Min farfar ble stemplet som nazist.

[Fjollefyr]

Tomas77 skrev (8 timer siden):

De som hadde tilgang til f.eks. Aftenposten, altså alle, hadde tilgang til denne informasjonen. Den ble publisert nettopp for å nå massene for å avskrekke motstand. 

Ja. Mye av det nazistene gjorde for å holde folket i sjakk var publisert. Folk visste at jødene ble deportert. F. Eks Tragedien på Telavåg ble omtalt i avisene i Norge som var kontrollert av nazistene. Det ble omtalt som gjengjeldelse og konsekvenser for å være englandsfarere og terrorister. Utelukkende for å avskrekke. Når du vet at dette skjedde, for så å se kvinner og menn oppsøke nazistene for hygge og kos på barer og restauranter, da blir man sint. 

Joda, de kunne spart seg for skamklipp og spytting. Min farmor hadde mye å si om krigen. Tyskertøs var et uttrykk hun brukte mye, og frasen "gikk med tyskerne". De første nazistene som kom var flotte mannfolk, ifølge henne. Pen å se på. Sunne, friske og høflige var de og. Men de som fulgte med i aviser og radio visste hvorfor de kom. De visste hva Hitler stod for, lenge før 9 april 1940. De visste om folkemøter der Hitler og nazistene ble hyllet for hatet sitt. Når du vet dette og må levere fra deg halvparten av potetavlingen, 1/3 av det du har slaktet til vinteren til Wehrmacht og ser at jevngamle kvinner sitter på bar med tyskerne da blir du sint. For mange av de kvinnene som ble stemplet, gjorde nettopp det. Oppsøkte barer og restauranter der nazistene festet og koste seg. 

Igjen, det ble gjort mye urett etter krigen. Men vi skal ikke dømme andre etter egen moral i vår egen tid. Før vi eventuelt gjør det, skal vi lese oss opp på historien for å forstå tiden de levde i. Det de opplevde og traumene de fikk. Andre verdenskrig var ikke en triviell hendelse for folk. Det var død, sult, sykdom og krigstraumer i fleng. I Norge også. 

 

[Bacteria]

Fjollefyr skrev (11 minutter siden):

Ja. Mye av det nazistene gjorde for å holde folket i sjakk var publisert. Folk visste at jødene ble deportert. F. Eks Tragedien på Telavåg ble omtalt i avisene i Norge som var kontrollert av nazistene. Det ble omtalt som gjengjeldelse og konsekvenser for å være englandsfarere og terrorister. Utelukkende for å avskrekke. Når du vet at dette skjedde, for så å se kvinner og menn oppsøke nazistene for hygge og kos på barer og restauranter, da blir man sint. 

Joda, de kunne spart seg for skamklipp og spytting. Min farmor hadde mye å si om krigen. Tyskertøs var et uttrykk hun brukte mye, og frasen "gikk med tyskerne". De første nazistene som kom var flotte mannfolk, ifølge henne. Pen å se på. Sunne, friske og høflige var de og. Men de som fulgte med i aviser og radio visste hvorfor de kom. De visste hva Hitler stod for, lenge før 9 april 1940. De visste om folkemøter der Hitler og nazistene ble hyllet for hatet sitt. Når du vet dette og må levere fra deg halvparten av potetavlingen, 1/3 av det du har slaktet til vinteren til Wehrmacht og ser at jevngamle kvinner sitter på bar med tyskerne da blir du sint. For mange av de kvinnene som ble stemplet, gjorde nettopp det. Oppsøkte barer og restauranter der nazistene festet og koste seg. 

Igjen, det ble gjort mye urett etter krigen. Men vi skal ikke dømme andre etter egen moral i vår egen tid. Før vi eventuelt gjør det, skal vi lese oss opp på historien for å forstå tiden de levde i. Det de opplevde og traumene de fikk. Andre verdenskrig var ikke en triviell hendelse for folk. Det var død, sult, sykdom og krigstraumer i fleng. I Norge også. 

 

Dette resonnerer med førstehåndsberetninger jeg også har fått av kvinner som var tenåringer under krigen. 
Mye handlet om hvilket miljø du vanket i. Og mange av de som «gikk med tyskerne» var veldig unge (og dumme, uopplyste el).

Et søskenpar: ei smart, skoleflink. Pappajente. Hjalp pappa med radioen. 
Ei mindre opptatt av kunnskap, men desto mer av fest og gøy. Dreit jo i politikken. 
To forskjellige jenter. 
Hun første holdt på å dø av mangelsykdom ved krigens slutt. Så ikke #2. 

Det var fordeler som mat, røyk og alkohol i Wehrmachts nærvær. 

