Venninner som "aldri kan"

[AnonymBruker]

Jeg har mange venninner som er ulike i hvor ivrige de er i vennskapet. Fra de som hele tiden tar initiativ og er supersosiale, til de som ofte, men ikke alltid vil møtes, til de som stadig avslår initiativ til å møtes. 

Det siste er det som jeg lurer på her om, to venninner som jeg har kjent siden vi var studenter (vi er i begynnelsen av 40-årene nå). Den ene har barn i ungdomsskolealder og er i full jobb (som meg), den andre har ikke barn og jobber ikke, og sliter med en del helseplager. Disse avslår 80% av invitasjonene til å finne på noe (av ulike grunner). Om det så er lavterskel ting som å gå en tur eller komme bortom på kaffe. 

Har pratet med andre venner som sier "ta et hint, slutt å inviter de". Og ja, jeg tar mindre kontakt. Men grunnen til at jeg stusser er at begge to sender meg masse snapper og meldinger, ofte veldig lange meldinger, og er i SM-form veldig ivrige med hjerter og at de setter pris på meg. Og jeg setter jo pris på dem. Men jeg syns det er slitsomt å kommunisere slik på messenger og foreslår å ta praten irl. "Ja, det må vi få til" er ofte svaret, men når jeg foreslår noe konkret så kan de ikke. Eller at det er frem og tilbake. Spesielt den ene avlyser rett før og foreslår en ny dato hvor jeg har planer (planer som jeg faktisk har fortalt om...)

Spørsmålet er egentlig, spesielt om du kjenner deg igjen i dette som en venn som ofte ikke blir med, ønsker du å være i fred? Syns du det er masete å få invitasjoner? Bør jeg ta et hint?

Anonymkode: 73d81...f2b

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at de ønsker vennskap som er hovedaklig basert på meldinger og sosiale medier etc, ikke nødvendigvis å møtes i virkeligheten. For mange føles det veldig batteritappende å møtes og slikt. Du høres ut som du er motsatt,  at du synes det er slitsomt å oppdatere over meldinger. Isåfall er det nok ikke så kompatible vennskap kanskje?

Anonymkode: a96cd...8d8

[AnonymBruker]

Noen folk er bare veldig opptatte dessverre. Hvis de var lei av deg, ville de ikke sendt deg lange meldinger.

Anonymkode: 78df9...124

[AnonymBruker]

Jeg kan legge til at jeg er av typen som ikke har noe behov for å møtes personlig. Jeg foretrekker skriftlig kontakt. Jeg savner aldri folk så lenge jeg har løpende kontakt med mine nærmeste. De andre, som ikke er blant de nærmeste, de savner jeg aldri og har enda mindre behov for å møtes... Men jeg gjør det av og til for sosial forventning. Men, det tapper meg noe veldig og er aldri verdt det for min del. 

Anonymkode: a96cd...8d8

[AnonymBruker]

Jeg har ikke behov for tomprat og hyppige fysiske møter. Tomprat kan tas på meldinger. Heldigvis er jeg akseptert av mine venninner. De som har behov for fysisk samvær har andre venninner å ha samvær med.

Derimot er jeg ofte førstevalget den dagen det er noe som står på. Da er døra mi alltid åpen nesten uansett hva jeg holder på med når de ringer. Om ikke så er jeg der så raskt jeg kan. Venninner trenger ikke være like, det er bare bra med ulike egenskaper.

Anonymkode: 83cef...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg synes det høres ut som at de ønsker vennskap som er hovedaklig basert på meldinger og sosiale medier etc, ikke nødvendigvis å møtes i virkeligheten. For mange føles det veldig batteritappende å møtes og slikt. Du høres ut som du er motsatt,  at du synes det er slitsomt å oppdatere over meldinger. Isåfall er det nok ikke så kompatible vennskap kanskje?

Anonymkode: a96cd...8d8

Nei, det er gjerne ikke det. Du har rett. For meg er det utmattende å svare på fem paragrafer om livet ditt når det (for meg) er mye mer meningsfullt å ta den praten i person. 

Hun som er ufør er ganske isolert og ikke "opptatt" som noen skriver, men jeg kan likevel ikke påtvinge kontakt som ikke er ønsket. 

