Barnehagesituasjon, "krevende" barn

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg skriver her fordi jeg kjenner meg ganske usikker og litt fortvilet rundt situasjonen med sønnen vår i barnehagen, og jeg lurer på om noen har erfaringer eller råd.

Vi har en gutt som fyller 4 år i år. Han startet i nåværende barnehage i fjor etter at vi flyttet. Han har alltid vært en gutt med ekstremt mye energi, høy intensitet og stor nysgjerrighet på livet. En skikkelig eventyrer-type. I tidligere barnehage spøkte de med at “han der blir fallskjermjeger”. Han er sosial, trygg på andre barn og har høy sosial kompetanse, noe nåværende barnehage også sier. Samtidig er han “mye”, impulsiv og intens.

Fra starten av har jeg hatt en litt urolig magefølelse rundt miljøet blant de ansatte. Jeg har ikke konkrete bevis for noe og ikke all verden å undebygge dette med, men jeg opplever at de ansatte virker slitne, ulike i måten de møter barna på, og at kommunikasjonen mellom dem ikke alltid virker så god. Det er mer en følelse og noen observasjoner over tid. Det kan ikke være så bra for barna hvis dette er tilfelle. 

På grunn av at sønnen vår snubler mye, anbefalte en ansatt at vi tok ham til fysioterapeut. Det gjorde vi selvfølgelig. Fysioterapeuten sa at dette ofte er typisk for veldig aktive barn som er fysisk tidlig ute og hele tiden utfordrer egne grenser. Hun sa faktisk at han ligger langt fremme motorisk for alderen, og at vi heller burde være stolte av hvor mye han får til. Impulskontroll i den alderen er jo heller ikke ferdig utviklet.

Barnehagen ønsket også at vi sjekket syn og hørsel. Alt var helt fint.

Nå har PPT vært inne og observert ham fordi barnehagen trenger hjelp til hvordan de skal håndtere ham. Jeg er helt åpen for samarbeid og skjønner at han kan være krevende i perioder. Vi merker hjemme også at han ikke alltid er samarbeidsvillig. Samtidig opplever vi at han responderer veldig godt på trygg voksenkontakt, humor, avledning og det å bli “snakket rundt” i stedet for konfrontert direkte.

Det som gjør meg vondt er at jeg føler de ansatte begynner å bli lei av ham. Jeg sitter med en følelse av at han er “barnet de har oppi halsen”. Jeg får klump i magen når jeg leverer, og jeg kjenner på en frykt for at han merker at voksne er slitne av ham. Barn merker jo stemninger utrolig godt.

Det som også er urovekkende er at de har ringt to ganger fordi han har stukket av fra barnehageområdet uten at de visste hvor han var. Jeg skjønner at barn kan være raske, men jeg opplevde ikke at de tok ordentlig ansvar eller la seg flate. I stedet følte jeg at fokuset ble litt på at vi måtte “ta en prat hjemme”. Selvfølgelig gjør vi det, men samtidig tenker jeg at når man vet at et barn er kreativt, impulsivt og løsningsorientert, så må man kanskje være ekstra tett på?

Jeg kjenner meg rett og slett usikker på om han har det trygt og godt der nå. Samtidig blir jeg usikker på meg selv også — er jeg for sensitiv, eller er magefølelsen verdt å lytte til?

Noen som har opplevd noe lignende med aktive/intense barn i barnehage? Hva gjorde dere? Byttet dere barnehage, eller ble ting bedre?

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

De ønsker vel flere ressurser i barnehagen, men det får de ikke uten at barn har et dokumentert "problem" (f.eks diagnose). Men så er barn forskjellig, og noen kan være svært aktive uten at det er diagnose.

Det er jo litt vagt det du har merket. Det de ansatte sier eller gjør som du innimellom reagerer på, er det rettet mot ditt barn eller noe du observerer generelt når du leverer og henter?

Jeg ville notert ned hendelser med eget barn. Og gjerne navn på ansatt. Mener ikke du skal ta noen, men er dette generelt slik alle er, eller er det en eller to som kanskje raskt mister tålmodigheten? Mener heller ikke at konkrete hendelser skal listes opp i møte, men det kan være fint å ha noen eksempler om du skal ta ting opp. Du kan be om møte med styrer og pedagogisk leder og fortelle om bekymringene dine. 

