Partner som antakelig har kreft

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Herlighet. En psykolog snakker da om hva som helst som bekymrer en person, det være seg gamle traumer, helseangst eller hverdagslig stress. Målet er å få personen til å håndtere sin verden litt bedre. Case closed.

Anonymkode: 69d4e...59c

Jeg har aldri sagt at psykolog ikke vil snakke med TS om det hun er redd for. Jeg har sagt at psykologen vil være enig i at man bør vente med å planlegge "hele sykdomsforløpet" før man i det hele tatt har en kreftdiagnose. Prøv å svar på det folk faktisk skriver, ikke det du tolker oppi hodet ditt... CasE cLoseD.

Anonymkode: 5cb99...114

[AnonymBruker]

Hei ts. 

Vent med å ta sorgen før dere får et klart svar på hva dette dreier seg om. Skulle din mann ha kreft, vel dette kan dere klare han vil få den beste behandlingen.

Jeg synes ikke man kan forvente å holde en kreftdiagnose hemmelig over tid, dere har og barn som må få hjelp til å håndtere en eventuell sykdom.

Min mann har kreft, den er uhelbredelig men han lever fortsatt med den og har gjort det siden han fikk det første gang for 20 år siden.

Anonymkode: 1f7ec...f60

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (På 24.2.2026 den 9.47):

Men har legen sakt at det er kreft? Du får ikke bare pakkeforløp uten å vite hva slags. Har han tatt andre prøver? Ct? Røntgen? El

Eller bare har du google?

Ts har bare googlet resultat på blodprøver 

Anonymkode: f658d...9e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.2.2026 den 9.37):

Ts her. Takk for gode svar. Jeg er normalt en person som deler mye. Føles bortimot umulig å skulle bære på dette helt alene. Gå tur med venninne som normalt uten å si noe som helst. Jeg er redd jeg selv kommer til å bli syk av det. Trenger jo ikke dele detaljer, men om meg selv og mine tanker. Men har ikke sagt et ord til noen selvfølgelig.

Anonymkode: 69d4e...59c

Jeg er enig med deg, dette er noe du må få lov til å fortelle til iallfall én god venninne, det er helt essensielt for å kunne ta vare på din egen helse❤️ Min far hadde kreft for 30 år siden, og den gangen var det mer stillhet rundt sånt, og han ville ikke at noen skulle vite. Det er altfor mye å forvente av en partner, som ikke skal få snakke med noen. Ta en samtale med partnere din igjen, og forklar hvor viktig dette er. Be om å få snakke med din beste venninne, en som dere stoler på og som ikke kommer til å dele det videre, så kan dere heller holde det hemmelig for alle andre❤️

Anonymkode: 6d7a3...07b

[AnonymBruker]

Jeg er selv kreftoperert og har hatt en sønn med agressiv kreft.   Problemet med å snakke med familie/venner osv tidlig er at vi som står midt i det ikke orker alt kreftpratet.   Vi vet godt selv at dette kan vi faktisk dø av, vi sliter selv med stygge tanker og vi ønsket prat om andre teamer de gangene vi traff kjente og familie.    

Mine svigerforeldre satte f.eks.  igang med å gråte hver gang de traff min hårløse sønn (midt i cellegift behandlingen).  Dette ble en så stor belastning for en tenåring at vi måtte holde oss borte fra besteforeldrene.   Når min svigerinne da ble dødsyk av  kreft så holdt hun stor avstand til sine foreldre nettopp fordi man i en slik situasjon har mer enn nok med å takle sykdommen. Vi klarer ikke å ta oss av andre som synes synd på oss/trøste dem.

Derfor bør du la din partner eie sin sykdomshistorie.  Trenger du å snakke med noen så gjør det anonymt og med en psykolog eller andre i helsetjenesten.   En syk person sitt behov føler jeg må gå forann dine personlige følelser.  Dette gjør man for de man elsker. 

