Menn som er emosjonelt utilgjengelige...

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (19 minutter siden):

Mennene?...

Dette opplever jeg som litt absurd...

Strigiformes skrev (16 minutter siden):

Dette er et diskusjonsforum. Vil tro det kan være relevant for mange mennesker. 

Du klarer jo ikke å kommunisere her. Hvorfor tror du at problemene du har med å skape relasjoner til menn, skyldes at de er emosjonelt utilgjengelige?

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (1 time siden):

Man trenger ingen eksempler på dette. Enten er man emosjonelt tilgjengelig, eller så er man det ikke...

Det kan feks gjenspeile seg i tilknytningsstil. 

Avoidant eller engstelig feks. 

Igjen bruker du begrep uten å konkretisere.

»tilknytningsstil» er uspesifikt. Hva mener du konkret i praktisk?

Hvordan tilknytningsstil har emosjonelt utilgjengelige personer? Beskriv topografien?

Anonymkode: 8e6ee...034

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva konkret mener du med «emosjonelt utilgjengelig»?

Det er et uttrykk som har blitt brukt på KG om alt fra folk som ikke spør hvordan dagen din på jobb var til psykopater.

Hva mener du konkret? Hvordan utarter det seg helt konkret i praksis?

Anonymkode: 8e6ee...034

https://utforsksinnet.no/hvordan-gjenkjenne-en-emosjonelt-utilgjengelig-person/

Les her 👆 

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Igjen bruker du begrep uten å konkretisere.

»tilknytningsstil» er uspesifikt. Hva mener du konkret i praktisk?

Hvordan tilknytningsstil har emosjonelt utilgjengelige personer? Beskriv topografien?

Anonymkode: 8e6ee...034

Altså jeg er ingen psykolog og heller ingen ekspert. Det må jeg bare presisere.

Jeg kan mye om tilknytningsstiler og emosjonell ustabilitet. 

Jeg mener om evnen til å knytte seg til et annet menneske. 

Har man ikke den evnen så tenker jeg man er såkalt tilknytningsskadet. Ikke i stand til å knytte emosjonelle bånd.

Emosjonelt utilgjengelig kan ha med tilknytningsstil å gjøre, men det trenger ikke å være det.

Man kan feks være singel eller i et forhold, og samtidig være emosjonelt utilgjengelig, om man har ubearbeidede traumer eller "issues". 

Det er ihvertfall slik jeg har forstått det.

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (14 minutter siden):

Du klarer jo ikke å kommunisere her. Hvorfor tror du at problemene du har med å skape relasjoner til menn, skyldes at de er emosjonelt utilgjengelige?

Jeg prøver.

Hvorfor er du så hard i kritikken din mot meg?

Det forstår jeg ikke helt.

Det har ikke jeg skrevet. Jeg har ikke utfordringer med å skape emosjonelle bånd, for jeg har en trygg tilknytningsstil.

Jeg er interessert i dette temaet, så da opprettet jeg en tråd om det. 

Endret 17. februar av Strigiformes

[AnonymBruker]

Jeg må også si at dette ble litt humoristisk, ts kommer med en relativt anklagende påstand, hun hevder videre at hun har mye kunnskap om tilknytningsstiler og emosjonell ustabilitet. Samtidig har hun problemer med å bli forstått, og når hun blir bedt om å forklare så kommer det ingen forklaring. Samt 100 andre tvetydigheter. 

Nok et godt eksempel på at noen tror de har tilegnet seg akademisk kunnskap via www.svada.com og prøver å fremstå som kunnskapsrike. 

Enkelte ganger har man et selvbilde som overgår slik andre oppfatter de. Jeg mistenker dette er et slik tilfelle. 

Det er like humoristisk hver gang. 

Anonymkode: 48284...f2f

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (2 timer siden):

Det har ikke jeg skrevet. Jeg har skrevet at det er galskap, for det mener jeg. Det er ikke helt det samme.

Magien ved kjærlighet var en nydelig beskrivelse @Trolltunge. 

De er bare trygge om begge har samme tilknytningsstil, og det er det som er hovedpoenget mitt.

