En kommende skolevegrer

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei

Jeg har ei 10 år gammel jente som jeg er redd for kan bli skolevegrer. Grunnen til dette er at hun viser stor motvilje mot å gå på skolen. Hun får kun bli hjemme ved oppkast og feber, så det er ikke slik at jeg lar henne bli hjemme av "hver minste lille ting". Hun hadde en fraværsdag i tredjeklasse og ingen så langt i fjerde. Men, hun vil aldri på skolen, spørr ofte om å være hjemme, eller at vi skal begynne med hjemmeskole. Noen ganger bare sier hun det, men av og til så blir det mer problematisk med hyl og grin. 

Hun sier hun ikke har noen venner, men jeg vet at det ikke er sant. Hun sier at de andre ikke kommer til å savne henne. Hun er en veldig negativ person, glasset er alltid halvtomt, hun fremstiller seg selv som offer og ingenting er hennes skyld. 

De er syv jenter i klassen og hun har en bestevenn samt at hun gjerne kan bli med andre også hjem. Bestevennen tar av og til initiativ, men til de andre er det hun som må ta initiativ - og det er dette hun synes er leit. Hun har en lillesøster som har mange venner rundt seg her vi bor, mens hennes venner bor litt lengre unna - hun ser dermed at lillesøster har folk flyvende inn og ut hele tiden, mens det har jo ikke hun. Vi sier at vi kan invitere folk hjem, eller kjøre henne til noen, men det vil hun ikke. Om hun må være den som tar initiativ betyr det at de ikke egentlig vil være med henne. 

Hun hadde gått ut av klasserommet en gang, ventet på gangen i femten minutter og siden ingen kom å leita etter henne tok hun det som bevis på at ingen bryr seg om henne. Da hjelper det ikke hva vi enn sier. 

Hun sier at ingen vil leke med henne i friminuttet og at hun går mye aleine. Saken er at ingen holder henne utenfor (dette er hun veldig klar på selv), men de andre vil sitte og snakke, mens hun vil leke fysisk. De inviterer henne med i samtalen, men hun trekker seg vekk. Vi har snakket om at da velger hun på en måte selv å være aleine, for hun kan være med de andre bare uten å gjøre det hun aller helst vil. Vi har foreslått å leke med andre, f.eks noen i trinnet under, men det vil hun absolutt ikke. Hennes sannhet er at de andre ikke leker med henne fordi de ikke liker henne. 

Nå fokuserer jeg på det negative, for å få frem det som er problematisk i denne saken, hun har mange positive sider og jeg elsker henne. Hun får daglig høre at jeg er glad i henne og at jeg er stolt av henne. 

I dag, etter å ha slått lillesøsteren sin for å så juge om det fikk hun tilsnakk, og etterpå gikk hun helt i "kræsj". Satt å hylte på rommet at ingen ville savne henne på skolen og at hun ikke ville på skolen. Jeg var lenge usikker på om jeg klarte å få henne med meg, men jeg satte "hardt mot hardt" og sa hun ikke fikk skjerm resten av uka om hun ikke kom. Da kom hun. Men, jeg er redd for at det kommer til å eskalere, at hun i fremtiden ikke vil være til å snu. Vi har hatt kanskje 4-5 slike morgenener der hun nekter å gå på skolen, men jeg klarer å tvinge henne med.

Samtidig ser jeg et mønster her også. I det hun blir tatt for å gjøre noe galt, som å sparke sin lillesøster, eller her om dagen hadde hun sett på skjerm uten lov, så drar hun opp at hun ikke trives på skolen. Da vil hun ha sympati istedenfor tilsnakk. 

Jeg ser at hun har problemer, og at skolen kanskje er vanskelig for henne. Jeg annerkjenner at det kan føles tøft, men prøver også å lære henne at hun kan kun endre på seg selv, og ingen andre. Hun er begynt i puberteten og klart at hormoner kan sikkert også spille inn. Hun snakker sporadisk med helsesøster og vi passer på at hun får gjøre kjekke aktiviteter med oss foreldre uten lillesøster av og til. 

Men, dere som kjenner dere igjen, enten ved å ha klart å snu en slik situasjon eller at det har eskalert til skolevegring: Hva er deres råd i den situasjonen vi er i nå? 

Jeg har møte med skolen senere i dag, så har tenkt å bringe dette på banen der også. 

Anonymkode: b58ac...5ed

Jeg ville byttet skole til en med flere jenter pr klasse. Angrer selv noe sinnsykt på at vi ikke gjorde det i fjor! 

