Hvorfor utagerer barn egentlig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tenker det handler mest om hvordan en møter barna.

Jeg er ikke "glad i barn" 

Kunne aldri tenkt meg å jobbe med barn. 

Men jeg er naturlig flink med barn. De trekker mot meg som bier til honning.

Jeg fikk et barn med spesielle behov.

Og 2 bonusbarn som mistet moren sin til kreft.

Barna har utelukkende positiv utvikling og blomstrer.

"Utagerende" barn føler seg ikke sett og hørt. Enten av foreldrene eller lærere/AKS. 

Jeg vet. Er selv utsatt for grov omsorgssvikt og en kasteball i systemet. 

Jeg trengte trygge rammer, forutsigbarhet, struktur, konsekvenser og kjærlighet. Jeg trengte at noen så meg og lyttet til meg.

Og der ligger problemet med mange voksne.

De SER ikke barna. De ser ikke at de er små mennesker med sterke personligheter og følelser som trenger å bli sett, hørt og validert. De ser ikke at man kan prate med dem som mennesker og individer. At de forstår ekstremt mye. De klarer bare ikke helt å sette ord på de følelsene. 

Mange voksne ser på seg selv som "sjefer". Og ikke den gode typen.

De kjefter og sier "Nei" uten å faktisk kommunisere med barnet.

Jeg vil ALLTID lytte til barna mine. Høre deres versjon av hva de opplevde og følte. Og så lytte til skole, lærere og venner og få et sammensatt bilde av situasjonen.

Sammen kan vi prate sammen for å finne løsninger.

Jeg opplevd dårlige foreldre, lærere og spesialpedagoger. Barna er ofte for et system som svikter dem.

Joda. I noen tilfeller finnes det narsissistiske og uempatiske barn som er psykopater.

Men DET er ekstremt sjeldent.

Som oftest er det foreldre og lærere som svikter.

De ser "problembarn". Ikke barnets behov.

Anonymkode: 0170d...316

Jeg tror nok det er mye riktig i det du sier. Som lærer kan jeg (må) fort avfeie elever, fordi jeg rett og slett ikke har tid. Jeg underviser i flere klasser og må jo bare gå videre når timen er over. Men det er kanskje ingen andre som prater med dem heller. Kontaktlærer har ikke tid, og det har kanskje ikke foreldre heller? Eller evne til eller forståelse for det? 

Jeg husker jeg skulle begynne å undervise i en klasse. Det var en elev der som utagerte veldig. Jeg hadde mange samtaler med hen på gangen. En dag spurte han faktisk om han kunne bli med ut på gangen og "få kjeft". (Jeg kjeftet aldri på ham, vi hadde ordentlige samtaler, men barn kaller sånt å få kjeft) Det viste seg jo da at han likte oppmerksomheten. Jeg spurte kontaktlærer om jeg kunne gjøre en avtale med eleven om at hvis han oppførte seg pent i mine timer kunne han bli med meg og hjelpe til med noe ryddegreier innimellom. Men det fikk jeg ikke lov til. Jeg tror det hadde hjulpet. 

Anonymkode: bd5a8...5bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror nok det er mye riktig i det du sier. Som lærer kan jeg (må) fort avfeie elever, fordi jeg rett og slett ikke har tid. Jeg underviser i flere klasser og må jo bare gå videre når timen er over. Men det er kanskje ingen andre som prater med dem heller. Kontaktlærer har ikke tid, og det har kanskje ikke foreldre heller? Eller evne til eller forståelse for det? 

Jeg husker jeg skulle begynne å undervise i en klasse. Det var en elev der som utagerte veldig. Jeg hadde mange samtaler med hen på gangen. En dag spurte han faktisk om han kunne bli med ut på gangen og "få kjeft". (Jeg kjeftet aldri på ham, vi hadde ordentlige samtaler, men barn kaller sånt å få kjeft) Det viste seg jo da at han likte oppmerksomheten. Jeg spurte kontaktlærer om jeg kunne gjøre en avtale med eleven om at hvis han oppførte seg pent i mine timer kunne han bli med meg og hjelpe til med noe ryddegreier innimellom. Men det fikk jeg ikke lov til. Jeg tror det hadde hjulpet. 