Uenig i dette. Mange med usikker tilknytningsstil, eller emosjonelt utilgjengelige i utgangspunktet, er blitt reddet av å treffe et veldig stabilt, raust og trygt menneske, som har såpass styrke i seg selv at de ikke vakler i møte med redselen som styrer de utilgjengelige, men slår gjennom den muren. 

På mange måter kan man nok si at mitt eget forhold er slik. Mann med store relasjonsskader etter traumatisk oppvekst møtte kvinne som ikke er så avhengig av bekreftelse fra ham, fordi jeg er selvbekreftende i min tro på at jeg er god nok. Som bare ga klar beskjed om at "vil du være med, så heng på, men jeg aksepterer ikke dårlig oppførsel, da er du ute". 

Min mann forsto etterhvert behovet for å gå til psykolog for å bearbeide traumer, og jeg er innimellom med. Det er ikke få ganger psykologen har ledd godt av min manns reaksjoner og provokasjoner, som er av redsel og for å liksom teste min lojalitet og kjærlighet, som absolutt er umodent (men altså bunner i redsel for å bli forlatt/såret/sviktet), som hadde fått veldig mange kvinner til å bli usikker/gå/bli lei seg/medført drama, men hvor jeg bare reagerer med "Det der er tull. Gå og hogg deg et tre eller noe, om du trenger å få ut litt guffe. Jeg gidder ikke å bli hugget på." Eller eventuelt fra ham "Vi skal skilles!" og jeg svarer "I dag også? Det vet du at vi ikke skal. Legg deg til å sove nå!" Så legger jeg armene om ham og vi sover, til ny og bedre dag. Eller han er helt urimelig og jeg responderer med "Jeg elsker deg herfra til evigheten, uansett hvor krevende du gjør det, men akkurat nå trenger jeg en pause fra deg. Gi meg ti minutter i fred, så er jeg klar igjen." Og mannen setter faktisk på klokke, og synes den går fryktelig tregt. 😂 (Ti minutter er akkurat tilstrekkelig til at han får samlet seg litt, og til at jeg begynner å smile for meg selv av hvor inderlig han prøver å respektere det jeg krevde, men mer og mer ligner en ballong som holder på å sprekke av å måtte tie stille sååå lenge. 😆)

"Blir du ikke lei deg, provosert, fortvilet eller sinna?" spør psykologen. Joda, jeg kan bli sinna om han drar det for langt- rasende, og jeg har et par skikkelige eksplosjoner i året- men jeg vet hvor det kommer fra og at det ikke handler om meg, eller oss, bare hans redsel. Jeg vet at jeg er god nok. Verdt å elske. At han er heldig som har meg. At han er dum om han "roter meg bort".

Han vet det også, og det vet jeg også, så det er bare redsel som innimellom bobler frem. Lei meg og fortvilet blir jeg ikke, og oftest ikke provosert heller. Jeg blir innimellom skikkelig lei, men da sender jeg ham på tur, eller på trening. Eller som nevt, et par ganger i året eksploderer jeg skikkelig. Så taket løftes. Ti minutter senere går livet videre. 

Men det hadde aldri blitt eller forblitt oss dersom jeg vaklet i min selvfølelse. Da hadde jeg vært lei meg veldig fort, og ikke taklet ham. 

På rund dag for ikke lenge siden fortalte min mann hvorfor han elsker meg høyt. "Hun tåler meg." var blant det essensielle og jeg skjønner hvorfor det er vesentlig. Han bærer skader mange ikke kunne tåle symptomene av. Han er blitt tryggere med årene, men det kan fremdeles boble opp. 

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg er laget av stoff som ikke knekker/vakler. Jeg tror bare jeg ble laget slik, og har så nære og gode vennskap at min selvfølelse ikke henger på en mann. Dersom totalvekt av livet får meg til å vakle snakker jeg med en venninne, og borte blir nølingen. Det må imidlertid mer til enn mann som provoserer for at jeg vakler i megselv. Dette høres sikkert fælt og feil ut, men jeg har aldri trengt ham. Jeg bare velger ham fordi jeg elsker ham, og fordi totalt sett gir han mer enn han krever. Det jeg nå har fortalt om er bare baksiden av dette. Hovedtyngden i det å leve med mann som har så store traumer og redsel i seg at han har veldig store utfordringer med tillit er en enorm lojalitet og takknemlighet når han har funnet sin trygge havn. Han vet hva det er å ikke ha det. Og "det" er meg, for ham. 

