Hva burde stefar hjelpe til med?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det som er litt artig er at hvis stemor hadde spurt her om hva hun kunne gjøre i forhold til stebarn, så  hadde svarene her vært at hun ikke skulle blande seg siden det ikke er hennes barn, at barnet var mor og fars ansvar, Typisk dobbeltmoral på KG. 

Anonymkode: 72f2f...a38

Nei stemmer ikke 

Anonymkode: 0abae...87f

[AnonymBruker]

De synspunktene som framstår fra mange av kvinnene her er så utdaterte og selvopptatt at de kan sammenlignes med de gale mannfolkene som mener kvinner skal være underdådigge i hjemmet. eneste forskjellen er at disse kvinnene sine holdninger ikke blir utfordret i nærheten like mye.

Nei, man skal ikke måtte ta på seg en foreldrerolle til andre menneskers barn selv om man velger å inngå et forhold med en aleneforsørger. Og forvente noe slikt er galskap. Det er ingen som går på date med forventninger om å adoptere barn. "Barnet mitt er en del av pakka" er en beundringsverdig filosofi dersom det du mener med det er at barnet ditt alltid kommer først. Men hvis du også mener at din nye partner har et ansvar om å bistå til alt arbeidet som kommer med det å ha barn, på lik linje med deg, så tar du feil. Dette er ikke rettferdig deling av arbeidsoppgaver, det er bekvemmelighet. 

Det er ikke en partners oppgave å gjøre livet ditt enklere, og de som sier slik, er de største røde flaggene man kan finne. De vil aldri være kapable til å finne de sjeldne menneskene de faktisk kan elske for alltid, for de er alt for opptatt med å istede velge de menneskene som gjør livene deres enklest mulig.    

Man har derimot et ansvar(uavhengig om det er barn med i bildet eller ikke) om å passe på at man ikke bringer med seg mer arbeid til de nye partnerene sine, og at man rydder opp etter seg selv. Men dette går begge veier.

Er uansett enig i at den beste løsningen for å date aleneforeldre er særboerskap. 

Anonymkode: 24a45...e4a

[AnonymBruker]

Jeg hadde to barn da vi ble sammen, de har ingen kontakt med den andre forelderen. Begge har spesielle behov. 
Han hadde ett barn, som i perioder bodde 100% hos oss, også litt spesielle behov. 

Mine barn er mitt ansvar. Han er bonuspappa. De var 9-11 år da han kom inn i livene deres. Han har tatt litt som henting og bringing, han er "elektronikk-ansvarlig" og etterhvert nå "hjelpemiddel-ansvarlig" (Det er lettere for en mann å få gehør enn for en dame har jeg funnet ut). Han er med på noen få møter, men han hater møter og jeg greier meg like fint alene på møter, så mest er han støtte før og etter. 
Nå har vi vært sammen i snart 8 år og er gift. Jeg har mest ansvar for mine to, men tar også veldig mye ansvar for hans. (Men nå er to over 18 år).  Husarbeid gjør jeg 90%, om ikke mer. Men jeg har null ansvar for bil, utendørs etc. Og det er en fordeling som passer oss veldig godt. 

Praktisk greier jeg meg like godt alene. Men følelsesmessig er han en stor støtte, og han er den som alltid står der, og hjelper meg gjennom ting. 
Han er og har vært alvorlig syk og døden nær, så vi har fått prøvd oss ganske kraftig. 

Men - jeg har aldri forventet at han skal gå inn 50% ovenfor barna, de var ganske store da han kom inn i livene deres, og de kjenner han på en annen måte enn de kjenner meg.  De har også alltid trengt hjelp på en annen måte enn barn og ungdom på samme alder, og mye av den hjelpen jeg gir i løpet av en dag er så innarbeidet og det er ikke noe som noen andre kan ta over, da det er utviklet seg gjennom år. 
Han kan handle ting til de, men hvordan man får det ene barn ut fra angstanfall, det kan kun jeg gjøre, for å sette det litt på spissen. Men han må jo ta hensyn til barna og deres behov, på samme måte som jeg tar hensyn til hans barn og hans behov. 

