fri barneoppdragelse

[Gjest gjest1]

En liten ting:

Jeg vil skille mellom hva som er realistisk å få til av foreldre, og hva som er "ideellt" etter noens mening.  Er det i det hele tatt MULIG å la ungen få samsove, amme fritt osv når både mor og far må opp kl 7 og ungen må i barnehage, kanskje fra den er ett-to år gammel?? Bare undrer.....

←

Alle tilpasser seg vel hverdagen.

[Gjest Gjest]

Det jeg ikke skjønner helt er hvorfor feks samsoving og langtidsamming blir sidestilt med fri barneoppdragelse, for så mange? Synes det burde være ett minimum at man setter seg litt mere inn i ting man ønsker å kritisere enn som så.

De aller fleste som praktiserer samsoving, langtidsamming, eller andre elementer fra attachment parenting gjør det ut fra ett ideologisk valg, og har en veldig aktiv og bevisst rolle som forelder. Og det har jeg mere respekt for enn foreldre som bare gjør som alle andre, uten å engang reflektere over hvorfor.

[tattoopia]

JEG tror at de fleste som utøver langtids amming gjør det nok helt sikkert ut fra at valg. men jeg tror ikke at det samme gjelder samsoving.

de fleste jeg kjenner som sover sammen med ungene sine gjør det fordi ungene kommer inn til dem på kvelden/natta og de rett å slett ikke gidder å begynne en diskusjon med hyling å skriking på natta å har mere løst til å sove.

men atter en gang. det er det jeg tror. sier ikke at andre må tro det samme som jeg

[Gjest Gjest]

JEG tror at de fleste som utøver langtids amming gjør det nok helt sikkert ut fra at valg. men jeg tror ikke at det samme gjelder samsoving.

de fleste  jeg kjenner som sover sammen med ungene sine gjør det fordi ungene kommer inn til dem på kvelden/natta og de rett å slett ikke gidder å begynne en diskusjon med hyling å skriking på natta å har mere løst til å sove.

men atter en gang. det er det jeg tror. sier ikke at andre må tro det samme som jeg

←

Jeg tror faktisk mange velger den andre løsningen - kall det separatsoving - av latskap.

På denne måten får de tidligst mulig lagt ungen i egen seng og kan overlate selve innsovningsprosessen til barnet selv - og dermed frigjør man masse mer kveldstid til egne sysler.

Jeg vil faktisk hevde at jeg har like mye belegg for denne teorien, som du har for din samsovingsteori.

[Gjest Bare innom]

JEG tror at de fleste som utøver langtids amming gjør det nok helt sikkert ut fra at valg. men jeg tror ikke at det samme gjelder samsoving.

de fleste  jeg kjenner som sover sammen med ungene sine gjør det fordi ungene kommer inn til dem på kvelden/natta og de rett å slett ikke gidder å begynne en diskusjon med hyling å skriking på natta å har mere løst til å sove.

men atter en gang. det er det jeg tror. sier ikke at andre må tro det samme som jeg

←

Du har delvis rett når det gjelder vår familie og "samsoving", etter nesten 14 mnd uten en hel natts søvn så betød det mer for oss å få sove, enn hvor småtten sov!

Latskap? Absolutt ikke!!!

Bekvemmelighet? Kanskje...

Desperasjon og fortvilelse? Så absolutt!!!

Vi bodde på to rom, ett oppholdsrom med skyvedør inn til soverommet... så vi kapitulerte! Han (og senere også søsteren) sov i vår seng fram til vi flyttet, og de fikk egne rom. Da sov de i egne senger fra første natt!

Nå sover de kun inne hos meg ved sykdom.

Latskap å ha dem i min seng når de er syke? Helt sikkert, og meget bekvemt for begge parter.

For oss ble "samsoving" et bevisst valg, fordi det betød mer for oss å få en hel natt med god søvn enn å fortsette enda flere måneder med søvnløshet!

Dette sier imidlertid ingen ting om vår barneoppdragelse!