Det sier min kamerat som jeg tidligere fortalte om også. At ingen menn er så lojale mot sin kvinne som menn som vet at det som finnes "der ute" er i hovedsak kvinner som ikke ville taklet dem (og som de ville skjøvet fra seg). Når en slik mann først finner sin kvinne vet han hva han har, og at det ikke lett kan erstattes.  

Jeg tror ikke "Jeg klarer ikke å leve uten deg"- mentalitet er særlig gode sko å gå i når mannen bærer slike traumer i seg, med de symptomer det gir. Jeg ble skapt uten slike "sko" på. Har aldri hatt slike. 

Endret 17. februar av Trolltunge

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (46 minutter siden):

Altså jeg er ingen psykolog og heller ingen ekspert. Det må jeg bare presisere.

Jeg kan mye om tilknytningsstiler og emosjonell ustabilitet. 

Jeg mener om evnen til å knytte seg til et annet menneske. 

Har man ikke den evnen så tenker jeg man er såkalt tilknytningsskadet. Ikke i stand til å knytte emosjonelle bånd.

Emosjonelt utilgjengelig kan ha med tilknytningsstil å gjøre, men det trenger ikke å være det.

Man kan feks være singel eller i et forhold, og samtidig være emosjonelt utilgjengelig, om man har ubearbeidede traumer eller "issues". 

Det er ihvertfall slik jeg har forstått det.

Når du ikke er psykolog eller ekspert, burde du heller ikke bruke fagbegreper du ikke fullt ut forstår eller kan redegjøre for.

Strigiformes skrev (42 minutter siden):

Jeg prøver.

Hvorfor er du så hard i kritikken din mot meg?

Det forstår jeg ikke helt.

Det har ikke jeg skrevet. Jeg har ikke utfordringer med å skape emosjonelle bånd, for jeg har en trygg tilknytningsstil.

Jeg er interessert i dette temaet, så da opprettet jeg en tråd om det. 

Hard i kritikken? Jeg stiller ganske enkle spørsmål. Og jeg regner med at spørsmålet i HI ikke kommer av generell nysgjerrighet rundt menn, men heller egne opplevelser med såkalte "emosjonelt utilgjengelige menn".

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (7 minutter siden):

Uenig i dette. Mange med usikker tilknytningsstil, eller emosjonelt utilgjengelige i utgangspunktet, er blitt reddet av å treffe et veldig stabilt, raust og trygt menneske, som har såpass styrke i seg selv at de ikke vakler i møte med redselen som styrer de utilgjengelige, men slår gjennom den muren. 

På mange måter kan man nok si at mitt eget forhold er slik. Mann med store relasjonsskader etter traumatisk oppvekst møtte kvinne som ikke er så avhengig av bekreftelse fra ham, fordi jeg er selvbekreftende i min tro på at jeg er god nok. Som bare ga klar beskjed om at "vil du være med, så heng på, men jeg aksepterer ikke dårlig oppførsel, da er du ute". 

