydelig god mat?

Det er tre mennesker i denne verden som kjenner nesten hele sannheten om min helse, det er min mann, min mor, og min nærmeste venninne. (Takk "store pus" for at du er der når jeg trenger deg.)

[agbre]

Jeg er så¨kjei i dag, men nå ble jeg varm om hjertet!

[Gjest Bare innom]

Jeg er så¨kjei i dag, men nå ble jeg varm om hjertet!  

←

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i det Aline påpeker også, om at faktisk hypokondri er en psykisk lidelse på linje med andre. Nå ble kanskje uttrykket brukt litt tilfeldig av trådstarter, så det er vanskelig å vite ha som egentlig er problemet til venninna.

Ellers reagerer jeg på at folk opplever å få høre at man "syter" når man sier fra om ting man ikke tåler eller kan være med på. Jeg har venner som av ulike grunner ikke kan vær med på alt mulig, som har allergier eller ulike sykdommer som setter dem noe tilbake. Jeg synes da det er mye bedre at de forklarer at dette er grunnen enn at de "sniker" seg unna av en grunn jeg ikke kjenner. Men det er vel som en skrev over her at det finnes ulike typer venner/omgivelser...

Samtidig har jeg også opplevd at ei venninne har brukt en plage (kan vel kalles kronisk sykdom) som "unnskyldning" for mange ting - som å bryte avtaler i aller siste liten, ikke fordi sykdommen hindrer henne (det vet jeg), men fordi hun kanskje skulle ønske hun ikke hadde sagt ja/foreslått noe i utgangspunktet. Der og da skylder hun alltid på noe som har med sykdommen å gjøre, mens det "alltid" viser seg å være noe annet som er grunnen. Ikke at ikke DET også er et problem for henne, men det er vanskelig å forholde seg til folk som holder en "fiktiv" grunn foran seg.

(Når det er sagt så er nok sykdommen hennes plagsom også, men på andre måter)

Sånn i sste liten (jeg må rekke en buss..) tror jeg også det er flere måter å snakke om sykdom og andre plager på. Om man "alltid" drar fram at man har det så fælt, kanskje verst i verden, er det ikke særlig konstruktivt og lett for andre å bidra med noe... Men å nevne at man er syk må jo være lov... Selv om jeg begynner å bli litt lei av at samboern min alltid har vondt i halsen eller tette bihuler så han ikke kan bl med på noe...

[Gjest logget ut]

Logget ut for anledningen, så ingen skal ta dette som klaging.

Jeg har selv hatt en del sykdom i mitt voksne liv. Jeg prøver å gjennomføre hverdagen på best mulig måte for meg og barna. Jeg klarer å vaske huset en gang i uka selv om jeg ikke er i stand til å gå på jobb hver dag. Jeg klarer å gjennomføre aktiviteter med ungene på kveldstid. Jeg klarer å følge opp.

Ingen skjønner hvorfor jeg går kun hjemme. Men de samme vet heller ikke at den tiden jeg ikke er med barna så sover jeg. Jeg har sterke smerter og tar mer enn nok smertestillinde. Kanskje hadde jeg blitt fortere bra om jeg bare hadde ligget på sofaen. Men hvem skulle da fulgt opp barn og leilighet?

Men det er jo ikke bare i dette henseende (ang. sykdom) at folk synes man klager. Selv var jeg gjennom et vondt og smertefullt brudd med mannen, kom helt som et sjokk for min del. Men det kunne jeg heller ikke prate om, for jeg klaget. To venner fortalte meg andre gangen jeg prøvde å prate med dem at "nå må du jo være ferdig med det der". Hva var så konsekvensen? Jo jeg har kuttet dem ut. Her har jeg flere ganger hørt på klaging i forhold til gutter, fester, sykdom o.l. men selv skal jeg ikke få lov til å si noe.

Jeg lever konstant i et smertehelvete både fysisk og psykisk, og folk rundt meg skjønner ikke hvorfor jeg ikke orker å være med på noe. Men de som virkelig bryr seg de hører på meg de gangene jeg virkelig trenger å få ut litt. Jeg er meg, uansett sykdom eller ikke. Og akkurat nå er sykdommen en del av meg.

[Gjest Gjest]

Logget ut for anledningen, så ingen skal ta dette som klaging.

Jeg har selv hatt en del sykdom i mitt voksne liv. Jeg prøver å gjennomføre hverdagen på best mulig måte for meg og barna. Jeg klarer å vaske huset en gang i uka selv om jeg ikke er i stand til å gå på jobb hver dag. Jeg klarer å gjennomføre aktiviteter med ungene på kveldstid. Jeg klarer å følge opp.

Ingen skjønner hvorfor jeg går kun hjemme. Men de samme vet heller ikke at den tiden jeg ikke er med barna så sover jeg. Jeg har sterke smerter og tar mer enn nok smertestillinde. Kanskje hadde jeg blitt fortere bra om jeg bare hadde ligget på sofaen. Men hvem skulle da fulgt opp barn og leilighet?

Men det er jo ikke bare i dette henseende (ang. sykdom) at folk synes man klager. Selv var jeg gjennom et vondt og smertefullt brudd med mannen, kom helt som et sjokk for min del. Men det kunne jeg heller ikke prate om, for jeg klaget. To venner fortalte meg andre gangen jeg prøvde å prate med dem at "nå må du jo være ferdig med det der". Hva var så konsekvensen? Jo jeg har kuttet dem ut. Her har jeg flere ganger hørt på klaging i forhold til gutter, fester, sykdom o.l. men selv skal jeg ikke få lov til å si noe.

Jeg lever konstant i et smertehelvete både fysisk og psykisk, og folk rundt meg skjønner ikke hvorfor jeg ikke orker å være med på noe. Men de som virkelig bryr seg de hører på meg de gangene jeg virkelig trenger å få ut litt. Jeg er meg, uansett sykdom eller ikke. Og akkurat nå er sykdommen en del av meg.

←

Jeg synes dete høres ut som du gjør det beste av den situasjonen du er i, og det skal du ha ros for Det er heller ikke sånne som har det som deg jeg tenker (jeg er ikke ts). De venninnene dine som mente det var klaging å snakke mye om bruddet med mannen din skal du bare være glad at du er kvitt!

Det jeg tenker på som irriterende er de som alltid klager for nagateller, som alltid har det verre enn andre, og bare tenker på seg selv. De er det man blirt lei av!

Jeg håper du blir friskere snart!