Venninner som "aldri kan"

[Hannabanna]

Katten.2.0 skrev (3 minutter siden):

Langt fra hverandre og ikke er tette? Vi har holdt sammen i 25 år, er forlovere til hverandre og de vi søker råd om de tyngste og vanskelige tingene i livene våre. 

Vi bor også alle i Oslo-området, det er bare et helvete å reise rundt i byen for tiden.

Poenget er at vi har travle liv med egne familier, jobb og alle forpliktelsene som kommer i dagens samfunn. Derfor gir vi hverandre plass til å ikke føle seg tvunget til verken å svare på meldinger eller møtes oftere enn hva vi har kapasitet til.

Kjærligheten, nærheten og vennskapet er ikke mindre av den grunn. 

 

Jeg er ikke uenig at man burde møtes på midten, men når det gjelder en person med helseproblemer er det uempatisk å forvente og møtes på midten. Midten av begge behov kan ha svært negativ effekt på hennes liv. Om jeg måtte dratt på kafé bare én gang i måneden når jeg hadde long covid, så ville det satt meg ut i ukesvis etterpå. 

Dog er jeg fullstendig enig i at man ikke skal forvente at andre er tilgjengelig pr melding hele tiden. Da skal det være en nødssituasjon, etter min menig. Det virket ikke som at venninnene til TS krevde så stor plass på meldinger, men kan selvfølgelig være at jeg har misset det. 

Nå kommer du med masse ny informasjon. Du skrev du traff personen 3-5 ganger i året. Om det er tre er det hver fjerde måned. Ikke påstått at kjærligheten er mindre av den grunn, fordi du skrev ett par setninger om det i innlegget ditt og nå skriver du en helt del mer.

Jeg skrev tydelig at hvis det var grunner å ta hensyn til, så forventer jeg da ikke at man skal møtes på midten. Foreslår at du leser innlegget mitt du siterte en gang til.

[Katten.2.0]

Hannabanna skrev (45 minutter siden):

Eksempel på meldinger de to siste ukene:

Mora til exen er full og dattera er fortvila (ingen respons på å ringe barnevernet eller hente dattera).

Nå dro han ut for å hoppe (ingen respons når jeg skriver at jeg ringer nødsentralen)

Vil at vi skal bli verdens beste vennepar, hvilken helg kan vi være på hytta? (Måtte bare skrive at jeg ikke visste).

En dag på studiet og jeg er utslitt. Kan du handle? Ingen har fortalt hvor hardt det er. (har 2 bachelor og 1 master). Butikken 300 meter fra leiligheten 

Jeg og X har det som du og X, i dag vasket han opp! Herregud begynte å grine.

 

Osvosv

Dette er selvfølgelig ikke normalt, og ikke et ansvar som du skal ha. Dette er emosjonell utpressing, og en person som enten er alvorlig syk eller ikke bryr seg om hva hun påfører de rundt seg.

Jeg har selv stanset alt for mange selvmordsforsøk, og jeg har ikke klart å stanse ett. Det hjemsøker meg fortsatt. Dette ble et for stort ansvar for meg, så de neste gangene jeg ble kontaktet for at personen hadde lyst til å ta selvmord, så sa jeg alltid: Dette er et ansvar jeg ikke kan ha, og om du tenker dette er alvorlig så må jeg kontakte noen andre.

Endte opp med å ringe legevakt og politiet et par ganger.

Sier ikke at du skal gjøre det, men at dette er et emosjonelt ansvar din venninne ikke kan plassere på deg, og at hun sannsynligvis gjør dette med en form for viten om hva det gjør med deg. 

[Katten.2.0]

Hannabanna skrev (1 minutt siden):

Nå kommer du med masse ny informasjon. Du skrev du traff personen 3-5 ganger i året. Om det er tre er det hver fjerde måned. Ikke påstått at kjærligheten er mindre av den grunn, fordi du skrev ett par setninger om det i innlegget ditt og nå skriver du en helt del mer.