Anonymkode: bd5a8...5bb

Det er egentlig veldig logisk. På hvilket tidspunkt i menneskehetens historie har det vært naturlig at det er flere barn enn voksne all den tid barndommen varer en kvart del av livet? Så hvorfor skulle det gå bra å trø 25-30 unger alene med en voksen i 8+ timer hver dag, 5 dager i uken, 9 måneder i året? Og i tillegg forvente at hele opplegget skal være BERIKENDE for barnet? 

Forstå det den som kan.

Anonymkode: d5bdb...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg tror nok det er mye riktig i det du sier. Som lærer kan jeg (må) fort avfeie elever, fordi jeg rett og slett ikke har tid. Jeg underviser i flere klasser og må jo bare gå videre når timen er over. Men det er kanskje ingen andre som prater med dem heller. Kontaktlærer har ikke tid, og det har kanskje ikke foreldre heller? Eller evne til eller forståelse for det? 

Jeg husker jeg skulle begynne å undervise i en klasse. Det var en elev der som utagerte veldig. Jeg hadde mange samtaler med hen på gangen. En dag spurte han faktisk om han kunne bli med ut på gangen og "få kjeft". (Jeg kjeftet aldri på ham, vi hadde ordentlige samtaler, men barn kaller sånt å få kjeft) Det viste seg jo da at han likte oppmerksomheten. Jeg spurte kontaktlærer om jeg kunne gjøre en avtale med eleven om at hvis han oppførte seg pent i mine timer kunne han bli med meg og hjelpe til med noe ryddegreier innimellom. Men det fikk jeg ikke lov til. Jeg tror det hadde hjulpet. 

Anonymkode: bd5a8...5bb

En kontakt lærer er en av de viktigste personene i et barns liv.

De er den voksenpersonen de ser 5 ganger i uka 6ish timer i uka.

Jeg kan øyeblikkelig se om barn som voksne sliter. Jeg er åpen og lite dømmende. Jeg har fått høre det verste av det verste av fremmede på gaten.

Barn er på mange måter like dyr. De plukker opp energi. Hunder og dyr generelt trekker mot meg, på lik linje som barn. Jeg leser dem lett og de åpner seg for meg uten at jeg trenger å anstrenge meg.

Som mor med barn med spesielle behov og 2 bonusbarn som mistet mor til kreft vet jeg hvor utfordrende det kan være.

Jeg har ikke sovet en full natt på 10 år.

Men jeg ser dem. Jeg møter dem på deres nivå. Jeg er streng, konsekvent og ikke redd for å heve stemmen. Jeg gir dem en trygg havn.

Med meg vet de hvor de står. Stabilitet, forutsigbarhet, regler og øyeblikkelige konsekvenser av handlinger.

Forskjellen i dag, kontra når jeg kom inn i livene til bonusbarna, er som natt og dag mht utageringer og følelsesregulering. Min biologiske autistiske unge er flinkere enn dem å regulere følelsene sine(har hatt bonusbarna i 2 år).

Barn er sykt enkle.

Så lenge de føler seg hørt, sett, anerkjent, respektert og møtes med kjærlighet.

Anonymkode: 0170d...316

[Lillemy8]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Jeg trengte trygge rammer, forutsigbarhet, struktur, konsekvenser og kjærlighet. Jeg trengte at noen så meg og lyttet til meg.

 

Anonymkode: 0170d...316

Dette!!!!

Hjemme OG skole/barnehage gir barna kjempe mye frihet og lite regler/rammer. Barna selv bærer en jævlig tung ryggsekk med ansvar for å manøvrere rett og galt! 

