Hvor mye holde sammen for barnas skyld?

i går, 08:31

Som overskriften sier; hvor mye skal man holde sammen for barnas skyld? Når det ikke gjelder alvorlige tilfeller som vold, rus osv., men alle andre hverdagslige ting. Jeg har alltid drømt om en «A4 familie» og at man lever lykkelig med familien sin. Har selv skilte foreldre som har gått fint, men har ikke ønsket det samme for meg og mine barn. Nå står jeg derimot i et forhold hvor jeg føler vi på dette tidspunktet er sammen bare pga. barna og økonomi. Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har. Noen som har erfaringer å dele?

Anonymkode: a0382...354

i går, 08:41

I det lange løp, så tror jeg det er bedre å avslutte nå. Istede for å begynne å irritere seg over ting, og kanskje ende opp som bitre uvenner ved ett brudd.

Samtidig, er du sikker på at det ikke er hverdagen som har tatt dere? Er det mulig å feks gå til parterapi?

Anonymkode: f6f7e...278

i går, 08:48

Hva har dere prøvd for å styrke relasjonen?

i går, 08:56

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

I det lange løp, så tror jeg det er bedre å avslutte nå. Istede for å begynne å irritere seg over ting, og kanskje ende opp som bitre uvenner ved ett brudd.

Samtidig, er du sikker på at det ikke er hverdagen som har tatt dere? Er det mulig å feks gå til parterapi?

Anonymkode: f6f7e...278

Har jo tenkt på skilsmisse ukentlig over flere år. Man vil jo ikke det før man er helt sikker, men er virkelig ikke lykkelig nå.

Ja, dette er mer enn hverdagen som har tatt oss. Hverdagslig irritasjon som at husarbeid osv. faller på meg er èn ting og bare en dråpe i havet. Barna er små, så jeg som mor tar det meste med de også. Nå har venner og familie også begynt å legge merke til hans oppførsel og begynt å uttrykke bekymring for hvordan vi har det hjemme (de selv har tatt det opp, ikke jeg som har sagt noe). Det sier jo litt, tenker jeg.

Det skalerer i alt fra kommunikasjon hvor alt jeg tar opp dras i høylytt krangel fra han, til at hans behov er mye viktigere enn mine, til at han mangler sosiale antenner osvosv. Jeg vil jo helst fra i sosiale settinger uten han nå, og hadde kost meg mye mer på ferie alene enn sammen. Vi er i starten av 30-årene og har så mange år foran oss…

Anonymkode: a0382...354

i går, 09:00

Man skal ikke være i et forhold for en hver pris, men har man barn så skylder man dem å prøve det meste først. Da tenker jeg på familieterapi, familievernkontoret, etc. En skilsmisse er store greier. Det involverer barna, men også familie og venner på begge sider. Nå skal ikke familie og venner være et argument for å ikke skille seg, men det er verdt å tenke gjennom. Har hørt de som i ettertid angrer på at de ikke gjorde mer for å forsøke å få det til å gå.

Hva sier mannen din om dette? Er han enig i at dere har problemer?

Anonymkode: ca5fd...46a

i går, 09:02

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Som overskriften sier; hvor mye skal man holde sammen for barnas skyld? Når det ikke gjelder alvorlige tilfeller som vold, rus osv., men alle andre hverdagslige ting. Jeg har alltid drømt om en «A4 familie» og at man lever lykkelig med familien sin. Har selv skilte foreldre som har gått fint, men har ikke ønsket det samme for meg og mine barn. Nå står jeg derimot i et forhold hvor jeg føler vi på dette tidspunktet er sammen bare pga. barna og økonomi. Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har. Noen som har erfaringer å dele?

Anonymkode: a0382...354

«Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har».

«Men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet».

Hva med barna dine? Du argumenterer med at din lykke er deres lykke. Det finnes ingen sammenheng forskningsmessig mellom barns lykke og opplevelse av egen barndom og om en forelder opplever seg «lykkelig» i eget forhold. Ingen. Dette lar seg fint kombinere sett i forhold til barna. Vil gjøre alt for barna dine? Nei, det gjør du ikke. Du tåler ikke motstand og å stå i noe. Det er ingen vold el rus. Bare hverdag. Og følelse av det populærvitenskapelige begrepet «mangel på lykke». Det er argumentasjonen til en fjortenåring.
Det er så mange umodne mødre der ute, og de støttes gjerne opp av søsterskapet og samlivsterapeuter (som har vært skilt både to og tre ganger selv🫣).