Men er jo helt ulogisk at han skal gjøre ting som jeg gjør bedre, og at jeg skal gjøre ting som han gjør bedre enn meg. Jeg gjorde jo absolutt alt alene i 5-6 år før vi ble kjent med han, så det å ikke måtte tenke bil, hjelpemidler og ukeshandling er veldig mye verdt faktisk. Og selv om jeg gjør mest, så er det en milevis forskjell at jeg nå har en armkrok jeg kan krype inn i og snakke med noen som også kjenner barna på samme måte som meg. Og ha noen som også stråler av stolthet når barna gjør noe som har vært utfordrende for dem. 

Anonymkode: b4514...e82

[AnonymBruker]

Sliter med det samme selv. Vi har vært sammen i to år, samboere i ett. Her er far i bildet, de er hos han annenhver uke, men jeg forventer egentlig at min samboer stiller opp 100% så lenge vi bor sammen. At han hjelper til med alle huslige, dagligdagse gjøremål, lekser, henting og oppfølging av barn - minus foreldremøter og slike ting som det er naturlig at barnefar og jeg tar selv. Jeg mener nemlig det at når man velger å være sammen med og leve med ei med barn fra før, så velger man seg også et liv med barn og alt det innebærer. Problemet her er at litt det samme som deg; alt havner på meg, og de gangene jeg spør om hjelp, er det sukking og tydelig motvilje til å gjøre noe som helst. Jeg er på det punktet at jeg helt ærlig ikke vet hvor mye lenger jeg orker, men barna mine er så glad i han (og det er jo jeg også), så jeg er tålmodig og holder nok ut en stund til, men bedring må til.
Så i går knakk jeg, og sa rett ut at han må bidra mye mer og hjelpe til, la meg få føle at vi er to voksne mennesker i en husholdning. Så får vi se om det hjelper.  

Anonymkode: 6f6cd...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dine barn er ditt ansvar, ikke hans. 

Anonymkode: 7c96e...dd1

Barna, ja men ikke all matlaging husarbeid etc. Hun er ikke hushjelp for ham.

Anonymkode: 37502...bbc

[AnonymBruker]

Problemet er vel strengt tatt ikke barnet. Men at en mann flytter inn og tror du er hans hushjelp. Avklarte dere ikke noe før dere flyttet sammen, om hvordan dere skulle fordele husarbeid etc?

Når en mann blir mer arbeid enn fellesskap hadde det vært over og ut for min del.

Anonymkode: 37502...bbc

[AnonymBruker]

Ehm.

Vi er blandet familie og det var uaktuelt at vi ikke begge bidrar likt.

Deres mor er død og jeg har fullt foreldreansvar og daglig omsorg for min.

Her er vi én familie og vi har 3 barn. 

Som familie bidrar alle til og vi skal hjelpe hverandre.

Vår familie, vårt hus og hjem.

Vi hadde aldri flyttet sammen om vi ikke hadde hatt like grunnleggende verdier, livssyn og syn på barneoppdragelse og økonomi.

Den praten er ekstremt viktig når det er barn involvert. 

Anonymkode: 7069f...c40

[AnonymBruker]

Jeg tok all kontakt med barnehage og skole. Hentet og leverte. Passet på klær og sko til barnet mitt. Fulgte til lege osv.

Stefar trente laget til barnet mitt i masse år, og la ned uendelig mange timer på det.

Ellers har vi i alle år delt sånn passelig på husarbeid, og har hatt ganske felles økonomi, bortsett fra at jeg betalte barnehage, sfo og klær til barnet. Stefar har i alle år kjøpt mye utstyr til idrett og friluftsliv, sykler, ski osv.

Barnet var 3 år da vi ble sammen, og er forlengst voksen nå.

 

Anonymkode: 8cff2...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De synspunktene som framstår fra mange av kvinnene her er så utdaterte og selvopptatt at de kan sammenlignes med de gale mannfolkene som mener kvinner skal være underdådigge i hjemmet. eneste forskjellen er at disse kvinnene sine holdninger ikke blir utfordret i nærheten like mye.

