Gå til innhold

Jeg er bekymret og redd for tantebarnet mitt


Forumansvarlig
Melding lagt til av Forumansvarlig,

Fremhevede innlegg

Skrevet

Prøv å ha gutten hos deg, hvor du får litt alenetid. Send den øvrige familien på tur noen timer. Evt en overnatting. 

Det er utrolig hva litt sakte 1:1 tid kan gjøre. Du er åpenbart et viktig menneske for han. Kanskje kan deres relasjon bli tryggere, og den øvrige familien følger etter.  Han trenger noen gode opplevelser i banken, hvor det ikke handler om negativ oppmerksomhet. 

  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har faktisk tenkt at han har autisme, mange ganger. Fordi han strever med sosiale spilleregler, selvregulering og det virker som han oppfatter en del situasjoner helt annerledes enn jevnaldrende barn. Men jeg har ikke turt å nevne det for min bror. Det er en del vonde følelser rundt han og gutten som strever. Jeg er redd for å fornærme han.

Anonymkode: 9ee23...f23

Slikt kan gå i arv, kan det være broren din også har litt utfordringer? Da er det ikke sikkert at han er rette sted å starte. 
 

Ser ppt og skolen allerede er kjent med situasjonen, det kan hende de kan få litt vann på den mølla igjen hvis du kontakter helsesykepleier eller kontaktlærer? Tror ikke dette er noe du får gjort så mye med uten noen allierte. Du som tante hjelper kanskje best i form som nevnt av andre, litt tid en til en dere to, bare slik at han har en ressursperson i livet. Du får ikke gjort store endringer, men alle monner drar på sitt vis. 

Anonymkode: c7254...9b1

AnonymBruker
Skrevet

Hvor er mor i dette? Kan du snakke med henne, TS?

Anonymkode: 9d776...a5c

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Hallo, TS?

Anonymkode: 182c3...62d

AnonymBruker
Skrevet

Ergoterapeut

Anonymkode: ebcfe...617

AnonymBruker
Skrevet

Kjenner jeg blir oppgitt over at gutten høres ut til å bli sviktet på alle fronter. Stakkars gutt. Takk ts for at du, oppi alt, høres ut til å genuint bry deg om gutten. Det vil bli et problem som eskalerer og som ikke vil bli bedre av seg selv, noe som er innlysende. 

Så mange år har jeg arbeidet med barn med spesielle behov nå at jeg synes det høres rart ut at det ikke har blitt sirklet inn mot en diagnose, etter flere år der ulike instanser har vært involvert. Hvem er det som sier dette? Er det broren din?

Jeg har møtt barn med svært ulik fungering som er på autisme spekteret så det er ikke umulig at han har noe av dette. For eksempel  mtp at det høres ut som om han strever med uoversiktlige situasjoner med (for) høy intensitet, som et selskap. Men slik jeg forstår det er det også vanskelig på skolen. Barn jeg har jobbet med i skolen som er på autismespekteret  kan trigges av så ulike ting som lys, lyder, tonefall, enkeltbarn, barn i grupper, at barnet sliter med å lese sosiale situasjoner, barnet forstår ikke sosiale spilleregler/samspill, forventning om stillesitting, oppgaver barnet ikke forstår eller ser meningen med, osv. Fellesnevneren er at dette er vondt for barna. Og at de fleste av disse barna har hatt en assistent med seg på skolen som jobber med barnet 1 - 1 eller i små grupper i tillegg til tiden i klassen. 

Det er ikke noe skam over det å ha et barn som trenger ekstra støtte, og livene til alle i familien vil jo bli bedre hvis dette jobbes med. Hvis ikke far kan snakkes med, kan du diskutere dette med mor? Som muligens kan ta det opp med far? Han må forstå at han gjør sønnen en stor bjørnetjeneste med å fornekte problemet. Høres ut som foreldrene hadde hatt godt av veiledning, så kanskje barnevernet er en mulighet. Uansett, det å ha samvær med gutten i roligere 1 - 1 stunder utenom selskaper høres lurt ut å prøve. TS du sa han liker å lage ting. Kanskje det hadde vært en idè så han kunne føle mestring?