Du hadde enslige kvinner med barn som var sammen med en tysker for å få mat til ungene. 
Og du hadde ideologiske nazister som var kjærester med en tysk offiser. 

Å være uopplyst og gi blaffen er aldri lurt, heller ikke å følge strømmen. Da kan man fort finne seg selv på feil side av historien

[Natttåke]

Noen ga livene sine for å gjemme jøder, for å få videre ulovlige papirer, mat, osv. Det var dem som så tidlig hvor farlig dette var. De som valgte å slåss for frihet med fare for eget liv. Ingen må få sløve ned denne innsatsen. Om vi forteller oss selv de som var medløpere ikke hadde noe valg, kan vi da slåss for landet om det skulle skje igjen? Nei. 

 

Man hadde valg, men som alle tunge valg så koster det å stå mot strømmen og gjøre det vanskelige og farlige, men riktige. 

Endret 14. mai av Natttåke

[Fjollefyr]

Natttåke skrev (9 minutter siden):

 

 

Man hadde valg, men som alle tunge valg så koster det å stå mot strømmen og gjøre det vanskelige og farlige, men riktige. 

Ja, for det handler om valg. Spot on kommentar. Folk flest i Norge i 1940 kunne lese. Radio var en vanlig ting å ha. Aviser ble lest ukentlig av folk flest. Invasjonen av Polen var allment kjent. At Storbritannia og Tyskland hadde inngått en fredsavtale var omtalt i aviser og radio. Ordet "Verdenskrig" om konflikten var tatt i bruk allerede i 1939, etter invasjonen av Polen. Det kommer opp masse historier om de som bare forelsket seg i feil mann. En snill og grei fyr som var tvunget i krigen. Selvfølgelig forekom det, men hvorfor skal vi utelukkende tro at det var normen? Hitler invaderte ikke Norge og resten av verden alene. Han hadde folk flest i Tyskland med seg. 

 

[Gjest test1e]

Natttåke skrev (På 14.5.2026 den 10.54):

Om vi forteller oss selv de som var medløpere ikke hadde noe valg, kan vi da slåss for landet om det skulle skje igjen? Nei

Jeg tenker at historien til en hedersmann som Lauritz Andreas Sand bør fortelles til kommende generasjoner. En sentral aktør i den hjemlige etterretningstjenesten (XU). Han ble arrestert med dokumenter som skulle til London, og påført ekstrem tortur i forsøk på å få han til å snakke. Sigende ble blant annet ben i kroppen brukket systematisk på tur, føttene ble vridd helt rundt. Han er blitt kalt "Norges mest torturerte mann". Det eneste de klarte å få ut av ham var "Nei".
Han skulle henrettes 17. mai 1945 men ble reddet av freden.

Han ble tildelt Ridderkorset av Kong Haakon, og Medal of Freedom av amerikanerne 

Han reddet antagelig hundrevis av motstandsmenn og etterretningsfolk ved ikke å snakke 
 

Endret 20. mai av test1e

[Gjest McGjest]

Tror man bør være forsiktig med å mene for hardt når det var hendelser som skjedde for over 80 år siden med den bakgrunnen som gjaldt. Snakker ikke om angivere og nordmenn som "gikk den ekstra milen" for okkupasjonsmakten. Men folk flest med få muligheter for arbeid og en familie som måtte forsørges.

Dersom arbeidsplassen din i morgen ble overtatt av en russisk okkupasjonsstyrke og du i praksis jobber for russere. Hadde du hatt mulighet til å slutte på timen og ikke heve lønn på ubestemt tid? Hva om du sluttet og den nye sjefen ringte deg og forklarte at du allikevel må møte i morgen på grunn av din kompetanse? Alternativet er at samboer også mister jobb og barna blir kastet ut av skolen. Man har ofte lite å stille opp med som privatperson i møtet med okkupasjon og stormaktspolitikk. Tror de fleste hadde fortsatt å jobbe for å holde på en noenlunde normal hverdag. 

Synes også premisset i filmen Narvik er interessant. Allierte bombefly bomber byen din og barnet ditt blir hardt skadd. Barnet vil dø uten hjelp fra legen til tyskerne. Legen blir kun tilkalt dersom du sier hvor to allierte soldater gjemmer seg i bygda. Disse to soldatene er de som bestemte at bydelen til det skadde barnet skulle bombes. Holder du munn som fører til at barnet dør eller sier du hvor soldatene gjemmer seg?

Det er så mange gråsoner at det også blir feil at ettertiden skal dømme. Man må nesten stå i skoene selv for å vite om man handlet rett eller galt. 