[AnonymBruker]

Jeg sitter ikke med fasiten der, men jeg har to barn med adhd, og opplever mye jeg reagerer på blant vennene deres. Da jeg vokste opp, så var det faste leggetider, fokus på nok søvn og ro og hvile både i hverdagen og helgene. Nå føler jeg foreldre er delt i to.
 

De som kjører maraton fra ungene står opp til de legger seg. SFO, skole, fritidsaktiviteter hver dag, ut på fjelltur og skitur i helgene osv. ungene har aldri roen hjemme til å slappe av. Ofte får de mindre søvn enn de kanskje trenger. Ungene er slitne og stressa.

og den andre siden er dessverre barn med innvandrerbakgrunn. Og jeg ser det på alt fra østeuropeere til pakistanere. Så dette handler ikke om hudfarge eller religion. Men ungene har jo ikke rutiner eller regler for noe! De slafser og smatter, griser og søler og får aldri konsekvenser eller irettesettelse for det. De er våkne til det jeg definerer som langt på natt for unger å være. Og må være konstant stup trøtte! Helt fra første klasse av, har jeg hatt barn som ringer både 22 og 23 på hverdager. Da sover mine for lengst!

jo mer slitne og trøtte ungene er, jo mindre er toleransevinduet deres. Kombinert med at mange kan slite med språket eller vansker med å ordlegge seg, så vil man få stadig mer utagering. Ser og veldig mange foreldre som blir sinte på lærerne eller andre elever selv om det er deres barn som utagerer. Så lenge foreldre ikke tar tak og snakker med ungene og innser at det er deres unge som er problemet, vil heller aldri ungene lære noe. 

Anonymkode: 53ee8...d4f

[AnonymBruker]

Jeg er ikke lærer, men har ofte mange av vennene til mine barn hjemme.

Min erfaring er at de med minst rammer og forventninger hjemme er de som utagerer mest. De har ikke tryggheten i å vite hva konsekvensene er. På trinnene hos oss er det dessverre også endel mobbing og utestenging, og dette er også bidragsytende for dårlig oppførsel.

Vi melder hjem hver gang de ikke oppfører seg her, mange synes det er fint, og noen går i forsvar. Som forelder må man ha åpent sinn og ha forståelse for at sitt eget barn ikke alltid oppfører seg. Det er i utgangspunktet en veldig fin gjeng, men sist trodde jeg de skulle rive ned hele huset.

Anonymkode: 05e94...e65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er ikke lærer, men har ofte mange av vennene til mine barn hjemme.

Min erfaring er at de med minst rammer og forventninger hjemme er de som utagerer mest. De har ikke tryggheten i å vite hva konsekvensene er. På trinnene hos oss er det dessverre også endel mobbing og utestenging, og dette er også bidragsytende for dårlig oppførsel.

Vi melder hjem hver gang de ikke oppfører seg her, mange synes det er fint, og noen går i forsvar. Som forelder må man ha åpent sinn og ha forståelse for at sitt eget barn ikke alltid oppfører seg. Det er i utgangspunktet en veldig fin gjeng, men sist trodde jeg de skulle rive ned hele huset.

Anonymkode: 05e94...e65

Jeg har også lagt merke til at mange foreldre går i forsvar. Det er som om de tar det personlig og blir dypt krenket. Jeg tenker at dette må også være mennesker som sliter med noe, så ikke rart at barna deres oppfører seg som de gjør. Det kan jo ikke være bra å ha foreldre som ikke har overskudd til barna sine? 

Har også vært borti foreldre som ikke går i forsvar, men innrømmer at de har problemer og at de ikke klarer å oppdra barna sine godt nok. Det hjelper i hvertfall litt, for da føler man at man er på lag med foreldrene. De ser mer på læreren som en støtte og samarbeidspartner enn en slags fiende. Og med slike holdninger kan man hvertfall komme LITT videre...