Anonymkode: 8f2b7...1f9

  • Liker 1
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Foreldre svikter familie svikter ingen rappoterer inn og ts rømmer tilogmed fra tråden. 

Anonymkode: 86403...552

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 23.25):

Hvordan har kostholdet til denne gutten og familien vært i guttens liv? Hvordan er kostholdet hans/familiens nå?

Jeg ville begynt med å anbefale familien å teste for peptidintoleranser. Kan forhøre dere hos Lab1, her er en av testene de har: 

https://www.lab1.no/index.php/analyser/imupro-90-uripep-peptider-iurin?gad_source=1&gad_campaignid=22489277511&gclid=EAIaIQobChMIqYfq1fr3lQMVciqiAx1ZSBKTEAAYASAAEgIayPD_BwE

De har også gode leger tilknyttet seg som kan veilede.

 

Kosthold er ikke bare forebyggende på slik adferd, men det kan også påvirke adferd "her og nå". Jo mer sensitiv noen er, jo mer kan det påvirke "her og nå". Det at du stadig nevner selskaper, høytider og bursdager er jo typiske arenaer hvor det er mer usunn mat, mer av klassiske matvarer/ingredienser som kan trigge uro og utagering hos de som er sensitiv for det. Hos noen kan det også trigge en type "rus" og også "abstinenser" som igjen kan trigge adferd.

Her er en aktuell artikkel fra i vår: https://www.forskning.no/barn-mat-og-helse-partner/barn-som-spiser-usunn-snacks-er-mer-urolige-vi-er-nodt-til-a-snakke-mer-om-det-sier-professor/2669962

 

 

Direkte relatert til denne ene bursdagen ville jeg gjort som en over nevnte. Ville snakket med din bror og forklart at du absolutt ønsker å inkludere, men at du innser at hver gang det går galt for hans sønn i slike selskap, så er det ikke en god utvikling for barnet, og at du heller ønsker å inkludere gutten i en alternativ bursdagsfeiring for ditt barn en annen dag. Der var f.eks. sykkeltur eller lignende en god idé, så kan dere også stoppe på et sted det er lov å grille, ta med sunn og god mat, være familiene sammen. Fysisk aktivitet på forhånd vil også kunne minske risikoen for at hans gutt "bikker over" (så lenge han ikke blir for sliten eller for sulten før dere spiser, og at dere spiser sunnere, god mat enn det som kanskje serveres i den vanlige barnebursdagen). Og, holde turen såpass kort at det gir minimal risiko for at han kan begynne å utagere. Det viktigste dere som familie kan gjøre for å hjelpe gutten er å få utredet det med kostholdet - og følge opp ev. endringer som må til og gjøre det over tid! - og legge tilrette for at gutten kan begynne å få mestringsfølelse i sosiale situasjoner, få positive opplevelser og tilbakemeldinger.

❤️

 

Ta det med kosthold på alvor!!! Kontakt Lab1, for de har pr. i dag trolig mest erfaring med akkurat slike utvidede tester.

(Jeg har ingen tilknytning til Lab1 selv, men kjenner til flere som har fått hjelp der.)

 

 

Anonymkode: 4ded1...bb0

Sorry altså, men som mamma til et barn med autisme og diverse andre diagnoser, som strever langt mindre enn dette barnet gjør, så må jeg bare si at jeg tror IKKE, og da mener jeg virkelig IKKE, at kostholdsendring vil ha noe særlig å si for et barn som strever så mye. Det er diagnoser bak dette, og du kurerer ikke autisme, ADHD ++++++ med mindre sukker og mer brokkoli, altså. 

Anonymkode: 84852...9cb

  • Liker 4
  • Nyttig 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 13.21):

Min bror har en gutt på 10 år som har ekstrem adferd. Han har mye uro i kroppen, utagerer og ser virkelig ikke sin rolle i diverse konflikter som oppstår rundt han. Han kommer lett i konflikter med medelever på skolen og barn i familien/nabolaget. Han tar alle konflikter svært tungt og det fører til at han havner i enda flere konflikter. Det er som en negativ spiral, der det baller på seg hele tiden, fordi han tar så dårlige valg hele tiden. Det har vært sånn hele tiden, men han har blitt verre og mer utagerende med årene. 
 