Endret 10. juli 2006 av Bare innom

[Festus]

JEG tror at de fleste som utøver langtids amming gjør det nok helt sikkert ut fra at valg. men jeg tror ikke at det samme gjelder samsoving.

de fleste  jeg kjenner som sover sammen med ungene sine gjør det fordi ungene kommer inn til dem på kvelden/natta og de rett å slett ikke gidder å begynne en diskusjon med hyling å skriking på natta å har mere løst til å sove.

men atter en gang. det er det jeg tror. sier ikke at andre må tro det samme som jeg

←

Når min datter kommer inn til meg om natten, etter feks mareritt, eller ikke fikk sove igjen, eller bare selskapssyk - skal jeg avvise henne?

Skjønner at det kan bli et "problem" dersom det skjer hver natt, men sånn innimellom ser jeg ikke trøbbelet med. Kanskje hun begynte å tenke på noe, og ble lei seg? Kanskje hun plutselig ble redd for å miste moren/ far/ kjæledyr/ kusine/ fetter/ mv? Skal jeg avvise henne da?

Hadde jeg hatt dobbeltseng, kunne hun ligget der nesten hver natt for min del... men det er veldig greit å ha senga for seg selv.. det er jo ikke alt man vil at barna skal få med seg som skjer i senga....

[tattoopia]

synes ikke du skal avvise dattern din. det gjør ikke jeg heller, men jeg bruker å gi henne litt kos for så å følge henne inn i sin egen seng.

men ettersom det ikke følger noen bruksanvisning med barna så må man vel bare gjøre det som føles rett hva det nå enn måtte være

[kkristin]

Jeg tror faktisk mange velger den andre løsningen - kall det separatsoving - av latskap.

På denne måten får de tidligst mulig lagt ungen i egen seng og kan overlate selve innsovningsprosessen til barnet selv - og dermed frigjør man masse mer kveldstid til egne sysler.

Jeg vil faktisk hevde at jeg har like mye belegg for denne teorien, som du har for din samsovingsteori.

←

enig

[tattoopia]

så kkristin å gjest her synes med andre ord at man skal dille å lulle å dulle ungen i seng. personlig så synger vi sang å leser bok også sovner hun etterpå. skal foreldre liksom sitte på sengekanten halve. ett poeng som min kjære tilkommende kommer til her er om disse foreldrene som samsover å luller å duller å langtidsammer å gud vet hva, har dere ikke noe voksenliv foruten om barna.

vil gjerne ha et godt argument for at samsoving er så bra å det med nærhet å trygghet holder ikke mål. mitt barn får både nærhet å er tryggere enn barn flest på hennes alder. jeg ammet henne i 2,5 mnd å hun har sovet i egen seng siden hun ble født.

hvorfor er dette så feil da?

[Tusenfryd]

vil gjerne ha et godt argument  for  at samsoving er så bra å det med nærhet å trygghet holder ikke mål. mitt barn får både nærhet å er tryggere enn barn flest på hennes alder. jeg ammet henne i 2,5 mnd å hun har sovet i egen seng siden hun ble født.

hvorfor er dette så feil da?

←

Det er vel ingen som sier det er feil? Vi er bare forskjellige som mennesker og som foreldre og velger ulike løsninger for våre barn. Ingen har vel rett eller feil? Jeg trenger jo egentlig ikke forsvare mine argumenter. Jeg bare vet hvorfor vi gjør som vi gjør og det holder for oss. Om det ikke holder for deg? Jeg har ikke behov for at du skal synes vi holder mål. Det er riktig for oss. Og du gjør sikkert det som er riktig for dere og deres barn.

[Gjest Bare innom]

ett poeng som min kjære tilkommende kommer til her er om disse foreldrene som samsover å luller å duller å langtidsammer å gud vet hva, har dere ikke noe voksenliv foruten om barna.

vil gjerne ha et godt argument  for  at samsoving er så bra å det med nærhet å trygghet holder ikke mål. mitt barn får både nærhet å er tryggere enn barn flest på hennes alder. jeg ammet henne i 2,5 mnd å hun har sovet i egen seng siden hun ble født.

hvorfor er dette så feil da?

←

Som du kanskje har lest litt lengre oppe på siden, så parktiserte vi "samsoving", men dette betyr ikke at vi la oss samtidig med barna. Vi leste for dem, sang for dem, og om de ikke var sovnet da, så sovnet de ganske raskt etter at vi hadde lukket døren. (akkurat som hos deg) og når det gjelder "lulling og dulling"... jeg skjønner ikke helt hva du mener med det... Vi har i alle fall aldri "dullet" med barna våre.

