Barnehagesituasjon, "krevende" barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ta med noe godt til kaffen til de ansatte og si at du skjønner at det er krevende, men at du håper de kan ha tålmodighet med sønnen din. 

Anonymkode: 3d241...bb4

Ja, jeg får vel møte opp med kakefat og bestikk hvis grunnleggende tålmodighet rundt fireåringer ikke lenger er inkludert i barnehageplassen 😅

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

LivetErEnLek skrev (48 minutter siden):

Jeg er ikke  uenig om at barn trenger både trygghet, reguleringsstøtte og tydelige grenser. Problemet oppstår når “samregulering” i praksis blir så mye tilpasning og avledning at barnet sjelden må stå i frustrasjon, motstand eller konsekvenser over tid.

Ja, et barn i full affekt lærer lite der og da. Samtidig lærer barn heller ikke selvregulering dersom voksne alltid fjerner ubehaget, skifter spor eller avleder før barnet må øve på å håndtere følelsene sine. Toleranse for frustrasjon bygges gradvis gjennom erfaring med grenser som står fast, også når barnet reagerer sterkt.

Jeg synes også moderne utviklingspsykologi noen ganger blir brukt veldig ensidig. At et barn har reguleringsvansker betyr ikke nødvendigvis at grenser, forventninger eller oppdragelsesstil er irrelevante. Barn kan både ha utfordringer med regulering og samtidig trenge voksne som er tydelige, konsekvente og tåler protest uten å trekke seg.

For meg handler det ikke om “hard konfrontasjon”, men om balanse: varme + krav. Barn trenger voksne som kan møte følelsene deres, men som også klarer å stå i at barnet blir sint, skuffet eller frustrert uten at grensene forsvinner.

Hvis ikke kan vi fort ende opp med å undervurdere barns evne til å utvikle robusthet, impulskontroll og ansvar over tid.

Åh herregud,  så mange fancy ord for å beskrive en ettergivende foreldrestil.

Anonymkode: 98bc6...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det du beskriver er egentlig en ganske foreldet og forenklet forståelse av barns regulering og utvikling. Du setter opp et kunstig skille mellom “grenser” og “samregulering”, som om det ene utelukker det andre. Det gjør det ikke.

Barn lærer ikke emosjonsregulering gjennom gjentatt maktkamp alene. De lærer det gjennom voksne som klarer å kombinere tydelige grenser med reguleringsstøtte. Det er ganske grunnleggende utviklingspsykologi. Å avlede, hjelpe barnet ut av låsning eller skifte spor når nervesystemet er overaktivert betyr ikke at barnet “slipper unna regler”. Det betyr at den voksne faktisk forstår at et dysregulert barn lærer svært lite i affekt.

Og det er litt fascinerende hvordan du automatisk konkluderer med at barnet “ikke bryr seg” eller “mangler respekt for regler”, når moderne utviklingspsykologi i langt større grad ser på impulsivitet, høyt aktiveringsnivå og reguleringsvansker som nettopp reguleringsutfordringer — ikke moralske svakheter eller mangel på disiplin.

Du får det også til å høres ut som om det å møte et barn med fleksibilitet og emosjonell regulering er en slags svak foreldrestil. Ironisk nok er det ofte det motsatte. Det krever betydelig mer emosjonell kapasitet å regulere et barn rolig enn å gå inn i ren konfrontasjon og kontroll.

Og bare for å presisere: Vi setter grenser. Du har misforstått fullstendig hva samregulering og avledning faktisk innebærer. Å hjelpe et barn ut av affekt eller låsning betyr ikke at barnet “slipper unna grenser”. Vi setter tydelige grenser hjemme. Vi sier nei. Vi korrigerer uønsket atferd. Vi står i protester. Forskjellen er at vi ikke tror et overaktivert nervesystem lærer best gjennom hardere konfrontasjon eller gjentatt maktkamp.

