En kommende skolevegrer

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har ei 10 år gammel jente som jeg er redd for kan bli skolevegrer. Grunnen til dette er at hun viser stor motvilje mot å gå på skolen. Hun får kun bli hjemme ved oppkast og feber, så det er ikke slik at jeg lar henne bli hjemme av "hver minste lille ting". Hun hadde en fraværsdag i tredjeklasse og ingen så langt i fjerde. Men, hun vil aldri på skolen, spørr ofte om å være hjemme, eller at vi skal begynne med hjemmeskole. Noen ganger bare sier hun det, men av og til så blir det mer problematisk med hyl og grin. 

Hun sier hun ikke har noen venner, men jeg vet at det ikke er sant. Hun sier at de andre ikke kommer til å savne henne. Hun er en veldig negativ person, glasset er alltid halvtomt, hun fremstiller seg selv som offer og ingenting er hennes skyld. 

De er syv jenter i klassen og hun har en bestevenn samt at hun gjerne kan bli med andre også hjem. Bestevennen tar av og til initiativ, men til de andre er det hun som må ta initiativ - og det er dette hun synes er leit. Hun har en lillesøster som har mange venner rundt seg her vi bor, mens hennes venner bor litt lengre unna - hun ser dermed at lillesøster har folk flyvende inn og ut hele tiden, mens det har jo ikke hun. Vi sier at vi kan invitere folk hjem, eller kjøre henne til noen, men det vil hun ikke. Om hun må være den som tar initiativ betyr det at de ikke egentlig vil være med henne. 

Hun hadde gått ut av klasserommet en gang, ventet på gangen i femten minutter og siden ingen kom å leita etter henne tok hun det som bevis på at ingen bryr seg om henne. Da hjelper det ikke hva vi enn sier. 

Hun sier at ingen vil leke med henne i friminuttet og at hun går mye aleine. Saken er at ingen holder henne utenfor (dette er hun veldig klar på selv), men de andre vil sitte og snakke, mens hun vil leke fysisk. De inviterer henne med i samtalen, men hun trekker seg vekk. Vi har snakket om at da velger hun på en måte selv å være aleine, for hun kan være med de andre bare uten å gjøre det hun aller helst vil. Vi har foreslått å leke med andre, f.eks noen i trinnet under, men det vil hun absolutt ikke. Hennes sannhet er at de andre ikke leker med henne fordi de ikke liker henne. 

Nå fokuserer jeg på det negative, for å få frem det som er problematisk i denne saken, hun har mange positive sider og jeg elsker henne. Hun får daglig høre at jeg er glad i henne og at jeg er stolt av henne. 

I dag, etter å ha slått lillesøsteren sin for å så juge om det fikk hun tilsnakk, og etterpå gikk hun helt i "kræsj". Satt å hylte på rommet at ingen ville savne henne på skolen og at hun ikke ville på skolen. Jeg var lenge usikker på om jeg klarte å få henne med meg, men jeg satte "hardt mot hardt" og sa hun ikke fikk skjerm resten av uka om hun ikke kom. Da kom hun. Men, jeg er redd for at det kommer til å eskalere, at hun i fremtiden ikke vil være til å snu. Vi har hatt kanskje 4-5 slike morgenener der hun nekter å gå på skolen, men jeg klarer å tvinge henne med.

Samtidig ser jeg et mønster her også. I det hun blir tatt for å gjøre noe galt, som å sparke sin lillesøster, eller her om dagen hadde hun sett på skjerm uten lov, så drar hun opp at hun ikke trives på skolen. Da vil hun ha sympati istedenfor tilsnakk. 

Jeg ser at hun har problemer, og at skolen kanskje er vanskelig for henne. Jeg annerkjenner at det kan føles tøft, men prøver også å lære henne at hun kan kun endre på seg selv, og ingen andre. Hun er begynt i puberteten og klart at hormoner kan sikkert også spille inn. Hun snakker sporadisk med helsesøster og vi passer på at hun får gjøre kjekke aktiviteter med oss foreldre uten lillesøster av og til. 

Men, dere som kjenner dere igjen, enten ved å ha klart å snu en slik situasjon eller at det har eskalert til skolevegring: Hva er deres råd i den situasjonen vi er i nå? 