Som du kanskje også leste, så "samsov" vi ikke p.g.a nærhet og trygghet, men p.g.a en blanding av desperasjon og praktiske årsaker.

Som du ser så er det mange grunner til at mennesker gjør samme ting, det nytter ikke å si at alle kvinner som langtidsammer, eller samsover, gjør det av samme årsak eller på samme måte.

Det er like mange måter å gjøre ting på, og like mange årsaker til at de gjør disse tingene, som det finnes foreldre.

Du har ikke gjort noe galt ved å la ditt barn sove i egen seng fra hun ble født, jeg har heller ikke gjort noe galt ved å la barna sove i vår seng fram til de fikk eget rom!

[kkristin]

så kkristin å gjest her synes med andre ord at man skal dille å lulle å dulle ungen i seng. personlig så synger vi sang å leser bok også sovner hun etterpå. skal foreldre liksom sitte på sengekanten halve. ett poeng som min kjære tilkommende kommer til her er om disse foreldrene som samsover å luller å duller å langtidsammer å gud vet hva, har dere ikke noe voksenliv foruten om barna.

vil gjerne ha et godt argument  for  at samsoving er så bra å det med nærhet å trygghet holder ikke mål. mitt barn får både nærhet å er tryggere enn barn flest på hennes alder. jeg ammet henne i 2,5 mnd å hun har sovet i egen seng siden hun ble født.

hvorfor er dette så feil da?

←

Jeg dømmer ikke deg for at du ikke samsover. Men personlig syns jeg det er best, og jeg syns det er mye mer praktisk. Vi har aldri noensinne hatt noen form for problemer om natta, eller ved legging. Så for oss fungerer dette ihvertfall utmerket.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener med lulling og dulling. Kan du utdype det?

Du etterlyser argumenter for å samsove:

Praktisk

Vi trives med det alle mann

Vi er i mot skrikekurer og lignende

også dette med nærhet og trygghet.

Her er en artikkel

http://www.timesonline.co.uk/article/0,,2087-2179265,00.html

[Gjest Gjest]

hvorfor er dette så feil da?

←

Er du virkelig så usikker på deg selv som forelder, at du føler at du blir beskyldt for å gjøre feil, bare fordi noen gjør ting annerledes enn deg? For det er ingen i denne tråden som har gått ut og kritisert de som seperatsover og ammer kortere enn dem selv. Det må da være ok at man gjør ting på hver sin måte, så lenge ingen av måtene er direkte skadelige for barna?

[Gjest Stifler's mom]

Som det ble påpekt her om fri barneoppdragelse, så er det temmelig mange faktorer som er endret siden teorien ble lansert, så å hekte seg på den metoden er i beste fall kunnskapsløst og i verste fall ren omsorgssvikt - vi lever i en kultur, ikke i natur - ergo er både behov og rammer preget av at vi er opplært i en menneskeskapt kultur og ikke i villmarken. Å forvente at unger skal innrette seg etter egne subjektive behov (reelle eller skapte) når vi nå engang lever i et vestlig kultivert samfunn, er IKKE å forberede dem på voksenlivet, det er å ta fra dem alle referanser og rammer de trenger for å utvikle seg og leve i samspill med andre!

Og så lurer jeg bittelitt på hvorfor det settes likhetstegn mellom pupp og nærhet når ungen er 5, og også over argumentet med nærhet og samsoving. Det er som å si de fleste barn ikke får nærhet nok ellers, og dette er sikkert noe som gjelder flere der ute. Men det er mulig å ha god nærhet og trygghet for barn uten å bruke mat og søvn som verktøy.

Hvor man sover hen bestemmes ofte av hvilke muligheter den enkelte har å gi barna sine, men å bruke MAT som et middel til langt opp i oppveksten ser jeg flere betenkeligheter enn fordeler med, og det er ikke utelukkende det rent kroppslige aspektet jeg tenker på, at jeg for min del synes det er helt skrullete å se en 5-åring med morens bryst (subjektiv mening). Når vi tenker på hvor viktig assosiasjoner og forventninger er i utvikling og oppvekst, og hvor mye fokus det er på vestlige menneskers forhold til mat og følelser, synes jeg det er pussig at det ikke er gjort mer nyansert forskning på temaet.