Nei, man skal ikke måtte ta på seg en foreldrerolle til andre menneskers barn selv om man velger å inngå et forhold med en aleneforsørger. Og forvente noe slikt er galskap. Det er ingen som går på date med forventninger om å adoptere barn. "Barnet mitt er en del av pakka" er en beundringsverdig filosofi dersom det du mener med det er at barnet ditt alltid kommer først. Men hvis du også mener at din nye partner har et ansvar om å bistå til alt arbeidet som kommer med det å ha barn, på lik linje med deg, så tar du feil. Dette er ikke rettferdig deling av arbeidsoppgaver, det er bekvemmelighet. 

Det er ikke en partners oppgave å gjøre livet ditt enklere, og de som sier slik, er de største røde flaggene man kan finne. De vil aldri være kapable til å finne de sjeldne menneskene de faktisk kan elske for alltid, for de er alt for opptatt med å istede velge de menneskene som gjør livene deres enklest mulig.    

Man har derimot et ansvar(uavhengig om det er barn med i bildet eller ikke) om å passe på at man ikke bringer med seg mer arbeid til de nye partnerene sine, og at man rydder opp etter seg selv. Men dette går begge veier.

Er uansett enig i at den beste løsningen for å date aleneforeldre er særboerskap. 

Anonymkode: 24a45...e4a

De holdningene du har er utdaterte de , er helt vanvittig å lese de

Anonymkode: 0abae...87f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sliter med det samme selv. Vi har vært sammen i to år, samboere i ett. Her er far i bildet, de er hos han annenhver uke, men jeg forventer egentlig at min samboer stiller opp 100% så lenge vi bor sammen. At han hjelper til med alle huslige, dagligdagse gjøremål, lekser, henting og oppfølging av barn - minus foreldremøter og slike ting som det er naturlig at barnefar og jeg tar selv. Jeg mener nemlig det at når man velger å være sammen med og leve med ei med barn fra før, så velger man seg også et liv med barn og alt det innebærer. Problemet her er at litt det samme som deg; alt havner på meg, og de gangene jeg spør om hjelp, er det sukking og tydelig motvilje til å gjøre noe som helst. Jeg er på det punktet at jeg helt ærlig ikke vet hvor mye lenger jeg orker, men barna mine er så glad i han (og det er jo jeg også), så jeg er tålmodig og holder nok ut en stund til, men bedring må til.
Så i går knakk jeg, og sa rett ut at han må bidra mye mer og hjelpe til, la meg få føle at vi er to voksne mennesker i en husholdning. Så får vi se om det hjelper.  

Anonymkode: 6f6cd...ffc

Det er tragisk å lese om kvinner som tar viktige livsvalg ut fra en fantasiforestilling om hvordan en partner bør være og nekter å forholde seg til virkeligheten. Hallo, du er sammen med en slask!? Du har flyttet sammen med en slask, du har til og med involvert barna i denne suppen. Dette har du alt sammen selv valgt, det er ikke universet som har plukket deg opp og plassert deg i situasjonen som samboer med slasken. 

Anonymkode: 5d498...9a6

[AnonymBruker]

Samboere i 3 år. 50/50
 

han legger de 2 yngste  noen dager i uken. Han henter/leverer på treninger, og følger på bortekamper.  Er med de eldste i ballbingen og på joggeturer

Anonymkode: 88bf9...99e

[Perle]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det som er litt artig er at hvis stemor hadde spurt her om hva hun kunne gjøre i forhold til stebarn, så  hadde svarene her vært at hun ikke skulle blande seg siden det ikke er hennes barn, at barnet var mor og fars ansvar, Typisk dobbeltmoral på KG. 

Anonymkode: 72f2f...a38

Det du prater om er helgepappaer eller 50/50 pappaer hvis "mis"bruker sin nye dame som husjelp, barnepasser, organisering for egne/et barn, da de ikke gidder selv. Disse kvinnene får ofte en veldig utakknemlig rolle, som omsorgsgiver UTEN rettigheter. 