Jeg har selv en som begynte sånn her og det ble 10 ganger verre når hun kom over i puberteten. Vi har nå fått beskjed fra BUP at hun er på autismespekteret men vi vet ikke helt hvor enda da hun er lite samarbeidsvillig. Vi ser at skolen motiverer elevene i altfor liten grad, det er ikke moro å være på skolen liksom. Det er rett og slett bare et ork, det føles ikke som om det er noen mening med å lære det de lærer på skolen i dag vs for 20 år siden. 

Skolen må ihvertfall legge en plan for hvordan motivere henne til å komme på skolen og gjøre skolearbeid der. Om man ser litt å hva slags interesser hun har så må skolen bruke disse og finne prosjekter hun kan synes det er moro å jobbe med i tillegg til å følge noe av ukeplan opplegget til trinnet. Skolen og dere kan jo bruke "de 7 H-ene" som verktøy for å forberede henne bedre og evaluere hvordan det går etterhvert. 

Anbefaller at dere har møter med skolen hver 3 uke for å se om det er noen fremgang på skolen ang motivasjonen og avtal hva slags belønning barnet får ved å dra på skolen hver dag frem til sommeren og hva slags konsekvenser ved skulk o.l. 

[AnonymBruker]

Takk for gode tilbakemeldinger  Jeg var redd for å bli skutt ned som en rævva forelder som var skyld i mine datters problemer, så jeg takker for konstruktive tanker og innspill.

Dette med å leke med gutter - det vil hun ikke - og de leker heller ikke _akuratt_ det hun vil leke. Dermed så velger hun å stå aleine. 

Dette med å lære å sette pris på ting i hverdagen er ikke dumt, og det skal vi jobbe mer med. Hadde en periode hvor vi sa en fin ting som vi hadde opplevd i løpet av dagen før vi la oss. Skal se mer på dette.

Hun er ganske aktiv på fritiden, med to sporter og to kulturelle aktiviterer. Der treffer hun folk også fra andre skoler, men ser også der at hun ikke oppsøker noen å være med om man skal gjøre noe to og to - da står hun å venter til noen tar kontakt med henne, eller trener/leder parrer henne opp med noen. 

Nå skal jeg snart i møte med skolen og tar med meg flere ting fra denne tråden  

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Kanskje dere kunne fått på plass regelmessige samtaler med helsesykepleier for henne? Det høres ut som om hun trenger en del veiledning på hvordan håndtere følelser.

 

Men så er det jo også slik at noen er «negative» av natur. Mine to bestemødre var prakteksemplarer i hver sin kategori. Den enes glass var halvtomt og den andres halvfullt. Den som alltid fant feil med alt og hadde et stort fokus på negative ting var en energityv. Det var utrolig slitsomt å være sammen med henne. Den andre var rake motsetning, hun utstrålte god energi.

Anonymkode: e3c3c...b61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje dere kunne fått på plass regelmessige samtaler med helsesykepleier for henne? Det høres ut som om hun trenger en del veiledning på hvordan håndtere følelser.

 

Men så er det jo også slik at noen er «negative» av natur. Mine to bestemødre var prakteksemplarer i hver sin kategori. Den enes glass var halvtomt og den andres halvfullt. Den som alltid fant feil med alt og hadde et stort fokus på negative ting var en energityv. Det var utrolig slitsomt å være sammen med henne. Den andre var rake motsetning, hun utstrålte god energi.

Anonymkode: e3c3c...b61

Ja, hun har hatt det i perioder, men skal ta det på samtalen i dag. 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, hun har hatt det i perioder, men skal ta det på samtalen i dag. 

Anonymkode: b58ac...5ed

Vær så snill vurder bytting av skole. Tenårene er en kamp som einstøing. 

Anonymkode: 2b17d...aa4

[AnonymBruker]

Her virker det heller som det er puberteten og hormoner som er problemet. I den alderen blir jenter ofte veldig dramatiske, og ved motgang er alt feil og alle er slemme. «Hater livet mitt», «Hater deg» og «Ingen liker meg» var ting jeg ofte skrek i affekt, men som absolutt ikke stemte. 

Du vet jo at hun har venner, og hun har jo ofte utbrudd når hun får kjeft for noe helt annet. Så det er kanskje bare en forsvarsmekanisme.

Jeg hatet skolen selv, og prøvde ofte å være hjemme, selv om jeg gjorde det bra og hadde masse venner. 

Noen er bare mer dramatiske enn andre 🤷‍♀️

Anonymkode: 90441...c1d

[AnonymBruker]

Hun høres ut som en klassisk autist 💗  Det hjelper ikke hvor mye andre sier at du har venner hvis du går og føler deg konstant utenfor. Konsant misforstått. Konstant i kamp for å være som de andre. 