Det er ganske grunnleggende kunnskap innen moderne utviklingspsykologi at små barn — særlig barn med høyt aktiveringsnivå — ofte mister tilgang til impulskontroll og resonnering når de er følelsesmessig overaktivert. Da handler regulering om å hjelpe barnet tilbake innenfor toleransevinduet, ikke om å “vinne” over barnet. 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Jeg får inntrykk av at du har lest (kanskje litt for?) mye om oppdragelse, og at du nå opplever krasj mellom den ideelle verdenen du ser for deg, basert på litteratur og teori, og virkeligheten i norske barnehager.

Faktum er uansett hvor mye du har lest om emosjonsregulering, utviklingspsykologi, nervesystemet og toleransevinduer, så fungerer ikke barnet ditt så godt i barnehagen, og de ansatte blir slitne. De har gjerne 20 barn de skal sørge for at får en fin dag i barnehagen, og jeg har en anelse om at de kan oppleve at du er nedlatende overfor dem, basert på at du svarer her inne med uttrykk som "foreldret og forenklet", "det er ganske grunnleggende kunnskap" osv. Det er nedlatende, selv om det forhåpentligvis ikke var intensjonen din.

Jeg tror du får til et bedre samarbeid med barnehagen dersom du slapper av litt, setter tydeligere grenser hjemme (det du ganske nedlatende kaller "gjentatt maktkamp", men som vi andre foreldre kaller "oppdragelse"), og møter de ansatte med respekt.

Anonymkode: 41d71...fa1

[AnonymBruker]

Vi bor i Oslo og har også et barn som ligner på barnet til ts.

Vi startet med å bli henvist til BuP da han var tre og et halvt pga. mistanke om adhd. Bup gjennomførte kun et par innledende runder der de vurderte ham som ikke behandlingstrengende. De sa også at de aldri satte adhd-diagnose på så små barn.

Da han var fire og et halvt, ba ped.leder meg om tillatelse til å be om hjelp fra det dagpedagogiske senteret i bydelen til hvordan de skulle håndtere ham, for de følte de hadde brukt opp hele verktøykassen. Jeg hadde samme følelsen på hjemmebane og ga dem grønt lys. Lederen fra senteret kom og observerte gutten og konkluderte med å henvise videre til PPT.

Da PPT endelig ble koblet på, var han allerede blitt fem, og nå begynte alle å bli opptatt av hvordan vi kunne støtte utviklingen hans for å forberede ham best mulig på skolestart. PPT endte opp med å anbefale fem timer med ekstraressurs i uken.

Det er i og for seg ikke så mye, men vi opplever at vedtaket i seg selv har gjort de vanlige ansatte også mye mer lydhøre for å arbeide på en annen måte som understøtter barnets spesielle behov, og utviklingen hans har vært veldig positiv etter det. Vi strever fortsatt, men ser endelig fremgang.

Barnet har fortsatt ingen diagnose, så ressursen er tildelt ut i fra definert behov. Vi håper fortsatt på at problemene er tegn på forsinket modning - fagfolkene vil i alle fall ikke se bort fra at han kan vokse det av seg, men han trenger et dytt i riktig retning.

Anonymkode: 72418...735

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Unntak? Mange kommuner krever diagnoser for å få hjelp i bhg, kjenner ikke en kommune som ikke har det kravet 

Anonymkode: df258...0ca

Jo Oslo - snakker av egen erfaring.

Anonymkode: 72418...735

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet så hadde jeg byttet barnehage.

Anonymkode: 2364e...2da

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest gjennom svarene du har fått. 

Å lese om barnet ditt, er akkurat som å lese om mitt❤️ Nøyaktig det samme styret med synstest, hørselstest, fysioterapaut, fordi han fallt, slo seg, og var klønete, ppt inne osv. Jeg var så sliten og lei. Han fikk aldri noen diagnose. Men barnehagen var ikke en god plass for han. Og hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg byttet barnehage, for JEG mener de laget en masse styr av et sunt og aktivt barn. Han mistrivdes i barnehagen. 