TS 

Anonymkode: bd5a8...5bb

[AnonymBruker]

Utagering kan komme av mange ting. Hvorfor ikke ta en FAK-analyse av hvert enkelt barn? Hva er foranledningen? Hva er atferden? Hva er konsekvensen av atferden? Det kan være så enkelt at ungen ønsker oppmerksomhet og ved å utagere oppnår ungen dette. Eller kanskje ungen mangler andre måter å kommunisere på. Prøv å finne ut årsaken til at utagering skjer før en gjør tiltak

Anonymkode: 60c4e...1c3

[AnonymBruker]

De har det nok veldig dårlig/vondt. Det er noe i livene deres som ikke er bra.

Anonymkode: c0984...3a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Foreldrr var mer hjemme før, barna var ute dagen lang og lekte. No jobber begge, mange foreldre ser knapt barna sine og omvendt. De begynner ALTFOR tidlig i bhg, som brukes som oppholdsplass fra det åpnet til det lukker (for en god del..). Barn skal ikke snakkes til lengre, skal skal klemmes og forståes i hel! De skal ha ha ha . Foreldre er utslitte. Barna er mer krevende, alt i forhold til skole og aktoviteter er mer krevende. Mer dugnad, foreldremøter,avslutninger og div i hytt og pine(flerr barn, så er desember er lang tung nåned du bare har lyst å bale og kose deg med barna, men ettermiddag eller helg er det avslutninger for den ene og den andre(koldtbord der alle tar med noe mat eller kaker og sitter og skravler 2-3timer..)  Foreldre tar fri for å nå alt dette og så jobbe seg opp der de kan! Forventninger,press,tid,økonomi. En del har ikke besteforeldre/barnepass som før i tiden. De skal jo selvsagt reise verden rundt og pleie seg selv. Ikke tid til barn og barnebarn.. Det er lucia feiring o bhg og skole, det er adventsamlinger i skole og bhg. Det er ditt og det er datt! Foreldre stresser, så da stresser barna. 

Mange barn er alene mange timer hver dag fra de er liten og må klare seg selv. De tester grenser, de går ut og er med feile folk. Gjør feile ting.. Store baseskoler og baseklasser med kaos og bråk.. BV Blir man meldt til for den minste ting eller som hevn av svigermor, en gal x eller andre..  Kunne skrevet mye.

Anonymkode: 791cf...45b

Høres ut som DU er gal.

Barn får det bra om de blir klemt på mye og blir sett og hørt.

Barna som ikke blir det, men har en forelder som deg får det dårlig. Og da kan noen av de utagere fordi de har det vondt.

Anonymkode: c0984...3a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2025 den 15.05):

Jeg jobber som lærer og har jo da vært borti mange forskjellige type barn. Har vært i yrket i 10 år. Jeg synes det er en økning i barn som utagerer, eller som har utfordrende atferd. Det kan være alt fra de som brøler og raserer klasserom, til de som slåss og driver med vold, til mindre ting som å være frekk eller bare nekte å følge forventninger. 

Noen av disse barna har diagnoser så klart. Autisme, lettere psykisk utviklingshemmet. Noen har traumer - som vi har blitt informert om. Men jeg snakker ikke om dem. Jeg legger også merke til mange barn som ikke har diagnoser, men som likevel utagerer. Noen av barna har faktisk vært til utredning da skolen (og foreldre) ser at barnet ikke har det bra og at det må være noe. Men mange av disse barna får utrolig nok ikke noe diagnose. Andre barn er mye sinte osv, men ikke såpass at vi eller foreldre tenker at det kan ligge en diagnose til grunn. Men hva det kan være, aner vi ikke. Likevel er det såpass alvorlig oppførsel at det går ut over andre. 

Foreldre aner jo så klart ingenting, sier dem, og mange foreldre krever at det er skolen som skal gjøre tiltak. Noen foreldre innrømmer at de sliter og trenger hjelp heldigvis, og kontakter selv barnevernet eller andre hjelpeinstanser i kommunen når skolen har anbefalt dem det. Men jeg føler det bare er et fåtall foreldre som gjør dette.

Hva tenker du er årsaken til at ellers friske barn (ingen diagnoser eller kjente traumer) utagerer i skolen? 