At vi treffes 3-5 ganger i året gjør jo ikke at vi har mindre innsikt i hverandres liv eller at vennskapet ikke er nært. 

 

Hannabanna skrev (1 minutt siden):

Jeg skrev tydelig at hvis det var grunner å ta hensyn til, så forventer jeg da ikke at man skal møtes på midten. Foreslår at du leser innlegget mitt du siterte en gang til.

Jeg formulerte meg litt feil. Poenget mitt var at TS ikke virker til å ta dette hensynet, og at det derfor er mindre empatisk. Jeg mente ikke at du ikke gjorde det. 

[Hannabanna]

Katten.2.0 skrev (1 minutt siden):

Dette er selvfølgelig ikke normalt, og ikke et ansvar som du skal ha. Dette er emosjonell utpressing, og en person som enten er alvorlig syk eller ikke bryr seg om hva hun påfører de rundt seg.

Jeg har selv stanset alt for mange selvmordsforsøk, og jeg har ikke klart å stanse ett. Det hjemsøker meg fortsatt. Dette ble et for stort ansvar for meg, så de neste gangene jeg ble kontaktet for at personen hadde lyst til å ta selvmord, så sa jeg alltid: Dette er et ansvar jeg ikke kan ha, og om du tenker dette er alvorlig så må jeg kontakte noen andre.

Endte opp med å ringe legevakt og politiet et par ganger.

Sier ikke at du skal gjøre det, men at dette er et emosjonelt ansvar din venninne ikke kan plassere på deg, og at hun sannsynligvis gjør dette med en form for viten om hva det gjør med deg. 

Det gjør hun nok. Men hvis det er en ganga hun eller kjæresten gjør det og jeg da ikke er tilgjengelig er min tankegang. Uansett hvor ofte det har skjedd før.

[Katten.2.0]

Hannabanna skrev (15 minutter siden):

Det gjør hun nok. Men hvis det er en ganga hun eller kjæresten gjør det og jeg da ikke er tilgjengelig er min tankegang. Uansett hvor ofte det har skjedd før.

Det er fortsatt ikke ditt ansvar.

Jeg fikk venninna mi til å komme seg på krisesenteret (var en blanding av vold i hjemmet, politiet som ignorerte at kjæresten nesten hadde drept henne) og annen problematikk. Tenkte det var trygt når jeg fikk henne dit. To kvelder senere var hun død, og jeg hadde klart å prate henne ut av det mange, mange ganger tidligere. Det var ikke mitt ansvar, men det føltes slik.

Akkurat dette med selvmordstanker gir en enorm bør til de man lufter dem til. Spesielt når det gjentar seg. Det er utrolig urettferdig av henne og gjentatte ganger lempe denne børen på deg. Der burde hun finne noen profesjonelle til å hjelpe.

Jeg kommer ikke til å plassere meg i en posisjon hvor noen andre kan lempe denne børen med følgende følelse av ansvar igjen, og jeg synes ikke du burde det heller. Det er tungt, og jeg føler med deg.

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (4 timer siden):

Nei, men det er også fordi de som forventer svar med en gang ikke sier det rett ut. De skriver flere meldinger eller så blir situasjonen dramatisk.

Eksempel: Jeg har ei vennine jeg vet til tider sliter med smerter. Pga av dette har vi kontakt via meldinger eller jeg besøker henne, noen ganger handler jeg for henne. Om hun skal flytte hjelper jeg og vaske ned og mannen kjører på søpla. Om ett par helger har jeg og mannen en etterlengtet langhelg for oss selv på hytta. Maten er laget og fryst så vi skal slappe av sammen og for oss selv. Kjøpt nye koseklær, pysj, så det blir god mat, boblebad, tv, tur, vin, det vi vil. Eller en tur på resturant. Tid sammen og tid alene. Det har jeg rolig og forsiktig forklart vennina mi, som svarer med å så koselig. Men så kommer det: Kjæresten skal skal ha ungene den helga, det kommer til å bli ett styr. (Hun utdanner seg til noe annet), studiene er harde nå. Du er tilgjengelig ikke sant? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om det blir ett kaos.