Han begynte på skolen og ble akseptert for å være seg selv, bare litt umoden som læreren hans sa😊 Null problemer, har ikke fått en eneste "dårlig" tilbakemelding på han i skolen. Går nå på midttrinnet i barneskolen og er fortsatt aktiv, litt impulsiv, og litt klønete, men helt normal😊

Vet ikke helt hva jeg vil råde deg til, men jeg ville byttet barnehage om mulig. Angrer på at vi ikke gjorde det, for gutten min sin skyld.

Anonymkode: eb3d4...63b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg får inntrykk av at du har lest (kanskje litt for?) mye om oppdragelse, og at du nå opplever krasj mellom den ideelle verdenen du ser for deg, basert på litteratur og teori, og virkeligheten i norske barnehager.

Faktum er uansett hvor mye du har lest om emosjonsregulering, utviklingspsykologi, nervesystemet og toleransevinduer, så fungerer ikke barnet ditt så godt i barnehagen, og de ansatte blir slitne. De har gjerne 20 barn de skal sørge for at får en fin dag i barnehagen, og jeg har en anelse om at de kan oppleve at du er nedlatende overfor dem, basert på at du svarer her inne med uttrykk som "foreldret og forenklet", "det er ganske grunnleggende kunnskap" osv. Det er nedlatende, selv om det forhåpentligvis ikke var intensjonen din.

Jeg tror du får til et bedre samarbeid med barnehagen dersom du slapper av litt, setter tydeligere grenser hjemme (det du ganske nedlatende kaller "gjentatt maktkamp", men som vi andre foreldre kaller "oppdragelse"), og møter de ansatte med respekt.

Anonymkode: 41d71...fa1

Ja, det kan nok hende jeg har lest litt mer om utviklingspsykologi, regulering og relasjonelt arbeid enn gjennomsnittet her inne 😅 Muligens også brukt noen år av livet mitt på å jobbe med det profesjonelt, så du får tilgi meg om jeg blir litt skeptisk til bastante one-size-fits-all-forklaringer, det er ofte de som kan minst om kompleksiteten i et fagfelt som er mest skråsikre,😅Og selvom det kanskje ikke virker sånn for deg så har faktisk denne bakgrunnen gjort meg mer ydmyk i møte ansatte og mennesker ellers — ikke mindre. Det er gjerne sånn at jo mer man faktisk jobber med menneskelig utvikling, regulering og relasjonelle dynamikker over tid, jo mindre tro får man vanligvis på enkle og bastante forklaringer. 

Det er egentlig ganske langt fra sånn du ser ut til å forestille deg. I den profesjonelle rollen min er jeg vant til å være tydelig, analytisk, regulert og trygg i vurderingene mine. Men som mor er jeg nesten motsatt. Da blir jeg mye mer sårbar, selvkritisk og redd for å ta plass eller være til bry. Jeg er faktisk ekstremt forsiktig med å ta opp ting med barnehagen, tro det eller ei.

Så ideen om at jeg går rundt og føler meg overlegen ansatte i barnehagen er egentlig ganske bom. Hvis noe, så gjør fagbakgrunnen min meg mer varsom i møte med barnehagen, ikke mer overlegen. Jeg vegrer meg faktisk for å ta opp ting nettopp fordi jeg er redd for å bli lest som analyserende eller belærende, når jeg egentlig bare er en ganske sårbar mamma som prøver å navigere dette på best mulig måte.

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

Du høres ut som en fantastisk mamma ❤️

Jeg ville undersøkt bytte av barnehage. Jeg har lovt meg selv én ting, og det er at jeg aldri skal "ofre" barnet mitt for å være tålmodig og raus med andre, f.eks å la en barnehage bruke flere år på å bedre håndteringen av mitt barn. Endringen går for sakte. Bor dere for langt unna barnehagen han gikk i før?