Kjenner noen som jobber i barnehage og skole, og de opplever at noen foreldre blir blind på egne barn, og ikke jobber med ting hjemme. Noen gir feks aldri konsekvenser eller endrer måten å oppdra på. Sier ikke at dette gjelder deg, men det er kanskje lett for ansatte å bruke litt som unnskylding. At det er dere som må gjøre noe på hjemmebane. Men så er det også slik at ting kan gjøres annerledes i en barnehage også. Jobber selv med utviklingshemmede og er veldig bevist på hvordan jeg er. Har jeg en dårlig dag eller det skjer mye på jobb, merker jeg at jeg kan ha både kortere lunte og ikke være like pedagogisk. Og da merker jeg jo raskt at de kan bli mer urolig eller "vrang". Men dette er jo noe en må jobbe med på arbeidsplassen. Det kan være tungt å alltid være påkoblet, men til syvende og sist fungerer det mye bedre i lengden, enn å være utålmodig eller forsøke raske løsninger. 

Anonymkode: 07388...a11

[AnonymBruker]

Jeg tenker at alle har litt rett her. Sønnen din er hakket mer krevende enn de andre ungene. Kanskje de ansatte ikke har det beste arbeidsmiljøet, og at han derfor blir et «ork». Ingenting av dette er hans feil, han er jo bare fire år.

Men jeg tenker også at dette kan gå seg til. Ha en god dialog med de ansatte. Prat med sønnen din om det å holde seg til barnehagens områder. De utvikler seg jo så raskt i den alderen, så dette kan være en fase. 

Anonymkode: 77784...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

De ønsker vel flere ressurser i barnehagen, men det får de ikke uten at barn har et dokumentert "problem" (f.eks diagnose). Men så er barn forskjellig, og noen kan være svært aktive uten at det er diagnose.

Det er jo litt vagt det du har merket. Det de ansatte sier eller gjør som du innimellom reagerer på, er det rettet mot ditt barn eller noe du observerer generelt når du leverer og henter?

Jeg ville notert ned hendelser med eget barn. Og gjerne navn på ansatt. Mener ikke du skal ta noen, men er dette generelt slik alle er, eller er det en eller to som kanskje raskt mister tålmodigheten? Mener heller ikke at konkrete hendelser skal listes opp i møte, men det kan være fint å ha noen eksempler om du skal ta ting opp. Du kan be om møte med styrer og pedagogisk leder og fortelle om bekymringene dine. 

Kjenner noen som jobber i barnehage og skole, og de opplever at noen foreldre blir blind på egne barn, og ikke jobber med ting hjemme. Noen gir feks aldri konsekvenser eller endrer måten å oppdra på. Sier ikke at dette gjelder deg, men det er kanskje lett for ansatte å bruke litt som unnskylding. At det er dere som må gjøre noe på hjemmebane. Men så er det også slik at ting kan gjøres annerledes i en barnehage også. Jobber selv med utviklingshemmede og er veldig bevist på hvordan jeg er. Har jeg en dårlig dag eller det skjer mye på jobb, merker jeg at jeg kan ha både kortere lunte og ikke være like pedagogisk. Og da merker jeg jo raskt at de kan bli mer urolig eller "vrang". Men dette er jo noe en må jobbe med på arbeidsplassen. Det kan være tungt å alltid være påkoblet, men til syvende og sist fungerer det mye bedre i lengden, enn å være utålmodig eller forsøke raske løsninger. 

Anonymkode: 07388...a11

Ja, det er isåfall ikke noe nytt, hvis de må ha en diagnose for å få ressurser...Virker som det er så om og gjort at alle barn som ikke passer inni en boks må diagnostiseres. Og det syns jeg  litt problematisk: hvis systemet er sånn at helt normale, aktive barn nærmest må “utredes” eller problemforklares for at barnehagen skal klare hverdagen.

Jeg er helt enig i at det sikkert er krevende å jobbe med barn som er veldig intense og aktive hele dagen. Men samtidig tenker jeg at noen barn krever mer regulering, mer tålmodighet og mer tilstedeværelse enn andre, og da blir miljøet rundt ekstra viktig.

Og nei, jeg vil heller ikke være en sånn forelder som ikke klarer å se eget barn realistisk. Vi merker jo hjemme også at han kan være krevende, impulsiv og lite samarbeidsvillig, så det er ikke sånn at vi tenker han bare er “misforstått”. Samtidig opplever jeg at han responderer veldig på hvordan voksne møter ham.

