Delt bosted og ulike foredlrestiler

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er den tilliten som er viktig ja. Om du føler at far ikke tenker over risiko og bare "tar sjansen" på at det går sikkert bra er det ikke noen god følelse for deg. Og når det går bra hver gang han går utover det som er dine grenser, er kanskje frykten mest at han vil dra strikken litt for langt slik at det oppstår en farlig situasjon? 

Anonymkode: 15233...ef0

Ja, antakelig. Da tenker jeg at det å si noe kan gjøre han oppmerksom på evt egen blindsone. Eller bare ta hensyn, eller noe. Men det er fort litt utopisk at utfallet bare blir fryd og gammen og vilje til refleksjon. Lett for at det blir irritasjon, spesielt siden det tas opp lenge etterpå og virket ferdig.

 

Er i alle fall fascinert over alle som klarer å gi slipp og trekker en strek mellom mitt og ditt hjem. Bekymrer meg/tenker jo stadig over alt fra søvn, skjermtid, kosthold osv osv, men tar ikke opp alt det. Mulig det skinner gjennom til tider da🫣

 

Så var det ulempen ved å si noe vs ulempen ved å ikke si noe...

 

Må si det er utrolig fint å kunne lufte slikt i et forum med andre foreldre 🤩 Synes ikke internett er så dumt alltid 🤗

[AnonymBruker]

Jennyfromtheblock skrev (2 timer siden):

Ja, antakelig. Da tenker jeg at det å si noe kan gjøre han oppmerksom på evt egen blindsone. Eller bare ta hensyn, eller noe. Men det er fort litt utopisk at utfallet bare blir fryd og gammen og vilje til refleksjon. Lett for at det blir irritasjon, spesielt siden det tas opp lenge etterpå og virket ferdig.

 

Er i alle fall fascinert over alle som klarer å gi slipp og trekker en strek mellom mitt og ditt hjem. Bekymrer meg/tenker jo stadig over alt fra søvn, skjermtid, kosthold osv osv, men tar ikke opp alt det. Mulig det skinner gjennom til tider da🫣

 

Så var det ulempen ved å si noe vs ulempen ved å ikke si noe...

 

Må si det er utrolig fint å kunne lufte slikt i et forum med andre foreldre 🤩 Synes ikke internett er så dumt alltid 🤗

Hvorfor skal han ta hensyn til deg i en hver situasjon ? 
Du mener han hadde en blindsone her, men det eneste han ikke ser, er ditt syn. Ikke en objektiv risiko han ikke har tenkt på som er åpenbar for alle andre. Noen tenker og handler som far: det er veldig fint at barna slippes litt løs i slike settinger, det er det som gjør dem trygge. Noen er mer som deg: «kanskje barnet føler seg trygg, men ER det ikke hvis-om-at, og noen bør passe på i bakgrunnen i tilfelle». 
Du reflekter i hver fall mye (litt overtenkning her), men er sannsynligvis bare en vanlig hønemor som bekymrer deg mest når du ikke er tilstede. Det er bra du innser at dette høyst sannsynlig vil føre til irritasjon, ja. «Du har en blindsone, du viser liten vilje til å reflektere….» Bra du skriver om det her istedenfor å ta det opp med far. Det er nok du som må øve deg på tanken på at sønnen er litt alene hjemme, ikke sønnen 🙂 

Anonymkode: 4fe50...abb

[AnonymBruker]

Jennyfromtheblock skrev (På 20.5.2025 den 0.47):

Vi er forresten begge ganske enige om at vi ikke skal utstyre han med tlf eller gps og sånt. Og derfor mener jeg at vi øver gradvis deretter, at han skal lære seg hvordan han ferdes rundt på en ansvarlig måte og ift tilliten han får. Men vårt ansvar i bunn og grunn hva som er passelig for alderen. Synes faren hele tiden er noen hakk frem hva gjelder alder og modenhet. Som om det haster å gjøre alt, eller at han ikke orker/klarer opplæringen som hører med å la barna prøve noe nytt og utvide grensene. 

 

Jeg tenker man må snakke om ting, lære dem opp, tenke gjennom ting først?

 

Han lot f.eks barnet være alene i leiligheten hans plutselig, uten at jeg visste det. Det var visstnok kort og skulle være kort. Som en utprøving. Men det føltes rart og jeg ville så klart vite noe om planen bak. De hadde visst ikke snakket noe på forhånd om hva det innebærer. Slik gjør du hvis noe skjer, tips, regler. Det ligge en hjemmetelefon der som barnet kan bruke da, og den ble tatt i bruk den dagen.

Men det utløste en liten samtale etterpå om hva jeg er komfortabel med. Og det gikk helt ok. Da ba jeg også om at vi ikke rusher ting fremover og at jeg gjerne vil vite om ting han tenker å gjøre. Han er allerede inne på tanken å sende barnet lenger av gårde, leke i parker osv som er litt lenger unna og mer uoversiktlige.