Forrige gang vi var på hyttetur hadde jeg på det meste 17 meldinger fra henne da jeg satt mobilen på lydløs i to timer. Foreslår å møtes, komme en tur til henne før vi drar osv. Så får jeg kanskje, muligens osv. 

Så enten slår jeg mobilen på lydløs eller så blir det ett rabalder for jeg kan jo bare svare på en melding..  (eller 17). Det er slitsomt for meg, så jeg bruker tiden da mannen leser eller sitter forann TVen på å svare henne. Han blir oppgitt over situasjonen.

Dette er ikke den eneste vennina og kjenner flere som opplever det på samme måte. Noen forventer ett svar i løpet av en uke. Mens andre sitter inne og bruker mobilen til å kommunisere med alle hele dagen. Helt til mange går lei rett å slett.

Så ja jeg går etter egne og venners erfaringer her, det er sant. Men det gjør også de som skriver på tråden. Og de som skriver meldinger og ikke møtes fysisk tror jeg ikke er klar over hvor slitsomt det kan være.

Jeg har selv nylig slått opp med ei venn som var omtrent på det viset. Helt andre utfordringer, men like slitsom. Kunne f.eks  ringe kl 23.00, når jeg skulle opp 06.30 bare for å tømme seg for frustrasjoner, sende meldinger midt i arbeidstiden om jeg kunne møtes på cafe. Jeg kjeder meg og ble spontan og sitter allerede på cafeen nå. Jeg sier nei desverre, jeg er på jobb. Og svarer: det er jo bare å ta med pasientene på cafe ( jeg jobber i helsevesenet) så kan vi to skravle i mens. Altså dette er bare to av de mer uskyldige eksemplene. Fikk en opplevelse for noen uker siden der vennen satte seg selv i en kjip situasjon mot bedre viten og forventer at jeg ordner opp 

Anonymkode: aea0d...2ba

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg har selv nylig slått opp med ei venn som var omtrent på det viset. Helt andre utfordringer, men like slitsom. Kunne f.eks  ringe kl 23.00, når jeg skulle opp 06.30 bare for å tømme seg for frustrasjoner, sende meldinger midt i arbeidstiden om jeg kunne møtes på cafe. Jeg kjeder meg og ble spontan og sitter allerede på cafeen nå. Jeg sier nei desverre, jeg er på jobb. Og svarer: det er jo bare å ta med pasientene på cafe ( jeg jobber i helsevesenet) så kan vi to skravle i mens. Altså dette er bare to av de mer uskyldige eksemplene. Fikk en opplevelse for noen uker siden der vennen satte seg selv i en kjip situasjon mot bedre viten og forventer at jeg ordner opp 

Anonymkode: aea0d...2ba

Hun kan også kontakte meg i arbeidstiden og når jeg sier jeg er på jobb er det fordi hun vil møtes etterpå. Avlyser alltid. Hun har også prøvd å få meg til å ordne opp i situasjoner hun selv har satt seg i med å fortelle halvsannheter. Det er utrolig hvor mye folk klarer å ødelegge med andres liv med å sitte hjemme i sofaen og skrive meldinger.

[AnonymBruker]

 men hvorfor gidder du egentlig å kaste bort masse tid og krefter på sånne folk?

 viker ikke som de respekterer deg en gang.                  

Anonymkode: d6262...34f

[Emmelie]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2025 den 19.34):

Jeg har mange venninner som er ulike i hvor ivrige de er i vennskapet. Fra de som hele tiden tar initiativ og er supersosiale, til de som ofte, men ikke alltid vil møtes, til de som stadig avslår initiativ til å møtes. 

Det siste er det som jeg lurer på her om, to venninner som jeg har kjent siden vi var studenter (vi er i begynnelsen av 40-årene nå). Den ene har barn i ungdomsskolealder og er i full jobb (som meg), den andre har ikke barn og jobber ikke, og sliter med en del helseplager. Disse avslår 80% av invitasjonene til å finne på noe (av ulike grunner). Om det så er lavterskel ting som å gå en tur eller komme bortom på kaffe. 