Det er nok summen av små ting jeg reagerer på, mer enn én konkret hendelse. Måten enkelte ansatte snakker til barna på, stemningen mellom voksne, og litt følelsen av at de er slitne og mangler overskudd. 

Jeg føler vel egentlig at sønnen min kanskje har havnet i en rolle hvor han først og fremst blir sett gjennom det som er krevende ved ham. Når det skjer over tid, tror jeg både voksne og barn kan bli låst fast i et mønster som er vanskelig å komme ut av.

Jeg tror noe av det vanskeligste i slike situasjoner er at man lett begynner å lete etter “hvem sin feil” det er, når det kanskje egentlig handler mer om relasjonelle mønstre og kapasitet.

For jeg er helt enig i at foreldre også må være villige til å jobbe med barnet hjemme og tåle å høre om utfordringer. Samtidig tror jeg ikke barn fungerer uavhengig av miljøet rundt seg. Særlig ikke barn med høyt tempo og sterke reaksjoner. De blir ofte veldig avhengige av voksne som klarer å være rolige, forutsigbare og emosjonelt tilgjengelige over tid.

 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tenker at alle har litt rett her. Sønnen din er hakket mer krevende enn de andre ungene. Kanskje de ansatte ikke har det beste arbeidsmiljøet, og at han derfor blir et «ork». Ingenting av dette er hans feil, han er jo bare fire år.

Men jeg tenker også at dette kan gå seg til. Ha en god dialog med de ansatte. Prat med sønnen din om det å holde seg til barnehagens områder. De utvikler seg jo så raskt i den alderen, så dette kan være en fase. 

Anonymkode: 77784...e97

Jeg opplever også at flere ting kan være sant samtidig. Han kan være et barn som krever mer regulering og tilstedeværelse enn gjennomsnittet, samtidig som miljøet rundt ham kanskje ikke alltid har kapasitet til å møte det på en god måte.

Og det er kanskje nettopp i slike dynamikker barn lett kan havne i en rolle som “den krevende”, selv om det egentlig handler om et samspill mellom barnets temperament og de voksnes overskudd.

Jeg håper jo også dette kan gå seg til. Barn i den alderen utvikler seg enormt raskt, og relasjonelle mønstre kan endres hvis man klarer å bryte litt ut av fastlåste forventninger på begge sider. Men jeg syns det er vanskelig å ta opp dette med barnehagen, for jeg ønsker absolutt ikke bli den "krevende" moren i tillegg...😅

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AprilLudgate]

Har du tenkt noe rundt om dere kanskje undervurderer hans utvikling og væremåte?

Barnehage og skole kommer til å trenge ekstra ressurser for å håndtere enhver som er noe utenfor boksen, fordi de har svært lav bemanning.

Barnehage trenger ingen diagnose for det, men de må jo definere årsakene.

Jeg tenker du forventer en situasjon som dessverre ikke eksisterer hverken i barnehage eller skole.

Mange er jo slitne. Fordi underbemannet.

Så når da ett barn er høyt og lavt - mens en annen kanskje sliter med følelsesregulering, så har de ikke sjans til å følge godt opp med ressursene de har. 
 

Jeg synes du skal spille mer på lag enn å håpe på en ressurssituasjon som ikke finnes noe sted. 
 

Men om du opplever han får mye korreks og kjeft er jo ikke det en grei situasjon. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hei,

Jeg skriver her fordi jeg kjenner meg ganske usikker og litt fortvilet rundt situasjonen med sønnen vår i barnehagen, og jeg lurer på om noen har erfaringer eller råd.

Vi har en gutt som fyller 4 år i år. Han startet i nåværende barnehage i fjor etter at vi flyttet. Han har alltid vært en gutt med ekstremt mye energi, høy intensitet og stor nysgjerrighet på livet. En skikkelig eventyrer-type. I tidligere barnehage spøkte de med at “han der blir fallskjermjeger”. Han er sosial, trygg på andre barn og har høy sosial kompetanse, noe nåværende barnehage også sier. Samtidig er han “mye”, impulsiv og intens.

Fra starten av har jeg hatt en litt urolig magefølelse rundt miljøet blant de ansatte. Jeg har ikke konkrete bevis for noe og ikke all verden å undebygge dette med, men jeg opplever at de ansatte virker slitne, ulike i måten de møter barna på, og at kommunikasjonen mellom dem ikke alltid virker så god. Det er mer en følelse og noen observasjoner over tid. Det kan ikke være så bra for barna hvis dette er tilfelle. 

