Mye eldre, han virker litt flau.

[AnonymBruker]

Livet er kort. Alle kan dø i morgen. Så who cares?
Om du fortsetter å leve livet utifra andres forventninger så vil du leve i et fengsel. 

Anonymkode: 918e5...cf3

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 10.28):

Jeg tror at du må gi han litt tid. Hvorfor stresse?
 

Når det gjelder «break the news» om deres forhold for nærstående og perifere, vil det komme som et sjokk den første tiden, på samme måte som at det er sjokkerende at en person kommer ut som homofil, er blitt sammen med sin tremenning, har et forhold til bygdas «player» også videre. Det er mange forhold som kan reageres på fra familien sin, men det betyr ikke at en skal følge det. Ikke sant? Vi lever bare en gang. 
 

Datteren hans på 7år yngre enn deg kan ikke få diktere hvordan han skal leve sitt liv. Så lenge han er lykkelig.. 

Anonymkode: a4e69...218

Enig i at datter  ikke kan  diktere far . Men en far (evnt mor ) som driter i barns  følelser rundt ny parter , er et stort rødt flagg . En spesiell type hensynsløshet . 

[AnonymBruker]

Syns ikke det er stor forskjell mellom å være 36 og 54. Begge voksne og i tillegg har dere et avklart forhold til barns osv. Per nå er derfor ikke aldersforskjellen noe problem, men ville vært skeptisk dersom dere ender opp med et langvarig forhold. Forskjellen mellom dere vil bli vesentlig større fra mannens pensjonsalder og fremover. 

Anonymkode: d050b...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Syns ikke det er stor forskjell mellom å være 36 og 54. Begge voksne og i tillegg har dere et avklart forhold til barns osv. Per nå er derfor ikke aldersforskjellen noe problem, men ville vært skeptisk dersom dere ender opp med et langvarig forhold. Forskjellen mellom dere vil bli vesentlig større fra mannens pensjonsalder og fremover. 

Anonymkode: d050b...159

Det er en massiv forskjell.  Dette er egentlig frekt å si.

Anonymkode: 2055f...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 17.09):

Jeg tror nok mange vil reagere ja. En gang sto jeg utenfor rema med stefaren min, å måten folk som gikk forbi snudde seg etter oss i vantro fikk meg ubekvem, for man så på dem at de tenkte vi var et par og reagerte negativt på det. 

Anonymkode: 2055f...397

Men det eksempelet ditt viser jo egentlig nettopp hvorfor han kan ha blitt ukomfortabel med et kyss i offentligheten. Du opplevde selv hvordan andres blikk og antakelser gjorde deg ubekvem, selv om det ikke var noe galt med relasjonen du faktisk sto i. Så kanskje det er litt raskt å tolke hans reaksjon som at han er flau over henne eller usikker på følelsene sine. Det kan like gjerne være at han er ukomfortabel med hva fremmede måtte tenke og anta. Og akkurat den typen fordommer er jo tydelig til stede i denne tråden.

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 18.54):

20 år er for mye i aldersforskjell uansett. Ingen har den forskjellen uten byrder relatert til alder. 

Anonymkode: 2055f...397

At ingen har den forskjellen uten byrder relatert til alder er vel å dra det ganske langt. Du kan selvfølgelig mene at 20 år er for mye for deg, men det gjør ikke din personlige grense til en universell sannhet. Det finnes da mange par med store aldersforskjeller som lever gode, stabile liv sammen. Aldersforskjellen kan gi noen praktiske utfordringer etter hvert, men det er noe helt annet enn å påstå at forholdet nødvendigvis kommer med «byrder». Det kommer an på menneskene, helsen, livssituasjonen og hvordan de fungerer sammen.

Anonymkode: f88e0...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2026 den 0.15):

Janei, dere vil få reaksjoner. Og datteren hans vil reagere. Ei venninne av meg på 38 opplevde at faren hennes fikk seg ny dame på 45, og det eeer ganske.. motbydelig. Voksen eller ei på begge kanter, hun ønsket ikke lenger noen middager e.l. med faren sin eller ønsket å ha mer kontakt. Og jeg ser absolutt den. Noe med å se pappaen sin i et helt nytt og litt nasty lys, som man ikke vil forbinde med sine foreldre.