Har pratet med andre venner som sier "ta et hint, slutt å inviter de". Og ja, jeg tar mindre kontakt. Men grunnen til at jeg stusser er at begge to sender meg masse snapper og meldinger, ofte veldig lange meldinger, og er i SM-form veldig ivrige med hjerter og at de setter pris på meg. Og jeg setter jo pris på dem. Men jeg syns det er slitsomt å kommunisere slik på messenger og foreslår å ta praten irl. "Ja, det må vi få til" er ofte svaret, men når jeg foreslår noe konkret så kan de ikke. Eller at det er frem og tilbake. Spesielt den ene avlyser rett før og foreslår en ny dato hvor jeg har planer (planer som jeg faktisk har fortalt om...)

Spørsmålet er egentlig, spesielt om du kjenner deg igjen i dette som en venn som ofte ikke blir med, ønsker du å være i fred? Syns du det er masete å få invitasjoner? Bør jeg ta et hint?

Anonymkode: 73d81...f2b

De siste par årene har jeg vært en sånn person, av helsemessige årsaker. Jeg har så lite energi/ork at jeg må fordele den forsiktig. Jeg jobber litt, og det tar det meste av energien min. Så har jeg en tenåring, der forsvinner resten av energien. Da har jeg ikke mer. Ikke til å snakke i telefonen, ikke til å møtes for kaffe, ikke til å gå tur. Jeg vil gjerne, men det går bare ikke. Men jeg sender gjerne Snap, eller sender en melding, fordi det er sånt jeg kan gjøre når jeg har et lite glimt av energi - som jeg aldri vet når dukker opp - og da vil jeg vise at jeg er her og bryr meg om, selv om jeg ikke klarer å delta noe særlig. Innimellom presser jeg meg til å være sosial, fordi jeg får dårlig samvittighet over å alltid si nei, og er redd for at vennene mine skal tro at jeg ikke vil være med dem. Det er alltid hyggelig, uten unntak, men jeg betaler for det i flere dager etterpå hvor jeg er helt på felgen og gjerne må sove store deler av døgnet. Derfor må jeg velge med omhu, fordi konsekvensene for meg etterpå er så store. Men det ser jo ikke vennene mine, for da er jeg jo hjemme. Og jeg forteller de jo ikke at det å være sosial med de betyr at jeg er en amøbe i flere dager etterpå. For da er jeg redd for at DE skal få dårlig samvittighet da... Så det er en vanskelig situasjon. 

Jeg vet jo ikke om det er sånn med dine to venninner - eller kanskje da spesielt hun ene - men det kan det være. Hvis det er at noen ikke vil være venn med deg, så ville de jo ikke sendt meldinger og snapper stadig vekk. Da hadde du aldri hørt fra de, annet enn når du tar kontakt selv. Og selv da, så kan det være andre årsaker. 

Hvis mine venner er usikre på meg, som du er på de to, så hadde jeg ønsket at de fortalte meg det, og spurte meg rett ut. For da kan jeg forklare hvorfor. Men jeg klarer ikke å bare blurte det ut til venner sånn uten videre, hvor syk jeg faktisk er. Fordi jeg ikke vil ha medlidenhet, og fordi jeg ikke vil at de skal bli redde for å "plage" meg.. 

[Emmelie]

Hannabanna skrev (På 14.8.2025 den 13.40):

Jeg takler ikke mye kommunikasjon på meldinger. Først og fremst så vet ikke personen om du er opptatt eller ikke. Så kommer det inn en krisemelding man må svare på i familieselskap. Eller meldinger til alle døgnets tider. Alenetid for meg er ikke å høre på problemer og klaging fra venner som er "introvert". Å hinte om at man må sove eller annet fungerer ikke. Så ender jo som regel opp med at den andre personen blir furten fordi jeg ikke tilfredsstiller den personens behov for sosial kontakt. Nei takk, er møkk lei av å skulle være tilgjengelig for mennesker fordi det de orker er å skrive meldinger til meg og forventer at de skal prioriteres da.