Nå har mange familemedlemmer kommet til et punkt der de ikke orker å ha guttungen på besøk. De unngår å invitere bror og familie fordi de er redde for hva han vil finne på. Fordi han er nå kjent for å ødelegge enhver anledning i familien. Husker tilbake på en julaften hos mamma, for tre år tilbake der han hadde blitt sint og knust flere ting i juleservise til mamma, bitt meg i leggen og klort moren sin i ansiktet. Dette startet med at han tok kvelertak på fetteren sin, og to voksne måtte gå imellom for å stoppe han og da var det i gang. Julaften eksemplet er ikke unikt. Jeg kan nevne mange familieselskaper, bursdager, konfirmasjoner og andre familiearrangement der ting har gått skikkelig skeis pga han. 
 

Det har ført til at brors familie ikke blir invitert noen sted, selv våre foreldre har tatt avstand. Jeg er den eneste som fortsatt inviterer og nå har mine barn og mann også sagt at de ikke orker mer. Jeg er selv usikker på hvordan jeg skal håndtere alle de negative tingene som oppstår ved å ha han til stede. Føler jeg går på nåler rundt han og ringer til det foreldrene i forkant av arrangementet for å finne overhøre hvordan jeg kan tilrettelegge mest mulig. Men likevel går det alltid skeis. 
 

Jeg er veldig bekymret for han, veit ikke hvordan det skal gå med han videre i livet. Da han per nå ikke fungerer på skolen eller blant andre. Føler ikke at han har noen venner. 
 

Det er et barn som ikke har det bra, og som har en adferd som gjør at det blir vanskelig for de rundt å forholde seg til han. Bror og moren hans er veldig bekymret selv, de forteller at både BUP og PPT har vært inne i alle år, uten at det har skjedd noen forbedring i adferden. 
 

Nå har min eldste bursdag neste måned og han har sagt klart i fra om at han ikke vil ha denne fetteren som bare ødelegger i bursdagsselskapet. Sønnen min har fått full ryggdekning av faren sin som heller ikke vil ha noe med gutten å gjøre. Jeg veit at vis jeg ikke inviterer så vil broren min oppleve det som er svik, og vi er den eneste familien som faktisk inviterer dem innimellom. 
 

Hva hadde dere gjort i den situasjonen? 

Anonymkode: 9ee23...f23

Støttet ønsket til sønnen din, forklart broren din hvorfor guttungen ikke blir invitert og gjennomført bursdag uten han til stede. 

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 13.21):

Min bror har en gutt på 10 år som har ekstrem adferd. Han har mye uro i kroppen, utagerer og ser virkelig ikke sin rolle i diverse konflikter som oppstår rundt han. Han kommer lett i konflikter med medelever på skolen og barn i familien/nabolaget. Han tar alle konflikter svært tungt og det fører til at han havner i enda flere konflikter. Det er som en negativ spiral, der det baller på seg hele tiden, fordi han tar så dårlige valg hele tiden. Det har vært sånn hele tiden, men han har blitt verre og mer utagerende med årene. 
 

Nå har mange familemedlemmer kommet til et punkt der de ikke orker å ha guttungen på besøk. De unngår å invitere bror og familie fordi de er redde for hva han vil finne på. Fordi han er nå kjent for å ødelegge enhver anledning i familien. Husker tilbake på en julaften hos mamma, for tre år tilbake der han hadde blitt sint og knust flere ting i juleservise til mamma, bitt meg i leggen og klort moren sin i ansiktet. Dette startet med at han tok kvelertak på fetteren sin, og to voksne måtte gå imellom for å stoppe han og da var det i gang. Julaften eksemplet er ikke unikt. Jeg kan nevne mange familieselskaper, bursdager, konfirmasjoner og andre familiearrangement der ting har gått skikkelig skeis pga han. 
 