Anonymkode: 73d81...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei, det er gjerne ikke det. Du har rett. For meg er det utmattende å svare på fem paragrafer om livet ditt når det (for meg) er mye mer meningsfullt å ta den praten i person. 

Hun som er ufør er ganske isolert og ikke "opptatt" som noen skriver, men jeg kan likevel ikke påtvinge kontakt som ikke er ønsket. 

Anonymkode: 73d81...f2b

Man kan helt fint være veldig opptatt selv om man er ufør. Om noe, kan det nok være enda mer utmattende for uføre å skulle være sosiale ansikt til ansikt. Det tapper ens redusert batteri veldig. 

En melding kan man skrive når man har litt overskudd, og så legge det helt bort. Forstår det 100%. 

Anonymkode: a96cd...8d8

[AnonymBruker]

Bare av nysgjerrighet, hva er det som gjør det mer meningsfylt, som du beskriver det? 

Er ikke meningen egentlig å få en oppdatering i hverandres liv og høre hvordan de har det? Eller er det et sosialt batteri som lades av sosial omgang som er prioriteten? Eller det å selv lasse av egne tanker og frustrasjoner og følelser? 

Anonymkode: a96cd...8d8

[AnonymBruker]

Hadde noen sånne venner jeg også, som alltid sa «hadde vært hyggelig å møtes snart» eller nå mååå vi snart få til et treff. Men hver gang et konkret forslag kom opp, passer det ikke, eller de avlyste rett før. Jeg har kuttet dem ut, da jeg ikke gidder å bruke tid på folk som ikke klarer å prioritere «venner» en sjelden gang. 

Anonymkode: f9d8c...800

[AnonymBruker]

Skjønner akkurat typen. Jeg holdt ut lenge, men nå kjenner jeg selv ikke får noe ut av det. Jeg kommer derfor ikke til å foreslå noe mer. Tar de kontakt er jeg ikke sur, men jeg er ferdig med å ha denne formen for vennskap. Med andre ord vil jeg ikke se på dem lenger som venner, men gode bekjente.

Anonymkode: 991ea...f4e

[AnonymBruker]

Jeg er som de. Jeg setter pris på å bli spurt, selv om jeg ofte må si nei. Invitasjonene er nesten på null nå, og jeg skjønner at det er slik for noen. Men det er så sårt å sitte med dårlig helse og å se bilder på Facebook av ting du før var med på som en selvfølge. Jeg kan bli stresset av å bli invitert, særlig om det kommer brått på eller er noe som krever litt. Men jeg vil ikke bli glemt. Noen har kuttet meg helt ut, mens to tre spør en sjelden gang. Det er ofte lettere å holde kontakten i messenger, og da føler man seg ikke helt alene. Man trenger noen. 

Anonymkode: ed819...f84

[AnonymBruker]

Takk for gode svar 

Jeg har blitt såret av de stadige avvisningene, og det handler om prioriteringer i et vennskap. Kan ikke holde på vennskap bare i minne om det som en gang var. Og at jeg heller ikke trenger ha dårlig samvittighet for å ikke svare de skriftlig når de ikke prioriterer vennskapet. 

Jeg prøver å være empatisk, men det går jo begge veier.

Anonymkode: 73d81...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det er gjerne ikke det. Du har rett. For meg er det utmattende å svare på fem setninger om livet ditt når det (for meg) er mye mer meningsfullt å ta den praten ansikt til ansikt.

Hun som er ufør er ganske isolert og ikke "opptatt" som noen skriver, men jeg kan likevel ikke påtvinge kontakt som ikke er ønsket. 

Anonymkode: 73d81...f2b

Kanskje de ikke orker å møte deg fordi du har et språk fullt av anglisismer 😆 Neida. Joda.

Anonymkode: ab3e3...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for gode svar 

Jeg har blitt såret av de stadige avvisningene, og det handler om prioriteringer i et vennskap. Kan ikke holde på vennskap bare i minne om det som en gang var. Og at jeg heller ikke trenger ha dårlig samvittighet for å ikke svare de skriftlig når de ikke prioriterer vennskapet. 

Jeg prøver å være empatisk, men det går jo begge veier.

Anonymkode: 73d81...f2b

For å være litt alvorlig: jeg ville nok tatt hintet og sluttet å ta kontakt, i alle fall trappet ned til veldig sjelden. 