Anonymkode: aff56...63a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er selv kreftoperert og har hatt en sønn med agressiv kreft.   Problemet med å snakke med familie/venner osv tidlig er at vi som står midt i det ikke orker alt kreftpratet.   Vi vet godt selv at dette kan vi faktisk dø av, vi sliter selv med stygge tanker og vi ønsket prat om andre teamer de gangene vi traff kjente og familie.    

Mine svigerforeldre satte f.eks.  igang med å gråte hver gang de traff min hårløse sønn (midt i cellegift behandlingen).  Dette ble en så stor belastning for en tenåring at vi måtte holde oss borte fra besteforeldrene.   Når min svigerinne da ble dødsyk av  kreft så holdt hun stor avstand til sine foreldre nettopp fordi man i en slik situasjon har mer enn nok med å takle sykdommen. Vi klarer ikke å ta oss av andre som synes synd på oss/trøste dem.

Derfor bør du la din partner eie sin sykdomshistorie.  Trenger du å snakke med noen så gjør det anonymt og med en psykolog eller andre i helsetjenesten.   En syk person sitt behov føler jeg må gå forann dine personlige følelser.  Dette gjør man for de man elsker. 

Anonymkode: aff56...63a

Hei, ts her. Takk for at du delte din historie, jeg forstår godt hva du beskriver. I mitt tilfelle ville det vært å delt med 1 langvarig, trofast og pålitelig venninne, som min mann uansett ikke møter eller har omgang med. Jeg har folk i omgangskretsen som kan finne på å reagere slik du beskriver, og det er ikke ønskelig. Like fullt vanskelig å vite hvordan man evt skal si det til barn, og at disse andre ikke får vite om det. Vanskelig å be barn om å holde på en såpass vond hemmelighet og man risikerer at de forsnakker seg. Jeg har ingen fasit, men det er jammen meg mange problemstillinger.

Og de som skriver at jeg planlegger hele sykdomsforløpet; jeg gjør ikke det. Min hjerne fungerer slik at jeg spiller ut alle mulige scenarioer i hodet når jeg får dårlige nyheter, og kan overtenke. Til tross for at jeg egentlig er en veldig positiv person som ser lyst på livet. Det ER vondt å gå slik og vente og leve helt normalt, gå på jobb, spise lunsj og le med barna. Kanskje alt er tipp topp; fint det. Men å himle og gjøre narr og kjefte på en person som faktisk har det ganske vondt, synes jeg er leit og unødvendig. Vis litt empati, selv om man ikke er enig. Bruk respektfulle ord. Jeg har som sagt ingen å snakke med akkurat nå, og da er det litt kjipt å bli møtt med himling og latterliggjøring her. Min eneste kanal ut av hodet akkurat nå. Jeg kommer ikke til å ringe kreftrådgivere nå, da vi ikke vet diagnose, og jeg fint kan google det meste de vil fortelle meg.

Anonymkode: 69d4e...59c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei, ts her. Takk for at du delte din historie, jeg forstår godt hva du beskriver. I mitt tilfelle ville det vært å delt med 1 langvarig, trofast og pålitelig venninne, som min mann uansett ikke møter eller har omgang med. Jeg har folk i omgangskretsen som kan finne på å reagere slik du beskriver, og det er ikke ønskelig. Like fullt vanskelig å vite hvordan man evt skal si det til barn, og at disse andre ikke får vite om det. Vanskelig å be barn om å holde på en såpass vond hemmelighet og man risikerer at de forsnakker seg. Jeg har ingen fasit, men det er jammen meg mange problemstillinger.

Og de som skriver at jeg planlegger hele sykdomsforløpet; jeg gjør ikke det. Min hjerne fungerer slik at jeg spiller ut alle mulige scenarioer i hodet når jeg får dårlige nyheter, og kan overtenke. Til tross for at jeg egentlig er en veldig positiv person som ser lyst på livet. Det ER vondt å gå slik og vente og leve helt normalt, gå på jobb, spise lunsj og le med barna. Kanskje alt er tipp topp; fint det. Men å himle og gjøre narr og kjefte på en person som faktisk har det ganske vondt, synes jeg er leit og unødvendig. Vis litt empati, selv om man ikke er enig. Bruk respektfulle ord. Jeg har som sagt ingen å snakke med akkurat nå, og da er det litt kjipt å bli møtt med himling og latterliggjøring her. Min eneste kanal ut av hodet akkurat nå. Jeg kommer ikke til å ringe kreftrådgivere nå, da vi ikke vet diagnose, og jeg fint kan google det meste de vil fortelle meg.