 

Anonymkode: bd5a8...5bb

Måten vi lever på. A4 livet, tidsklemma og hamsterhjulet. At veldig små barn blir sendt i barnehagen er ikke sunt og jeg tror det gjør skade. Samme med 5 og 6 åringer som begynner på skolen og med en forventning at de skal sitte rolig på pulten mens lærer underviser. Helt tullete opplegg og ikke noe barn burde gjøre, de burde få lov til å leke, spille fotball, klatre i trær, hoppe å trampoline osv. Rødt hadde et forslag at skolealder bør begynne på 7 og det støtter jeg❤️.

Teknologien vi lever med og smarttelefonene må få mye av skylda. Ingen verken barn, ungdommer eller voksne klarer å være tilstede i eget liv når livet skal skje på en skjerm. Så har vi kostholdet som kan få en god del av skylda. Har jobbet i barnehage og der fikk barna brødskiver med usunt pålegg hver eneste dag. All ultraprosesert mat vi dytter i oss kan ikke være bra, heller ikke for barna. Siste tingen jeg vil påpeke er vaksiner, jeg tror de er farlige og jeg tror de kan skape autisme og Adhd symptomer. 

Anonymkode: c27f5...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De har det nok veldig dårlig/vondt. Det er noe i livene deres som ikke er bra.

Anonymkode: c0984...3a8

Det er ikke alltid tilfellet.

Vår yngste(mitt bonusbarn) mistenker vi ADHD.

Hjemme skjer det sjeldnere og sjeldnere at han utagerer. Det handler om å se barnet og møte barnet på deres nivå med respekt, forståelse og kjærlighet.

På skolen har de slitt fordi de ikke klarer å møte han på en god måte. Vi måtte gå hardt inn med å følge opp skolen og opprette en Teams gruppe med daglige oppdateringer om hva som skjedde på skolen og AKS.

Han har blitt roligere, trives bedre på skolen og har mye mindre utageringer.

Ofte handler det kun om kommunikasjon og møte barnet med trygghet, stabilitet og være en trygg havn for barnet.

Anonymkode: 0170d...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2025 den 18.03):

Min erfaring er at det er relativt sjelden med alvorlig utagering hos barn som ikke enten er traumeeksponerte eller kvalifiserer for diagnoser (det er ikke alltid diagnose er satt, heller ikke om de har vært utredet - men da blir den det etter hvert. Det er mye rart i overbelastet spesialisthelsetjeneste).

Så kan selvfølgelig ethvert yngre barn, og særlig de i den umodne enden av skalaen, utagere i noen grad om de settes i situasjoner de ikke har verktøy til å håndtere. Dette vil vanligvis være over senest i tidlig barneskolealder for de ordinært utrustede.

Anonymkode: dcebf...5fb

Dette er min erfaring også. 

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Ja dette og! Flere hjem, flere mennesker og forholde seg til. Mange skiller seg, mange får nye partnere. Mine,dine,våre. Alle skal finne sine plasser de forskjellige stedene. For lite søvn. For mye skjerm, for mye stress. 

Anonymkode: 791cf...45b

Og ikke bare flere voksne å forholde seg til hjemme, men også i skolen, fordi mange fagarbeidere sliter seg ut med å gå sammen med bare en eller to elever som har det vanskelig, og må derfor ha variasjon, og da får andre elever i klassen også mange ulike voksne å forholde seg til også her, og det ser vi er problematisk. 

 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er ikke lærer, men har ofte mange av vennene til mine barn hjemme.

Min erfaring er at de med minst rammer og forventninger hjemme er de som utagerer mest. De har ikke tryggheten i å vite hva konsekvensene er. På trinnene hos oss er det dessverre også endel mobbing og utestenging, og dette er også bidragsytende for dårlig oppførsel.

Vi melder hjem hver gang de ikke oppfører seg her, mange synes det er fint, og noen går i forsvar. Som forelder må man ha åpent sinn og ha forståelse for at sitt eget barn ikke alltid oppfører seg. Det er i utgangspunktet en veldig fin gjeng, men sist trodde jeg de skulle rive ned hele huset.