Du sier du er redd for å miste han. Men du forstår hvordan biologi fungerer og at du uansett vil bli enke det øyeblikket du blir pensjonist, sant? Ikke meningen å være brutal her, men det er fakta.

Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan møttes dere, egentlig? Hva slags forhold har du til din egen far og oppvekst?

 

Anonymkode: 46f9b...ff3

Jeg synes det er ganske spesielt å kalle andres kjærlighetsforhold motbydelig bare fordi man selv synes aldersforskjellen er uvant. At venninnen din reagerte slik, er hennes opplevelse, ikke en fasit på hvordan denne datteren vil reagere. Og at hun vil uansett bli enke når hun blir pensjonist er da virkelig ikke et faktum. Menn på 54 lever ikke med en utløpsdato som gjør det meningsløst å investere i et forhold. Ja, 18 år kan bety at man statistisk sett får ulik alderdom, men det gjør det ikke til et argument mot å være sammen med noen man elsker.

Jeg synes egentlig TS skal være langt mer opptatt av hvordan mannen behandler henne, hvor trygg han er på forholdet og hvordan de fungerer sammen, enn å forsøke å leve seg inn i alle mulige katastrofescenarioer frem til hun er 70. Og spørsmålene om hennes forhold til egen far og oppvekst synes jeg hun fint kan la ligge. Man trenger ikke lete etter en psykologisk forklaring på hvorfor en 36-åring forelsker seg i en 54-åring. Noen ganger møter man bare et menneske man passer veldig godt sammen med.

Anonymkode: f88e0...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 10.00):

Jeg har møtt en veldig fin mann, men haken er aldersforskjellen. Jeg er 36 og han er 54 – altså 18 år mellom oss.

Jeg har barn i ungdomsalderen, han har voksne barn, og ingen av oss skal ha flere. Vi virker egentlig veldig enige om hva vi ønsker oss fremover: noe rolig, stabilt, trygt og godt.

Jeg har nok alltid vært litt «eldre enn alderen», og det viktigste for meg i et forhold er å føle meg trygg og ivaretatt. Det gjør jeg med ham på en måte jeg egentlig aldri har opplevd før.

Men jeg merker at alderen skaper en usikkerhet hos ham. Han var veldig skeptisk til den i starten, og selv om han sier at han nå har lagt det litt fra seg, tror jeg kanskje han tenker mer på det enn han innrømmer. Han kan også virke litt flau over oss utad. Jeg prøvde for eksempel å kysse ham da vi var ute, og da ble han tydelig flau/ukomfortabel. Det gjorde meg selvfølgelig litt usikker.

En annen ting er den eldste datteren hans, som bare er ca. 8 år yngre enn meg. De har et veldig tett forhold, og vi har snakket om at vi ikke helt vet hvordan hun vil reagere. Jeg merker at jeg er redd for at dersom hun reagerer negativt, så kan det påvirke ham så mye at han trekker seg fra meg.

Han er veldig opptatt av at vi skal ta ting rolig og ikke rushe noe, og det er jeg helt enig i. Samtidig kjenner jeg at jeg begynner å få følelser, og blir usikker på hvor mye jeg tør å slippe meg løs når han fortsatt virker litt vinglete.

Dere som har erfaring med større aldersforskjell: Er 18 år noe dere ville vært skeptiske til når man er 36 og 54 og ellers er på samme sted i livet? Og ville dere holdt litt igjen følelsesmessig når han virker usikker, eller bare latt ting utvikle seg naturlig?

Anonymkode: 40526...430

Jeg ville aldri kysset på åpen gate, uavhengig av alder. 

Dessuten kan dere jo ikke være åpenbare kjærester før han har fortalt ungene om deg. 

Jeg mener at man er voksen nok etter fylte tretti til å vite hva man vil. Mista selv min mye eldre partner til sykdom nylig, og vil for alltid være evig takknemlig for de årene vi fikk. 