Jeg har møte med skolen senere i dag, så har tenkt å bringe dette på banen der også. 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Jeg har selvsagt ikke klart å få med alle nyansene i de ulike situasjonene, eller all kontekst. Jeg ser at det kan sees ut som jeg ikke tar henne på alvor når jeg sier at hun sier at hun ikke har venner, og jeg sier at det ikke stemmer, men det stemmer jo faktisk ikke. Hun har venner. Og hun er med dem på fritiden. Hun overnatter og har overnatting. Hun får BFF smykker og de sender (fine) meldinger til henne. Jeg skjønner at det kan være ting her jeg ikke ser, og hennes opplevelse kan være ulik det som synes fra utsiden, men jeg klarer virkelig ikke å annerkjenne at hun ikke har noen venner når jeg ser det jeg ser utenfra. 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Høres ut som datteren til en venninne. Hun ble utredet for høytfungerende autisme, hun forstod ikke sosiale koder, som feks at de andre barna ønsket å leke på en annen måte (snakke sammen vs løpe rundt), og opplevde det at de andre ville noe annet som direkte avvisning. 

Sier ikke at din datter har en diagnose, men det høres ut som hun sliter med de sosiale kodene,og  klarer ikke passe inn. Snakk med skolen! Er barna faktisk ugreie mot henne, eller mistolker hun det dithen at de ikke vil være med henne? Hjelp henne å øve på sosiale relasjoner, inviter venner hjem, engasjer deg i lokalmiljøet osv.

Anonymkode: 7f06a...a48

[AnonymBruker]

At noen skal like å gå på skolen er jo heller ikke "normalen" tenker jeg.

Anonymkode: ff231...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ut som datteren til en venninne. Hun ble utredet for høytfungerende autisme, hun forstod ikke sosiale koder, som feks at de andre barna ønsket å leke på en annen måte (snakke sammen vs løpe rundt), og opplevde det at de andre ville noe annet som direkte avvisning. 

Sier ikke at din datter har en diagnose, men det høres ut som hun sliter med de sosiale kodene,og  klarer ikke passe inn. Snakk med skolen! Er barna faktisk ugreie mot henne, eller mistolker hun det dithen at de ikke vil være med henne? Hjelp henne å øve på sosiale relasjoner, inviter venner hjem, engasjer deg i lokalmiljøet osv.

Anonymkode: 7f06a...a48

Min opplevelse er at hun mistolker. Og ja, hun strever noe med de sosiale kodene. Samtidig er de en gjeng med 10 år gamle jenter - det går ikke alltid rent og pent for seg. Men det jeg opplever er at hun kommer med eksempler på ting som ligger langt tilbake i tid "Eva kikket stygt på meg og sa jeg var teit", også var det noe som skjedde i andre klasse og som vi ordnet opp i den gang da. 

Vi har vært til kartleggingssamtale på BUP - i hovedsak for ADHD, men der ble hun også screenet for autisme. Vi er ikke fremmed for tanken at hun strever med noe litt mer enn mange andre, men om det "holder" til en diagnose vet vi ikke. 

 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min opplevelse er at hun mistolker. Og ja, hun strever noe med de sosiale kodene. Samtidig er de en gjeng med 10 år gamle jenter - det går ikke alltid rent og pent for seg. Men det jeg opplever er at hun kommer med eksempler på ting som ligger langt tilbake i tid "Eva kikket stygt på meg og sa jeg var teit", også var det noe som skjedde i andre klasse og som vi ordnet opp i den gang da. 

Vi har vært til kartleggingssamtale på BUP - i hovedsak for ADHD, men der ble hun også screenet for autisme. Vi er ikke fremmed for tanken at hun strever med noe litt mer enn mange andre, men om det "holder" til en diagnose vet vi ikke. 

 

Anonymkode: b58ac...5ed

Kartleggingssamtalen er ikke konkludert med offisielt, men psykologen var tydelig med oss siste timen at han ikke så noen grunn til å gi noen diannose på det nåværende tidspunktet. 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Tror ikke det blir så veldig interessant for henne å være hjemme hvis det betyr null tid på nettet.  Hjemme i skoletiden = avslått Wifi hjemme.

Anonymkode: 0d15f...ba2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

At noen skal like å gå på skolen er jo heller ikke "normalen" tenker jeg.

Anonymkode: ff231...531

Jo, der er det. Det er her de får være med vennene sine og er del av et fellesskap. Barn vil gå og være sammen med andre barn. De liker selvsagt ikke alle fag og alle lærere, men de liker seg på skolen. Så har du de som ikke liker det og de som er skolevegere i ulik grad. 
 

Men TS: Dra på møtet og ta imot råd og få på plass tiltak: dett haster å snu.

Og for all del. Ikke la barnet bruke skjerm hjemme på dagtid hvis hun nekter å gå. Ikke lag boller og kos dere i lag. Hun skal selvsagt ikke straffes, men hun skal heller ikke belønnes. Da blir det veldig vanskelig å snu dette. 
 