Hvis de faktisk forventer at du er tilgjengelig akkurat når de sender melding, så må de kanskje minnes på at de heller ikke er tilgjengelig for deg når du har lyst til å møtes. At du svarer når du har overskudd og mulighet, og at hvis det er krise/noe som haster, så må de ringe deg 🤷🏼‍♀️

Jeg ville aldri forventet svar med én gang på melding. Alle har jo et eget liv, ingen av oss kan forvente at andre skal være tilgjengelige utfra vårt eget behov. 

[Emmelie]

Hannabanna skrev (11 timer siden):

Nei, men det er også fordi de som forventer svar med en gang ikke sier det rett ut. De skriver flere meldinger eller så blir situasjonen dramatisk.

Eksempel: Jeg har ei vennine jeg vet til tider sliter med smerter. Pga av dette har vi kontakt via meldinger eller jeg besøker henne, noen ganger handler jeg for henne. Om hun skal flytte hjelper jeg og vaske ned og mannen kjører på søpla. Om ett par helger har jeg og mannen en etterlengtet langhelg for oss selv på hytta. Maten er laget og fryst så vi skal slappe av sammen og for oss selv. Kjøpt nye koseklær, pysj, så det blir god mat, boblebad, tv, tur, vin, det vi vil. Eller en tur på resturant. Tid sammen og tid alene. Det har jeg rolig og forsiktig forklart vennina mi, som svarer med å så koselig. Men så kommer det: Kjæresten skal skal ha ungene den helga, det kommer til å bli ett styr. (Hun utdanner seg til noe annet), studiene er harde nå. Du er tilgjengelig ikke sant? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om det blir ett kaos.

Forrige gang vi var på hyttetur hadde jeg på det meste 17 meldinger fra henne da jeg satt mobilen på lydløs i to timer. Foreslår å møtes, komme en tur til henne før vi drar osv. Så får jeg kanskje, muligens osv. 

Så enten slår jeg mobilen på lydløs eller så blir det ett rabalder for jeg kan jo bare svare på en melding..  (eller 17). Det er slitsomt for meg, så jeg bruker tiden da mannen leser eller sitter forann TVen på å svare henne. Han blir oppgitt over situasjonen.

Dette er ikke den eneste vennina og kjenner flere som opplever det på samme måte. Noen forventer ett svar i løpet av en uke. Mens andre sitter inne og bruker mobilen til å kommunisere med alle hele dagen. Helt til mange går lei rett å slett.

Så ja jeg går etter egne og venners erfaringer her, det er sant. Men det gjør også de som skriver på tråden. Og de som skriver meldinger og ikke møtes fysisk tror jeg ikke er klar over hvor slitsomt det kan være.

Dette høres ut som en særdeles egoistisk/selvsentrert venninne, og hun ville vært like selvsentrert om hun brukte telefonen til å ringe, eller møtte deg ansikt til ansikt. Her er det jo egentlig personligheten hennes som er problemet, og ikke meldingene. 

Og, du må faktisk sette ned foten og sette grenser her. Du er jo ikke tjeneren hennes heller, og du kan jo ikke la henne invadere privatlivet ditt på den måten? 

[Emmelie]

Hannabanna skrev (10 timer siden):

Ja, men det er det at om hun ikke får nok oppmerksomhet så blir krisen verre. Jeg kan ignorere en krangel, men jeg kan ikke ignorere at "nå dro at han ut jeg tror han kommer til å hoppe fra broa". Eller jeg kan. Men om det faktisk hadde skjedd..

Skjer som regel når jeg skriver at jeg ikke kan svare fordi vi skal i boblebadet eller spise middag eller at mannen har lagt seg litt så jeg skal kose meg litt forann TVen. Eller at nå sitter vi rundt bålpanna og koser oss eller vi holder på med Detective for a day. Vell når jeg tenker på det som regel når vi holder på med noe hyggelig eller har tatt tid for oss selv for å slappe av.

