Delt bosted og ulike foredlrestiler

[AnonymBruker]

Først: ja jeg vet at det ikke er farlig at foreldre har ulike stiler, og tvert om synes jeg det er bra for barn å oppleve det, når det er to ulike stiler som på hver sin måte fungerer helt fint. Barn trenger ikke helt perfekte eller like foreldre.

Dette handler spesifikt om gradvis mer frislipp ifm bevegelsesfrihet når barna har begynt på skolen. Vi bor i en by, det er blokker og boliggårder på alle kanter, det er rusomsorgsboliger over veien, og ellers en god blanding av barnefamiler (mange barn i barneskolealder her og lokal skole 200m unna), folk i alle aldre egentlig, og også en del studenter da dette er er sentralt. Miljøet føles trygt, men når et område er så tett med veldig ulike folk er det en følelse av at man aldri helt vet. Og om det er noen gjester på besøk i området.

Naturlig nok får ikke barna helt det samme forholde til å vandre fritt inn og ut som de kanskje ville gjort på landet/i enebolig/rekkehus. Vi bor i 5. etg, det er to ulike nøkler som skal brukes, heis, osv.

Nylig var det et sosialt utearrangement i vårt nabolag. Vårt barn på 7,5 år har fått egne nøkler til begge våre hjem for bare et par mnd siden, så dette med å gå ut og inn selv, låse, og gå alene til skolen er fortsatt litt nytt. Og ikke noe problem selvfølgelig, hen valgte selv når hen var klar. Men på dette arrangementet som var en lørdag og begynte å dra ut på kvelde så lot min eks vårt barn løpe litt mer fritt rundt enn vi tidligere har snakket om og blitt enige om. Jeg var der ikke hele tiden selv, barna var hos han den helgen. Men jeg bor i området og skulle bortom. Jeg er sikkert mer i beskyttende retning, og han i ubekymret. Det innebar i alle fall at hen og en venn som er yngre enn seg (og uten at min eks viste om vennens foreldre syns det var greit) fikk løpe mellom arrangementet og hans hjem flere ganger for å hente ting (en annen rute enn han er vant til å ferdes), mens andre voksne inkludert eks satt og snakket og noen tok et glass vin osv. Vårt barn går ikke rundt med tlf eller klokke. Det er helt tillitsbasert. I mine øyne krever det at ting er snakket om og litt øvd på på forhånd. Ikke at vi slipper tak og prøver nye ting spontant, uten å tenke gjennom ting på forhånd. Hva om de møter noen som er ubehagelige? Hva om det skjer noe med den minste, og så har vårt barn ansvar og må håndtere det? At hen går ut alene med en venn er ganske nytt, og det var da jeg som måtte ta til ordet for at hen skulle få med seg noen forhåndsregler, snakke om hvor hen kan gå, hvor grensene er, noen tips til hva man gjør hvis det og det skjer. Vi er heldigvis enige om at de ikke trenger telefon og går ikke rundt med det. De kan gå hjem og bruke en fast "hjemmetelefon" om de trenger. Derfor tenker jeg at utviklingen når det kommer til å være utenfor hjemmet uten oss skal tilpasses alder og evne til å håndtere ting, uten tlf som falsk trygghet. Dette har så langt gått helt fint. Men nå er akkurat dette barnet i en alder hvor det kan være mer selvstendig og grensene naturlig skal utvides.

I min eks sin leilighet er det i alle fall en oppgang hvor disse barna kunne ha møtt på hvem som helst, f.eks en full gjeng med studenter (dette var lørdag kveld og festingen var i gang) som hadde henvendt seg til dem el.l.

Ute kunne de møte fulle folk, eller være vitne til rar oppførsel som kunne ha vært skremmende (knusing av flasker, hoiing, roping, at noen sa noe til dem).

De måtte gjennom to kryss, og selv om det er lite trafikk og lav fartsgrense så er det ikke alle kjørende som tar det ekstra rolig og skjønner at barn løper rundt her.