Skjerp deg og gjør noe med det. Men ikke gå. Det er ingen god nok grunn. Du har et stort ansvar ovenfor dine barn. Tenk også på hva som kan komme i kjølvannet dersom det blir høykonflikt. Det er nådeløst. Og det er destruktivt for barna.
Gresset er virkelig ikke grønnere på den andre siden. En kort stund kanskje, men det er som regel i form av lykkehormoner. De er kortvarige.

TENK DEG OM!

Anonymkode: ed51f...33f

i går, 09:07

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Som overskriften sier; hvor mye skal man holde sammen for barnas skyld? Når det ikke gjelder alvorlige tilfeller som vold, rus osv., men alle andre hverdagslige ting. Jeg har alltid drømt om en «A4 familie» og at man lever lykkelig med familien sin. Har selv skilte foreldre som har gått fint, men har ikke ønsket det samme for meg og mine barn. Nå står jeg derimot i et forhold hvor jeg føler vi på dette tidspunktet er sammen bare pga. barna og økonomi. Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har. Noen som har erfaringer å dele?

Anonymkode: a0382...354

Om kjærligheten er borte, og den ikke jobbes for, så er forholdet allerede gått i knas.

Fornektelse er en evig livsløgn....

Da må du vise barna dine det, ellers er det det du lærer dem...

Hjelper ikke hva du sier eller tenker om du ikke omsetter ord til handling.

Barn er utrolig smarte.

De kjenner vår sinnsstemning selv om vi ikke sier noe.

Endret i går, 09:09 av Strigiformes

i går, 09:10

Bare vær obs på at statistisk sett, kan det ta opp mot 5-6 år, før en kvinne som initierer brudd, faktisk går.

Ikke vent.

Anonymkode: d46e0...c3f

i går, 09:12

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har jo tenkt på skilsmisse ukentlig over flere år. Man vil jo ikke det før man er helt sikker, men er virkelig ikke lykkelig nå.

Ja, dette er mer enn hverdagen som har tatt oss. Hverdagslig irritasjon som at husarbeid osv. faller på meg er èn ting og bare en dråpe i havet. Barna er små, så jeg som mor tar det meste med de også. Nå har venner og familie også begynt å legge merke til hans oppførsel og begynt å uttrykke bekymring for hvordan vi har det hjemme (de selv har tatt det opp, ikke jeg som har sagt noe). Det sier jo litt, tenker jeg.

Det skalerer i alt fra kommunikasjon hvor alt jeg tar opp dras i høylytt krangel fra han, til at hans behov er mye viktigere enn mine, til at han mangler sosiale antenner osvosv. Jeg vil jo helst fra i sosiale settinger uten han nå, og hadde kost meg mye mer på ferie alene enn sammen. Vi er i starten av 30-årene og har så mange år foran oss…

Anonymkode: a0382...354

Hva sier familien din? Hva reagerer de på?

Anonymkode: b5882...1da

i går, 09:13

Dessverre viser FAKTA at skilsmissebarn kommer tapende ut av både samlivsbruddet, men også generelt i livet. Mange duller seg inn i egenkonstruerte forklaringer om at dersom de ikke har det bra så har heller ikke ungene det bra. Det er bare egenlagde forklaringer for å lette sin egen samvittighet, og er derfor en livsløgn. Det betyr ikke at mennesker som opplever vold og overgrep skal fortsette i forholdet, men at alle andre skal være klar over hva forskning og vitenskapen sier om dette.

Når man har tatt det innover seg, så får man et bedre grunnlag for å vurdere hva man skal gjøre.

Anonymkode: bfd9d...da1

i går, 09:15

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Som overskriften sier; hvor mye skal man holde sammen for barnas skyld? Når det ikke gjelder alvorlige tilfeller som vold, rus osv., men alle andre hverdagslige ting. Jeg har alltid drømt om en «A4 familie» og at man lever lykkelig med familien sin. Har selv skilte foreldre som har gått fint, men har ikke ønsket det samme for meg og mine barn. Nå står jeg derimot i et forhold hvor jeg føler vi på dette tidspunktet er sammen bare pga. barna og økonomi. Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har. Noen som har erfaringer å dele?

Anonymkode: a0382...354

Tenk på barna først ikke din egen lykke. Sånn er det når man velger å få barn desverre.

Anonymkode: 255bd...f8d

i går, 09:17

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

«Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har».

«Men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet».