Lykke til, det høres ut som om du gjør en god jobb. Det viktigste vi foreldre gjør er å sette grenser og ta dette i en tidlig fase. Ettergivende foreldre lar de game dagen lang og kose seg, det er det flust av med skolevegrere på skolen vår. 

Anonymkode: 0a5cc...bfd

[AnonymBruker]

Hva sier lærer da? Hvilke tiltak er satt inn i skolen for at hun skal få det bedre?

Anonymkode: d3e3d...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva sier lærer da? Hvilke tiltak er satt inn i skolen for at hun skal få det bedre?

Anonymkode: d3e3d...65d

De følger jo med. Men de sier litt det samme som meg, at hun selv velger å sette seg på siden av klassen. Hun prater tidvis med helsesykepleier. 

Tidligere hadde de trivelsledere som hadde ansvar for å sette i gang slike fysiske leker som min datter gjerne vil holde på med, men pga økonomi har dette falt ut (uten at jeg skjønner hvorfor de trenger penger for å gjennomføre det). 

Hun har jo ikke enda fått bli hjemme, men om det skulle være en dag at jeg skulle mislykkes i få henne på skolen ville det ikke blitt skjerm og bollebaking. 

 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Tenk å gå dag ut og dag inn i et miljø du mistrives i og føler ingen vil savne deg. Hun kommer ikke til å få det lett på ungdomsskolen og russetiden blir jævlig.

Har du mulighet til å flytte og la hun bytte skole så hun kan bygge nettverk før det er forsent? 

Anonymkode: 2b17d...aa4

[Abra]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Tror ikke det blir så veldig interessant for henne å være hjemme hvis det betyr null tid på nettet.  Hjemme i skoletiden = avslått Wifi hjemme.

Anonymkode: 0d15f...ba2

Så hvis du er hjemme fra jobb/whatever så står ikke tv/radio/wifi på?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tenk å gå dag ut og dag inn i et miljø du mistrives i og føler ingen vil savne deg. Hun kommer ikke til å få det lett på ungdomsskolen og russetiden blir jævlig.

Har du mulighet til å flytte og la hun bytte skole så hun kan bygge nettverk før det er forsent? 

Anonymkode: 2b17d...aa4

Ja, jeg tenker mye på det. Og hadde jeg trodd det ville hjulpet å bytte skole ville jeg gjort det. Men om problemet faktisk ligger hos henne, hva ville det hjulpet å flytte fra de hun har kjent siden de var 2 år gamle? Jeg tror kanskje at de hun går med nå er mer tålmodige med henne enn unger som ikke hadde kjent henne fra før. 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Hvordan jobber dere med selvfølelsen hennes? At hun selv velger å stå på siden tyder på at hun ikke helt tror på at de vil ha henne med, selv om vennene og foreldrene sier det. Jeg har selv slitt med lav selvfølelse, og kan kjenne meg igjen i å sette meg selv på siden i et evig og håpløst håp om å bli invitert inn selv om jeg sender alle signaler om at jeg ikke vil inviteres.

Anonymkode: 842fe...93e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan jobber dere med selvfølelsen hennes? At hun selv velger å stå på siden tyder på at hun ikke helt tror på at de vil ha henne med, selv om vennene og foreldrene sier det. Jeg har selv slitt med lav selvfølelse, og kan kjenne meg igjen i å sette meg selv på siden i et evig og håpløst håp om å bli invitert inn selv om jeg sender alle signaler om at jeg ikke vil inviteres.

Anonymkode: 842fe...93e

Skryter av ting hun får til. Men, også av hele henne uavhengig av prestasjoner. Prøver også å gi henne ansvar, for å mestre ting øker selvfølelse. Men, det kan slå tilbake om vi gir henne for mye ansvar. Hun vil gjerne få til ting med en gang, og om hun ikke gjør det, så gir hun lett opp. 

Men, det er klart her kan vi kanskje være mer fokusert. Takk for innspill. 

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Skryter av ting hun får til. Men, også av hele henne uavhengig av prestasjoner. Prøver også å gi henne ansvar, for å mestre ting øker selvfølelse. Men, det kan slå tilbake om vi gir henne for mye ansvar. Hun vil gjerne få til ting med en gang, og om hun ikke gjør det, så gir hun lett opp. 

Men, det er klart her kan vi kanskje være mer fokusert. Takk for innspill. 

Anonymkode: b58ac...5ed

Det er sikkert annerledes med barn, men jeg lærte i hvert fall mye om lav selvfølelse av boken "Å bekjempe lav selvfølelse" av Melanie Fennel. Den fikk jeg anbefalt av den kognitive psykologen jeg gikk hos.