Endret 14. mai av Gjest McGjest

[Natttåke]

test1e skrev (På 14.5.2026 den 11.29):

Jeg tenker at historien til en hedersmann som Lauritz Andreas Sand bør fortelles til kommende generasjoner. En sentral aktør i den hjemlige etterretningstjenesten (XU). Han ble arrestert med dokumenter som skulle til London, og påført ekstrem tortur i forsøk på å få han til å snakke. Sigende ble blant annet ben i kroppen brukket systematisk på tur, føttene ble vridd helt rundt. Han er blitt kalt "Norge mest torturerte mann". Det eneste de klarte å få ut av ham var "Nei".
Han skulle henrettes 17. mai 1945 men ble reddet av freden.

Han ble tildelt Ridderkorset av Kong Haakon, og Medal of Freedom av amerikanerne 

Han reddet antagelig hundrevis av motstandsmenn og etterretningsfolk ved ikke å snakke 
 

 

Nettopp, og dette bør være forbilde. Å gjøre det rette, selv når verden skriker noe annet.

[Natttåke]

Fjollefyr skrev (På 14.5.2026 den 11.23):

Ja, for det handler om valg. Spot on kommentar. Folk flest i Norge i 1940 kunne lese. Radio var en vanlig ting å ha. Aviser ble lest ukentlig av folk flest. Invasjonen av Polen var allment kjent. At Storbritannia og Tyskland hadde inngått en fredsavtale var omtalt i aviser og radio. Ordet "Verdenskrig" om konflikten var tatt i bruk allerede i 1939, etter invasjonen av Polen. Det kommer opp masse historier om de som bare forelsket seg i feil mann. En snill og grei fyr som var tvunget i krigen. Selvfølgelig forekom det, men hvorfor skal vi utelukkende tro at det var normen? Hitler invaderte ikke Norge og resten av verden alene. Han hadde folk flest i Tyskland med seg. 

 

 

Ja, det handler om valg og mot, og det å vite at om nok folk gjør det rette kan man få til store ting. 

[Kvittre]

Deu skrev (På 11.5.2026 den 10.05):

Slike ting gjorde jo de aller fleste.. Hvem er dumme nok til å stemple han som nazist? Folk i dag slenger rundt med ord de knapt vet hva betyr.

Er det folk i dag som stemplet han som nazist og satte han i fengsel ? Gjorde de flests ting som gjorde at de ble satt i fengsel? 

[B.Wooster]

Tomas77 skrev (På 13.5.2026 den 19.10):

Blodvegen ble bygget av krigsfanger. Han var ikke med på å bygge den om han ble dømt for landssvik. Ikke noe av dette henger på greip. Du må gjerne tro på det familien din har fortalt deg, men vil du ha sannheten må du faktisk kontakte riksarkivet. 

Ingen jugoslaviske eller russiske krigsfanger hadde lastebil, så dette kan jeg godt tro på. Historier fra blant annet Osen, sier at det var ganske vanlig med norske vakter i leirene, og at disse gjerne gikk langt når det gjelder sadisme.

[Krokenguri]

Helene skrev (På 8.5.2026 den 17.02):

Min farfar ble stemplet som nazist. Etter krigen ble han sendt i fengsel. Han snakket aldri om dette. Dette er ting jeg har funnet ut i voksen alder. 
Bakgrunn, han kjørte og eide lastebil. Han ble beordret av tyskerne til å kjøre. Han hadde kone og 4 barn hjemme. Han ble truet. Tyskerne bygget veier. Min farfar kjørte blant annet grus til blodveien. 

Hvilket valg hadde han?

Er det flere med sånn familie bakgrunn?

Alle har en lignendefamiliebakgrunn. Det er bare ikke så mye snakket om.

 

Endret 20. mai av Krokenguri

[Bacteria]

Krokenguri skrev (3 timer siden):

Alle har en lignendefamiliebakgrunn. Det er bare ikke så mye snakket om.

 

Alle har ikke det nei. 
Men ja, mye tilfeldigheter som avgjorde hva folk gjorde under krigen. Det var ikke åpenbart i begynnelsen heller hva som var rett side. Det er det aldri. 

[SPOCA]

Ja, det er nok mye av slikt i ulike familier. Mannens oldefar satt lenge i fengsel etter krigen, men han var jo også et aktivt NS-medlem og var en aktiv nazist. Ingen i familien er i uenig i at han skulle sitte i fengsel, for å si det slik.

Min manns bestefar var heldigvis for liten til å måtte ta stilling til nazismen og hva faren gjorde, men han vokste da opp uten sine foreldre, og var i praksis foreldreløs. Heldigvis ble han godt tatt vare på av naboer og venner, fordi de evnet å forstå at det er forskjell på et barn som ikke kan noe for hva foreldrene gjorde, og det faren gjorde.