Heldigvis har han voksne barn, som tok meg godt imot. 

Anonymkode: 7f85a...f0b

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (På 4.9.2026 den 6.56):

Enig i at datter  ikke kan  diktere far . Men en far (evnt mor ) som driter i barns  følelser rundt ny parter , er et stort rødt flagg . En spesiell type hensynsløshet . 

Det var ikke snakk om å «drite» i datterens  følelser. Det er forskjell på det og å la henne diktere. Absolutt mulig å både ta hensyn til følelsene hennes og samtidig fortsette forholdet til kjæresten.. 

Anonymkode: a4e69...218

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (På 4.9.2026 den 6.56):

Enig i at datter  ikke kan  diktere far . Men en far (evnt mor ) som driter i barns  følelser rundt ny parter , er et stort rødt flagg . En spesiell type hensynsløshet . 

Jeg har selv vært i denne datterens sko. Vet hva jeg snakker om.

Jeg har skilte foreldre som begge fant seg nye partnere når jeg var et lite barn. Jeg likte ingen av de, nettopp fordi de tok en plass de ikke skulle ha. Hvor gammel de var, hvilken personlighet de hadde eller deres fremtreden ovenfor meg hadde lite å si. Jeg likte de ikke uansett hva de hadde å tilby. Som voksen vet jeg bedre.

Når jeg ser tilbake på det så ønsker jeg ikke at de hadde fulgt mine følelser, nettopp fordi det ikke hadde vært mulig å tilfredsstille meg når det gjaldt valg av partner.
 

Det viktigste var måten det ble håndtert på. Å lytte til meg, mine følelser og vise forståelse for min situasjon var helt essensielt, det er ikke ensbetydende med at de skulle avslutte forholdene sine. De gikk frem i et rolig tempo og jeg fikk velge litt selv hvor mye kontakt jeg ønsket å ha med deres respektive. Etter hvert flyttet de sammen. 
 

Min mor har funnet seg ny mann etter den tid, da jeg var blitt voksen. Først likte jeg ikke han heller, egentlig uten grunn. Etter en tid er vi blitt gode venner. Flott mann  

 

Anonymkode: a4e69...218

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har selv vært i denne datterens sko. Vet hva jeg snakker om.

Jeg har skilte foreldre som begge fant seg nye partnere når jeg var et lite barn. Jeg likte ingen av de, nettopp fordi de tok en plass de ikke skulle ha. Hvor gammel de var, hvilken personlighet de hadde eller deres fremtreden ovenfor meg hadde lite å si. Jeg likte de ikke uansett hva de hadde å tilby. Som voksen vet jeg bedre.

Når jeg ser tilbake på det så ønsker jeg ikke at de hadde fulgt mine følelser, nettopp fordi det ikke hadde vært mulig å tilfredsstille meg når det gjaldt valg av partner.
 

Det viktigste var måten det ble håndtert på. Å lytte til meg, mine følelser og vise forståelse for min situasjon var helt essensielt, det er ikke ensbetydende med at de skulle avslutte forholdene sine. De gikk frem i et rolig tempo og jeg fikk velge litt selv hvor mye kontakt jeg ønsket å ha med deres respektive. Etter hvert flyttet de sammen. 
 

Min mor har funnet seg ny mann etter den tid, da jeg var blitt voksen. Først likte jeg ikke han heller, egentlig uten grunn. Etter en tid er vi blitt gode venner. Flott mann  

 

Anonymkode: a4e69...218

Veldig enig med deg . La det få tid , å ikke push ny partner på barn . De er jo ikke forelsket i /ønsker seg slett ikke ny bonus -mor/far . Men med tid kan de jo venne seg til situasjonen . Man trenger jo ikke pushe ny partner på ungen . Går fint an å være forelder / kjæreste separat  ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 19.20):

Det er for stor aldersforskjell. Min mann er 7 år eldre, det merkes. Han har vært pensjonist i flere år. Jeg jobber selvsagt og skal fortsette i mange år framover.

