Frivillig barnløs

[AnonymBruker]

Dere som er frivillig barnløse, og gjerne da litt oppi årene. 

Helt fra jeg var liten så har jeg visst at jeg ikke vil ha egne barn. Jeg har vært åpen om det lenge, og har alltid fått beskjed om å "bare vente til jeg blir eldre" så kommer ønsket snikende. Nå er jeg 26, og jeg ønsker fremdeles ikke barn. 

Drister meg også til å si noe som mange blir sure over: jeg liker ikke barn. 
De er bråkete, møkkete, klissete og krever så ekstremt mye mer enn hva jeg orker og ønsker å gi. Følte meg jo helt frihetsberøvet de første ukene etter at jeg hentet hjem en valp, liksom. 

Likevel så er det nesten forventet at jeg skal få meg mann og barn og bo i et stort hvitt hus med stakittgjerde. Jeg får spørsmål fra menn jeg snakker med om ikke jeg vil ombestemme meg for "den rette", og at "man må jo ha barn!". Har nylig også blitt storesøster, og kjenner fremdeles ikke på noe ønske om å få meg barn. Heller det stikk motsatte. Hun er kjempesøt og alt det, men jeg orker ikke bråket som følger med 😅

Mamma sa også at det var fint med barn for å ha noen som kan passe på deg når du blir gammel, men jeg mener jo det er egoistisk å skulle sette barn til verden bare pga. det. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å trives som mor, og at jeg takler stress, bråk og rot veldig dårlig. Da synes jeg det er veldig urettferdig å skulle sette et barn til verden, for det hadde garantert fått kjeft fordi mor er overstimulert. Hele greia med graviditet og fødsel gjør meg også fysisk uvel. Tanken av å ha en baby i magen, liksom 😅 Det er også mye muskelsykdommer og psykiske lidelser i familien, og jeg vet jo hvordan jeg selv har det - det er ikke digg.. Jeg vil jo ikke videreføre det, liksom.

Er virkelig barn så fryktelig viktig for alle? Jeg blir jo sett på som den store stygge ulven, fordi jeg ikke ønsker meg barn. Jeg vil heller ikke ha kjæreste som har barn, og det er vanskelig for folk å forstå seg på.. 

Så:  angrer dere? Kjenner dere på noe savn? At noe mangler, liksom? Eller er det helt greit? 

Anonymkode: b0a0f...18b

[AnonymBruker]

Du er bare 26. Ting kan endre seg.

Når det er sagt har jeg valgt å ikke gå barn selv. 

Anonymkode: c8a4e...8f7

[Mei88]

Er 37 og vil fremdeles ikke ha, men møter stadig : bare vent til du finner den mannen du ønsker å ha unger med osv.. ellers takk, liker ikke barn og har mer enn nok med meg selv egentlig 

[AnonymBruker]

Har du vært enebarn frem til nå? Er det halvsøsken?

Anonymkode: 40bc2...732

[Brunello]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere som er frivillig barnløse, og gjerne da litt oppi årene. 

Helt fra jeg var liten så har jeg visst at jeg ikke vil ha egne barn. Jeg har vært åpen om det lenge, og har alltid fått beskjed om å "bare vente til jeg blir eldre" så kommer ønsket snikende. Nå er jeg 26, og jeg ønsker fremdeles ikke barn. 

Drister meg også til å si noe som mange blir sure over: jeg liker ikke barn. 
De er bråkete, møkkete, klissete og krever så ekstremt mye mer enn hva jeg orker og ønsker å gi. Følte meg jo helt frihetsberøvet de første ukene etter at jeg hentet hjem en valp, liksom. 

Likevel så er det nesten forventet at jeg skal få meg mann og barn og bo i et stort hvitt hus med stakittgjerde. Jeg får spørsmål fra menn jeg snakker med om ikke jeg vil ombestemme meg for "den rette", og at "man må jo ha barn!". Har nylig også blitt storesøster, og kjenner fremdeles ikke på noe ønske om å få meg barn. Heller det stikk motsatte. Hun er kjempesøt og alt det, men jeg orker ikke bråket som følger med 😅

Mamma sa også at det var fint med barn for å ha noen som kan passe på deg når du blir gammel, men jeg mener jo det er egoistisk å skulle sette barn til verden bare pga. det. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å trives som mor, og at jeg takler stress, bråk og rot veldig dårlig. Da synes jeg det er veldig urettferdig å skulle sette et barn til verden, for det hadde garantert fått kjeft fordi mor er overstimulert. Hele greia med graviditet og fødsel gjør meg også fysisk uvel. Tanken av å ha en baby i magen, liksom 😅 Det er også mye muskelsykdommer og psykiske lidelser i familien, og jeg vet jo hvordan jeg selv har det - det er ikke digg.. Jeg vil jo ikke videreføre det, liksom.

Er virkelig barn så fryktelig viktig for alle? Jeg blir jo sett på som den store stygge ulven, fordi jeg ikke ønsker meg barn. Jeg vil heller ikke ha kjæreste som har barn, og det er vanskelig for folk å forstå seg på.. 

