Samboeren min døde

[Wonders]

jeg sperret virkelig opp øynene da jeg leste overskriften,

så tragisk, sørg sånn du føler for du!

[Gjest diorgirly]

Nå ble jeg virkelig lei meg. Det var trist å lese dette. Vet ikke hva jeg skal si til deg, men ser andre har sagt mye fornuftig her. Håper bare det går bra med deg!

Gir deg en stor klem

[Sukkersøta]

[monikabrx]

Sorg har ingen fasit...

De fleste mennesker sørger forskjellig.

føler med deg..

[annix]

hei

Ville bare si at historien din er skremmende lik min... Min kjæreste fra jeg var 16 døde også helt plutselig, han ble 44. Har vel levd i en slagt unntakstillstand siden. Det er ca 7 mnd siden, men synes ikke det er lenge siden. Har vært i kontakt med sorggrupper men fant ut at det var for tidlig.

Har også møtt mange forskjellige reaksjoner, men synes kanskje det verste er når folk som jeg nesten ikke kjenner "overfaller" meg i butikken med en klem og spør hvordan det går.. blir helt satt ut hver gang fortsatt. De mener det jo selfølgelig hyggelig, men foretrekker nesten de som later som ingenting, det er jo ikke alltid man har lyst til å "dele ting" med alle.

Har vel ikke så mye å si til trøst, men tenker av og til at alle skal jo dø, og det er ikke antall år man har levd som teller mest...

[Wonders]

rart de gamle ikke har mere vett i skallen, Det er IKKE noe ved at det gikk som det gikk som er likeBra!

Jeg kondolerer med tapet!

[Hjerte]

hei...så trist å høre om det du har opplevd.

befinner meg selv i samme situasjon, og vet ikke hvordan den skal håndteres, føles ut som hjertet blir tyngre for hver dag og at det en dag kommer til å falle i bakken...

det er nå snart 2 uker siden min kjæreste døde, han omkom i en bilulykke som jeg kunne gå helt uskadd fra...har mang en natt lurt på hvorfor jeg var så mye mer verd og hvorfor skadene ikke kunne fordeles.

at et så ungt liv går tapt er så vondt og uforståelig, han var jo bare 21 år...

Det som har hjulpet meg i denne tiden er støtte fra gode venner og hans familie. det å kunne være rundt personer som sørger like mye som deg, men på samme tid kunne være sammen med noen utenforstående som oppfører seg tilnærmet normalt og hjelper deg å tenke på ting

tror aldri jeg kommer over tapet av han, men smerten vil kanskje bli litt mindre etterhvert...det håper jeg....

[Annie]

og til deg ca_milla.

[Valb0rg]

Hei alle sammen

Først vil jeg takke for alle oppmuntrende innlegg og gode ønsker og klemmer:-) Det setter jeg stor pris på.

Tenkte at jeg kunne skrive litt om hvordan jeg har det nå, 9 mnd. etter at jeg ble alene.

Det jeg merker er at jeg har kommet ut av den første "sjokk" fasen. Tenker ikke på dødsfallet hele tiden, det kan gå timer uten at jeg tenker på det. Vet ikke når det går over til å bli dager mellom jeg tenker på det, kanskje aldri?

Har kommet i gang med videre studier ved siden av 100% jobb, har en arbeidsgiver som støtter meg 150%. Det er jeg evig takknemlig for, kan aldri få takket nok for støtten jeg har fått fra de på jobben min i denne perioden.

Nå prøver jeg å ta en ting av gangen, ikke sette meg for store mål. I sommer skal jeg pusse opp hjemme. Kaste ut "det gamle" og sette nytt preg på omgivelsene mine. Tror det trengs, skal ikke glemme samboeren min, men trenger å gjøre noe for meg selv.

Klem fra Valb0rg

[Annie]

Så godt at det går bedre med deg! Det er sikkert lurt å "fornye seg" både med liv og lære. Komme seg videre. Man glemmer jo ikke det som har vært av den grunn, men man finner kanskje det nødvendige fokuset man trenger for å overleve.

Ønsker deg LYKKE TIL!!!!

[Lenemor]

Hei! Vil bare gi deg en vårklem! Håper du etterhvert klarer å tenke på samboeren din uten å huske alle de vonde minnene. Tror du kommer til å tenke på det hver dag, men at det ikke vil gjøre så %/&¤"% vondt. Noen dager vil være tunge, men håper du får flere gode dager enn tunge dager.

Klem fra ei som også har mistet samboer!

[IsaCathrine]

Så trist. Kondolerer.

[Cottoncandy]

Jeg ble så utrolig trist når jeg leste historien din Vil bare gi deg en klem jeg også!

Godt å høre at det går litt bedre med deg, og godt å høre at du har folk som støtter deg. Lykke til med opppussing av hjemmet!

[Grønt blad]

Har ikke lest denne tråden før nå, men kjente jeg ble lei meg da jeg leste historien din. Kondolerer

Det var godt å høre at det går bedre med deg. Lykke til med studiene og med oppussing:)

[Gjest Lund]

Endret 19. mai 2007 av Lund

[Gjest Alou]

Du virker som en tapper kvinne, det er helt rørende å lese. Så bra at du får støtte til å komme seg videre, det er sikkert viktig i en slik situasjon.

Jeg ønsker deg lykke til og alt godt for fremtiden.

[Gjest Don Giovanni]

Hei

Nå er det 11 dager siden min kjære døde veldig brått. En pulsåre i halsen sprakk og det var ingen ting legene kunne gøre. Han ble bare 43 år. Vi hadde vært sammen i over 23 år, siden jeg var 16. Forlovet oss i 1983, hadde "23-års jubileum" dagen før begravelsen.