I dag er det en sår historie, men heldigvis en historie min manns bestefar kan snakke relativt åpent om. Så skal det sies at bestefaren klarte faktisk å bygge seg opp og skape et godt liv etter krigen, og giftet seg til og med ei som var en del av en familie som var aktive motstandsfolk under krigen.

Alt er ikke svart-hvitt, og særlig barna ble uskyldige parter, men var du aktivt NS-medlem så visste du mest sannsynlig hva det gikk i, altså.

[veslefrøken]

I nabobygda her så måtte flere bønder på store gårder ta valget om å melde seg i ns og huse tyskere, eller bli arrestert hele familien og miste gård og grunn. 

 

[Fjollefyr]

Det var fullt mulig å ha to tanker i hodet under krigen. Mine oldeforeldre måtte gi fra seg både poteter, grønnsaker og kjøtt fra småbruket sitt. Det lå ganske nært et stort tysk fort under krigen. Men det hindret dem ikke i å bruke fiskebåten min oldefar eide i, sammen med 2 andre brødre, til Shetlandstrafikk. Min farfar, altså deres sønn, haltet resten av livet etter skader fra kampene på Vestlandet i april, mai og juni - 40. Han hadde traumer i massevis og er omtalt med navn i flere bøker om motstandskampen på Vestlandet. At han var sint når han så jevngamle kvinner arm i arm med okkupasjonsmakten, eller bygdas storkar med dobbelt så mange rasjoneringskort som resten, har jeg null problem med å forstå. Men jeg vet at snauklipping var han ikke med på. Akkurat dét tok han stolthet i selv. At han ikke hilste på og ignorerte disse profitørene og kvinner som gikk med tyskerne, det ser jeg igjennom fingrene med. 

Igjen, det ble gjort mye urett under landssvikoppgjøret. Samtidig er det like viktig å heller ikke dømme dem som gjorde urett utifra vår egen tids moral og forutsetninger, noe mer enn de som ble utsatt for urett. 

Endret 20. mai av Fjollefyr

[Babyface]

Er dette noe å gnage på 81 år etter krigen tok slutt?

[Tomas77]

B.Wooster skrev (8 timer siden):

Ingen jugoslaviske eller russiske krigsfanger hadde lastebil, så dette kan jeg godt tro på. Historier fra blant annet Osen, sier at det var ganske vanlig med norske vakter i leirene, og at disse gjerne gikk langt når det gjelder sadisme.

Det har du helt rett i, men jeg vil ikke gi vakter og medløpere kreditt som byggere av blodveien da de ikke gjorde arbeidet. Om man var hoiket inn mot betaling så er det noe ganske annet enn å være krigsfange. 

[B.Wooster]

Tomas77 skrev (4 timer siden):

Det har du helt rett i, men jeg vil ikke gi vakter og medløpere kreditt som byggere av blodveien da de ikke gjorde arbeidet. Om man var hoiket inn mot betaling så er det noe ganske annet enn å være krigsfange. 

Nei, men jeg synes ikke det er feil å si at det var nordmenn som var med og bygde veien, og andre anlegg. Til og med tyske ingeniører, befal og soldater, var en del av organisasjonen som fikk veien bygd. At krigsfangene gjorde grovarbeidet, er vel ikke poenget her. 

[Krokenguri]

Bacteria skrev (11 timer siden):

Alle har ikke det nei. 
Men ja, mye tilfeldigheter som avgjorde hva folk gjorde under krigen. Det var ikke åpenbart i begynnelsen heller hva som var rett side. Det er det aldri. 

Jo svætt mange har det. De som ikke ble invadert i sine hjem av tyskerne bidro også frivillig og ufrivillig med å tyste, bla på jøder, så de kunne hentes. Eller andre motstandfolk. 

Mange her jeg bor måtte late som de var nazister, da de flyttet inn på alle gårder. For å ikke bli bla drept og husløse, så måtte de leve med dem som "venner". Og arbeiderne på gården var avhengig av inntekt og måtte også late som de var tysker vennlige. 

[Kvittre]

Bacteria skrev (På 20.5.2026 den 11.00):

Alle har ikke det nei. 
Men ja, mye tilfeldigheter som avgjorde hva folk gjorde under krigen. Det var ikke åpenbart i begynnelsen heller hva som var rett side. Det er det aldri. 

Det må være den mest idiotiske grunn jeg har hørt. Tilfeldigheter ? Ikke åpenbart hva som var rett side, hvis rett side er å stå på vinnersiden og styrke egen lommebok på sikt nei.