Det har ført til at brors familie ikke blir invitert noen sted, selv våre foreldre har tatt avstand. Jeg er den eneste som fortsatt inviterer og nå har mine barn og mann også sagt at de ikke orker mer. Jeg er selv usikker på hvordan jeg skal håndtere alle de negative tingene som oppstår ved å ha han til stede. Føler jeg går på nåler rundt han og ringer til det foreldrene i forkant av arrangementet for å finne overhøre hvordan jeg kan tilrettelegge mest mulig. Men likevel går det alltid skeis. 
 

Jeg er veldig bekymret for han, veit ikke hvordan det skal gå med han videre i livet. Da han per nå ikke fungerer på skolen eller blant andre. Føler ikke at han har noen venner. 
 

Det er et barn som ikke har det bra, og som har en adferd som gjør at det blir vanskelig for de rundt å forholde seg til han. Bror og moren hans er veldig bekymret selv, de forteller at både BUP og PPT har vært inne i alle år, uten at det har skjedd noen forbedring i adferden. 
 

Nå har min eldste bursdag neste måned og han har sagt klart i fra om at han ikke vil ha denne fetteren som bare ødelegger i bursdagsselskapet. Sønnen min har fått full ryggdekning av faren sin som heller ikke vil ha noe med gutten å gjøre. Jeg veit at vis jeg ikke inviterer så vil broren min oppleve det som er svik, og vi er den eneste familien som faktisk inviterer dem innimellom. 
 

Hva hadde dere gjort i den situasjonen? 

Anonymkode: 9ee23...f23

For rn rævva familie du har! En ditcher ikke folk sånn på den måten - aller minst dr som sliter! Stakkars bror din!

Anonymkode: 9c72a...3e4

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

For rn rævva familie du har! En ditcher ikke folk sånn på den måten - aller minst dr som sliter! Stakkars bror din!

Anonymkode: 9c72a...3e4

Har du lest tråden?!

Anonymkode: 9d776...a5c

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 13.21):

Min bror har en gutt på 10 år som har ekstrem adferd. Han har mye uro i kroppen, utagerer og ser virkelig ikke sin rolle i diverse konflikter som oppstår rundt han. Han kommer lett i konflikter med medelever på skolen og barn i familien/nabolaget. Han tar alle konflikter svært tungt og det fører til at han havner i enda flere konflikter. Det er som en negativ spiral, der det baller på seg hele tiden, fordi han tar så dårlige valg hele tiden. Det har vært sånn hele tiden, men han har blitt verre og mer utagerende med årene. 
 

Nå har mange familemedlemmer kommet til et punkt der de ikke orker å ha guttungen på besøk. De unngår å invitere bror og familie fordi de er redde for hva han vil finne på. Fordi han er nå kjent for å ødelegge enhver anledning i familien. Husker tilbake på en julaften hos mamma, for tre år tilbake der han hadde blitt sint og knust flere ting i juleservise til mamma, bitt meg i leggen og klort moren sin i ansiktet. Dette startet med at han tok kvelertak på fetteren sin, og to voksne måtte gå imellom for å stoppe han og da var det i gang. Julaften eksemplet er ikke unikt. Jeg kan nevne mange familieselskaper, bursdager, konfirmasjoner og andre familiearrangement der ting har gått skikkelig skeis pga han. 
 

Det har ført til at brors familie ikke blir invitert noen sted, selv våre foreldre har tatt avstand. Jeg er den eneste som fortsatt inviterer og nå har mine barn og mann også sagt at de ikke orker mer. Jeg er selv usikker på hvordan jeg skal håndtere alle de negative tingene som oppstår ved å ha han til stede. Føler jeg går på nåler rundt han og ringer til det foreldrene i forkant av arrangementet for å finne overhøre hvordan jeg kan tilrettelegge mest mulig. Men likevel går det alltid skeis. 
 

Jeg er veldig bekymret for han, veit ikke hvordan det skal gå med han videre i livet. Da han per nå ikke fungerer på skolen eller blant andre. Føler ikke at han har noen venner. 
 

Det er et barn som ikke har det bra, og som har en adferd som gjør at det blir vanskelig for de rundt å forholde seg til han. Bror og moren hans er veldig bekymret selv, de forteller at både BUP og PPT har vært inne i alle år, uten at det har skjedd noen forbedring i adferden. 
 