Et "klassisk" råd er å ikke gjøre det koselig hjemme. Det er det mest idiotiske rådet av alle! Når hun mistrives på skolen i den grad hun gjør, hvordan i alle dager skal det hjelpe å stenge wifi og/eller kjede deg hjemme?! Man må jo bygge barnet OPP, og når det ikke skjer på skolen må det skje hjemme. 

Din datters opplevelde er reell. Ikke fortell henne at den ikke er det. Vi er nok av voksne autister som jobber hardt for å bearbeide traumer og finne oss selv etter å ha blitt oss fortalt drt samme hele barndommen. 

Er hun autist er hun ut ifra beskrivelsene ikke pessimist, men overstimulert, overbelastet og usikker. 

Jeg anbefaler deg å søke informasjon hos f.eks. Spiss kompetansesenter (og i foreldregrupper på nett for ufrivillig skolefravæt). Det er MANGE på KG som overhodet ikke vet hva de snakker om her, og som kan gi råd som kan være direkte skadelig og gi lsngvsrig skade for barnet ditt. 

 

Anonymkode: 1fbc1...dd0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din datter. Følelsen av å aldri passe inn, aldri være en ordentlig del av gjengen, det å ha lyst til å gjøre noe annet enn «alle de andre». Det er ulempen med små klasser, hvis man tilfeldigvis ikke finner noen likesinnede blant de få som er der, så er det ikke så mye å gjøre. Og det brukes veldig mye energi på å prøve å passe inn, være som «de andre ønsker», gå imot seg selv. 

Følelsen av at ingen hadde savnet deg om du forsvant er veldig vond, for min del stammet det i at jeg faktisk aldri passet inn. Jeg var ikke som dem, uansett hvor mye jeg prøvde, og jeg var i grunn ikke så veldig interessert i det de var interessert i. 

Først på videregående fant jeg folk jeg faktisk passet inn med, og enda mer på universitetet. Og da løsnet det mer for min del, jeg fikk skikkelig gode venner. 

Jeg har dessverre ingen ordentlig gode råd ut over å bytte skole. Jeg tipper utagering mot lillesøster er desperate forsøk på å få oppmerksomhet, overstimulering og for mye angst/frustrasjon for å møte nok en dag på et sted hvor man ikke passer inn. Har hun noen områder i livet hvor hun lykkes, hvor hun passer inn, hvor hun kan trives? Jeg ville hatt mer fokus på det, og få gjort mer av de tingene som er positive og utvikler henne positivt. Snakk med skolen om de mistenker vansker med sosiale koder, om hun bruker mye tid på maskering, om det fins en løsning som gjør at hun slipper å forholde seg så mye til andre? 

Å gjøre det mindre trivelig hjemme er jo en helt elendig løsning, hun har det allerede kjipt halvparten av tiden hun er våken, skal det være kjipt hjemme og? 

Og ja, jeg fikk en autismediagnose som voksen. Men ikke før jeg var over 40 og helt utslitt av å prøve å passe inn på diverse arbeidsplasser. 

Anonymkode: 4e5cf...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei

Jeg har ei 10 år gammel jente som jeg er redd for kan bli skolevegrer. Grunnen til dette er at hun viser stor motvilje mot å gå på skolen. Hun får kun bli hjemme ved oppkast og feber, så det er ikke slik at jeg lar henne bli hjemme av "hver minste lille ting". Hun hadde en fraværsdag i tredjeklasse og ingen så langt i fjerde. Men, hun vil aldri på skolen, spørr ofte om å være hjemme, eller at vi skal begynne med hjemmeskole. Noen ganger bare sier hun det, men av og til så blir det mer problematisk med hyl og grin. 

Hun sier hun ikke har noen venner, men jeg vet at det ikke er sant. Hun sier at de andre ikke kommer til å savne henne. Hun er en veldig negativ person, glasset er alltid halvtomt, hun fremstiller seg selv som offer og ingenting er hennes skyld. 

De er syv jenter i klassen og hun har en bestevenn samt at hun gjerne kan bli med andre også hjem. Bestevennen tar av og til initiativ, men til de andre er det hun som må ta initiativ - og det er dette hun synes er leit. Hun har en lillesøster som har mange venner rundt seg her vi bor, mens hennes venner bor litt lengre unna - hun ser dermed at lillesøster har folk flyvende inn og ut hele tiden, mens det har jo ikke hun. Vi sier at vi kan invitere folk hjem, eller kjøre henne til noen, men det vil hun ikke. Om hun må være den som tar initiativ betyr det at de ikke egentlig vil være med henne. 