Min mann forsto etterhvert behovet for å gå til psykolog for å bearbeide traumer, og jeg er innimellom med. Det er ikke få ganger psykologen har ledd godt av min manns reaksjoner og provokasjoner, som er av redsel og for å liksom teste min lojalitet og kjærlighet, som absolutt er umodent (men altså bunner i redsel for å bli forlatt/såret/sviktet), som hadde fått veldig mange kvinner til å bli usikker/gå/bli lei seg/medført drama, men hvor jeg bare reagerer med "Det der er tull. Gå og hogg deg et tre eller noe, om du trenger å få ut litt guffe. Jeg gidder ikke å bli hugget på." Eller eventuelt fra ham "Vi skal skilles!" og jeg svarer "I dag også? Det vet du at vi ikke skal. Legg deg til å sove nå!" Så legger jeg armene om ham og vi sover, til ny og bedre dag. Eller han er helt urimelig og jeg responderer med "Jeg elsker deg herfra til evigheten, uansett hvor krevende du gjør det, men akkurat nå trenger jeg en pause fra deg. Gi meg ti minutter i fred, så er jeg klar igjen." Og mannen setter faktisk på klokke, og synes den går fryktelig tregt. 😂 (Ti minutter er akkurat tilstrekkelig til at han får samlet seg litt, og til at jeg begynner å smile for meg selv av hvor inderlig han prøver å respektere det jeg krevde, men mer og mer ligner en ballong som holder på å sprekke av å måtte tie stille sååå lenge. 😆)

"Blir du ikke lei deg, provosert, fortvilet eller sinna?" spør psykologen. Joda, jeg kan bli sinna om han drar det for langt- rasende, og jeg har et par skikkelige eksplosjoner i året- men jeg vet hvor det kommer fra og at det ikke handler om meg, eller oss, bare hans redsel. Jeg vet at jeg er god nok. Verdt å elske. At han er heldig som har meg. At han er dum om han "roter meg bort".

Han vet det også, og det vet jeg også, så det er bare redsel som innimellom bobler frem. Lei meg og fortvilet blir jeg ikke, og oftest ikke provosert heller. Jeg blir innimellom skikkelig lei, men da sender jeg ham på tur, eller på trening. Eller som nevt, et par ganger i året eksploderer jeg skikkelig. Så taket løftes. Ti minutter senere går livet videre. 

Men det hadde aldri blitt eller forblitt oss dersom jeg vaklet i min selvfølelse. Da hadde jeg vært lei meg veldig fort, og ikke taklet ham. 

På rund dag for ikke lenge siden fortalte min mann hvorfor han elsker meg høyt. "Hun tåler meg." var blant det essensielle og jeg skjønner hvorfor det er vesentlig. Han bærer skader mange ikke kunne tåle symptomene av. Han er blitt tryggere med årene, men det kan fremdeles boble opp. 

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg er laget av stoff som ikke knekker/vakler. Jeg tror bare jeg ble laget slik, og har så nære og gode vennskap at min selvfølelse ikke henger på en mann. Dersom totalvekt av livet får meg til å vakle snakker jeg med en venninne, og borte blir nølingen. Det må imidlertid mer til enn mann som provoserer for at jeg vakler i megselv. Dette høres sikkert fælt og feil ut, men jeg har aldri trengt ham. Jeg bare velger ham fordi jeg elsker ham, og fordi totalt sett gir han mer enn han krever. Det jeg nå har fortalt om er bare baksiden av dette. Hovedtyngden i det å leve med mann som har så store traumer og redsel i seg at han har veldig store utfordringer med tillit er en enorm lojalitet og takknemlighet når han har funnet sin trygge havn. Han vet hva det er å ikke ha det. 

Det sier min kamerat som jeg tidligere fortalte om. At ingen menn er så lojale mot sin kvinne som menn som vet at det som finnes "der ute" er i hovedsak kvinner som ikke ville taklet dem (og som de ville skjøvet fra seg). Når en slik mann først finner sin kvinne vet han hva han har, og at det ikke lett kan erstattes.  

Jeg tror ikke "Jeg klarer ikke å leve uten deg"- mentalitet er særlig gode sko å gå i når mannen bærer slike traumer i seg, med de symptomer det gir. Jeg ble skapt uten slike "sko" på. Har aldri hatt slike. 

Dere har gått gjennom denne prosessen sammen. Han endret seg. Fikk hjelp. 

Har ikke dere en trygg tilknytning til hverandre idag?

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (2 minutter siden):

Når du ikke er psykolog eller ekspert, burde du heller ikke bruke fagbegreper du ikke fullt ut forstår eller kan redegjøre for.

Hard i kritikken? Jeg stiller ganske enkle spørsmål. Og jeg regner med at spørsmålet i HI ikke kommer av generell nysgjerrighet rundt menn, men heller egne opplevelser med såkalte "emosjonelt utilgjengelige menn".