Nå har min eldste bursdag neste måned og han har sagt klart i fra om at han ikke vil ha denne fetteren som bare ødelegger i bursdagsselskapet. Sønnen min har fått full ryggdekning av faren sin som heller ikke vil ha noe med gutten å gjøre. Jeg veit at vis jeg ikke inviterer så vil broren min oppleve det som er svik, og vi er den eneste familien som faktisk inviterer dem innimellom. 
 

Hva hadde dere gjort i den situasjonen? 

Anonymkode: 9ee23...f23

Jeg tenker at når man ekskluderer så har man sagt fra seg grunnlaget for å være bekymret.

Er man bekymret så starter man med å inkludere. Mine søsken klager også på hvor bekymret de er for tantebarn, men de ser ikke at eneste grunnen til bekymring er det de gjør med barnet ved å ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at når man ekskluderer så har man sagt fra seg grunnlaget for å være bekymret.

Er man bekymret så starter man med å inkludere. Mine søsken klager også på hvor bekymret de er for tantebarn, men de ser ikke at eneste grunnen til bekymring er det de gjør med barnet ved å ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

Dette er feil. 
 

man kan være bekymret for og glad i et barn, og samtidig verne eget barn for vold.

Anonymkode: 182c3...62d

  • Liker 2
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 18.17):

Han er ti år, går det ikke an å snakke til ham når han er rolig? Og forklare ham at når han oppfører seg dårlig, er en stor årsak til at folk kvir seg for å ha omgang med ham? 
 

Anonymkode: 5b05c...d61

En samtale er verdt å forsøke, men ikke prøv å legg ansvaret på gutten for ting han ikke styrer selv.

Anonymkode: d48c3...c1b

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 21.16):

Som en annen sier, her har du trolig store deler av denne stakkars guttens problem.

Far nekter for at gutten har problem, far vil ikke at barnet skal utredes, far "vil ikke" at barnet skal ha en diagnose. 

Og du er redd for å snakke med din bror.

Jeg tipper at din bror er en stor del av guttens problemer. Og beklager å si det, men ut fra det siste du har skrevet mistenker jeg at din bror ikke nødvendigvis håndterer og behandler gutten på en god måte.

Din bror er åpenbart ikke i stand til å møte behovene gutten har!

 

Dette er alvorlig og jeg hadde vært dypt bekymret for hvordan denne guttens liv er bak hjemmets fire vegger... Jeg hadde meldt dette til barnevernet! Og jeg hadde vært veldig tydelig på at fars oppførsel og holdninger, at han ikke takler at nærmeste familie snakker om guttens problemer, ikke ønsker mer utredning, ikke ønsker diagnose. 

Din bror virker dessverre ikke å ha god nok omsorgsevne, i hvert fall ikke for dette barnet!

Dere som familie må nå stå sammen, meld gjerne fra til barnevernet samlet, for det vil styrke alvoret i situasjonen når i prinsipp hele familien har vært nødt til å ta avstand fra din bror og hans sønn/familie.

Her er det nok foreldrene som har stor del av ansvaret for adferd, og da er det nok også stor sjanse for at det med kosthold, som jeg tidligere skrev et innlegg om, heller ikke blir ivaretatt, i hvert fall ikke et kosthold som passer denne  gutten!

 

Du og resten av familien kan ikke tillate dere å være konfliktskye lenger, Ts! Når guttens far/foreldre ikke greier å møte guttens behov, da må faktisk resten av familien og ta ansvar for å melde dette til barnevernet! Vil ikke resten av familien, da må DU ta ansvar, Ts! 

Som en annen skrev, denne gutten har nå et vindu på maks et par år, hvor han må få riktig hjelp. Etter det er er det stor risiko for at løpet er kjørt for ham! Det betyr at det er ditt fordømte ansvar å melde fra til barnevernet om dette, Ts!

Jeg forstår du føler det er veldig ubehagelig og sårt, men du er voksen, du kan stå i det. Denne gutten har ikke en sjanse om han ikke får riktig hjelp - og det får han ikke så lenge far kan fortsette å benekte og trenere at sønnen trenger hjelp og far ikke har selvinnsikt, ikke tar ansvar.