Så:  angrer dere? Kjenner dere på noe savn? At noe mangler, liksom? Eller er det helt greit? 

Anonymkode: b0a0f...18b

Det er helt avgjørende for samfunnet at folk får barn. Ved å ikke få barn selv, overlater du til de andre å sørge for din velferd. Så det er usolidarisk å ikke få barn dersom du kan få.

 

[AnonymBruker]

Jeg er 48 år gammel, vært samboer i over 20 år, og savner ikke barn. Frivillig barnløs. 

Jeg liker heller ikke barn, og når jeg ser hvordan livet er for de med barn så er jeg svært glad for at jeg ikke har det sånn.

Det eneste jeg tenker på noen ganger er at jeg er nysgjerrig på hvordan et barn mellom meg og samboer hadde sett ut. Og det hadde vært kjekt å hatt etterkommere, men har ingen interesse av jobben med å oppdra et barn. 

Så, nei, angrer ikke her.

Anonymkode: 007c3...93c

[AnonymBruker]

Jeg er 55 år, og frivillig barnløs. 

Dette var som å lese noe jeg kunne skrevet selv. Jeg har sagt fra barnsben av at jeg ikke vil ha barn. Venninnene mine passet barn for å tjene litt penger, mens jeg passet hunder. 😄 Jeg orket ikke disse slitsomme småbarna allerede da. Jeg har alltid sagt at jeg mangler totalt "mors-genet". 

Jeg har mann og hund, og har aldri angret på min avgjørelse. Jeg kan sikkert angre på ting i livet, men ikke det. 

Det å skulle skaffe seg barn for å ikke bli ensom når man er gammel, og ha noen til å ta vare på deg, holder ikke mål. Det er for det første må det være noe av det mest egoistiske jeg hører. For det andre har jeg utallige eksempler på at det ikke fungerer helt sånn. Jeg vet om mange barn som lar sine gamle foreldre sitte alene. 

 

Anonymkode: cf862...596

[AnonymBruker]

Brunello skrev (10 minutter siden):

Det er helt avgjørende for samfunnet at folk får barn. Ved å ikke få barn selv, overlater du til de andre å sørge for din velferd. Så det er usolidarisk å ikke få barn dersom du kan få.

 

Jeg regner med at du bare "troller" med dette. 🤣

Anonymkode: cf862...596

[AnonymBruker]

Brunello skrev (12 minutter siden):

Det er helt avgjørende for samfunnet at folk får barn. Ved å ikke få barn selv, overlater du til de andre å sørge for din velferd. Så det er usolidarisk å ikke få barn dersom du kan få.

 

Man skal få barn dersom man ønsker barn, ikke for samfunnets del. Samfunnet er neppe tjent med at alle som kan få barn, får barn. Aller minst er de barna som blir født minst tjent med det. 

Anonymkode: 0abb3...ead

[AnonymBruker]

Brunello skrev (15 minutter siden):

Det er helt avgjørende for samfunnet at folk får barn. Ved å ikke få barn selv, overlater du til de andre å sørge for din velferd. Så det er usolidarisk å ikke få barn dersom du kan få.

 

🤣

Anonymkode: 5d7ee...78e

[AnonymBruker]

Jeg aksepterer at noen ikke ønsker barn , og jeg håper at de fleste ikke angrer på den avgjørelsen når de er blitt for gamle for å få barn. 
Men jeg er litt nysgjerrig på hva slags oppvekst og omsorg denne gruppen har fått når de vokste opp? 
Bare lurer på om oppvekstvilkårene har noe å si ang denne motviljen for få barn. 
 

Anonymkode: 65c4d...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg aksepterer at noen ikke ønsker barn , og jeg håper at de fleste ikke angrer på den avgjørelsen når de er blitt for gamle for å få barn. 
Men jeg er litt nysgjerrig på hva slags oppvekst og omsorg denne gruppen har fått når de vokste opp? 
Bare lurer på om oppvekstvilkårene har noe å si ang denne motviljen for få barn. 
 

Anonymkode: 65c4d...5eb

Jeg har hatt en helt vanlig oppvekst. Det er ikke oppveksten som gjør at jeg ikke ønsker barn. Da jeg var tenåring og i begynnelsen av 20-årene så var planen å gifte meg og få barn. Fordi det var hva "alle" gjorde.

Men etterhvert som jeg ble eldre så forsto jeg at jeg ikke likte barn og et liv med barn fristet ikke. Jeg følte ingen spesiell "morsfølelse" av å se babyer og måtte alltid tvinge frem masse smil og flotte ord om nyfødte, ting jeg ikke kjente på selv.

Jeg elsker dyr, så mitt morsinstinkt har blitt feilprogrammert til dem eller noe. 

Anonymkode: 007c3...93c

[AnonymBruker]

Brunello skrev (19 minutter siden):

Det er helt avgjørende for samfunnet at folk får barn. Ved å ikke få barn selv, overlater du til de andre å sørge for din velferd. Så det er usolidarisk å ikke få barn dersom du kan få.