Synes det er vanskelig å vise at jeg sørger til de rundt meg, alle forventer at jeg skal være så sterk og klare meg bra. Gråter mye når ingen ser meg. Det provoserer meg når gamle naboer (på over 80) kommer å sier at det var nok kanskje like bra at det gikk som det gikk. Hva vet vel de om det, det eneste problemet han hadde hatt fra før var litt pollenallergi og noen problemer med ryggen.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, trolig bare få ut litt av det jeg har på hjertet.

Jeg har en god venn som mistet kona si etter 25 års forhold. Hun var syk de siste 3 årene. Han møtte, som deg, også endel "krav" om hvordan en sorg-prosess skulle fortone seg. Ingen tenkte på at han hadde tatt farvel med henne opptil flere ganger, og mer eller mindre vært i en sorgprosess i 3 år. For han var det altså omvendt. Han fikk bearbeidet det og var egentlig klar for (trodde han selv) et nytt forhold etter bare tre-fire måneder. Så kom plutselig sorgen for fullt et år etterpå. Da, som tidligere, møtte han samme krava, bare at nå var det forventet at han var over dette og kommet videre. Vi pratet svært mye i mange måneder sammen om dette. Jeg om min skillsmisse/omsorgstvist, og han om sin sorg. SKal ikke utbrodere dette nærmere enn å si at slik jeg ser det er sorg helt individuelt. Den må ta den tid og form som den kommer i. Dette kan du ikke styre, og bør ikke forsøke å styre heller, annet enn å være sterk for barn etc. Etter ca halvannet år begynte min kompis i en sorg-gruppe. Her møtte han x antall mennesker med like mange forskjellige innfallsvinkler til sorgen. Dette hjalp han ettersom jeg forstod. Noe å prøve? Alt godt, og lykke til videre

[Jalp]

Jeg må si det gjør inntrykk det du forteller, og det vekker noen minner hos meg også.

Jeg tror vi skal være oppmerksom på at folk ser forskjellig på døden. Den er tabubelagt, og de fleste har problemer med å forholde seg naturlig til noen man vet nylig har mistet en av sine nærmeste. Jeg tror eldre personer har en annen holdning til døden enn yngre personer. For oss som er i første halvdel av livet, så er ikke døden det man tenker mest på, nettopp fordi at et normalt livsløp tilsier at det er noe som er langt borte. Eldre mennesker må forholde seg til realitetene, og for mange av dem, er frykten for å få en uverdig død noe som preger. Man frykter å bli liggende pleietrengende på et sykehjem, med dårlig livskvalitet og smerter. Sånn er fokuset hos mange eldre, og derfor er ikke en plutselig og uventet død noe de ser på som så forferdelig. Mange ønsker å avslutte livet slik.

Det er i disse dager akkurat 18 år siden jeg mistet min bror på en plutselig og uventet måte. Jeg var helt uforberedt på å måtte forholde meg til døden, og alle rundt meg på samme alder var i samme situasjon. Vi visste ikke hvordan vi skulle takle dette. Min bror etterlot seg kone og ei jente på 2 år, som jeg var fadder på. Det var en vanskelig tid, men vi jobbet oss gjennom det sammen, og jeg er overbevist om at det utviklet mange av oss som mennesker. Man får en slags kompetanse man kan bruke overfor sine nærmeste i tilsvarende situasjoner senere i livet.

Jeg ser det slik at vi som blir igjen har en plikt til å leve livet videre på best mulig måte. Sorgprosess er noe som varierer fra person til person, og det finnes få fasitsvar på hvordan dette skal foregå. For meg ble det fryktelig viktig å ta meg av den lille jenta som mistet faren sin, og det har virkelig vært udelt positiv for meg i alle de 18 årene. I disse dager fyller hun 20 år, og hun har bodd hos oss en god del. Og det føles virkelig godt å kjenne på at jeg har evnet å tilføre livet hennes den stabilitiet og trygghet som jeg lovte da jeg sa ja til å være fadder. Dessuten er det godt å få fortalt henne om faren hennes, fordi hun ikke husker han selv. Det ligger en god del mentalhygiene i det også. Og da er hun virkelig oppmerksom, og hun setter så tydelig pris på å høre om dette. Jeg setter henne veldig høyt som menneske.

Den første tiden etter dødsfallet, og faktisk i ganske mange år, drømte jeg mye om min bror. Det hender at jeg gjør det enda, og jeg kan fortsatt felle en liten tåre og kjenne på en sorg noen stille stunder for meg selv. Det er vel et eksempel på at sorgen kan være noe man har med seg hele livet, selv om det ikke preger hverdagen på noen negativ måte. Men det har lært meg en del om ettertanke og hvor lite selvfølgelig et liv egentlig er. Det er egentlig svært skjøre saker.

Jeg tror ikke det finnes noen snarveier for deg ut av dette. Det du har vært og er igjennom, må få bearbeides Derfor trenger du samtalepartnere. Men det er også viktig at du føler at du har fått opprettet kontroll når du forholder deg til andre om dette. Det betyr at du må bestemme når du er sterk nok til å snakke om det som angår deg og din samboer.

Jeg tror du vil ha med deg dette gjennom resten av livet ditt. Men det vil bli lettere etterhvert som tiden går. Jeg måtte "ta høyde" for at enkelte stunder var litt tyngre enn andre, og de kommer ikke alltid når det passer. Husk imidlertid at du har en oppgave nå. Du skal leve videre, og du skal sørge for at de gode minnene ikke glemmes.

Jeg ønsker deg alt godt på veien videre.

[Debra]

Man skal aldri si til et menneske som har mistet noen at ting kommer til å ordne seg, og det går bra snart osv. det gjør ting bare værre. den som skal støtte skal være der, og lytte, ikke komme med sine meninger om alt. men bare det viktigste er det å være der.

[Gjest Lund]