Hun hadde gått ut av klasserommet en gang, ventet på gangen i femten minutter og siden ingen kom å leita etter henne tok hun det som bevis på at ingen bryr seg om henne. Da hjelper det ikke hva vi enn sier. 

Hun sier at ingen vil leke med henne i friminuttet og at hun går mye aleine. Saken er at ingen holder henne utenfor (dette er hun veldig klar på selv), men de andre vil sitte og snakke, mens hun vil leke fysisk. De inviterer henne med i samtalen, men hun trekker seg vekk. Vi har snakket om at da velger hun på en måte selv å være aleine, for hun kan være med de andre bare uten å gjøre det hun aller helst vil. Vi har foreslått å leke med andre, f.eks noen i trinnet under, men det vil hun absolutt ikke. Hennes sannhet er at de andre ikke leker med henne fordi de ikke liker henne. 

Nå fokuserer jeg på det negative, for å få frem det som er problematisk i denne saken, hun har mange positive sider og jeg elsker henne. Hun får daglig høre at jeg er glad i henne og at jeg er stolt av henne. 

I dag, etter å ha slått lillesøsteren sin for å så juge om det fikk hun tilsnakk, og etterpå gikk hun helt i "kræsj". Satt å hylte på rommet at ingen ville savne henne på skolen og at hun ikke ville på skolen. Jeg var lenge usikker på om jeg klarte å få henne med meg, men jeg satte "hardt mot hardt" og sa hun ikke fikk skjerm resten av uka om hun ikke kom. Da kom hun. Men, jeg er redd for at det kommer til å eskalere, at hun i fremtiden ikke vil være til å snu. Vi har hatt kanskje 4-5 slike morgenener der hun nekter å gå på skolen, men jeg klarer å tvinge henne med.

Samtidig ser jeg et mønster her også. I det hun blir tatt for å gjøre noe galt, som å sparke sin lillesøster, eller her om dagen hadde hun sett på skjerm uten lov, så drar hun opp at hun ikke trives på skolen. Da vil hun ha sympati istedenfor tilsnakk. 

Jeg ser at hun har problemer, og at skolen kanskje er vanskelig for henne. Jeg annerkjenner at det kan føles tøft, men prøver også å lære henne at hun kan kun endre på seg selv, og ingen andre. Hun er begynt i puberteten og klart at hormoner kan sikkert også spille inn. Hun snakker sporadisk med helsesøster og vi passer på at hun får gjøre kjekke aktiviteter med oss foreldre uten lillesøster av og til. 

Men, dere som kjenner dere igjen, enten ved å ha klart å snu en slik situasjon eller at det har eskalert til skolevegring: Hva er deres råd i den situasjonen vi er i nå? 

Jeg har møte med skolen senere i dag, så har tenkt å bringe dette på banen der også. 

Anonymkode: b58ac...5ed

Vi har hatt en lignende situasjon her hjemme, men med en stor forskjell, nemlig at barnet var sammen med mange andre på skolen og at det ikke er mistanke om strev med sosiale koder. Men det du beskriver fra morgenen hjemme hos dere, er veldig likt. Det er veldig slitsomt, men vår erfaring er at det lønner seg å stå i det. Vet ikke om du er alene eller om faren også bor med dere, men for oss var det viktig å være to, siden det var så vanskelig. Vi var kjempestrenge på morgenen og barnet måtte på skolen hver eneste dag. Vi var opptatt av at hen ikke skulle lære at protester førte til fri fra skolen. I tillegg var vi opptatt av å opprettholde det sosiale på fritiden og legge opp til mestring der. Forståelsen hos oss, var at det det dreide seg om angst og at frykt for å bli vurdert av andre, så vi har støttet mye opp om det sosiale på fritiden for å gi gode opplevelser sammen med andre der. Vi er ikke helt i mål, men nå er det ingen krangling på morgenen, og vi har unngått fravær. Håper det løser seg etterhvert for dere!

Anonymkode: 7f799...77f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Høres ut som datteren til en venninne. Hun ble utredet for høytfungerende autisme, hun forstod ikke sosiale koder, som feks at de andre barna ønsket å leke på en annen måte (snakke sammen vs løpe rundt), og opplevde det at de andre ville noe annet som direkte avvisning. 

Sier ikke at din datter har en diagnose, men det høres ut som hun sliter med de sosiale kodene,og  klarer ikke passe inn. Snakk med skolen! Er barna faktisk ugreie mot henne, eller mistolker hun det dithen at de ikke vil være med henne? Hjelp henne å øve på sosiale relasjoner, inviter venner hjem, engasjer deg i lokalmiljøet osv.