Når du er 60 er han 78. Unge folk skjønner ikke at 60-åringer ikke er gamlinger, men en på 78 er en gamling. Ende verre når du er 70 og nyslått pensjonist og han 89 eller dau. 

Anonymkode: 454b2...9e9

Det finnes 78-åringer som er spreke, yrkesaktive og fulle av liv, akkurat som det finnes 60-åringer med store helseutfordringer. Og viktigst: TS er 36 og han er 54 nå. Hun trenger ikke avskrive et godt forhold i dag på grunnlag av en hypotetisk situasjon flere tiår frem i tid. Din erfaring med din mann er relevant for dere, men den er ikke nødvendigvis en fasit for alle andre par med aldersforskjell. Det er helt legitimt å peke på at aldersforskjell kan få større praktiske konsekvenser senere, men «gamling» og «eller dau» blir både nedlatende og unødvendig deterministisk.

AnonymBruker skrev (På 4.9.2026 den 6.39):

Det er 10 år mellom meg og mannen. Det er absolutt nok. Hadde han vært 1-2 år eldre hadde det nok ikke vært oss. 18 år er jo helt hinnsides. I sommer var det 18 år siden bryllupsdagen vår. 18 år er ganske lang tid. Det renner ganske mye vann gjennom elva på så lang tid. Og så lang tid tok det fra han ble født til du ble født. Da du var nyfødt og hjelpeløst hang i puppen på moren din var han myndig og gammel nok til å kjøre bil! Da du var en ubekymret 10-åring var han nesten 30, da du var i konfirmasjonsalder var han midt i 30-årene. Når du blir 62 og kanskje kan gå av med pensjon er han 80…  Det setter forskjellen i alder i perspektiv… 18(!) års aldersforskjell VIL bli et problem, det kommer du ikke unna. Jeg tenker allerede på at når jeg bli 65 så er mannen 75. Det er også lang tid. Dere har nesten det doble av det i forskjell… Lykke til!

Anonymkode: 36471...571

Jeg skjønner hva du prøver å illustrere med babyen, 10-åringen og konfirmanten, men akkurat de sammenligningene er egentlig ikke så relevante for forholdet deres i dag. At en 54-åring var myndig da en 36-åring ble født, eller at han var nesten 30 da hun var 10, sier først og fremst noe om at de ble født i forskjellige år. Det kan høres voldsomt ut når man setter sammen slike bilder, men man kunne gjort det samme med nesten hvilken som helst større aldersforskjell. Det interessante er jo ikke hva de var da den ene var barn, men hvem de er nå, to voksne på 36 og 54 som møtes på like fot. Så ja, 18 år er en stor aldersforskjell. Men «hun var baby mens han kjørte bil» er mer et retorisk virkemiddel enn et argument for at forholdet deres ikke kan fungere. Du bruker en rekke bilder fra helt ulike livsfaser for å få aldersforskjellen til å føles større, men de sier lite om hvordan forholdet fungerer nå.

Anonymkode: f88e0...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 10.00):

Jeg har møtt en veldig fin mann, men haken er aldersforskjellen. Jeg er 36 og han er 54 – altså 18 år mellom oss.

Jeg har barn i ungdomsalderen, han har voksne barn, og ingen av oss skal ha flere. Vi virker egentlig veldig enige om hva vi ønsker oss fremover: noe rolig, stabilt, trygt og godt.

Jeg har nok alltid vært litt «eldre enn alderen», og det viktigste for meg i et forhold er å føle meg trygg og ivaretatt. Det gjør jeg med ham på en måte jeg egentlig aldri har opplevd før.

Men jeg merker at alderen skaper en usikkerhet hos ham. Han var veldig skeptisk til den i starten, og selv om han sier at han nå har lagt det litt fra seg, tror jeg kanskje han tenker mer på det enn han innrømmer. Han kan også virke litt flau over oss utad. Jeg prøvde for eksempel å kysse ham da vi var ute, og da ble han tydelig flau/ukomfortabel. Det gjorde meg selvfølgelig litt usikker.