Anonymkode: 05e94...e65

Dette er også min erfaring. De som vokser opp med trygge rammer utagerer sjeldnere. De som har trygge rammer på skolen utagerer også sjeldnere, men hvis man først har en elev i klassen som avviker veldig fra normalen, ser det ut til at også andre lar seg rive med og følger på. Barn er lekne, og vil gjerne leke seg selv om klassen egentlig skal ha fag. 

Anonymkode: c725f...34d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette er min erfaring også. 

Og ikke bare flere voksne å forholde seg til hjemme, men også i skolen, fordi mange fagarbeidere sliter seg ut med å gå sammen med bare en eller to elever som har det vanskelig, og må derfor ha variasjon, og da får andre elever i klassen også mange ulike voksne å forholde seg til også her, og det ser vi er problematisk. 

 

Dette er også min erfaring. De som vokser opp med trygge rammer utagerer sjeldnere. De som har trygge rammer på skolen utagerer også sjeldnere, men hvis man først har en elev i klassen som avviker veldig fra normalen, ser det ut til at også andre lar seg rive med og følger på. Barn er lekne, og vil gjerne leke seg selv om klassen egentlig skal ha fag. 

Anonymkode: c725f...34d

Enig med deg og de du siterte. Mange av barna som utagerer tror jeg har noe slags traumer. Ikke nødvendigvis omsorgssvikt, men at ting ikke er helt bra hjemme. Mye kjeft kanskje. Foreldre som sliter selv. Har hatt elever med foreldre som plutselig blir kastet ut hjemmefra av samboer og sånt. Foreldre som skilles som uvenner. Barn med mange søsken som blir overlatt til seg selv fordi foreldrene ikke klarer å håndtere det. Foreldre med psykiske problemer. Foreldre med fysiske sykdommer som f.eks kreft. Det er jo tøft for et lite barn. 

Jeg lurer på hvorfor det forventes at skolen skal kompensere for dette. Skolen skal være et trygt sted for de som ikke har det bra hjemme. Det ble veldig tydelig under korona, og vi lærere skulle på jobb så barna slapp å være alene hjemme med de fæle foreldrene sine. Men de barna som trenger å bli sett, et fang å sitte på, en lang og god samtale med en voksen, blir satt inn i en klasse med 24 andre elever og én overarbeidet kontaktlærer. Jeg skjønner ikke hvordan det skal hjelpe. 

TS 

Anonymkode: bd5a8...5bb

[AnonymBruker]

Hmm, tenker at selv om foreldrene “ikke vet” eller sier alt er bra, kan det være skjulte belastninger: konflikter hjemme, psykisk sykdom eller mangel på forutsigbare grenser. Også mer subtile ting: lite struktur, utydelige grenser, eller mangel på følelsesstøtte kan gjøre det vanskelig for barnet å fungere i skolen. Kravene i skolen har jo også økt de siste tiårene: mer stillesitting, høyere faglig press, større klasser. For å ikke nevne økt skjermbruk og mindre tid til lek, fysisk aktivitet og søvn. Sosiale medier kan også skape mer stress, uro og sammenligning, Resultatet? dårligere impulskontroll, konsentrasjonsvansker og mer irritabilitet.

Anonymkode: c87ea...5e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enig med deg og de du siterte. Mange av barna som utagerer tror jeg har noe slags traumer. Ikke nødvendigvis omsorgssvikt, men at ting ikke er helt bra hjemme. Mye kjeft kanskje. Foreldre som sliter selv. Har hatt elever med foreldre som plutselig blir kastet ut hjemmefra av samboer og sånt. Foreldre som skilles som uvenner. Barn med mange søsken som blir overlatt til seg selv fordi foreldrene ikke klarer å håndtere det. Foreldre med psykiske problemer. Foreldre med fysiske sykdommer som f.eks kreft. Det er jo tøft for et lite barn. 