Hvis en kvinne flytter sammen med en alenefar som har 100% omsorg for barnet sitt, barnemoren er  fullstendig ute av bildet eller död, og barnet kaller denne kvinnen mamma, så ville det kommet andre svar enn dette du sikter til. Men dette hörer vel så til sjeldenhetene, og når dette forkommer vil jeg tro at de fleste kvinner i denne situasjonen ville omfavnet rollen som "mamma". 

I ts sitt tilfelle höres det ut som denne mannen med öynene åpne har gått inn i erolle han ikke vil/kan fylle. Dette burde värt avklart for mange år siden og ihvertfall för han flyttet inn. Han bör jo heller ikke la barnety kalle ham "pappa" dersom han ikke önsker en papparolle. 

 

Endret 31. august av Perle

[AnonymBruker]

møtte mannen min da datteren min var knappe 2 år. Jeg forlangte at han behandlet henne som sin egen, og det gjorde han heldigvis uten at jeg trengte å poengtere det. Jeg sa vel en gang at den bæsjebleia fikk han ta, og det gjorde han. Siden har han behandlet henne som sin egen, på godt og vondt. Han har stilt opp på møter på skolen, dugnader på aktiviteter, kjørt frem og tilbake, organisert bursdager og konfirmasjon, øvelseskjørt, gitt penger når hun trenger, hjulpet til med alt. Behandlet henne akkurat som han behandler de to vi har sammen. Det gjør familien hans også. Hun ble som ett barnebarn med en gang vi sa vi var ett par, og har vært det siden. 

Anonymkode: d722d...9ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mine barn er min jobb og mitt ansvar. Deres stefar stiller når han føler det naturlig og har lyst.

Jeg valgte få barn, ikke han. Han valgte meg, til tross for barna. Ligger ikke naturlig for meg å kreve noe som helst fra han der, men jeg setter enormt pris på når han stiller og hjelper til. Noe han svært ofte gjør 

Nå har vi riktignok valgt ikke bo sammen, nettopp pga familiesituasjonen. 

Anonymkode: 167d2...122

Men hvis dere flytter sammen, så skal han få fritak fra husarbeidet han nå utfører I eget hjem fordi barna dine er der? 

Jeg er stemor der jeg og far bode sammen. Hun ble selvfølgelig ivaretatt som om hun var min. Jeg VALGTE en mann med barn, hun var ingen overraskelse. 

I dag er jeg sammen med en mann med barn, hvor vi ikke bor sammen. Jeg kommer da selvfølgelig ikke hjem til ham for å vaske eller hjelpe ungene med lekser. 

De to tingene, kan på ingen måte sammenlignes. 

Anonymkode: b6730...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2026 den 21.13):

Han bør lage mlddag og vaske klær og slik. Men han skal selfølgelig ikke ta seg av barnet, hjelpe med lekser, følge til fritidsaktiviteter etc!!

Anonymkode: bf673...bfc

Hvorfor i all verden?? Han er en voksen mann som selv har valgt å bli sammen med en dame med barn og da har han faktisk valgt barnet også! Han blir til og med kalt pappa, det er en tillitserklæring det! 
han bør gjøre alt han burde gjort om det var felles barn. 
 

Anonymkode: da796...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvorfor i all verden?? Han er en voksen mann som selv har valgt å bli sammen med en dame med barn og da har han faktisk valgt barnet også! Han blir til og med kalt pappa, det er en tillitserklæring det! 
han bør gjøre alt han burde gjort om det var felles barn. 
 

Anonymkode: da796...f24

Hvorfor skal jeg som stemor bidra 100% når hun har en mor fra før av? Jeg tar av meg mine og våres felles barn. Er jo urettferdig om stesøskene hennes skal få mer enn våres fellesbarn. 

Ja, jeg bidrar med middag, vask og kjøring.. men jeg betaler ikke mer. Det har hun ei mor til fra før av.  Utrolig!

Anonymkode: 76c6a...532

[AnonymBruker]

Dette er en veldig god grunn for kun å ha en kjæreste når man har barn som bor hjemme. Jeg hadde aldri flyttet sammen med en ny person så lenge barna bor hjemme. Det gjelder hvis han han barn å. Hadde ikke giddet alle disse «reglene». 