 

Og hva er addressen din slik at jeg kan sende deg disse uønskede barna du mener jeg bør føde?

Anonymkode: 4c32e...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Du er bare 26. Ting kan endre seg.

Når det er sagt har jeg valgt å ikke gå barn selv. 

Anonymkode: c8a4e...8f7

Men det er jo akkurat denne problemstillingen jeg tar frem i innlegget - jeg har hørt dette siden jeg var 14 og begynte å si at jeg ikke ønsket barn, og jeg er dritt lei av å høre det. Jeg liker ikke barn noe mer nå enn da, snarere mindre. 

Anonymkode: b0a0f...18b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har du vært enebarn frem til nå? Er det halvsøsken?

Anonymkode: 40bc2...732

Nei, to eldre og ett yngre. Halvsøsken alle sammen, men bodd med de to eldste fra jeg ble født til de flyttet ut.

Anonymkode: b0a0f...18b

[AnonymBruker]

Brunello skrev (25 minutter siden):

Det er helt avgjørende for samfunnet at folk får barn. Ved å ikke få barn selv, overlater du til de andre å sørge for din velferd. Så det er usolidarisk å ikke få barn dersom du kan få.

 

Så du mener da at det er bedre at uønskede barn skal komme til verden og kjenne på at de ikke er ønsket av sin egen mor? Bare for å vise solidaritet til samfunnet?

Anonymkode: b0a0f...18b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg er 55 år, og frivillig barnløs. 

Dette var som å lese noe jeg kunne skrevet selv. Jeg har sagt fra barnsben av at jeg ikke vil ha barn. Venninnene mine passet barn for å tjene litt penger, mens jeg passet hunder. 😄 Jeg orket ikke disse slitsomme småbarna allerede da. Jeg har alltid sagt at jeg mangler totalt "mors-genet". 

Jeg har mann og hund, og har aldri angret på min avgjørelse. Jeg kan sikkert angre på ting i livet, men ikke det. 

Det å skulle skaffe seg barn for å ikke bli ensom når man er gammel, og ha noen til å ta vare på deg, holder ikke mål. Det er for det første må det være noe av det mest egoistiske jeg hører. For det andre har jeg utallige eksempler på at det ikke fungerer helt sånn. Jeg vet om mange barn som lar sine gamle foreldre sitte alene. 

 

Anonymkode: cf862...596

Jeg passet også heller hunder! Jeg har hund og katt, og det er som mine barn. Har typ "morsinstinkt" når det kommer til de, liksom  Takk for innspill! 😄😍

Anonymkode: b0a0f...18b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg aksepterer at noen ikke ønsker barn , og jeg håper at de fleste ikke angrer på den avgjørelsen når de er blitt for gamle for å få barn. 
Men jeg er litt nysgjerrig på hva slags oppvekst og omsorg denne gruppen har fått når de vokste opp? 
Bare lurer på om oppvekstvilkårene har noe å si ang denne motviljen for få barn. 
 

Anonymkode: 65c4d...5eb

Det har sikkert noe med oppveksten å gjøre også, men samtidig så finnes det flere mennesker med "perfekt" oppvekst som heller ikke ønsker barn. Det finnes også flere med ræva oppvekst som ønsker mange barn.

Anonymkode: b0a0f...18b

[AnonymBruker]

Når folk sier at du kommer til å ombestemme deg så er det kanskje en teit ting å si, men de sier det jo fordi det er tilfellet for veldig mange. Jeg har selv aldri hatt noe "selvstendig barneønske", og var ikke opptatt av barn som ungdom eller ung voksen, men ønsket vokste gradvis frem etter jeg traff min mann som 28-åring (fikk barn da jeg var 31). Slik har det vært for en del jeg har kjent. En av mine venninner ønsket ikke aktivt barn før sent i 30-årene, og fikk da alene, "på tampen".

I din aldersgruppe er jo de fleste fortsatt barnløse enn så lenge, du er ung og attraktiv, så det å ikke ha barn er ikke definerende, det er kun ønsket om å ikke få barn som kan skille deg litt ut, men det er en fremtidig problemstilling.

Jeg kjenner absolutt barnløse som er fornøyd med det (deriblant en kollega), men det er noe å annet å stå i som 40-åring, når de fleste av dine venner ikke lenger har tid til deg fordi de er opptatt med familien.

Så hvis du opplever at omgivelsene dine ikke helt respekterer det du sier, så handler det rett og slett om at det er veldig enkelt å ha et godt liv som singel og barnløs som 26-åring, og at du uansett har et godt tiår på å ombestemme deg om du ønsker. Uttalelsen har derfor ikke samme tyngde som fra en 38-åring i fast forhold.

Anonymkode: 40bc2...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, to eldre og ett yngre. Halvsøsken alle sammen, men bodd med de to eldste fra jeg ble født til de flyttet ut.

Anonymkode: b0a0f...18b

Så en av dine foreldre hadde to barn fra før, fikk deg, ble skilt igjen og fikk et til med en annen nå?

Det er jo en veldig "fragmentert" oppvekst.

Anonymkode: 40bc2...732