Jeg lurer på hvorfor det forventes at skolen skal kompensere for dette. Skolen skal være et trygt sted for de som ikke har det bra hjemme. Det ble veldig tydelig under korona, og vi lærere skulle på jobb så barna slapp å være alene hjemme med de fæle foreldrene sine. Men de barna som trenger å bli sett, et fang å sitte på, en lang og god samtale med en voksen, blir satt inn i en klasse med 24 andre elever og én overarbeidet kontaktlærer. Jeg skjønner ikke hvordan det skal hjelpe. 

TS 

Anonymkode: bd5a8...5bb

Jeg er veldig enig med deg ts. Jeg har to skolebarn selv, hvorav en har klart seg veldig bra fra start. Tar fagene lett, følger med, synes skolen er spennende osv. mens yngste hadde 9!! 9 A saker i sin favør i løpet av første halvdel av første klasse. Skolen klarte ikke hjelpe barnet. Det var stygg mobbing, utestenging osv. Det har heldigvis løst seg nå, når barnet har åpnet seg og klart å etablere venner utenfor den trygge ringen.  Jeg skulle ønske staten bevilget mer penger til bemanning i skolen, for å sikre at barna kan ha en trygg og fin skoledag. Enten man har det vanskelig hjemme eller ikke. Vi var på ett punkt der i klassen til eldste h ir vi fikk beskjed om å sende med lyddempene hodetelefoner. Lærerene klarte ikke holde ro i klasserommet. Enten må dere få mer folk, ellers må vi åpne opp for spesialskoler igjen. 

Anonymkode: 05e94...e65

[AnonymBruker]

Vi har erfaring med vår gutt som skolen karakteriserte som utagerende.

For hans del så var det en reaksjon på at han gang på gang fikk skylda når han ble mobbet. Vi hadde en mobbesak pågående i lang tid, skoleledelsen ga uttrykk for å jobbe med saken, men vi så ikke noe til dette. Til slutt valgte vi å gå til Statsforvalteten som regelrett slaktet skolens arbeid på samtlige punkt, og truet med døgnmulkt. Først lovet skolen å ta tak, men vi følte at både vi og gutten vår ble motarbeidet. Når det også kom fram at vi hadde bestemt oss for å flytte ut av skolekretsen, sluttet de helt å se gutten vår. Da endte det i utallige utageringer og episoder hvor han stakk av fra skolen. Skoleledelsen presterte i to av episodene hvor han stakk av å true med å koble på politet og melde han savnet. I det siste tilfellet ga vi beskjed om at det måtte de gjerne gjøre, og ba om at de med det samme ringte både barnevern og Statsforvalter. Vi hørte aldri noe mer om politiet.

Når vi var i kontakt med rektor på ny skole fikk vi en følelse av at skolen der hadde fått beskjed om at de måtte forberede seg på et problembarn (og problemforeldre), det ble aldri sagt i klartekst til oss, men følelsen var der. Da rektor ringte oss etter at gutten vår hadde gått på den nye skolen i ca 6 uker, fikk vi det egentlig bekreftet. Rektor ringte kun for å informere om at de var veldig glad for at vår gutt var kommet til dem. De opplevde og opplever han som høflig, inkluderende, empatisk og humoristisk. Og sa da og sier fremdeles at han har vært et flott tilskudd til klassen, både faglig og for miljøet.

Det vi opplever som den største forskjellen fra gammel skole er at lærerne og andre ansatte på skolen genuint bryr seg om elevene og ser dem. Hos dem er det de positive sidene som er i fokus, og ingenting virker å være et problem, kun en utfordring.