Anonymkode: 7f06a...a48

Oh my.. 

Ikke ALt er autisme.  Nå må folk rulle inn…

Sjansene er uansett at dersom du tar hu med til bup så vil fokus være på diagnoser mens jeg tror at her er det noe som er sårt.

er du sikker på at hu har så mange og gode venner. Ikke at man kan fikse og gjøre noe med alt men her tror jeg i det minste du må høre henne ut og ta henne på alvor. 
kan hun utvide kretsen sin? Begynne på en aktivitet utenfor skolekrets der hun kan skape sitt utvidende nettverk eller i det minste et rom utenfor bare de i klassa. 
 

tror det kan skje mye og mange kjipe dynamikker i en klasse som vi foreldre eller lærere ikke alltid ser.

tror uansett nøkkelen er å prate om det

Anonymkode: dfbe3...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min opplevelse er at hun mistolker. Og ja, hun strever noe med de sosiale kodene. Samtidig er de en gjeng med 10 år gamle jenter - det går ikke alltid rent og pent for seg. Men det jeg opplever er at hun kommer med eksempler på ting som ligger langt tilbake i tid "Eva kikket stygt på meg og sa jeg var teit", også var det noe som skjedde i andre klasse og som vi ordnet opp i den gang da. 

Vi har vært til kartleggingssamtale på BUP - i hovedsak for ADHD, men der ble hun også screenet for autisme. Vi er ikke fremmed for tanken at hun strever med noe litt mer enn mange andre, men om det "holder" til en diagnose vet vi ikke. 

 

Anonymkode: b58ac...5ed

Trenger ikke å være diagnose, bare at puberteten er der og hormonene herjer. Noen får det tidlig og roer seg tidlig. Må hun bare leke med jenter? Kan være feil for henne som ønsker å leke mer fysisk. 

Anonymkode: 9a330...c18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen i din datter. Følelsen av å aldri passe inn, aldri være en ordentlig del av gjengen, det å ha lyst til å gjøre noe annet enn «alle de andre». Det er ulempen med små klasser, hvis man tilfeldigvis ikke finner noen likesinnede blant de få som er der, så er det ikke så mye å gjøre. Og det brukes veldig mye energi på å prøve å passe inn, være som «de andre ønsker», gå imot seg selv. 

Følelsen av at ingen hadde savnet deg om du forsvant er veldig vond, for min del stammet det i at jeg faktisk aldri passet inn. Jeg var ikke som dem, uansett hvor mye jeg prøvde, og jeg var i grunn ikke så veldig interessert i det de var interessert i. 

Først på videregående fant jeg folk jeg faktisk passet inn med, og enda mer på universitetet. Og da løsnet det mer for min del, jeg fikk skikkelig gode venner. 

Jeg har dessverre ingen ordentlig gode råd ut over å bytte skole. Jeg tipper utagering mot lillesøster er desperate forsøk på å få oppmerksomhet, overstimulering og for mye angst/frustrasjon for å møte nok en dag på et sted hvor man ikke passer inn. Har hun noen områder i livet hvor hun lykkes, hvor hun passer inn, hvor hun kan trives? Jeg ville hatt mer fokus på det, og få gjort mer av de tingene som er positive og utvikler henne positivt. Snakk med skolen om de mistenker vansker med sosiale koder, om hun bruker mye tid på maskering, om det fins en løsning som gjør at hun slipper å forholde seg så mye til andre? 

Å gjøre det mindre trivelig hjemme er jo en helt elendig løsning, hun har det allerede kjipt halvparten av tiden hun er våken, skal det være kjipt hjemme og? 

Og ja, jeg fikk en autismediagnose som voksen. Men ikke før jeg var over 40 og helt utslitt av å prøve å passe inn på diverse arbeidsplasser. 

Anonymkode: 4e5cf...217

Jeg passet heller aldri inn. Fungerer godt sosialt, har ingen diagnoser, men fungerte bedre med gutta. Jeg var eneste jenta på fotballaget, var lett med på å lekesloss og eide ikke en eneste dukke. 

Ble helt sprø av alle de jentegreiene husker jeg. Spesielt når de skrøt av hverandre "åååh, du er sååå flink" - "Nei, det er du som er sååå flink." Det føltes så tilgjort for meg, jeg klarte ikke følge de greiene der. 

Fungerer godt på jobb, har bygd opp min vennekrets og er egentlig veldig utadvendt. Bare fant ikke mine på en liten skole på bygda. 