På grunn av at sønnen vår snubler mye, anbefalte en ansatt at vi tok ham til fysioterapeut. Det gjorde vi selvfølgelig. Fysioterapeuten sa at dette ofte er typisk for veldig aktive barn som er fysisk tidlig ute og hele tiden utfordrer egne grenser. Hun sa faktisk at han ligger langt fremme motorisk for alderen, og at vi heller burde være stolte av hvor mye han får til. Impulskontroll i den alderen er jo heller ikke ferdig utviklet.

Barnehagen ønsket også at vi sjekket syn og hørsel. Alt var helt fint.

Nå har PPT vært inne og observert ham fordi barnehagen trenger hjelp til hvordan de skal håndtere ham. Jeg er helt åpen for samarbeid og skjønner at han kan være krevende i perioder. Vi merker hjemme også at han ikke alltid er samarbeidsvillig. Samtidig opplever vi at han responderer veldig godt på trygg voksenkontakt, humor, avledning og det å bli “snakket rundt” i stedet for konfrontert direkte.

Det som gjør meg vondt er at jeg føler de ansatte begynner å bli lei av ham. Jeg sitter med en følelse av at han er “barnet de har oppi halsen”. Jeg får klump i magen når jeg leverer, og jeg kjenner på en frykt for at han merker at voksne er slitne av ham. Barn merker jo stemninger utrolig godt.

Det som også er urovekkende er at de har ringt to ganger fordi han har stukket av fra barnehageområdet uten at de visste hvor han var. Jeg skjønner at barn kan være raske, men jeg opplevde ikke at de tok ordentlig ansvar eller la seg flate. I stedet følte jeg at fokuset ble litt på at vi måtte “ta en prat hjemme”. Selvfølgelig gjør vi det, men samtidig tenker jeg at når man vet at et barn er kreativt, impulsivt og løsningsorientert, så må man kanskje være ekstra tett på?

Jeg kjenner meg rett og slett usikker på om han har det trygt og godt der nå. Samtidig blir jeg usikker på meg selv også — er jeg for sensitiv, eller er magefølelsen verdt å lytte til?

Noen som har opplevd noe lignende med aktive/intense barn i barnehage? Hva gjorde dere? Byttet dere barnehage, eller ble ting bedre?

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Du høres ut som en ressurssterk, samarbeidende og fornuftig forelder. Derfor; LYTT TIL MAGEFØLELSEN DIN! Hilsen en som skulle ønske den turte å gjøre det samme mye tidligere....

Anonymkode: 9dc88...bee

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det er isåfall ikke noe nytt, hvis de må ha en diagnose for å få ressurser...Virker som det er så om og gjort at alle barn som ikke passer inni en boks må diagnostiseres. Og det syns jeg  litt problematisk: hvis systemet er sånn at helt normale, aktive barn nærmest må “utredes” eller problemforklares for at barnehagen skal klare hverdagen.

Jeg er helt enig i at det sikkert er krevende å jobbe med barn som er veldig intense og aktive hele dagen. Men samtidig tenker jeg at noen barn krever mer regulering, mer tålmodighet og mer tilstedeværelse enn andre, og da blir miljøet rundt ekstra viktig.

Og nei, jeg vil heller ikke være en sånn forelder som ikke klarer å se eget barn realistisk. Vi merker jo hjemme også at han kan være krevende, impulsiv og lite samarbeidsvillig, så det er ikke sånn at vi tenker han bare er “misforstått”. Samtidig opplever jeg at han responderer veldig på hvordan voksne møter ham.

Det er nok summen av små ting jeg reagerer på, mer enn én konkret hendelse. Måten enkelte ansatte snakker til barna på, stemningen mellom voksne, og litt følelsen av at de er slitne og mangler overskudd. 

Jeg føler vel egentlig at sønnen min kanskje har havnet i en rolle hvor han først og fremst blir sett gjennom det som er krevende ved ham. Når det skjer over tid, tror jeg både voksne og barn kan bli låst fast i et mønster som er vanskelig å komme ut av.

Jeg tror noe av det vanskeligste i slike situasjoner er at man lett begynner å lete etter “hvem sin feil” det er, når det kanskje egentlig handler mer om relasjonelle mønstre og kapasitet.

For jeg er helt enig i at foreldre også må være villige til å jobbe med barnet hjemme og tåle å høre om utfordringer. Samtidig tror jeg ikke barn fungerer uavhengig av miljøet rundt seg. Særlig ikke barn med høyt tempo og sterke reaksjoner. De blir ofte veldig avhengige av voksne som klarer å være rolige, forutsigbare og emosjonelt tilgjengelige over tid.