Anonymkode: 69d4e...59c

Del med din fortrolige venninde eller en god kollega. I allefall noen som ikke er nære eller kan forbindes med din partner.  Det er godt å ha noen å prate med. Jeg var i samme situasjon som deg og gjorde det. 

 

 

Anonymkode: aff56...63a

[AnonymBruker]

Tenker noe av det viktige å huske i dag er at kreft ikke er lik umiddelbar død.
Det kan kanskje føles slik når det er mistanke om kreft, men veldig mange kreftformer kan i dag behandles med stor hell.
Så man må ikke lenger umiddelbart anse en kreft-mistanke som en dødsdom.
Faktisk får kroppen vår kreft hele tiden. Bare at som oftest klarer den å rydde unna problemet selv. 

Kilde FHI:
“I Norge overlever omtrent 78 % av alle kreftpasienter minst 5 år etter diagnose. Tallene varierer mye mellom ulike krefttyper — for noen vanlige former som bryst- og prostatakreft er overlevelsen betydelig høyere. For 10-års overlevelse finnes det mindre samlede tall, men for enkelte kreftformer (som brystkreft) ligger dette rundt ca. 87 % eller høyere.”

Og viktig: 5-års overlevelse betyr ikke at man dør etter 5 år — mange er varig helbredet.

Så det greieste kan være å ikke lenger ta sorgen på forskudd, nå finnes veldig mye god behandling.
 

Anonymkode: 947ec...ad8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Og de som skriver at jeg planlegger hele sykdomsforløpet; jeg gjør ikke det. Min hjerne fungerer slik at jeg spiller ut alle mulige scenarioer i hodet når jeg får dårlige nyheter, og kan overtenke. 

Anonymkode: 69d4e...59c

Jeg gir snart opp KG for det er ingen som kan lese her. 😅 Jeg satt "hele sykdomsforløpet" i hermetegn og jeg gjør ikke narr av deg. Noen kom inn på psykolog som tema fordi det var snakk om å ha et stort behov for å lufte tanker, samtidig som man ikke kunne snakke med familie og venner. Så ble det dessverre en metadiskusjon med en kverulerende bruker om slags råd man vil få av en psykolog angående overtenkning/katastrofetanker.

Å spille ut scenarioer i hodet når du får dårlige nyheter heter katastrofetenkning. Det er ikke positivt for oss fordi det kan gjøre at vi skremmer oss unødig opp og skape mye stress. Det kan gjøre vondt verre i vanskelige situasjoner. Det kan man lære å slutte med av psykolog. Det virker som psykolog uansett ikke er aktuelt for deg nå, så da blir det bare en avsporing av tråden.

Masse lykke til med resultatene av utredning, håper på det beste for deg og partner. ❤️ 

Anonymkode: 5cb99...114

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (På 26.2.2026 den 16.42):

Min eneste kanal ut av hodet akkurat nå. Jeg kommer ikke til å ringe kreftrådgivere nå, da vi ikke vet diagnose, og jeg fint kan google det meste de vil fortelle meg.

Du skriver jo selv du ikke vet noe som helst? Har han i heletatt kreft? 

Du googler symptomer og kanskje kreft han ikke har..da kan du ikke gå rundt og tømme deg til folk.

Vi viste mamma hadde fått kreft...men vi fikk jo vite mer når vi traff kreftlege.

Og den type kreft hun hadde i følge google var døden etter noen mnd...

Men mamma hadde en "bra" variant, hun fikk små doser cellegift i 6 mnd og tabletter etter det. Hun har vært kr ft fri i 5 år.

Så jeg synes ikke du skal google noe mer og heller vente til hva faktisk legen sier

Når har dere time til å vite hva det er?