Anonymkode: 842fe...93e

[AnonymBruker]

Takk. Skal se på den

Anonymkode: b58ac...5ed

[AnonymBruker]

Hva med å få henne til å utvide vennegruppen? Min datter, som også liker fysisk lek, leker bare med gutta. Har ikke så mye felles med de andre jentene på 10 år. Eller gå venner via en idrett. Barnet mitt har fått et stort nettverk utenom skolen, som også bygger selvfølelsen. 

Anonymkode: 86c67...029

[klappklapp]

Er hun konkurransedrevet? Går det an å jobbe mer generelt med å skifte fokuset hennes til det positive og se at hun har påvirkningskraft på egen hverdag? For eksempel ha opplevelsesbingo, hvor hun hver dag kan krysse ut noen fine ting hun har gjort/sett/tenkt. Det er best om dere gjør det som felles prosjekt hjemme, hvor andre i familien også deltar. Det kan gjerne være et felles bingoark. Det er viktig at det er ting dere selv kan gjøre, altså ikke "bli spurt om å få være med på leken/bli invitert hjem til klassekamerat". Mer ting som: klappet en hund, sa noe fint til en venn, smilte og sa hei til noen, gjorde en husoppgave, så 5 forskjellige vårtegn, 5 forskellige fugler" etc. Finn de tingene som passer for dere. Gjerne varierer, veksle fra dag til dag (dette kan gjøres digitalt, og generes automatisk, søk på bingo generator eller lignende) bli enige om hva som blir gevinsten for bingo sammen - og feire og gjøre skikkelig stas når dere får bingo. Dansefest i stua, en ekstra 15 min med skjerm, en stjerne (5 stjerner = en gøy opplevelse med familien/større belønning) Start med 3 på rad, øk til 4, 5 osv. etter hvert som det blir mer innøvet. Snakk om reglene sånn at de er klare, og forklar på forhånd at det blir mer utfordrende etter hvert, sånn at det ikke oppleves urettferdig. Bli enige om premier sammen. Lat som at det er et spill noen andre har funnet på, sånn at det ikke er dere som er strenge eller kjipe, men "sånn er reglene".

Poenget med øvelsen er å få barnet ditt til å venne seg til å lete etter de positive og fine tingene i løpet av dagen. Skifte fokus fra å lete etter bevis på at hun ikke er god nok/ønsket, som høres ut som en negativ spiral hun har festet seg litt i. Alternativt at dere snakker om hva dere er takknemlige for, eller noe fint som skjedde i løpet av dagen rundt middag. Det er viktig at dere gjør det sammen som familie, slik at det ikke blir et negativt fokus rundt henne. Uansett om utfordringene kommer fra en diagnose eller personlig disposisjon, så kan dere få mye godt ut av å jobbe sammen som familie for å skifte fokus til det som fungerer/er bra. Det skal godt gjøres at det å jakte på gode ting gjør dagen verre.. 

Tilpass selvfølgelig familiens personligheter og hva som er motiverende for dere. Og ikke forvent umiddelbar effekt, det vil ta tid og sikkert være rart og kanskje bli møtt med motstand fra store og små i begynnelsen. Det er positiv psykologi og positiv forsterkning som er utgangspunktet for ideen. Håper dere finner en utvei, sånn at dere kan få det lettere alle sammen. Det er veldig belastende når de nærmeste sliter - uavhengig av årsak. 

 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tenk å gå dag ut og dag inn i et miljø du mistrives i og føler ingen vil savne deg. Hun kommer ikke til å få det lett på ungdomsskolen og russetiden blir jævlig.

Har du mulighet til å flytte og la hun bytte skole så hun kan bygge nettverk før det er forsent? 

Anonymkode: 2b17d...aa4

Å føle at ingen vil savne henne, betyr ikke at noen faktisk ikke vil savne henne. Følelser er ikke fakta. Dette virker som en jente som ikke tolker de sosiale kodene rett. Det hjelper ikke å flytte når nissen er med på lasset. 

Å tro at folk skal komme løpende etter deg når du selv er dramatisk, det gjør ikke folk. Det er jo rådet man får også her inne, det er å la folk være i fred når man løper. 

Om jenta har høytfungerende autisme, er det det som må håndteres. Min jente er også dårlig på sosiale koder. Jeg kan henvise til andre ting enn følelser, fornuft. Følelser lurer oss mennesker ofte, de er 'bare' følelser. Alt til sin tid. 

I en skoletime kan ikke hvem som helst bare gå ut etter andre feks. Da er en også opptatt med skoleting og det forventes at en holder seg til plassen sin. Og ang venner man må selv ta initiativ til tider om man ønsker å være med noen, man kan ikke forventa at alle andre skal gjøre det. 

Anonymkode: 17a5b...885