 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

I barnehage kreves ikke diagnose.

I skolen kreves det (for ressurs). 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (6 minutter siden):

Har du tenkt noe rundt om dere kanskje undervurderer hans utvikling og væremåte?

Barnehage og skole kommer til å trenge ekstra ressurser for å håndtere enhver som er noe utenfor boksen, fordi de har svært lav bemanning.

Barnehage trenger ingen diagnose for det, men de må jo definere årsakene.

Jeg tenker du forventer en situasjon som dessverre ikke eksisterer hverken i barnehage eller skole.

Mange er jo slitne. Fordi underbemannet.

Så når da ett barn er høyt og lavt - mens en annen kanskje sliter med følelsesregulering, så har de ikke sjans til å følge godt opp med ressursene de har. 
 

Jeg synes du skal spille mer på lag enn å håpe på en ressurssituasjon som ikke finnes noe sted. 
 

Men om du opplever han får mye korreks og kjeft er jo ikke det en grei situasjon. 

Jeg tror kanskje du misforstår litt hva jeg egentlig reagerer på. Jeg forventer ikke perfekt bemanning eller at barnehagen skal “fikse” barnet mitt. Jeg er fullt klar over hvor presset både barnehage og skole er i dag, og jeg tror ingen foreldre med åpne øyne forventer ideelle forhold lenger.

Det jeg prøver å sette ord på er mer hvordan relasjonen mellom barn og voksne påvirkes når systemet er presset over tid. For barn med høyt tempo og mye intensitet blir ofte ekstra sensitive for voksne som er slitne, stresset eller følelsesmessig utilgjengelige.

Og jeg er helt enig i at man må spille på lag. Det er jo nettopp derfor vi har fulgt opp alle bekymringer, samarbeidet med PPT, undersøkt syn, hørsel osv. Men samarbeid går begge veier. Jeg tenker det må være mulig å både ha forståelse for systemet og samtidig være ærlig på at enkelte barn kanskje ikke blir møtt optimalt når kapasiteten er sprengt.

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at magefølelsen din er noe du skal høre på. Dårlig arbeidsmiljø vil påvirke barna! Desverre. Det er heller ikke alle på en avdeling som har samme barnesyn. Det virker også som de leter etter feil og grunner til at han er som han er. Istede for å styrke han og jobbe med de gode sidene, så er det mest til bry. Og ja, bemanning har mye å si, og hvordan de ansatte er. 

Vi har ett barn med samme "utfordringer". Her spurte vi foreldrene om synstest, for han snublet så masse, selv om han var langt fremme motorisk. Det var for barnets beste. Synet var topp, så vi jobbet mye med å ha tid til å gjøre ting og lot han boltre seg mye i ulendt terreng og balanseleker vi har i bhg. Vi har jobbet masse rundt barnet, med å styrke vennskap og at det alltid er noe gøy å leke med/bryne seg på. Mye ute. Det krever jo sitt av personalet, men det er jo jobben vår.

Har ikke så mange råd, men følg med på hvordan det går.. 

Anonymkode: 6ebe7...4f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at magefølelsen din er noe du skal høre på. Dårlig arbeidsmiljø vil påvirke barna! Desverre. Det er heller ikke alle på en avdeling som har samme barnesyn. Det virker også som de leter etter feil og grunner til at han er som han er. Istede for å styrke han og jobbe med de gode sidene, så er det mest til bry. Og ja, bemanning har mye å si, og hvordan de ansatte er. 

Vi har ett barn med samme "utfordringer". Her spurte vi foreldrene om synstest, for han snublet så masse, selv om han var langt fremme motorisk. Det var for barnets beste. Synet var topp, så vi jobbet mye med å ha tid til å gjøre ting og lot han boltre seg mye i ulendt terreng og balanseleker vi har i bhg. Vi har jobbet masse rundt barnet, med å styrke vennskap og at det alltid er noe gøy å leke med/bryne seg på. Mye ute. Det krever jo sitt av personalet, men det er jo jobben vår.

Har ikke så mange råd, men følg med på hvordan det går.. 

Anonymkode: 6ebe7...4f9

Tusen takk for dette svaret🥰 Dette gjorde noe med meg å lese, kanskje fordi du beskriver akkurat den forskjellen jeg kjenner at jeg savner — følelsen av å møte barnet der det er, i stedet for å lete etter hva som er “feil”. 