NB, til den jevne KG-kverulant; jeg påstår ikke at langtidsamming er årsaken til vår tids spiseforstyrrelseproblematikk - jeg etterlyser simpelthen mer forskning på området, siden vi nå er såpass godt opplyst at vi vet at alle behovene våre og måten de blir møtt/ikke møtt på i barndommen, er i stor grad bestemmende for vår utvikling, modenhet og måte å møte verden på i voksen alder.

Er det for eksempel noen her som selv er blitt ammet til de var 5-6 år som kan si noe om det har hatt noe å si for måten de ser på ting, eller at de ikke tenker på det i voksen alder i det hele tatt?

I mange tilfeller i vår tid og i vårt samfunn synes jeg fokuset blir helt feil og ganske kunstig i forhold til barn og relasjoner i det store og hele, fordi svært mange mangler både tiden og overskuddet til å sette seg inn i temaet og ta aktive valg. De fleste virker som om de har mer enn nok med å sjonglere jobben, et skrantende ekteskap, dine, mine, våre barn, forventninger fra familien og gud vet hva, og da er barna kulisser i den sammenhengen - de henger på etter beste evne, fraktes hit og dit og er egentlig mest "til oppbevaring" til de blir større.

Synes vi generelt forsømmer unger og relasjoner som om vi skulle fått betalt for det. Og det gjør vi jo, i penger, men ikke menneskelig. Er det et forsøk på kompensasjon at man ammer lenge og samsover, eller hvem er det som velger hvilke løsninger? Vet vi noe om det?

Puh. Interessant tema, i hvert fall

[kkristin]

Synes vi generelt forsømmer unger og relasjoner som om vi skulle fått betalt for det. Og det gjør vi jo, i penger, men ikke menneskelig. Er det et forsøk på kompensasjon at man ammer lenge og samsover, eller hvem er det som velger hvilke løsninger? Vet vi noe om det?

Puh. Interessant tema, i hvert fall 

←

Veldig interessant tema ja. Jeg har ungene hjemme med meg, og har ingen planer om barnehage.

Og her ammer vi lenge, samsover, bærer osv.

Vi tar livet med ro, stresser lite, men er aktive på mange forskjellige måter.

På grå kjedelige dager går vi i åpen barnehage.

Går ut på ting ofte, og forsøker hele tiden å øke nettverket med andre hyjemmeværende.

[tattoopia]

Som det ble påpekt her om fri barneoppdragelse, så er det temmelig mange faktorer som er endret siden teorien ble lansert, så å hekte seg på den metoden er i beste fall kunnskapsløst og i verste fall ren omsorgssvikt - vi lever i en kultur, ikke i natur - ergo er både behov og rammer preget av at vi er opplært i en menneskeskapt kultur og ikke i villmarken. Å forvente at unger skal innrette seg etter egne subjektive behov (reelle eller skapte) når vi nå engang lever i et vestlig kultivert samfunn, er IKKE å forberede dem på voksenlivet, det er å ta fra dem alle referanser og rammer de trenger for å utvikle seg og leve i samspill med andre!

Og så lurer jeg bittelitt på hvorfor det settes likhetstegn mellom pupp og nærhet når ungen er 5, og også over argumentet med nærhet og samsoving. Det er som å si de fleste barn ikke får nærhet nok ellers, og dette er sikkert noe som gjelder flere der ute. Men det er mulig å ha god nærhet og trygghet for barn uten å bruke mat og søvn som verktøy.

Hvor man sover hen bestemmes ofte av hvilke muligheter den enkelte har å gi barna sine, men å bruke MAT som et middel til langt opp i oppveksten ser jeg flere betenkeligheter enn fordeler med, og det er ikke utelukkende det rent kroppslige aspektet jeg tenker på, at jeg for min del synes det er helt skrullete å se en 5-åring med morens bryst (subjektiv mening). Når vi tenker på hvor viktig assosiasjoner og forventninger er i utvikling og oppvekst, og hvor mye fokus det er på vestlige menneskers forhold til mat og følelser, synes jeg det er pussig at det ikke er gjort mer nyansert forskning på temaet.