Anonymkode: 3d415...f2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du beskriver jo at problemet faktisk ligger hjemme. Du sier barnet ditt responderer på avledning og det å bli snakket rundt istedenfor direkte konfrontasjon. 
 

en fireåring skal kunne forstå og respektere et «nei», men det klarer ikke din sønn fordi dere velger å avlede. I barnehagen er det verken tid eller ressurser nok til å avlede eller «prate rundt» et barn som ikke respekterer et nei, grenser, eller som slår seg vrang. Det er klart at dette er noe dere må jobbe med hjemme, for det er her utfordringen ligger. 
 

det at barnet ditt rømmer fra barnehagen ligger selvsagt på barnehagen. Alle barn skal være under oppsyn og kontroll hele tiden, men en fireåring skal også kunne forstå at det ikke er lov å rømme fra barnehagen. Ditt barn vet dette, men bryr seg ikke fordi han ikke har lært betydningen av regler. Ditt barn har ikke fått muligheten til å øve på å respektere regler fordi dere velger å avlede eller snakke rundt, når dere opplever vanskelige situasjoner. Måten dere håndterer situasjonen på gjør barnets utfordringer større. Det virker som om dere bør få veiledning rundt dette, dere må tåle at barnet protesterer og lager leven. Dere må stå i situasjonen og IKKE avlede, bare gjenta at det ikke er lov, det blir slik og slik eller hva nå enn situasjonen er. Det er kun slik barnet kan lære respekt for regler. Etter hvert kan dere også forklare hvorfor. 
 

barnehagen har definitivt rett i at dette virker som et hjemme-problem og at dere må ta tak i dette. 

Anonymkode: ab578...08d

Dette!👏👏👏👏

Anonymkode: e314d...741

[AnonymBruker]

Var vikar i barnehage for et par år siden og det var et barn som ble ansett som en krevende unge. Jeg hadde så vondt av ham, da han jo ikke gjorde noe galt 💔 Foreldre leverte han så fort døra åpna og henta rett før døra lukka, 6.30-17.00, enda ingenting tilsa (f.ks jobb eller sykdom som vi visste om) at han måtte være så lenge i barnehagen. Han var så sliten mot slutten av dagen og de ansatte sendte ham som en ball seg imellom. Han ble ikke engang skifta bleie på utenom skiftetid, de sendte ham heller ut med avføring i bleia. 

Jeg meldte ifra og det ble en oppvask-sak, men det viser at noen barn oppleves som krevende, og at de hos noen får ulik behandling. Det er overhodet ikke greit, og jeg ville tatt en prat med dem om dette. En god dialog med foreldre er gull verdt, og det kan også hjelpe på hvordan barnet behandles og møtes om foreldrene har forståelse for hvordan barnehagen kan oppleve utfordringene de møter. Ikke alle klarer å være like profesjonelle dessverre 💔

Anonymkode: 77a6c...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har jobbet i barnehagen i mange år og desverre er det sånn at noen barn gleder man seg til skal begynne på skolen. Ikke fordi man ikke liker barnet, men fordi barnet krever altfor mye i forhold tildet man kan gi. Man er 1 voksen på 6 barn noen stakkars få timer om dagen, ellers har man betraktelig flere barnper voksen. Da har man ikke mulighet til å følge opp en som krever mye uten at det går utover de andre barna.

Det vi trenger er flere folk. Hele dagen. Dere med barn i bhg må starte ett organisert foreldrepppgjør for å få opp grunnbemanning i barnehagen. For slik det er nå er det fullstendig uforsvarlig. 

Anonymkode: 9db3b...685

Foreldreopprøret ble startet for mange år siden, så her må du følge med litt i timen. Men du som ansatt har et større ansvar for å bedre å arbeidsvilkårene dine, og det gjør du ved å fagorganisere deg, selv om det krever at du må ofre noen tusenlapper i året i fagforeningskontingent! 

