Samboeren min døde

25. juni 2007

:cry: :roll: dette er min største frykt

26. juni 2007

Jeg må si det gjør inntrykk det du forteller, og det vekker noen minner hos meg også.

Jeg tror vi skal være oppmerksom på at folk ser forskjellig på døden. Den er tabubelagt, og de fleste har problemer med å forholde seg naturlig til noen man vet nylig har mistet en av sine nærmeste. Jeg tror eldre personer har en annen holdning til døden enn yngre personer. For oss som er i første halvdel av livet, så er ikke døden det man tenker mest på, nettopp fordi at et normalt livsløp tilsier at det er noe som er langt borte. Eldre mennesker må forholde seg til realitetene, og for mange av dem, er frykten for å få en uverdig død noe som preger. Man frykter å bli liggende pleietrengende på et sykehjem, med dårlig livskvalitet og smerter. Sånn er fokuset hos mange eldre, og derfor er ikke en plutselig og uventet død noe de ser på som så forferdelig. Mange ønsker å avslutte livet slik.

Det er i disse dager akkurat 18 år siden jeg mistet min bror på en plutselig og uventet måte. Jeg var helt uforberedt på å måtte forholde meg til døden, og alle rundt meg på samme alder var i samme situasjon. Vi visste ikke hvordan vi skulle takle dette. Min bror etterlot seg kone og ei jente på 2 år, som jeg var fadder på. Det var en vanskelig tid, men vi jobbet oss gjennom det sammen, og jeg er overbevist om at det utviklet mange av oss som mennesker. Man får en slags kompetanse man kan bruke overfor sine nærmeste i tilsvarende situasjoner senere i livet.

Jeg ser det slik at vi som blir igjen har en plikt til å leve livet videre på best mulig måte. Sorgprosess er noe som varierer fra person til person, og det finnes få fasitsvar på hvordan dette skal foregå. For meg ble det fryktelig viktig å ta meg av den lille jenta som mistet faren sin, og det har virkelig vært udelt positiv for meg i alle de 18 årene. I disse dager fyller hun 20 år, og hun har bodd hos oss en god del. Og det føles virkelig godt å kjenne på at jeg har evnet å tilføre livet hennes den stabilitiet og trygghet som jeg lovte da jeg sa ja til å være fadder. Dessuten er det godt å få fortalt henne om faren hennes, fordi hun ikke husker han selv. Det ligger en god del mentalhygiene i det også. Og da er hun virkelig oppmerksom, og hun setter så tydelig pris på å høre om dette. Jeg setter henne veldig høyt som menneske.

Den første tiden etter dødsfallet, og faktisk i ganske mange år, drømte jeg mye om min bror. Det hender at jeg gjør det enda, og jeg kan fortsatt felle en liten tåre og kjenne på en sorg noen stille stunder for meg selv. Det er vel et eksempel på at sorgen kan være noe man har med seg hele livet, selv om det ikke preger hverdagen på noen negativ måte. Men det har lært meg en del om ettertanke og hvor lite selvfølgelig et liv egentlig er. Det er egentlig svært skjøre saker.

Jeg tror ikke det finnes noen snarveier for deg ut av dette. Det du har vært og er igjennom, må få bearbeides Derfor trenger du samtalepartnere. Men det er også viktig at du føler at du har fått opprettet kontroll når du forholder deg til andre om dette. Det betyr at du må bestemme når du er sterk nok til å snakke om det som angår deg og din samboer.

Jeg tror du vil ha med deg dette gjennom resten av livet ditt. Men det vil bli lettere etterhvert som tiden går. Jeg måtte "ta høyde" for at enkelte stunder var litt tyngre enn andre, og de kommer ikke alltid når det passer. Husk imidlertid at du har en oppgave nå. Du skal leve videre, og du skal sørge for at de gode minnene ikke glemmes.

Jeg ønsker deg alt godt på veien videre.

Mistet en av foreldrene mine i ung alder og kjenner meg igjen i dette med at man etterhvert føler at omgivelsene forventer at du er "ferdig" med sørgingen. Som trådstarteren såvidt antydet var ikke min egen familie noen jeg kunne søke hjelp hos da det var som om den gikk opp i limingen og jeg opplevde sånne ting som jeg hadde hørt om men ikke trodde var SÅ vanlig (krangler om arv, diverse beskyldninger og krangler mellom familiemedlemmer om ting av typen "har egentlig aldri likt deg" osv.) Nå, mange år etterpå er det fortsatt betent. Ift. egen sorg er dette tungt å være vitne til.

Jeg hadde også en opprydding i egen vennekrets hvor vi fikk snakket ut om hva jeg hadde behov for av støtte. Når dette skjedde var vi jo fortsatt en gjeng tenåringer som knapt hadde noe erfaring med "voksne" ting og ingen av de jeg kjente hadde rukket å miste noen nære ennå. Var mye prøving og feiling og ekstra tårer for å finne ut hva jeg selv egentlig forventet fra omgivelsene og hva de faktisk var i stand til å bidra med.

Men på tross av disse tingene klarte jeg med tiden å bearbeide ting. Sorgen er jo alltid der men den føles på en måte annerledes. Jeg klarer faktisk å være trist og samtidig smile over gode minner fra tiden vi faktisk hadde sammen.

Oppmuntrende klapp på skulderen til trådstarter. Ta den tiden du trenger og tillat deg å føle akkurat hva du vil, så vil du med årene merke at noen av klisjéene man får høre i sånne sammenhenger faktisk har noe sannhet i seg, samme hvor tynnslitte og meningsløse de enn høres ut akkurat nå.