Så det må ikke være diagnose som årsak heller. 

Anonymkode: 9a330...c18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min opplevelse er at hun mistolker. Og ja, hun strever noe med de sosiale kodene. Samtidig er de en gjeng med 10 år gamle jenter - det går ikke alltid rent og pent for seg. Men det jeg opplever er at hun kommer med eksempler på ting som ligger langt tilbake i tid "Eva kikket stygt på meg og sa jeg var teit", også var det noe som skjedde i andre klasse og som vi ordnet opp i den gang da. 

Vi har vært til kartleggingssamtale på BUP - i hovedsak for ADHD, men der ble hun også screenet for autisme. Vi er ikke fremmed for tanken at hun strever med noe litt mer enn mange andre, men om det "holder" til en diagnose vet vi ikke. 

 

Anonymkode: b58ac...5ed

Trenger ikke engang være diagnose, kun umoden. Når på året er hun født og når er de «ledende» av jentene født?

Har dere ingen venner med litt eldre jenter dere kan omgås i helger som kan gi litt mer sosiale ferdigheter. Ikke alltid det hjelper å omgås de på skolen. Så MÅ hun tåle å leke noe flertallet vil om hun skal bli godtatt, rigiditet må begrenses.  

Anonymkode: fe3f8...92d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei

Jeg har ei 10 år gammel jente som jeg er redd for kan bli skolevegrer. Grunnen til dette er at hun viser stor motvilje mot å gå på skolen. Hun får kun bli hjemme ved oppkast og feber, så det er ikke slik at jeg lar henne bli hjemme av "hver minste lille ting". Hun hadde en fraværsdag i tredjeklasse og ingen så langt i fjerde. Men, hun vil aldri på skolen, spørr ofte om å være hjemme, eller at vi skal begynne med hjemmeskole. Noen ganger bare sier hun det, men av og til så blir det mer problematisk med hyl og grin. 

Hun sier hun ikke har noen venner, men jeg vet at det ikke er sant. Hun sier at de andre ikke kommer til å savne henne. Hun er en veldig negativ person, glasset er alltid halvtomt, hun fremstiller seg selv som offer og ingenting er hennes skyld. 

De er syv jenter i klassen og hun har en bestevenn samt at hun gjerne kan bli med andre også hjem. Bestevennen tar av og til initiativ, men til de andre er det hun som må ta initiativ - og det er dette hun synes er leit. Hun har en lillesøster som har mange venner rundt seg her vi bor, mens hennes venner bor litt lengre unna - hun ser dermed at lillesøster har folk flyvende inn og ut hele tiden, mens det har jo ikke hun. Vi sier at vi kan invitere folk hjem, eller kjøre henne til noen, men det vil hun ikke. Om hun må være den som tar initiativ betyr det at de ikke egentlig vil være med henne. 

Hun hadde gått ut av klasserommet en gang, ventet på gangen i femten minutter og siden ingen kom å leita etter henne tok hun det som bevis på at ingen bryr seg om henne. Da hjelper det ikke hva vi enn sier. 

Hun sier at ingen vil leke med henne i friminuttet og at hun går mye aleine. Saken er at ingen holder henne utenfor (dette er hun veldig klar på selv), men de andre vil sitte og snakke, mens hun vil leke fysisk. De inviterer henne med i samtalen, men hun trekker seg vekk. Vi har snakket om at da velger hun på en måte selv å være aleine, for hun kan være med de andre bare uten å gjøre det hun aller helst vil. Vi har foreslått å leke med andre, f.eks noen i trinnet under, men det vil hun absolutt ikke. Hennes sannhet er at de andre ikke leker med henne fordi de ikke liker henne. 

Nå fokuserer jeg på det negative, for å få frem det som er problematisk i denne saken, hun har mange positive sider og jeg elsker henne. Hun får daglig høre at jeg er glad i henne og at jeg er stolt av henne. 

I dag, etter å ha slått lillesøsteren sin for å så juge om det fikk hun tilsnakk, og etterpå gikk hun helt i "kræsj". Satt å hylte på rommet at ingen ville savne henne på skolen og at hun ikke ville på skolen. Jeg var lenge usikker på om jeg klarte å få henne med meg, men jeg satte "hardt mot hardt" og sa hun ikke fikk skjerm resten av uka om hun ikke kom. Da kom hun. Men, jeg er redd for at det kommer til å eskalere, at hun i fremtiden ikke vil være til å snu. Vi har hatt kanskje 4-5 slike morgenener der hun nekter å gå på skolen, men jeg klarer å tvinge henne med.