Anonymkode: 6cdf4...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du høres ut som en fantastisk mamma ❤️

Jeg ville undersøkt bytte av barnehage. Jeg har lovt meg selv én ting, og det er at jeg aldri skal "ofre" barnet mitt for å være tålmodig og raus med andre, f.eks å la en barnehage bruke flere år på å bedre håndteringen av mitt barn. Endringen går for sakte. Bor dere for langt unna barnehagen han gikk i før?

Anonymkode: 3d415...f2c

Takk for veldig varme ord 🥺❤️ Føler meg ikke alltid som en fantastisk mamma, så det var faktisk veldig godt å lese.

Vi bor dessverre i en annen kommune nå, og her er det ganske ekstrem kamp om barnehageplassene. Denne barnehagen var faktisk ikke engang på ønskelisten vår, men de andre alternativene var fulle, så da endte vi her.

Jeg har fortsatt et håp om at ting kan bedre seg, for jeg tror ikke dette nødvendigvis handler om “slemme mennesker”, men kanskje mer om et miljø og en dynamikk som har låst seg litt fast over tid. Så jeg kjenner at jeg må prøve å ta en rolig og konstruktiv prat med barnehagen først. Innerst inne tror jeg kanskje det er best for gutten vår å slippe enda et nytt miljø akkurat nå, hvis det er mulig å få dette til å fungere bedre der han allerede er. Og samtidig vet man jo litt hva man har, men ikke nødvendigvis hva man får — så et bytte kunne jo også potensielt gjort ting enda vanskeligere.

 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ja, det kan nok hende jeg har lest litt mer om utviklingspsykologi, regulering og relasjonelt arbeid enn gjennomsnittet her inne 😅 Muligens også brukt noen år av livet mitt på å jobbe med det profesjonelt, så du får tilgi meg om jeg blir litt skeptisk til bastante one-size-fits-all-forklaringer, det er ofte de som kan minst om kompleksiteten i et fagfelt som er mest skråsikre,😅Og selvom det kanskje ikke virker sånn for deg så har faktisk denne bakgrunnen gjort meg mer ydmyk i møte ansatte og mennesker ellers — ikke mindre. Det er gjerne sånn at jo mer man faktisk jobber med menneskelig utvikling, regulering og relasjonelle dynamikker over tid, jo mindre tro får man vanligvis på enkle og bastante forklaringer. 

Det er egentlig ganske langt fra sånn du ser ut til å forestille deg. I den profesjonelle rollen min er jeg vant til å være tydelig, analytisk, regulert og trygg i vurderingene mine. Men som mor er jeg nesten motsatt. Da blir jeg mye mer sårbar, selvkritisk og redd for å ta plass eller være til bry. Jeg er faktisk ekstremt forsiktig med å ta opp ting med barnehagen, tro det eller ei.

Så ideen om at jeg går rundt og føler meg overlegen ansatte i barnehagen er egentlig ganske bom. Hvis noe, så gjør fagbakgrunnen min meg mer varsom i møte med barnehagen, ikke mer overlegen. Jeg vegrer meg faktisk for å ta opp ting nettopp fordi jeg er redd for å bli lest som analyserende eller belærende, når jeg egentlig bare er en ganske sårbar mamma som prøver å navigere dette på best mulig måte.

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Måten du reagerer på her med upassende latter-emojier, viser vel mer at du bør lære mer om dette og reaksjonsmønste. 

Anonymkode: fdc9a...feb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei,

Jeg skriver her fordi jeg kjenner meg ganske usikker og litt fortvilet rundt situasjonen med sønnen vår i barnehagen, og jeg lurer på om noen har erfaringer eller råd.

Vi har en gutt som fyller 4 år i år. Han startet i nåværende barnehage i fjor etter at vi flyttet. Han har alltid vært en gutt med ekstremt mye energi, høy intensitet og stor nysgjerrighet på livet. En skikkelig eventyrer-type. I tidligere barnehage spøkte de med at “han der blir fallskjermjeger”. Han er sosial, trygg på andre barn og har høy sosial kompetanse, noe nåværende barnehage også sier. Samtidig er han “mye”, impulsiv og intens.