 

 

Anonymkode: 4ded1...bb0

Eller så er det faktisk en trygg familie og et godt støtteapparat både gutten og far trenger rundt seg nå.

Jeg blir så forbanna og skuffet når mennesker velger å skylde blindt på omsorgspersonene uten å vite hva som egentlig foregår.

Både jeg og barnet her lever med dette hver eneste dag. Barnet har sine utfordringer som er både genetisk og noe traumer fra den andre forelderen.

Dette er det brukt årevis på å finne ut av, tilpasse seg til og behandle. Min datter gjør en kjempejobb hver dag og jeg tror ikke noen innser hvor sterkt et barn må være for å klare og ønske det uten å gi etter for daglige behob for å dø.

Jeg har viet de siste 14 årene av mitt liv til å gjøre mitt beste sammen med spesialisthelsetjenesten for at barnet ikke bare skal overleve, men få et lykkelig og godt liv i fremtiden.

Denne kampen har ikke vært lett, men hun lever fortsatt og ser mer og mer positivt på fremtiden. 

Denne jobben ville vært veldig mye lettere både for barnet og meg og familie hadde vært spørrende og nysgjerrig fremfor å stikke halen mellom beina, dømme og ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette er feil. 
 

man kan være bekymret for og glad i et barn, og samtidig verne eget barn for vold.

Anonymkode: 182c3...62d

Det er ikke det jeg sier. Er man oppriktig bekymret og glad i noen så strekker man ut en hånd. Ikke tar letteste vei ut som er å ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke det jeg sier. Er man oppriktig bekymret og glad i noen så strekker man ut en hånd. Ikke tar letteste vei ut som er å ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

Har du lest tråden? Dette barnet har f.eks. i løpet av ett juleselskap tatt kvelertak på fetteren sin, klort moren sin i ansiktet, bitt TS i leggen og knust flere ting i juleserviset til bestemor.

Hva mener du med "letteste vei ut"? Mener du oppriktig at TS skal invitere denne gutten til bursdagsselskapet til sønnen?!

Har ikke sønnen til TS rett på beskyttelse, også?

Jeg har empati for situasjonen du står i, men utfordringen er at foreldre til barn med ekstrem adferd blir svært nærsynte. Man blir så sliten av situasjonen man står i at man ikke lenger klarer å se situasjonen fra andres ståsted. Mener du oppriktig at TS skal ofre sitt eget barns trygghet på "inkluderingens" alter? I min verden er det ikke inkludering.

Anonymkode: 9d776...a5c

  • Liker 4
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke det jeg sier. Er man oppriktig bekymret og glad i noen så strekker man ut en hånd. Ikke tar letteste vei ut som er å ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

Den ene utelukker ikke den andre. Les tråden en gang til. 
 

Gutten til ts er redd for søskenbarnet sitt, og å velge bort vold fra eget bursdagsselskap er IKKE å ekskludere. Det er å velge trygghet. Det er lov å skjerme et barn fra et annet barn - uten å kalle det ekskludering. 
 

Den eneste som ekskluderer noe som helst er denne guttens far, som tydeligvis lar gutten seile sin egen sjø. 

Anonymkode: 182c3...62d

  • Liker 3
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eller så er det faktisk en trygg familie og et godt støtteapparat både gutten og far trenger rundt seg nå.

Jeg blir så forbanna og skuffet når mennesker velger å skylde blindt på omsorgspersonene uten å vite hva som egentlig foregår.

Både jeg og barnet her lever med dette hver eneste dag. Barnet har sine utfordringer som er både genetisk og noe traumer fra den andre forelderen.

Dette er det brukt årevis på å finne ut av, tilpasse seg til og behandle. Min datter gjør en kjempejobb hver dag og jeg tror ikke noen innser hvor sterkt et barn må være for å klare og ønske det uten å gi etter for daglige behob for å dø.

Jeg har viet de siste 14 årene av mitt liv til å gjøre mitt beste sammen med spesialisthelsetjenesten for at barnet ikke bare skal overleve, men få et lykkelig og godt liv i fremtiden.