Samtidig ser jeg et mønster her også. I det hun blir tatt for å gjøre noe galt, som å sparke sin lillesøster, eller her om dagen hadde hun sett på skjerm uten lov, så drar hun opp at hun ikke trives på skolen. Da vil hun ha sympati istedenfor tilsnakk. 

Jeg ser at hun har problemer, og at skolen kanskje er vanskelig for henne. Jeg annerkjenner at det kan føles tøft, men prøver også å lære henne at hun kan kun endre på seg selv, og ingen andre. Hun er begynt i puberteten og klart at hormoner kan sikkert også spille inn. Hun snakker sporadisk med helsesøster og vi passer på at hun får gjøre kjekke aktiviteter med oss foreldre uten lillesøster av og til. 

Men, dere som kjenner dere igjen, enten ved å ha klart å snu en slik situasjon eller at det har eskalert til skolevegring: Hva er deres råd i den situasjonen vi er i nå? 

Jeg har møte med skolen senere i dag, så har tenkt å bringe dette på banen der også. 

Anonymkode: b58ac...5ed

Bare hold hun vekke fra galninger som snakker med seg selv, så går det bra. Snakket så vidt med meg selv da jeg gikk i 3.klasse, en liten epsiode, men ble slått hardt ned på - står i skole rapporten min, og psykisk helse journal. Ikke tenk på voksne som gjør det, de går på NAV og vil aldri helt funke med andre (snakket med nok psykriatere til å skjønne at det er en atferd som helse apparatet ser ned på).

Anonymkode: 6db85...ec3

[BeeKind]

Høres ut som at du er en skikkelig fin mor som gjør det du kan for at datteren din skal få det bedre ❤️ det høres veldig vanskelig ut, både for henne og for deg og dere rundt!
Jeg heier også på samtaler og veiledning som andre har nevnt, så hun kan få mer støtte til å navigere tankemønstrene sine. Utredning av diagnose som du nevnte er jo én ting, men uavhengig av hva slags boks hun eventuelt passer inn i eller ikke, så fortjener hun støtte og hjelp med utfordringene. Ga de noen råd om oppfølging etter at hun ble utredet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Bare hold hun vekke fra galninger som snakker med seg selv, så går det bra. Snakket så vidt med meg selv da jeg gikk i 3.klasse, en liten epsiode, men ble slått hardt ned på - står i skole rapporten min, og psykisk helse journal. Ikke tenk på voksne som gjør det, de går på NAV og vil aldri helt funke med andre (snakket med nok psykriatere til å skjønne at det er en atferd som helse apparatet ser ned på).

Anonymkode: 6db85...ec3

Hva babler du om? Er du rusa på noe?

Anonymkode: c106a...bbd

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at hun har kraftig RSD:

https://psykiater.no/rsd-i-adhd/

Ikke-nevrotypiske barn ligger mellom 30-40% etter nevrotypiske jevnaldrende i modenhet, noe som gjerne forklarer hvordan hun vil leke og sliter når de andre vil snakke. Utredning kan være lurt, men også det å utdanne deg selv for å lære hvordan du møter henne på en god måte. Kunnskap er så viktig når man har barn som faller utenfor A4-boksen. ❤️ 

Anonymkode: b118f...d60

[AnonymBruker]

Takk for alle svar

Skal prøve å oppsummere noen svar under: 

Hun er født tidlig på året, men det er alle jentene i klassen faktisk - mars-april nesten hele gjengen. Jeg kjenner dem godt da jeg har vært danselæreren dems i tre år. Der har jeg jo også sett hvordan hun "velger" å stå litt på utsiden. De andre blir enige om å lage en dans sammen, mens hun vil lage en annen dans. Om jeg har presset henne inn i gruppa så slår hun seg helt vrang. 

Jeg er veldig bevist på å ikke skulle fortelle henne at det hun opplever er feil, samtidig så er det vanskelig å annerkjenne at hun blir valgt bort når det er hun som velger de andre bort. (selv om hun kanskje ikke opplever det slik). Prøver å få henne til å forstå at hennes valg gir konsekvenser.

Hun har en aktivitet som hun driver med utenfor skolekretsen. Når jeg spør om hun har noen venner der svarer hun nei. Jeg var med henne på sommeravsluttning forrige uke og med en gang vi kom inn døra kom en av de andre jentene bort, stakk armen inn i hennes og de to vandret avgårde. Når vi skulle dra kom den samme jenta og gav henne en god glem og ønsket henne en god sommer og gledet seg til å se henne til neste år. Min datter var ikke like hjertelig tilbake (men hun smilte og ønsket god sommer). 