 

Hannabanna skrev (10 timer siden):

Takk for det. Men det er også vanskelig når du vet at personen ikke har mange rundt seg. Men takk for råd, jeg skal virkelig prøve.

Hun er den verste. Men jeg har ett par andre. Hun ene ønsket (og mente at hun hadde en slags rett på) å være med meg og mannen på hytta siden hun endelig hadde fått seg kjæreste. Og de er hjertelig velkomne men ikke til en langhelg vi har planlagt for oss to.

 

Hannabanna skrev (9 timer siden):

Nå har hun perioder hvor hun er syk og har smerter, men ofte kommer det akkurat når det passer. Likevell vil jeg ikke si at hun ikke er syk og jeg forstår at har større kapasitet og vil gjerne dele av mitt. Men fordi hun er som hun er har det av erfaring vært vanskelig å inkludere henne med andre venner, eller at min mann og en av hennes kjærester skal komme overrens så vi kan ta noe fellesturer. Barna begynner å bli så store at de klarer seg mye selv og vi er en vennegjeng som bytter på overnatting. Så vi får flere frihelger og inviterer gjerne andre med på hytta feks. Hun kan gjerne gi meg gave eller en blomst men det kommer noe med det. Så slitsomt er det. Men takk for råd. Skal tenke litt over dette.

Altså... kjære deg, dette mennesket vil deg ingenting godt, rett og slett. Jeg skal ikke slenge ut noen diagnoser, men dette er jo på ingen måte normalt. Dette er sykelig oppførsel, og et menneske du må prøve å få tatt avstand fra, og evt kontakte noen med en bekymringsmelding, for denne personen trenger profesjonell hjelp. Dette er virkelig langt, langt utenfor hva man skal akseptere 🥺

Jeg skjønner at det er vanskelig, men hennes liv er ikke ditt ansvar. Du må ta vare på deg selv, og han du elsker. 

 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2025 den 19.34):

Jeg har mange venninner som er ulike i hvor ivrige de er i vennskapet. Fra de som hele tiden tar initiativ og er supersosiale, til de som ofte, men ikke alltid vil møtes, til de som stadig avslår initiativ til å møtes. 

Det siste er det som jeg lurer på her om, to venninner som jeg har kjent siden vi var studenter (vi er i begynnelsen av 40-årene nå). Den ene har barn i ungdomsskolealder og er i full jobb (som meg), den andre har ikke barn og jobber ikke, og sliter med en del helseplager. Disse avslår 80% av invitasjonene til å finne på noe (av ulike grunner). Om det så er lavterskel ting som å gå en tur eller komme bortom på kaffe. 

Har pratet med andre venner som sier "ta et hint, slutt å inviter de". Og ja, jeg tar mindre kontakt. Men grunnen til at jeg stusser er at begge to sender meg masse snapper og meldinger, ofte veldig lange meldinger, og er i SM-form veldig ivrige med hjerter og at de setter pris på meg. Og jeg setter jo pris på dem. Men jeg syns det er slitsomt å kommunisere slik på messenger og foreslår å ta praten irl. "Ja, det må vi få til" er ofte svaret, men når jeg foreslår noe konkret så kan de ikke. Eller at det er frem og tilbake. Spesielt den ene avlyser rett før og foreslår en ny dato hvor jeg har planer (planer som jeg faktisk har fortalt om...)

Spørsmålet er egentlig, spesielt om du kjenner deg igjen i dette som en venn som ofte ikke blir med, ønsker du å være i fred? Syns du det er masete å få invitasjoner? Bør jeg ta et hint?

Anonymkode: 73d81...f2b

Jeg tenker fortsett og inviter men ikke forvent å få et ja 

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (2 timer siden):

Jeg tenker fortsett og inviter men ikke forvent å få et ja 

Kvifor invitere når ein forvente å få nei...?

Anonymkode: 9408c...4d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 Kvifor invitere når ein forvente å få nei...?

 Anonymkode: 9408c...4d4

bare for å være høflig? 

Anonymkode: d6262...34f