En annen ting er den eldste datteren hans, som bare er ca. 8 år yngre enn meg. De har et veldig tett forhold, og vi har snakket om at vi ikke helt vet hvordan hun vil reagere. Jeg merker at jeg er redd for at dersom hun reagerer negativt, så kan det påvirke ham så mye at han trekker seg fra meg.

Han er veldig opptatt av at vi skal ta ting rolig og ikke rushe noe, og det er jeg helt enig i. Samtidig kjenner jeg at jeg begynner å få følelser, og blir usikker på hvor mye jeg tør å slippe meg løs når han fortsatt virker litt vinglete.

Dere som har erfaring med større aldersforskjell: Er 18 år noe dere ville vært skeptiske til når man er 36 og 54 og ellers er på samme sted i livet? Og ville dere holdt litt igjen følelsesmessig når han virker usikker, eller bare latt ting utvikle seg naturlig?

Anonymkode: 40526...430

Hva skjer med mega-font.

Uansett. Han er snart 60. Ting går jævelig fort nedover da. Så hvis han er skeptisk burde du også være det. Du ender opp med en type du nesten ikke får nytt livet med før han blir en gammel og skrøpelig fyr fra biologiens side (ikke kom med "men hvem som helst kan bli syk", vi snakker alderdom her). 

 

Anonymkode: d29d0...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 10.03):

Å være sammen med en som er på alder med ens barn er nasty uansett alder. Regner med han er redd for forholdet med barna og det har han god grunn for. Kjenner flere som kuttet kontakten med far når han tok inn en mye yngre dame 

Anonymkode: 3251b...14d

Herregud, folk på 36 og 54 er voksne mennesker som er i full stand til å velge kjærligheten selv. 

Anonymkode: 8b1c5...2fd

[Einus]

Selv har jeg en kjæreste som er 12 år eldre enn meg. Jeg (mann) er 63 år gammel. Men andre ting som du kanskje bør tenke på, det er for eksempel dette med aldring. Menn har generelt sett lett for å utvikle seg negativt med tanke på alder, tenker da på sykdommer mye større grad enn for eksempel kvinner. Selv har jeg hatt hjertestans, da var jeg 48 år gammel. For bare noen få år siden, hadde jeg utposing på hovedpulsåren, med medfølgende operasjon. Jeg skriver ikke dette for å skremme deg, men du bør ha det litt i bakhodet. Siden kjæresten min er 12 år eldre enn meg, så tenker jeg jo på det av og til, men siden kvinner ofte holder seg bedre, så hviler jeg litt på det. Bare en refleksjon på dine vegne. Fra 54 til 63 er det ikke mange årene.

[CrispiP0et]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2026 den 10.35):

Jeg stresser ikke.. Jeg er bare redd for at jeg skal bli litt for glad i mannen for å så bli dumpet for at jeg er for ung eller at datteren hans ikke synes noe om det. 
 

Ville egentlig bare høre om det har gått bra for andre. 
 

Jeg er bare veldig redd for å bli såret og gå på en smell. Jeg slipper aldri noen helt inn på meg. 

Anonymkode: 40526...430

Men dette må dere vel kunne snakke om, uten at du gir ham dårlig samvittighet og skyldfølelse, riktignok?

Fortell ham at du liker ham veldig godt, og at du håper det ikke blir noe som kommer i veien for forholdet deres pga aldersforskjellen f eks?

Jeg er nå sammen med en 16 år eldre mann, men jeg har eldre barn enn det han har, fordi han fikk barn sent. Dvs, jeg har ett barn som er et par år yngre enn hans eldste barn, men det vil altså si at jeg i alle fall er gammel nok til å kunne vært mor til hans barn også, noe som gjør akkurat den biten litt enklere.

Jeg var egentlig ferdig med (såpass mye)eldre menn, etter delte erfaringer fra et annet forhold, men han vant hjertet mitt og alle forhold er forskjellige, i dette merkes alderen på en annen måte (uten at jeg skal gå inn på detaljer), mens det ikke merkes på andre områder, enn det gjorde i et tidligere forhold jeg var i.