NB, til den jevne KG-kverulant; jeg påstår ikke at langtidsamming er årsaken til vår tids spiseforstyrrelseproblematikk - jeg etterlyser simpelthen mer forskning på området, siden vi nå er såpass godt opplyst at vi vet at alle behovene våre og måten de blir møtt/ikke møtt på i barndommen, er i stor grad bestemmende for vår utvikling, modenhet og måte å møte verden på i voksen alder.

Er det for eksempel noen her som selv er blitt ammet til de var 5-6 år som kan si noe om det har hatt noe å si for måten de ser på ting, eller at de ikke tenker på det i voksen alder i det hele tatt?

I mange tilfeller i vår tid og i vårt samfunn synes jeg fokuset blir helt feil og ganske kunstig i forhold til barn og relasjoner i det store og hele, fordi svært mange mangler både tiden og overskuddet til å sette seg inn i temaet og ta aktive valg. De fleste virker som om de har mer enn nok med å sjonglere jobben, et skrantende ekteskap, dine, mine, våre barn, forventninger fra familien og gud vet hva, og da er barna kulisser i den sammenhengen - de henger på etter beste evne, fraktes hit og dit og er egentlig mest "til oppbevaring" til de blir større.

Synes vi generelt forsømmer unger og relasjoner som om vi skulle fått betalt for det. Og det gjør vi jo, i penger, men ikke menneskelig. Er det et forsøk på kompensasjon at man ammer lenge og samsover, eller hvem er det som velger hvilke løsninger? Vet vi noe om det?

Puh. Interessant tema, i hvert fall 

←

kunne ikke sagt det bedre selv.

at folk gjør ting forskjellig i henhold til oppdragelse er nå greit, men det betyr ikke at jeg trenger å hverken skjønne det eller akseptere det i den forstand at jeg synes det er riktig. men det er jo bare sånn det er. vi gjør ting forskjellig

[Lipstick]

Jeg er enig med de fleste. Vi kan rett og slett ikke overlate oppdragelsen til barna selv. De har en vilje, ja, men de kjenner sjelden konsekvensene.

Anbefaler varmt denne artikkelen om grensesetting til foreldre og andre interesserte

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror faktisk mange velger den andre løsningen - kall det separatsoving - av latskap.

På denne måten får de tidligst mulig lagt ungen i egen seng og kan overlate selve innsovningsprosessen til barnet selv - og dermed frigjør man masse mer kveldstid til egne sysler.

←

Er det noe galt i at foreldrene får litt tid for seg selv om kvelden? Kall det gjerne en investering, i forhold til at sannsynligheten for skilsmisse kanskje reduseres om foreldrene faktisk får litt tid til å snakke om voksne ting, og kanskje ha det litt romantisk etter en hektisk dag.

Lurer også på en annen ting. Jeg vet ingenting om samsoving og har ikke barn selv, men hvordan blir sexlivet om man stadig har barn i senga..?

[Festus]

Lurer også på en annen ting. Jeg vet ingenting om samsoving og har ikke barn selv, men hvordan blir sexlivet om man stadig har barn i senga..?

←

Barn i senga = null sex er min mening! Ekkelt å ha sex mens et barn kan høre/ føle/ se at det foregår, de sover jo ikke helt steinhardt hele natta....

[kkristin]

Er det noe galt i at foreldrene får litt tid for seg selv om kvelden? Kall det gjerne en investering, i forhold til at sannsynligheten for skilsmisse kanskje reduseres om foreldrene faktisk får litt tid til å snakke om voksne ting, og kanskje ha det litt romantisk etter en hektisk dag.

Lurer også på en annen ting. Jeg vet ingenting om samsoving og har ikke barn selv, men hvordan blir sexlivet om man stadig har barn i senga..?

←

Sexlivet vårt blir bare bedre og bedre.

Samsovere ble anklaget for å ta minste motstands vei, det er derfor noen reagerte.

For det er ihvertfall ikke minste motsands vei. Jeg ville aldri hatt det anderledes, og nettene våre er problemfrie, har alltid vært. (våkner de får de pupp, sovner igjen med en gang, uten at noen av oss egentlig har vært skikkelig våkne en gang.)

Men det er på mange måter mye mer krevende enn å ikke samsove og. Det er vel derfor ikke du samsover feks?