Anonymkode: ce7e8...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2026 den 1.17):

Men du skal legge din bør på hans skuldre.....?

Barn er ikke bare bonus.

 

Anonymkode: 8908b...98a

Hvor skrev jeg noe om at partneren skal gjøre noe med barna mine? Jeg snakker om generelt. En partners tilstedeværelse skal ikke være en ekstra bør for meg, det være seg ekstra klesvask, en ekstra som skal opp om morgen, en ekstra å rydde opp etter, en ekstra å lage mat til, en ekstra som krever omsorg  osv osv 

Å være til støtte for hverandre er ikke å være til bør. Jeg forventer selvfølgelig at alle voksne tar sitt ansvar der den måtte være, om det er i felles bolig eller andre steder. Jeg er mine barns mor, ikke min partners mor. 

Om min partner mener det er en bør å være i mitt liv, ja da vet denne personen hvor døra er. Jeg tar selvfølgelig hovedansvaret for mine barn. 

Anonymkode: 2334e...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2026 den 5.32):

De synspunktene som framstår fra mange av kvinnene her er så utdaterte og selvopptatt at de kan sammenlignes med de gale mannfolkene som mener kvinner skal være underdådigge i hjemmet. eneste forskjellen er at disse kvinnene sine holdninger ikke blir utfordret i nærheten like mye.

Nei, man skal ikke måtte ta på seg en foreldrerolle til andre menneskers barn selv om man velger å inngå et forhold med en aleneforsørger. Og forvente noe slikt er galskap. Det er ingen som går på date med forventninger om å adoptere barn. "Barnet mitt er en del av pakka" er en beundringsverdig filosofi dersom det du mener med det er at barnet ditt alltid kommer først. Men hvis du også mener at din nye partner har et ansvar om å bistå til alt arbeidet som kommer med det å ha barn, på lik linje med deg, så tar du feil. Dette er ikke rettferdig deling av arbeidsoppgaver, det er bekvemmelighet. 

Det er ikke en partners oppgave å gjøre livet ditt enklere, og de som sier slik, er de største røde flaggene man kan finne. De vil aldri være kapable til å finne de sjeldne menneskene de faktisk kan elske for alltid, for de er alt for opptatt med å istede velge de menneskene som gjør livene deres enklest mulig.    

Man har derimot et ansvar(uavhengig om det er barn med i bildet eller ikke) om å passe på at man ikke bringer med seg mer arbeid til de nye partnerene sine, og at man rydder opp etter seg selv. Men dette går begge veier.

Er uansett enig i at den beste løsningen for å date aleneforeldre er særboerskap. 

Anonymkode: 24a45...e4a

Du snakker om det som om det kun er en rekke arbeidsoppgaver som "dessverre" må utføres i løpet av en dag. Det handler selvfølgelig ikke om det, men om å dele det emosjonelle ansvaret og å føle samhold som familie.

Hvis man ikke tar emosjonelt ansvar for barn man bor med så er man ikke en del av familien. Barn er høyt og lavt dagen lang, de gir glede, moro og mestringsfølelse, de gir utfordringer, frustrasjon og personlig vekst, de gir bekymringer, knust hjerte og tankevirksomhet.

Tar du ikke del i dette som en forelder er du helt på sidelinja og lever et liv hvor du bare observerer en familie du bor i samme hus som. Man føler seg svært alene om man ikke tar dette ansvaret sammen.

Og om du tar det emosjonelle ansvaret og knytter deg til barna så vil du også ønske å få middagen på bordet, at de skal ha rene klær, være friske, bli med på fritidsaktiviteter, være tilstede på skoleavslutning, hjelpe med lekser osv. For du er investert i barnet og dets fremtid. Du har oppmerksomheten din på dem gjennom dagen, og oversikt over hva som skjer.

Det er for meg nitrist å høre om folk som har flyttet inn med andres barn, men ikke ønsker å være involvert. De går og teller dager og timer til de får kjæresten sin for seg selv. Kan ikke fatte og begripe hva de voksne får ut av et slikt forhold.

Klarer du ikke å stille opp for barna så hold deg unna dem.

Anonymkode: 5bd39...9fd