Jeg synes det er viktig å bruke fagbegreper. 

Hvordan mennesker forstår dette kan være ulikt. Det synes jeg er interessant. 

Jeg har lagt ved vedlegg som beskriver begrepene. 

Er ikke det godt nok for deg?

Jeg stiller dette spørsmålet i forhold til menn, siden jeg observerer at det stadig er tråder her på KG der mange kvinner ikke forstår 'bæret' av hvordan menn behandler dem.

Du trenger ikke å 'late' som om du kjenner meg, for det gjør du tydeligvis ikke....

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er viktig å bruke fagbegreper. 

Hvordan mennesker forstår dette kan være ulikt. Det synes jeg er interessant. 

Jeg har lagt ved vedlegg som beskriver begrepene. 

Er ikke det godt nok for deg?

Jeg stiller dette spørsmålet i forhold til menn, siden jeg observerer at det stadig er tråder her på KG der mange kvinner ikke forstår 'bæret' av hvordan menn behandler dem.

Du trenger ikke å 'late' som om du kjenner meg, for det gjør du tydeligvis ikke....

Det er ikke viktig å bruke fagbegreper når man ikke fullt ut forstår dem, og når begrepene ikke har en klar og tydelig betydning for allmennheten.

Du mener altså at du har stilt spørsmålet om emosjonelt utilgjengelige menn av ren kuriositet, og ikke av egen erfaring?

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (2 minutter siden):

Det er ikke viktig å bruke fagbegreper når man ikke fullt ut forstår dem, og når begrepene ikke har en klar og tydelig betydning for allmennheten.

Du mener altså at du har stilt spørsmålet om emosjonelt utilgjengelige menn av ren kuriositet, og ikke av egen erfaring?

Hvordan kan du hevde at jeg ikke forstår?

Jeg er interessert i dette temaet. 

[AnonymBruker]

Menn er nok på gruppenivå litt forskjellige fra kvinner på gruppenivå. Det betyr ikke (som mange her inne later til å tro) at menn er en «dårlig versjon av kvinner» og at «hvis de bare går masse i terapi og lar kvinnen sin forme seg i sitt bilde så kan det bli folk av dem». For et forkvaklet syn på seg selv og menn….

Menn er mennsker på lik linje med kvinner. Vi har egenskaper som er lette å leve med og egenskaper som er vanskelige å leve med. Som kvinner. Hvis man ønsker å ha en relasjon med en av oss så må begge vise vilje og generøsitet for å komme igjennom alle de utfordringene som livet utsetter et par for.

Anonymkode: 4c9e2...a20

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (1 time siden):

Dere har gått gjennom denne prosessen sammen. Han endret seg. Fikk hjelp. 

Har ikke dere en trygg tilknytning til hverandre idag?

Man kan få hjelp til å håndtere traumer bedre, og til å stå noe sikrere i seg selv, men helt borte blir de aldri. 

Vi har en stor trygghet i hverandre og til hverandre ja, men jeg har jo aldri opplevd min mann som emosjonelt utilgjengelig. Jeg bare vet at han var det innen vi møttes. At han var en playboy. At han "ikke trodde på kjærlighet mellom mann og kvinne". Jeg har mer opplevd ham som svært emosjonell. Han knyttet seg til meg før jeg virkelig knyttet meg til ham, så derfor skrev jeg at mitt eget forhold på mange måter er slik, istedenfor at det er slik. Du måtte ha snakket med kvinner i hans fortid for å høre om ham som en emosjonelt utilgjengelig mann. Jeg har pratet med noen av dem. Mannen de beskriver møtte aldri jeg. Jeg møtte en mann som hevder kjærlighet fra første møte, og som jobbet hardt for å vinne meg, siden jeg ikke var der like kjapt. 

Men traumene som har stått i veien for tidligere kvinner som krysset hans vei fikk jeg jo med. De hadde forhindret oss også, om jeg hadde stått usikkert i meg selv. 