Fra starten av har jeg hatt en litt urolig magefølelse rundt miljøet blant de ansatte. Jeg har ikke konkrete bevis for noe og ikke all verden å undebygge dette med, men jeg opplever at de ansatte virker slitne, ulike i måten de møter barna på, og at kommunikasjonen mellom dem ikke alltid virker så god. Det er mer en følelse og noen observasjoner over tid. Det kan ikke være så bra for barna hvis dette er tilfelle. 

På grunn av at sønnen vår snubler mye, anbefalte en ansatt at vi tok ham til fysioterapeut. Det gjorde vi selvfølgelig. Fysioterapeuten sa at dette ofte er typisk for veldig aktive barn som er fysisk tidlig ute og hele tiden utfordrer egne grenser. Hun sa faktisk at han ligger langt fremme motorisk for alderen, og at vi heller burde være stolte av hvor mye han får til. Impulskontroll i den alderen er jo heller ikke ferdig utviklet.

Barnehagen ønsket også at vi sjekket syn og hørsel. Alt var helt fint.

Nå har PPT vært inne og observert ham fordi barnehagen trenger hjelp til hvordan de skal håndtere ham. Jeg er helt åpen for samarbeid og skjønner at han kan være krevende i perioder. Vi merker hjemme også at han ikke alltid er samarbeidsvillig. Samtidig opplever vi at han responderer veldig godt på trygg voksenkontakt, humor, avledning og det å bli “snakket rundt” i stedet for konfrontert direkte.

Det som gjør meg vondt er at jeg føler de ansatte begynner å bli lei av ham. Jeg sitter med en følelse av at han er “barnet de har oppi halsen”. Jeg får klump i magen når jeg leverer, og jeg kjenner på en frykt for at han merker at voksne er slitne av ham. Barn merker jo stemninger utrolig godt.

Det som også er urovekkende er at de har ringt to ganger fordi han har stukket av fra barnehageområdet uten at de visste hvor han var. Jeg skjønner at barn kan være raske, men jeg opplevde ikke at de tok ordentlig ansvar eller la seg flate. I stedet følte jeg at fokuset ble litt på at vi måtte “ta en prat hjemme”. Selvfølgelig gjør vi det, men samtidig tenker jeg at når man vet at et barn er kreativt, impulsivt og løsningsorientert, så må man kanskje være ekstra tett på?

Jeg kjenner meg rett og slett usikker på om han har det trygt og godt der nå. Samtidig blir jeg usikker på meg selv også — er jeg for sensitiv, eller er magefølelsen verdt å lytte til?

Noen som har opplevd noe lignende med aktive/intense barn i barnehage? Hva gjorde dere? Byttet dere barnehage, eller ble ting bedre?

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Oi!

 

Som om jeg skulle skrevet det selv. Barnehagen gjorde det samme med vår. Var bekymret grunnet snubling, vi dro til fysio, sjekket både syn og hørsel hos øyelege. Er det samme barnehage mon tro?!!

Anonymkode: ff051...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Måten du reagerer på her med upassende latter-emojier, viser vel mer at du bør lære mer om dette og reaksjonsmønste. 

Anonymkode: fdc9a...feb

Beklager, jeg ser at emoji-reguleringen min hadde klare forbedringsområder. Godt vi fikk identifisert kjernen i problematikken her.😴

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Foreldreopprøret ble startet for mange år siden, så her må du følge med litt i timen. Men du som ansatt har et større ansvar for å bedre å arbeidsvilkårene dine, og det gjør du ved å fagorganisere deg, selv om det krever at du må ofre noen tusenlapper i året i fagforeningskontingent! 

Anonymkode: 6cdf4...d3f

Jeg jobber ikke lenger i barnehagen.  Ble utbrent av høyt arbeidspress.