Hva med barna dine? Du argumenterer med at din lykke er deres lykke. Det finnes ingen sammenheng forskningsmessig mellom barns lykke og opplevelse av egen barndom og om en forelder opplever seg «lykkelig» i eget forhold. Ingen. Dette lar seg fint kombinere sett i forhold til barna. Vil gjøre alt for barna dine? Nei, det gjør du ikke. Du tåler ikke motstand og å stå i noe. Det er ingen vold el rus. Bare hverdag. Og følelse av det populærvitenskapelige begrepet «mangel på lykke». Det er argumentasjonen til en fjortenåring.
Det er så mange umodne mødre der ute, og de støttes gjerne opp av søsterskapet og samlivsterapeuter (som har vært skilt både to og tre ganger selv🫣).

Skjerp deg og gjør noe med det. Men ikke gå. Det er ingen god nok grunn. Du har et stort ansvar ovenfor dine barn. Tenk også på hva som kan komme i kjølvannet dersom det blir høykonflikt. Det er nådeløst. Og det er destruktivt for barna.
Gresset er virkelig ikke grønnere på den andre siden. En kort stund kanskje, men det er som regel i form av lykkehormoner. De er kortvarige.

TENK DEG OM!

Anonymkode: ed51f...33f

Ja tenkt deg om ts! Et forhold er i noen sesonger helt dødt for alle! Du vet aldri hva nærmeste fremtid bringer. Ikke hør på irrassjonelle følelser. Ekte kjærlighet er ikke følelser.

Anonymkode: 255bd...f8d

i går, 09:17

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dessverre viser FAKTA at skilsmissebarn kommer tapende ut av både samlivsbruddet, men også generelt i livet. Mange duller seg inn i egenkonstruerte forklaringer om at dersom de ikke har det bra så har heller ikke ungene det bra. Det er bare egenlagde forklaringer for å lette sin egen samvittighet, og er derfor en livsløgn. Det betyr ikke at mennesker som opplever vold og overgrep skal fortsette i forholdet, men at alle andre skal være klar over hva forskning og vitenskapen sier om dette.

Når man har tatt det innover seg, så får man et bedre grunnlag for å vurdere hva man skal gjøre.

Anonymkode: bfd9d...da1

Nettopp. Skriver under på dette. I noen tilfeller er det bedre å sette egen lykke til sides. Skilsmissebarn har også høyere sjanse for å bli kriminelle, rusmisbrukere, falle ut av skolen, slite psykisk og videre.

Anonymkode: b5882...1da

i går, 09:18

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dessverre viser FAKTA at skilsmissebarn kommer tapende ut av både samlivsbruddet, men også generelt i livet. Mange duller seg inn i egenkonstruerte forklaringer om at dersom de ikke har det bra så har heller ikke ungene det bra. Det er bare egenlagde forklaringer for å lette sin egen samvittighet, og er derfor en livsløgn. Det betyr ikke at mennesker som opplever vold og overgrep skal fortsette i forholdet, men at alle andre skal være klar over hva forskning og vitenskapen sier om dette.

Når man har tatt det innover seg, så får man et bedre grunnlag for å vurdere hva man skal gjøre.

Anonymkode: bfd9d...da1

Korrekt!

Det er for mye synsing og understøtting av egen argumentasjon, godt hjulpet av medsøstre som forstår seg ihjel på hverandre og også «trenden» blant psykologer og samlivsterapeuter mht å rettferdiggjøre et slikt valg. Det er INGEN sammenheng mellom barns lykke og opplevelse av egen barndom og en forelders «ulykkelighet» i eget forhold. INGEN.

Anonymkode: ed51f...33f

i går, 09:19

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Som overskriften sier; hvor mye skal man holde sammen for barnas skyld? Når det ikke gjelder alvorlige tilfeller som vold, rus osv., men alle andre hverdagslige ting. Jeg har alltid drømt om en «A4 familie» og at man lever lykkelig med familien sin. Har selv skilte foreldre som har gått fint, men har ikke ønsket det samme for meg og mine barn. Nå står jeg derimot i et forhold hvor jeg føler vi på dette tidspunktet er sammen bare pga. barna og økonomi. Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har. Noen som har erfaringer å dele?

Anonymkode: a0382...354

Jeg forstår heller ikke hvorfor familien din reagerer på "manglende sosiale antenner" hva skal det bety ? Du gjør mer i huset, javel. Det gjør jeg også. På lik linje med mange andre mødre. Om du er alene er det HVERTFALL mer som faller på deg.

Anonymkode: b5882...1da

i går, 09:19

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nettopp. Skriver under på dette. I noen tilfeller er det bedre å sette egen lykke til sides. Skilsmissebarn har også høyere sjanse for å bli kriminelle, rusmisbrukere, falle ut av skolen, slite psykisk og videre.

Anonymkode: b5882...1da

Stemmer! Og skilsmissebarn har mye større sjangs for å ikke greie å holde sammen sine egne familier og være i langvarige forhold. Rett å slett får et negativt syn på forhold.