Anonymkode: ab3e3...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje de ikke orker å møte deg fordi du har et språk fullt av anglisismer 😆 Neida. Joda.

Anonymkode: ab3e3...78f

Haha 🤣 Sånne folk som finnes! Jeg skriver på norsk. 

Anonymkode: 73d81...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For å være litt alvorlig: jeg ville nok tatt hintet og sluttet å ta kontakt, i alle fall trappet ned til veldig sjelden. 

Anonymkode: ab3e3...78f

Takk ❤️ 

Anonymkode: 73d81...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er som de. Jeg setter pris på å bli spurt, selv om jeg ofte må si nei. Invitasjonene er nesten på null nå, og jeg skjønner at det er slik for noen. Men det er så sårt å sitte med dårlig helse og å se bilder på Facebook av ting du før var med på som en selvfølge. Jeg kan bli stresset av å bli invitert, særlig om det kommer brått på eller er noe som krever litt. Men jeg vil ikke bli glemt. Noen har kuttet meg helt ut, mens to tre spør en sjelden gang. Det er ofte lettere å holde kontakten i messenger, og da føler man seg ikke helt alene. Man trenger noen. 

Anonymkode: ed819...f84

Ikke kjekt å lese. Men ville du følt tilbud om kontakt som irriterende mas?

Anonymkode: 73d81...f2b

[Kullsyrevann]

For meg er det dødfødt å kun ha introverte venner med superlavt sosialt batteri. Jeg er selv introvert, men det finnes grenser. Anbefaler å ha forskjellige typer venner å ta av, så sitter du ikke der alene når du vil finne på noe. Det er blant annet egne FB-grupper for folk som vil stifte bekjentskap og utvide den sosiale kretsen sin. Det er maaange der ute som vil ha flere venner i livet sitt. Bli med på fritidstilbud i lokalområdet? Plutselig finner du noen. 

Uansett så syns jeg det er ufint å alltid si nei. Hvis jeg ikke kan så finner jeg en dag neste uke eller om to uker. Det gjelder ikke for enkelte perioder i livet, alle har perioder hvor de er dødstravle og må prioritere annet enn venner. Men høres ut som de ikke gir deg det du trenger. Og selvfølgelig er ikke småsnakk på sosiale medier nok? Ikke hele tiden, hver gang. Den unnskyldningen er bare godkjent for de vennene mine som bor på andre siden av landet. Hvis jeg bor i samme by som de, så forventer jeg å kunne treffes fra tid til annen. Og hvis det kun er jeg som tar initiativ, så slutter de å eksistere for meg, uten dårlig samvittighet. Da blir det mer sånn "åja, har ikke sett deg på ett halvt år, vi kan ta en kaffe å prate, det blir hyggelig". Men da er de innerst inne kraftig nedgradert og jeg kjenner at jeg sliter med å bry meg 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ikke kjekt å lese. Men ville du følt tilbud om kontakt som irriterende mas?

Anonymkode: 73d81...f2b

Nei, jeg ville satt pris på det.😊 Det er ikke mas. Dersom jeg er midt i noen migrenedager kan jeg kjenne på stress over å ønske men kanskje ikke klare, samt sorg over det jeg har mistet. Dersom det er gode dager og jeg kan, betyr det utrolig mye. Også fordi da har jeg noe fint å se tilbake til, og det betyr mye å ha noen i livet.

Anonymkode: ed819...f84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Takk for gode svar 

Jeg har blitt såret av de stadige avvisningene, og det handler om prioriteringer i et vennskap. Kan ikke holde på vennskap bare i minne om det som en gang var. Og at jeg heller ikke trenger ha dårlig samvittighet for å ikke svare de skriftlig når de ikke prioriterer vennskapet. 

Jeg prøver å være empatisk, men det går jo begge veier.

Anonymkode: 73d81...f2b

Du føler at du er empatisk når du ikke gidder å svare på meldinger så lange som fem setninger...? På trass fordi de ikke møter deg like ofte som du har behov for? 

Nå merker jeg at jeg er enda mer nysgjerrig på spørsmålet jeg stilte over, som jeg ser ble oversett 🤔

Anonymkode: a96cd...8d8