For jeg tåler veldig godt å høre at sønnen min kan være krevende. Det vet vi jo også hjemme. Men jeg tror noe av det som har gjort meg urolig over tid er følelsen av at fokuset gradvis har blitt mer rettet mot å håndtere ham, enn å forstå ham. Og barn merker jo veldig fort hvilken rolle de får i et miljø.

Det du beskriver rundt regulering, bevegelse, relasjon og å jobbe rundt barnet gir veldig mening. Noen barn trenger rett og slett mer samregulering, mer bevegelse og mer følelsesmessig kapasitet fra voksne rundt seg. Ikke fordi det er noe galt med dem, men fordi temperament og nervesystem fungerer forskjellig.

Og så kjenner jeg samtidig på en stor usikkerhet rundt hvordan jeg skal ta dette opp med barnehagen videre. For jeg er redd for å bli oppfattet som vanskelig, kritisk eller som en forelder som “ikke tåler tilbakemeldinger”. Samtidig er jeg også redd for at hvis jeg blir for tydelig eller “på”, så kan det ubevisst påvirke hvordan de ser på sønnen min videre.

Det er kanskje akkurat det som gjør dette så vanskelig emosjonelt — man blir nesten redd for å beskytte barnet sitt for mye, fordi man er avhengig av relasjonen til de voksne rundt ham.

Så jeg har egentlig lyst til å spørre deg som jobber i barnehage: Hvordan ville du ønsket at en forelder tok opp noe sånt? Hva hadde gjort at det opplevdes som samarbeid og ikke kritikk? 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

Du beskriver jo at problemet faktisk ligger hjemme. Du sier barnet ditt responderer på avledning og det å bli snakket rundt istedenfor direkte konfrontasjon. 
 

en fireåring skal kunne forstå og respektere et «nei», men det klarer ikke din sønn fordi dere velger å avlede. I barnehagen er det verken tid eller ressurser nok til å avlede eller «prate rundt» et barn som ikke respekterer et nei, grenser, eller som slår seg vrang. Det er klart at dette er noe dere må jobbe med hjemme, for det er her utfordringen ligger. 
 

det at barnet ditt rømmer fra barnehagen ligger selvsagt på barnehagen. Alle barn skal være under oppsyn og kontroll hele tiden, men en fireåring skal også kunne forstå at det ikke er lov å rømme fra barnehagen. Ditt barn vet dette, men bryr seg ikke fordi han ikke har lært betydningen av regler. Ditt barn har ikke fått muligheten til å øve på å respektere regler fordi dere velger å avlede eller snakke rundt, når dere opplever vanskelige situasjoner. Måten dere håndterer situasjonen på gjør barnets utfordringer større. Det virker som om dere bør få veiledning rundt dette, dere må tåle at barnet protesterer og lager leven. Dere må stå i situasjonen og IKKE avlede, bare gjenta at det ikke er lov, det blir slik og slik eller hva nå enn situasjonen er. Det er kun slik barnet kan lære respekt for regler. Etter hvert kan dere også forklare hvorfor. 
 

barnehagen har definitivt rett i at dette virker som et hjemme-problem og at dere må ta tak i dette. 

Anonymkode: ab578...08d

[AnonymBruker]

Forresten; Grunnen for at bhg har etterlyst syns og hørselstest er fordi det kreves før man kan henvise til ppt. Ppt begynner ikke på saken før dette er gjennomført. Det er standard prosedyre, og bhg ba dere gjøre dette før henvisning for å få fortgang i saken. Om de ikke hadde gjort det, så ville ppt ha bedt om det, og saken ville blitt trenert. 

Anonymkode: ab578...08d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du beskriver jo at problemet faktisk ligger hjemme. Du sier barnet ditt responderer på avledning og det å bli snakket rundt istedenfor direkte konfrontasjon. 
 

en fireåring skal kunne forstå og respektere et «nei», men det klarer ikke din sønn fordi dere velger å avlede. I barnehagen er det verken tid eller ressurser nok til å avlede eller «prate rundt» et barn som ikke respekterer et nei, grenser, eller som slår seg vrang. Det er klart at dette er noe dere må jobbe med hjemme, for det er her utfordringen ligger. 
 