Anonymkode: 9db3b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det du beskriver er egentlig en ganske foreldet og forenklet forståelse av barns regulering og utvikling. Du setter opp et kunstig skille mellom “grenser” og “samregulering”, som om det ene utelukker det andre. Det gjør det ikke.

Barn lærer ikke emosjonsregulering gjennom gjentatt maktkamp alene. De lærer det gjennom voksne som klarer å kombinere tydelige grenser med reguleringsstøtte. Det er ganske grunnleggende utviklingspsykologi. Å avlede, hjelpe barnet ut av låsning eller skifte spor når nervesystemet er overaktivert betyr ikke at barnet “slipper unna regler”. Det betyr at den voksne faktisk forstår at et dysregulert barn lærer svært lite i affekt.

Og det er litt fascinerende hvordan du automatisk konkluderer med at barnet “ikke bryr seg” eller “mangler respekt for regler”, når moderne utviklingspsykologi i langt større grad ser på impulsivitet, høyt aktiveringsnivå og reguleringsvansker som nettopp reguleringsutfordringer — ikke moralske svakheter eller mangel på disiplin.

Du får det også til å høres ut som om det å møte et barn med fleksibilitet og emosjonell regulering er en slags svak foreldrestil. Ironisk nok er det ofte det motsatte. Det krever betydelig mer emosjonell kapasitet å regulere et barn rolig enn å gå inn i ren konfrontasjon og kontroll.

Og bare for å presisere: Vi setter grenser. Du har misforstått fullstendig hva samregulering og avledning faktisk innebærer. Å hjelpe et barn ut av affekt eller låsning betyr ikke at barnet “slipper unna grenser”. Vi setter tydelige grenser hjemme. Vi sier nei. Vi korrigerer uønsket atferd. Vi står i protester. Forskjellen er at vi ikke tror et overaktivert nervesystem lærer best gjennom hardere konfrontasjon eller gjentatt maktkamp.

Det er ganske grunnleggende kunnskap innen moderne utviklingspsykologi at små barn — særlig barn med høyt aktiveringsnivå — ofte mister tilgang til impulskontroll og resonnering når de er følelsesmessig overaktivert. Da handler regulering om å hjelpe barnet tilbake innenfor toleransevinduet, ikke om å “vinne” over barnet. 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Her syns jeg du har helt rett. Og jeg tenker at de antakelsene du kommer med angående arbeidsmiljø, sikkert stemmer. Barnehager i dag er så presset, ingen ansatte har det godt. At et barn har stukket av er ganske alvorlig. Jeg ville tatt en prat med pedagogisk leder og eventuelt styrer, sånn at du får luftet bekymringene dine. 

Anonymkode: 57584...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Oi!

 

Som om jeg skulle skrevet det selv. Barnehagen gjorde det samme med vår. Var bekymret grunnet snubling, vi dro til fysio, sjekket både syn og hørsel hos øyelege. Er det samme barnehage mon tro?!!

Anonymkode: ff051...d80

Hm, interessant...Hvilken kommune er dette? 😅

Men det er kanskje også litt tankevekkende hvor mange aktive og “intense” barn som ender opp i nesten identiske løp med fysio, syn, hørsel og PPT, uten at det egentlig avdekkes noe galt.

PPT observerte også vår gutt, og det var i praksis ingenting spesielt bekymringsfullt å se. Han ble beskrevet som en sosial, aktiv og helt normalt fungerende gutt med mye energi.

Så jeg kjenner nok litt på spørsmålet om hvor grensen går mellom reell bekymring — og et system som begynner å bli ganske slitent for barn som krever litt ekstra kapasitet rundt seg.

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 timer siden):

I Oslo får flere folk jeg kjenner ekstra ressurs uten diagnose.

Men de er jo under utredning, og må vise til hva behovet dreier seg om. 
 

Var det i vår barnehage også. 

Vel det er merkelig , for det er ikke min erfaring 

Anonymkode: df258...0ca