Jeg mistenker at han ikke ser det samme som meg. Tror ikke han bevisst pusher noe. Men konsekvensen er at han ikke helt respekter at vi er to, og at han kanskje ikke alltid kan følge sin impuls.

 

Eller kan man det, som forelder? Det er mulig jeg har noen blindsoner her og gjør det selv.

Det er vel ingen skilte hjem der de har helt like regler. Det er jo en grunn til at man er skilt, og ulikt syn på barneoppdragelse er vanlig. I noen situasjoner er det jo faktisk en av årsakene til at de ble skilt. 

Jeg synes det høres ut som det er relativt små nyanser hos dere, og ikke egentlig årsak til at det skal bli uenigheter. 

Min erfaring er at fedre ofte er litt mer tilbakelente, og mødre litt mer beskyttende. Fedre lar barn prøve seg, mødre holder igjen. Fedre 'slipper' barna og anser dem som store litt tidligere. 

Her er nok kjønnene forskjellige fordi de skal utfylle hverandre, og det gjør de som oftest. Barna er trygge, men får utfolde seg uten foreldre iblant. Problemet er at med to hjem så er jo ikke den andre der til å passe på. Men det KAN iblant være sunt. Vi foreldre er jo langt mer til stede enn vi var i gamle dager. 

Jeg har selv barn med en mann der hans ekskone er fullstendig overbeskyttende overfor deres felles barn. Han er nå 12, og får sjelden lov til noe som helst - ikke ta offentlig transport, ikke dra i akebakken, ikke gjøre ting som andre barn gjør. Hun finner frem klær til ham, smører matpakken, pakker bagen før tur, er med på trening for at det skal gå "rett for seg". Far vil gjerne trene ham i å bli mer selvstendig, men er da avhengig av at han skal love å "ikke si noe til mamma", for da ringer hun og far får en skyllebøtte, og trussel om null samvær. 

Det høres ikke ut som om dere er i den risikosonen, det er bare en påminnelse om at det kan bli ødeleggende for barna når en slik dynamikk får utvikle seg. Og på samme måte som at de er best tjent med et godt samarbeid mellom foreldre, er de tjent med at foreldrene tydelig har tillit til hverandre.

Anonymkode: d390c...ba2

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er vel ingen skilte hjem der de har helt like regler. Det er jo en grunn til at man er skilt, og ulikt syn på barneoppdragelse er vanlig. I noen situasjoner er det jo faktisk en av årsakene til at de ble skilt. 

Jeg synes det høres ut som det er relativt små nyanser hos dere, og ikke egentlig årsak til at det skal bli uenigheter. 

Min erfaring er at fedre ofte er litt mer tilbakelente, og mødre litt mer beskyttende. Fedre lar barn prøve seg, mødre holder igjen. Fedre 'slipper' barna og anser dem som store litt tidligere. 

Her er nok kjønnene forskjellige fordi de skal utfylle hverandre, og det gjør de som oftest. Barna er trygge, men får utfolde seg uten foreldre iblant. Problemet er at med to hjem så er jo ikke den andre der til å passe på. Men det KAN iblant være sunt. Vi foreldre er jo langt mer til stede enn vi var i gamle dager. 

Jeg har selv barn med en mann der hans ekskone er fullstendig overbeskyttende overfor deres felles barn. Han er nå 12, og får sjelden lov til noe som helst - ikke ta offentlig transport, ikke dra i akebakken, ikke gjøre ting som andre barn gjør. Hun finner frem klær til ham, smører matpakken, pakker bagen før tur, er med på trening for at det skal gå "rett for seg". Far vil gjerne trene ham i å bli mer selvstendig, men er da avhengig av at han skal love å "ikke si noe til mamma", for da ringer hun og far får en skyllebøtte, og trussel om null samvær. 

Det høres ikke ut som om dere er i den risikosonen, det er bare en påminnelse om at det kan bli ødeleggende for barna når en slik dynamikk får utvikle seg. Og på samme måte som at de er best tjent med et godt samarbeid mellom foreldre, er de tjent med at foreldrene tydelig har tillit til hverandre.

Anonymkode: d390c...ba2

Takk for at du deler ditt perspektiv.

Kanskje forskjellen er at jeg er obs på egen tendenser, og er bevisst at jeg ikke vil bli en motpol eller holde barna igjen.

På den annen side tenker jeg at en på 7,5 år skal slippe å bli altfor forvirret over helt ulike regler og holdninger til hva som er greit. Derfor bra å snakke sammen. Men så er det jo tilfeller hvor det ikke er så lett. Og da føles det ganske fælt at det også går utover barna.

Tenker at konflikt er veldig ille for barna, konstante diskusjoner om rett og galt. Men fravær av kommunikasjon må da også være dumt. Når barna ikke opplever at mamma og pappa gjør NOE likt. tenker at i den alderen trenger man tryggheten av at noe gjelder, uansett.