Magien ved kjærlighet, pluss at jeg liksom passet. Det siste kan vel kanskje henge noe sammen med det første også. Jeg vet at han falt for meg fordi jeg skilte meg noe ut i væremåte. Jeg sjekket opp ham, men satte klare grenser og lo godt av hans innøvde sjarm, som pleide å virke, samt var høflig og liksom overbærende vennlig, men ikke ivrig/desperat. Jeg ville ikke ha ham, mot normalt... Prøvde ikke å gjøre ham til en seriøs mann, men aksepterte ham som en useriøs. Skulle ikke "redde" eller omvende ham. Hvilket ble en utfordring for ham. En stund. 

Endret 17. februar av Trolltunge

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (3 timer siden):

Dette har ingenting med min definisjon å gjøre.

Klarer man ikke å knytte bånd til et annet menneske, så er man emosjonelt utilgjengelig. 

Dette er grunnleggende psykologi.

Det er jo nyanser i dette også. Folk kan klare å knytte bånd på et visst nivå. Så kan ting skje i livet, stress el, og de kan snappe tilbake i gamle mønstre som de kanskje har klart å tøyle i gode perioder. 

Anonymkode: d5f20...5b1

[AnonymBruker]

Mange vil ha et Kvinneredskap. A bangmaid, a Nurse, a purse, a wife appliance, an emotional supportanimal, an incubator.
Det er mye praktisk mange menn vil ha en kvinne til å gjøre, det er ting de ikke kan gjøre, ikke vil gjøre, ikke gidder å gjøre. 

Jeg leste engang om en psykopat som hadde kone og barn. Han følte ingenting for dem men han trengte dem for å ha en fasade så han kunne fungere i samfunnet. 

Anonymkode: f201b...b3e

[Blått]

Strigiformes skrev (3 timer siden):

Hva er grunnen til at menn som er emosjonelt utilgjengelige prøver seg på damer?

Forstår de ikke at dette er galskap?

Kan noen svare meg på dette?

Jeg kan bare svare for meg selv, men når jeg var emosjonelt utilgjengelig så var det da jeg prøvde aller mest å finne meg noen. Nå er jeg mer emosjonelt tilgjengelig, men har forstått at det er ting jeg må jobbe med for å få det som jeg ønsker og trukket meg unna datingmarkedet.  Vi ønsker jo alle å knytte bånd med noen. 🫶🥰 Men det er vanskelig å se seg selv noen ganger og kjenne på egne begrensninger. Som AB sier så krever det en viss emosjonell modenhet. Og i dagens samfunn, så føler jeg vi har havnet i et samfunn der alt er alle andre sin feil. Har du ikke råd til å kjøpe boller på Baker Hansen så er det deres feil som har priset dem for høyt, og de burde tilpasse deg - istedenfor å sette seg ned med tankegangen: «ok, jeg har ikke råd til det, så hva kan jeg gjøre for å få råd til det»? 

[Blått]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mange vil ha et Kvinneredskap. A bangmaid, a Nurse, a purse, a wife appliance, an emotional supportanimal, an incubator.
Det er mye praktisk mange menn vil ha en kvinne til å gjøre, det er ting de ikke kan gjøre, ikke vil gjøre, ikke gidder å gjøre. 

Jeg leste engang om en psykopat som hadde kone og barn. Han følte ingenting for dem men han trengte dem for å ha en fasade så han kunne fungere i samfunnet. 

Anonymkode: f201b...b3e

Akkurat dette er hvorfor min mor valgte å få en mann og barn, kjøpe seg hus - for fasaden. Tror ikke hun føler noe for noen andre enn seg selv. 

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (1 time siden):

Hvordan kan du hevde at jeg ikke forstår?

Jeg er interessert i dette temaet. 

Fordi folk som faktisk forstår begreper, evner også å formidle hva man snakker om på en forståelig måte ✌️

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (4 timer siden):

Hva er grunnen til at menn som er emosjonelt utilgjengelige prøver seg på damer?

Forstår de ikke at dette er galskap?

Kan noen svare meg på dette?

Ikke galskap å prøve å få sex uten noe mer. 

Anonymkode: 0b0d3...530