Klart det er fordeler og ulemper med en så liten skole på bygda - alle kjenner hverandre godt, men det er også færre å spille på - spesielt om man føler seg litt annerledes. 

Hun skal nå begynne/ta opp igjen tråden med helsesøster - det håper jeg vil føre til at hun får luftet litt tanker og kanskje får noen andre perspektiver. Og at hun opplever at vi tar henne på alvor. Også lærerne skal være litt tettere på i friminutt. 

Når det gjelder diagnose så vil hun nok ikke få noen i denne omgang. Jeg ser helt klart noen autistiske trekk ved henne, veldig rigid på regler f.eks, pluss vanskelig å forstå de sosiale kodene. Samtidig er hun veldig oppsøkende med fremmede, så om sommern eller på andre ferier er hun veldig flink å gå bort til andre å spørre om de vil være med henne (men da blir det kanskje for mye, jeg ser at utover å ta den første kontakten har hun litt trøbbel med samspillet som kommer etter). Uansett om hun har en diagnose eller ikke så må vi prøve å hjelpe henne med de utfordringene hun har. 

I dag også - ville hun ikke på skolen, men utover å si det så gav hun meg ingen kamp. Når jeg hentet henne i går og spurte hvordan skoledagen hadde vært så svarte hun at den var fin. Jeg har tenkt å holde på at hjemme er vi når vi har feber eller kaster opp, slik at vi ikke glir inn i en slippery slope her. 

Vi er to foreldre og hennes far deltar på lik linje med meg. Men ikke om morgenen, da er han alt dratt avgårde. Derfor står jeg aleine da. 

 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg passet heller aldri inn. Fungerer godt sosialt, har ingen diagnoser, men fungerte bedre med gutta. Jeg var eneste jenta på fotballaget, var lett med på å lekesloss og eide ikke en eneste dukke. 

Ble helt sprø av alle de jentegreiene husker jeg. Spesielt når de skrøt av hverandre "åååh, du er sååå flink" - "Nei, det er du som er sååå flink." Det føltes så tilgjort for meg, jeg klarte ikke følge de greiene der. 

Fungerer godt på jobb, har bygd opp min vennekrets og er egentlig veldig utadvendt. Bare fant ikke mine på en liten skole på bygda. 

Så det må ikke være diagnose som årsak heller. 

Anonymkode: 9a330...c18

Det trenger så absolutt ikke være en diagnose! 
Men jeg fungerer og godt sosialt, har gode venner, trives bedre med gutter enn jenter, og fant min gjeng på et annet sted. Jeg hadde heller aldri fått diagnose om jeg ikke hadde oppsøkt det selv. Men det er et bredt spekter, og man trenger ikke være veldig hardt «rammet» for å havne der. 

TS, hvordan er det med overganger for din datter? Overganger kan være vanskelig, uten at man helt kan forklare hvorfor. Kan det være hun syns det er overgangen til skole som er mest vanskelig, mens når hun først er der går det greit/bedre? 

Anonymkode: 4e5cf...217

[AnonymBruker]

Jeg har en skolevegrer, jente, 15. Det er svært vanskelig å forebygge. Her kom autismediagnosen i 12-års-alderen. Samtaler hos BUP, fokus på tilrettelegging, etc etc. 

Så kom depresjonen, usynlig og snikende. Samtidig med at det faktisk ikke var mulig for skolen å tilrettelegge innenfor de rammene den norske skolen har. Her er det arkitektene som rår, store signalbygg med åpne løsninger, free seating i klasserom med glassvegger, ingen fast pult for læreren, han/hun skal nemlig bevege seg fritt i et dynamisk klasserom..... Ingen små grupperom, selv om min datter ville tatt et bøttekott om de hadde hatt det....

Den ene tingen jeg angrer på, nå som jeg ser tilbake, er at hun i det hele tatt begynte i offentlig skole. Vi skulle valgt en privatskole fra dag 1, med tradisjonelle klasserom, fokus på fag og læring (og ikke sykkelturer og frilek og gruppeprosjekter), klare rammer, og et stabilt personale.

Den offentlige skolen i dag er hovedgrunnen til at det er økende antall skolevegrere - og jeg tror også at den økende diagnostiseringen av autisme kommer av samme årsak. Der en elev på spekteret kunne fungert i skolen da jeg vokste opp, 16 elever i klassen, faste pulter, selvstendig arbeid i hver time, ville den samme eleven nå fått en diagnose og blitt skolevegrer. Dette er min teori i alle fall

Anonymkode: e820a...10f