Anonymkode: 2097d...5fc

[Anonyminal]

Ikke for å kaste en brannfakkel, men jeg tror mye også handler om foreldrerollen idag. Mange foreldre strever i mylderet som er av informasjon. Vi vet jo alle at det har vært en utrolig positiv utvikling når det handler om barneoppdragelse og hvor mye bedre dagens syn på barn er enn det var for noen år tilbake. Informasjonen og mulighetene til foreldrene til å lese seg opp og få innsyn i hva som er barnets beste er helt annerledes og så mye mer tilgjengelig. Men opplever også at mange foreldre strever med å finne den riktige balansen, kanskje tolker noe av det de leser feil eller går for mye den ene eller andre veien. Det er utrolig mange foreldre som blander det å være streng og det å sette grenser, som strever med å si nei eller lar barna få mye større påvirkning i egne liv enn det de er klare for. Press fra samfunnet, alt man skal/ burde/ må for å henge med er stadig større, skjermbruk/ aktiviteter/ hamsterhjul. Masse spiller inn. Hverdagen er for mange både barn og foreldre, mer krevende. Barna tilbringer også mer tid i både barnehage og skole, som gjør at disse arenaer for mange barn blir det "trygge" stedet hvor man er hele seg (på godt og vondt). 

[AnonymBruker]

Barna har ikke respekt lenger for foreldre eller lærere. Jeg prøver å følge autoritativ foreldrestil selv og det funker greit for min som er et rolig barn. Men jeg tror ikke det funker for alle dessverre. Sier ikke at vi skal tilbake til å kjefte og slå. Men på min tid hadde jeg respekt for at et nei var et nei. For mye dikkedarier nå. Det var noen ugagnskråker i min klasse, men alle var redd for den veldig strenge kristendomslæreren. Nå er barna mer venner med lærere virker det som. Og så er det en del dilling i form av klistremerker i leksebøkene. lovnad om skjermtid hvis de oppfører seg og sånn. Vet ikke hva som virker og er glad jeg ikke er lærer.

Anonymkode: e5f13...ad4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2025 den 18.25):

Det øverste du skriver er interessant. Og det får meg til å tenke at noe kanskje blir skjult eller ikke fortalt om. Av barna selv eller foreldre. Jeg tror nok mange fler barn enn vi tror har traumer. Ikke nødvendigvis ptsd liksom... men at ting ikke er helt greit. 

Diagnoser kan også være uoppdagede, men diagnoser kan også komme fra traumer. Ikke alltid så klart. 

Det bør bli satt inn fler ressurser både i skole og hjelpeapparatene. 

TS 

Anonymkode: bd5a8...5bb

Veldig viktig å ha i bakhodet dette, ja. At foreldre gir inntrykk av at alt er fint hjemme, trenger ikke bety at det faktisk er det. Det aller meste av omsorgssvikt og vold i hjemmet foregår skjult, og slik har det alltid vært. 

En barndomsvenn av meg er et stjerneeksempel på dette. Han fikk tidlig problemer på skolen. Konsentrasjonsvansker, hadde utageringer, og ble holdt tilbake et år slik at han gikk i klasse med oss som var et år yngre. Han hadde det offisielt "fint hjemme", i følge hans egne foreldre og han selv, for han turte selvfølgelig ikke fortelle sannheten til noen. Det var ikke før vi ble voksne at han fortalte hvordan det egentlig var hjemme: krangel og bråk, han var vitne til fyskisk vold mot moren titt og stadig, høyt alkoholforbrukt hos foreldrene med brøling og skriking til langt utpå nettene hvor de knuste ting og kastet ting i veggene, osv. Et av hans tidligste barndsomsminner var da han våknet midt på natta at et voldsomt hyl, og ble vitne til at faren løp etter mora med en kjøkkenkniv og sa han skulle drepe henne, før hun låste seg inn på do og han sto og hogget og skar med kniven i døra og brølte. Mange flere slike hendelser gjennom hele oppveksten hans. Men begge foreldrene, inkludert hans mor som jevnlig ble utsatt for fyskisk vold, gjorde alt de kunne for at dette skulle være hemmelig for omgivelsene. Dermed ble han er sånt "problembarn" uten klar diagnose som egentlig ikke burde feile noe som helst fordi alt var jo så fint hjemme. Han er i dag uføretrygdet, og har ikke kontakt med foreldrene.

Anonymkode: c9eae...79d