det at barnet ditt rømmer fra barnehagen ligger selvsagt på barnehagen. Alle barn skal være under oppsyn og kontroll hele tiden, men en fireåring skal også kunne forstå at det ikke er lov å rømme fra barnehagen. Ditt barn vet dette, men bryr seg ikke fordi han ikke har lært betydningen av regler. Ditt barn har ikke fått muligheten til å øve på å respektere regler fordi dere velger å avlede eller snakke rundt, når dere opplever vanskelige situasjoner. Måten dere håndterer situasjonen på gjør barnets utfordringer større. Det virker som om dere bør få veiledning rundt dette, dere må tåle at barnet protesterer og lager leven. Dere må stå i situasjonen og IKKE avlede, bare gjenta at det ikke er lov, det blir slik og slik eller hva nå enn situasjonen er. Det er kun slik barnet kan lære respekt for regler. Etter hvert kan dere også forklare hvorfor. 
 

barnehagen har definitivt rett i at dette virker som et hjemme-problem og at dere må ta tak i dette. 

Anonymkode: ab578...08d

Det du beskriver er egentlig en ganske foreldet og forenklet forståelse av barns regulering og utvikling. Du setter opp et kunstig skille mellom “grenser” og “samregulering”, som om det ene utelukker det andre. Det gjør det ikke.

Barn lærer ikke emosjonsregulering gjennom gjentatt maktkamp alene. De lærer det gjennom voksne som klarer å kombinere tydelige grenser med reguleringsstøtte. Det er ganske grunnleggende utviklingspsykologi. Å avlede, hjelpe barnet ut av låsning eller skifte spor når nervesystemet er overaktivert betyr ikke at barnet “slipper unna regler”. Det betyr at den voksne faktisk forstår at et dysregulert barn lærer svært lite i affekt.

Og det er litt fascinerende hvordan du automatisk konkluderer med at barnet “ikke bryr seg” eller “mangler respekt for regler”, når moderne utviklingspsykologi i langt større grad ser på impulsivitet, høyt aktiveringsnivå og reguleringsvansker som nettopp reguleringsutfordringer — ikke moralske svakheter eller mangel på disiplin.

Du får det også til å høres ut som om det å møte et barn med fleksibilitet og emosjonell regulering er en slags svak foreldrestil. Ironisk nok er det ofte det motsatte. Det krever betydelig mer emosjonell kapasitet å regulere et barn rolig enn å gå inn i ren konfrontasjon og kontroll.

Og bare for å presisere: Vi setter grenser. Du har misforstått fullstendig hva samregulering og avledning faktisk innebærer. Å hjelpe et barn ut av affekt eller låsning betyr ikke at barnet “slipper unna grenser”. Vi setter tydelige grenser hjemme. Vi sier nei. Vi korrigerer uønsket atferd. Vi står i protester. Forskjellen er at vi ikke tror et overaktivert nervesystem lærer best gjennom hardere konfrontasjon eller gjentatt maktkamp.

Det er ganske grunnleggende kunnskap innen moderne utviklingspsykologi at små barn — særlig barn med høyt aktiveringsnivå — ofte mister tilgang til impulskontroll og resonnering når de er følelsesmessig overaktivert. Da handler regulering om å hjelpe barnet tilbake innenfor toleransevinduet, ikke om å “vinne” over barnet. 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

[AnonymBruker]

Utfordringen her består vel i at gutten trenger mer enn en barnehage kan gi. Avledninger, valideringer osv fungerer fint hjemme når man kan være én til én med barnet, mens i en gruppe vil ikke dette fungere da det tar kapasiteten fra de andre barna. Barn i barnehage, skole, sfo må kunne lære seg å fungere i gruppe stort sett. Så kan man like det eller ikke som forelder. 
 

Selv hadde jeg barn som trengte fred og ro og ble stresset av veldig aktive barn. Løsningen ble kortere dager i barnehagen innimellom og fokus på å lære å tåle gruppen. 

Anonymkode: e99f5...92d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen som har opplevd noe lignende med aktive/intense barn i barnehage? Hva gjorde dere? Byttet dere barnehage, eller ble ting bedre?

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Jeg har en sønn som fyller fem til høsten – og det kunne like gjerne vært ham du beskrev. Forskjellen hos oss er at bhg har STOR omsorg for ham, og at vi i samråd har oppsøkt hjelp fra kommunen for å se på muligheter for veiledning osv. Spesialrådgiver som har være inne i saken tror det dreier seg om "barn med stort læringspotensial", og at dette ofte forveksles med nevrodivergens.