Denne kampen har ikke vært lett, men hun lever fortsatt og ser mer og mer positivt på fremtiden. 

Denne jobben ville vært veldig mye lettere både for barnet og meg og familie hadde vært spørrende og nysgjerrig fremfor å stikke halen mellom beina, dømme og ekskludere.

Anonymkode: d48c3...c1b

Det er leit å høre hva du og din datter går gjennom, jeg vet hvor tøft det er! ❤️

Men du må lese mitt svar ut fra det sitatet jeg svarte på! Dette handler ikke om å fordømme foreldre som har barn med spesielle utfordringer! Det handler om opplysninger som Ts har kommet med underveis i tråden, opplysninger som viser at far trolig sabotterer at gutten skal få utredning, ev. diagnose og riktig hjelp, en far som blir sint om de nærmeste drister seg å nevnet dette for ham. En far som blir hissig på andre rundt, når han selv i sosiale sammenhenger ikke er nok påkoblet til å skåne/skjerme gutten fra å havne i samme negative situasjoner hver gang de er sosiale. 

I denne saken er det helt legitimt, ut fra informasjonen Ts har kommet med, å stille kritiske spørsmål til hvordan guttens far, ev. foreldre, håndterer guttens utfordringer.  Det er helt legitimt i denne saken å stille spørsmål ved hvordan en gutt med så store utfordringer har det i hjemmet, når vi også har fått vite at far selv ikke vil innrømme guttens utfordringer og når far selv er såpass hissig. I denne saken, hvor hele familien rundt er i ferd med eller har gitt opp både gutten og den hissige faren, så er det eneste riktige å stille spørsmål ved også fars adferd. Spesielt siden denne faren ikke vil snakke, ikke vil svare på spørsmål, ikke vil diskutere guttens utfordringer. 

Er du ikke enig i at det da i denne saken er riktig å stille spørsmål ved fars/foreldres rolle? Når familie faktisk har forsøkt med dialog i årevis, men far hisser seg opp slik han gjør og ikke vil snakke om dette, men likevel mener alle skal fortsette å stille opp på samme måte som før, selv om andre da blir skadelidende?

 

 

 

Jeg vil berømme deg for den enorme jobben du har gjort og stadig gjør, den måten du samarbeider med spesialisttjenesten og de resultatene din datter og du og helsetjensten har fått. Å være i din situasjon er dessverre ofte en ensom prosess, og det kan det dessverre også være for barn som har spesielle utfordringer. Dessto viktigere er det da at foreldre gjør slik du har gjort og gjør, søker kunnskap og profesjonell hjelp og fortsetter å jobbe for å hjelpe barnet med å leve med og i best mulig grad mestre egne utfordringer. Jeg ønsker deg og din datter lykke og styrke til å fortsette og jobbe videre fremover! ❤️

Anonymkode: 4ded1...bb0

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 29.7.2026 den 20.27):

Broren min fortalte meg at læreren vurderer en ny utredning nå som skal sjekke om han har autisme. Broren min ble da sur på læreren og mente at det var de som skole som ikke tilrettela nok for han og det var grunnen til adferden. Jeg er enig med læreren og sa det litt forsiktig til broren min at det kunne ikke skade, da fikk de jo motbevist læreren om ikke annet. Men det var helt uaktuelt i følge bror. Og da sa jeg ikke mer. Jeg tror at broren min forbinder autisme med noe veldig negativt og ser litt ned på diagnosen. Han er nok redd for at det skal sette sønnen hans i en negativ bås.

Anonymkode: 9ee23...f23

Sønnen hans er i en negativ bås allerede. Ingen vil ha noe med han å gjøre, han tar kveletak, slår sin egen familie, og må passes av en assistent. Han er jo totalt utenfor alle grenser. Autisime hadde vært en snill diagose.

Nei, si til bror din at han må skjeroe seg og finne ut hva som feiler den sønnen og evenruelt han selv- som greier å lage en sånn unge. I mellomtiden får de holde seg hjemme, slik at de ikke skader noen. 

Så må han jo bare være fornærmet så mye han vil. Han bør jo være rimelig fortvilt slik som situasjonen er..

Anonymkode: e7994...661

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...