Vi er veldig kompatible, og har mange like interesser og verdier. Jeg slapper av når jeg er med ham, og han med meg.  Jeg er inneforstått med at jeg kanskje ikke får ha ham til jeg blir veldig gammel, men ser også at mange i hans familie lever til de blir nærmere 90, begge foreldrene er over 80 og lever i beste velgående, og er klare i toppen. Jeg ønsker heller ikke å rushe framgangen i forholdet, men samtidig vil jeg gjøre mest mulig ut av årene vi har sammen, så jeg kan se tilbake på mange år med gode minner når jeg blir gammel og kanskje må leve videre uten ham. 

[CMHuser]

Jeg er 35, kjæresten min er 59. Vi har trent på samme senter i 10 år, alltid sagt hei. Vi kom egentlig ikke i prat før litt tidligere i år, selvom jeg fikk en julegave av ham i fjor. 
Det skjedde meg noe tidligere i år som var veldig vondt, og det er veldig lett å se på meg. Dette var ca i mars. Han spurte hva det var, og av en eller annen grunn turte jeg å fortelle ham. Det var sånn det startet. Vi holdt kontakten, men jeg var vanvittig skeptisk til han. Situasjonen min ble bare verre, og jeg slet. Jeg fortalte ham det, jeg fortalte at jeg hadde tatt overdose flere ganger, og at jeg var ferdig med livet nå. Etter to måneder gav skepsisen min til ham seg. Jeg forsto at han var snill og ikke ville meg noe vondt. Jeg så på ham med andre øyne da, lurte på hvem dette mennesket var, og jeg fikk jo the creeps bare han gav meg en klem i april, skulle han voldta meg?

Så ble jeg kjent med ham. Jeg fikk møte vennene hans. Kjøre motorsykkel med ham. Da var det kun vennskap, og ingen av oss så for seg noe mer. Men så kommer vi oss til juni, og jeg merket meg at jeg så på ham med andre øyne. Han la aldri press på meg, han hadde aldri gjort noe som gjorde meg ukomfortabel(bortsett fra klemmen), og han viste meg gang på gang at han bare vil meg vel. Han hjalp meg med mye, jeg begynte å bli glad i han. Vi pratet mye om dette, og jeg forsto at det var gjensidig. Det var jeg som var pådriver for det første kysset, og vi tok ting sakte. Vi ble kjent. Han la aldri noe press på meg, jeg hadde styringen på alt. Han viste at han er interessert, skrev det til meg.

30. Juli ble vi sammen, sex tror jeg ikke vi hadde før i august. Igjen null press fra hans side, han har latt meg ta føringen når jeg føler meg trygg nok. Jeg er ikke sammen med en som er 24 år eldre enn meg. Jeg er sammen med ham, ikke alderen hans.

Han fortsetter bare å vise hvor god han er, da det igjen fortsetter å skje kjipe ting i mitt liv. Han fant meg, jeg hadde tatt overdose. Han ringte 113 og fikk reddet meg. Han er en bauta av godhet og varme som bare vil meg vel.

Min anbefaling- se på hvem du er sammen med, hva han står for, hvor snill han er, hva han gir deg. Du er ikke sammen med alderen hans. Du er sammen med ham!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2026 den 8.31):

Hva skjer med mega-font.

Uansett. Han er snart 60. Ting går jævelig fort nedover da. Så hvis han er skeptisk burde du også være det. Du ender opp med en type du nesten ikke får nytt livet med før han blir en gammel og skrøpelig fyr fra biologiens side (ikke kom med "men hvem som helst kan bli syk", vi snakker alderdom her). 

 

Anonymkode: d29d0...bb8

Det er stor forskjell på folk, og biologisk alder og kronologisk alder er to vidt forskjellige ting. Mange menn i 50- og 60-årene i dag er ekstremt aktive, sunne og har masse livsgnist. Hvis kjemien, verdiene og kjærligheten er der, er det synd å la statistikk og frykt stå i veien for et fint forhold. Man har aldri noen garantier i livet uansett, det viktigste er å nyte den tiden og den personen man har her og nå.

Anonymkode: 5387c...e46