Et konkret tiltak som hjelper mye for ham, er å være mer ute enn de andre barna. Han kan sprette veggimellom innendørs, mens ute så finner han roen som skjæra på tunet. For oss er det viktig at vi har en plan opp mot skoleoppstart i 2027. Vi er ikke så opptatt av diagnoser og slikt, vi vil bare ha kunnskap om hvordan vi kan håndtere situasjonen. Samtidig har vi forståelse for at det er noe annet for oss foreldre å håndtere ham, og i en bhg med mange barn og kun en voksen per seks barn. 

Anonymkode: 4792e...008

[atropos]

Jeg har ikke lest alle svarene, men jeg tenker at det hadde vært interessant å finne ut av årsaken til at han stikker av. Får han for lite utfordringer? Føler han seg fanget? Eller var det «bare» grønnere på andre siden av gjerdet? For hvis det er en av de to første forsterker du hans fortvilelse ved å formane han til å holde seg i barnehagen. Adferdsproblemer er et symptom på noe, og slik du beskriver han virker det som at han burde gå i en barnehage som gir rike opplevelser når det kommer til det kroppslige. Finnes det en friluftsbarnehage der dere bor? Eller steinerbarnehage? Begge de to barnehagetypene gir barn mye kropslig frihet. Det virker til at barnet ditt trenger det. Ikke dvel i noe som er usunt for barnet ditt fordi du er redd for at du skal oppleves som en krevende mor eller er redd for å bytte barnehage igjen. At han har begynt å stikke av er et sterkt symptom som du skal ta på alvor. (Hilsen pedagog på 20. året i barnehage) 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 timer siden):

I barnehage kreves ikke diagnose.

I skolen kreves det (for ressurs). 

Jo det kreves ofte diagnose i bhg også 

Anonymkode: df258...0ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du beskriver er egentlig en ganske foreldet og forenklet forståelse av barns regulering og utvikling. Du setter opp et kunstig skille mellom “grenser” og “samregulering”, som om det ene utelukker det andre. Det gjør det ikke.

Barn lærer ikke emosjonsregulering gjennom gjentatt maktkamp alene. De lærer det gjennom voksne som klarer å kombinere tydelige grenser med reguleringsstøtte. Det er ganske grunnleggende utviklingspsykologi. Å avlede, hjelpe barnet ut av låsning eller skifte spor når nervesystemet er overaktivert betyr ikke at barnet “slipper unna regler”. Det betyr at den voksne faktisk forstår at et dysregulert barn lærer svært lite i affekt.

Og det er litt fascinerende hvordan du automatisk konkluderer med at barnet “ikke bryr seg” eller “mangler respekt for regler”, når moderne utviklingspsykologi i langt større grad ser på impulsivitet, høyt aktiveringsnivå og reguleringsvansker som nettopp reguleringsutfordringer — ikke moralske svakheter eller mangel på disiplin.

Du får det også til å høres ut som om det å møte et barn med fleksibilitet og emosjonell regulering er en slags svak foreldrestil. Ironisk nok er det ofte det motsatte. Det krever betydelig mer emosjonell kapasitet å regulere et barn rolig enn å gå inn i ren konfrontasjon og kontroll.

Og bare for å presisere: Vi setter grenser. Du har misforstått fullstendig hva samregulering og avledning faktisk innebærer. Å hjelpe et barn ut av affekt eller låsning betyr ikke at barnet “slipper unna grenser”. Vi setter tydelige grenser hjemme. Vi sier nei. Vi korrigerer uønsket atferd. Vi står i protester. Forskjellen er at vi ikke tror et overaktivert nervesystem lærer best gjennom hardere konfrontasjon eller gjentatt maktkamp.

Det er ganske grunnleggende kunnskap innen moderne utviklingspsykologi at små barn — særlig barn med høyt aktiveringsnivå — ofte mister tilgang til impulskontroll og resonnering når de er følelsesmessig overaktivert. Da handler regulering om å hjelpe barnet tilbake innenfor toleransevinduet, ikke om å “vinne” over barnet. 

Anonymkode: 2ca1c...f0b

Godt svart 

Anonymkode: df258...0ca

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet mange år i barnehage, det er en god del ansatte som aldri burde vært der, er ikke barna a4 så takler ikke de ansatte det , det er ekstremt krevende å prøve å rettlede ansatte som er sånn.  Jeg ville stolt på magefølelsen min , har du snakket med styrer?

 

 

Anonymkode: df258...0ca