Anonymkode: 255bd...f8d

i går, 09:21

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Som overskriften sier; hvor mye skal man holde sammen for barnas skyld? Når det ikke gjelder alvorlige tilfeller som vold, rus osv., men alle andre hverdagslige ting. Jeg har alltid drømt om en «A4 familie» og at man lever lykkelig med familien sin. Har selv skilte foreldre som har gått fint, men har ikke ønsket det samme for meg og mine barn. Nå står jeg derimot i et forhold hvor jeg føler vi på dette tidspunktet er sammen bare pga. barna og økonomi. Jeg vet alle forhold har sine greier og ikke alltid er perfekt, men jeg vet at om ikke det var pga. barna og økonomi så hadde jeg gått nå. Da går drømmen om en vanlig familie i tusen knas, men kanskje jeg har mulighet til å bli lykkelig senere i livet. Jeg elsker barna mine høyere enn livet og vil gjøre alt for de, men hadde ikke ønsket at de skal «ta til takke» med et slikt forhold som vi nå har. Noen som har erfaringer å dele?

Anonymkode: a0382...354

Dessuten hva er lykkelig? Tror du jeg er så lykkelig? Det er ikke en menneskerett. Videre er det slitsomt å ha barn sammen, men en tar seg sammen og får det til å funke. Tror du virkelig at du skal sveve rundt på en rosa sky å være så glad for hvor lykkelig du er? Kommer ikke til å skje uansett om du finner deg en ny. Det er utopi

Anonymkode: b5882...1da

i går, 09:26

Etter min mening skal man ikke holde sammen bare for barnas skyld. Barn er ikke dumme. De merker stemninger misnøye og avstand, selv om dere prøver å skjule det. Også om dere tror det lykkes. Det er ikke hyggelig å vokse opp slik. Dere er rollemodeller for barna deres, også ift hva som er et sunt forhold og familieliv. Jeg har ei venninne hvor foreldre først skilte seg da yngste flyttet ut. Hun sier at hun skulle ønske de hadde skilt seg mange år før, og at hun og søsknene har følt seg "skyldige" i at foreldrene ikke var lykkelige...

Anonymkode: a2d97...2b6

i går, 09:26

Jeg vet ikke ts, men jeg opplever deg som umoden. Ikke bare umoden, men en eventyrer. Du trenger å lande på jorden. En går ikke fra barnefar på bakgrunn av at familien reagerer på at du gjør mest husarbeid eller fordi han er sosial klein, eller fordi du selv ikke er lykkelig å fått det du "drømte" om. Vel, jeg drømmer om å bli millionær og har fortsatt ikke blitt det. 😛 Jeg er sammen med en irriterende latsabb som såvidt løfter på rumpa si. Han er en bæsjunge. Går jeg fra han? Nei.

Anonymkode: b5882...1da

i går, 09:37

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dessverre viser FAKTA at skilsmissebarn kommer tapende ut av både samlivsbruddet, men også generelt i livet. Mange duller seg inn i egenkonstruerte forklaringer om at dersom de ikke har det bra så har heller ikke ungene det bra. Det er bare egenlagde forklaringer for å lette sin egen samvittighet, og er derfor en livsløgn. Det betyr ikke at mennesker som opplever vold og overgrep skal fortsette i forholdet, men at alle andre skal være klar over hva forskning og vitenskapen sier om dette.

Når man har tatt det innover seg, så får man et bedre grunnlag for å vurdere hva man skal gjøre.

Anonymkode: bfd9d...da1

Trenger ikke å være vold og overgrep engang. Jeg gikk fra begge eksene på grunn av utroskap, og fordi de har kuttet ut sexen og samtidig nektet å ha åpent forhold. Jeg tror ikke barna vil ha det så fint av å vite at faren deres, som er gift med mor, ligger med mora til Per og Anette på matbutikken, mens mor later som ingenting. Jeg tror heller ikke at menn som kutter ut sexen med kona, klarer seg uten sex på si i mange år ( i mitt tilfelle var begge utro, samtidig som mitt forslag om å åpne forholdet ble møtt med kontant "nei").

Det er forskjellige situasjoner. Hvis mor og far så vidt snakker sammen, og det er amper stemning i huset året rundt, tror jeg ikke barna blir så veldig lykkelige av det.

Anonymkode: 11f6e...576

Logg inn

Hvor mye holde sammen for barnas skyld?

Fremhevede innlegg

AnonymBruker

Videoannonse

AnonymBruker

AprilLudgate

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

Strigiformes

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

AnonymBruker

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn

Meny

Mine aktivitetsstrømmer