Barna er gira, det er kveld, det er fest, de løper gjennom gatene kanskje enda mer uforsiktig enn de gjør en vanlig dag på vei til skolen. Jeg syns det er noe urovekkende med situasjonen. Og syns den krever enda mer årvåkenhet fra oss enn en vanlig ettermiddag i uken. Det er en mer vilter stemning ute, ergo må jeg følge enda bedre med. Ikke at jeg skal slippe opp mer samtidig og glemme meg og snakke med andre, og si enda mer ja til alt barna vil.

Jeg sitter og lurer på hvordan jeg skal håndtere det. Vil ikke lage drama eller konflikt, men vil gjerne bli hørt på mine tanker og bekymringer og at det has hensyn til. Er redd det skal vris til at det handler mer om meg enn barnet. Personlig er jeg mindre bekymret for kroppslige skader (klarte, falle, sykle) eller å være alene i naturen, enn traumatiske opplevelser i møte med ubehagelige voksne fremmede, eller trafikkfare og sånt.

Det er også vanskelig å sette helt fingeren på, for ja, vi har vært enige om at nå kan hen gå litt alene ute. Vi skal dog avtale og ha rimelige grenser. Men om det var opp til min eks så virker det for meg som at han har en nesten utprøvende stil. Om barna vil noe er første instinkt å bare la dem gjøre det og så se hva som skjer. Min holdning er at det er min jobb å tenke over hva den tingen innebærer, gjøre vurderinger, og hvis jeg godtar kan det innebære en justert plan, eller med noen forbehold og regler med på veien, nettopp fordi det er mitt ansvar. Jeg tror vi må modellere og vise. Ikke bare slippe og stole på at et barn sin impuls er godt nok tegn på at det klarer ting. De har ikke erfart alt vi har og vet.

Det handler også om foreldrestiler. Jeg synes noen ganger han er ansvarsfraskrivende og begrunner alt med "de ville det selv", "hen bare gjorde det", "hen ville ikke", uten å ta ansvar for at det til syvende og sist er han som skal bestemme om barnet får gjøre eller ikke gjøre alle disse tingene. Han sier aldri "jeg lot hen gjøre det, fordi det var min egen vurdering at det går bra". Altså, han begrunner ikke valgene sine. Og peker på barna om jeg spør.

 

Dette ble litt langt. Kunne sikkert blitt lengre for det er et komplekst tema. Men det hadde vært interessant med en samtale omkring det. Det er jo stadig vekk flere situasjoner som dukker opp knyttet til samme tema.

 

1. Hva tenker dere om situasjonen jeg beskriver?

2. Hvilke erfaringer har dere selv med ulike foreldrestiler, og eventuelle bekymringer/konflikter dette har reist?

Anonymkode: 87789...92e

[AnonymBruker]

1. Uproblematisk situasjon. Muligens ikke for kompisen, avhengig av hvor mye yngre den er, men det er jo ikke ditt ansvar overhodet. 

2. Man må bare øve på å gi slipp når barna er hos den andre. Gjelder begge veier, og selvsagt ikke om det gjøres ting som er omsorgssvikt - men det er ikke det du beskriver. 

Det ville ellers vært fullt mulig å få frem essensen her med en brøkdel av ordsalaten.

Anonymkode: 500d1...6c7

[AnonymBruker]

Gikk det bra? Hvis ja, 👍 

Dette hadde ikke blitt noen konflikt hos oss. 

Anonymkode: 4fe50...abb

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

1. Uproblematisk situasjon. Muligens ikke for kompisen, avhengig av hvor mye yngre den er, men det er jo ikke ditt ansvar overhodet. 

2. Man må bare øve på å gi slipp når barna er hos den andre. Gjelder begge veier, og selvsagt ikke om det gjøres ting som er omsorgssvikt - men det er ikke det du beskriver. 

Det ville ellers vært fullt mulig å få frem essensen her med en brøkdel av ordsalaten.

Anonymkode: 500d1...6c7

Skjønner at delt bosted = ulike hjem og regler osv, og det må man tåle. Men hvor går grensen? Skal man ikke være enige om hva en 7-åring får lov til? Sånn utover skjermtid, hva de spiser hver dag...det legger meg meg ikke opp i. 

Vanskelig å gi helt slipp da, føles som at jeg da ikke utfører foreldreansvaret mitt helt...

Men det kan jo såklart hjelpe å høre hva andre mener.

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gikk det bra? Hvis ja, 👍 

Dette hadde ikke blitt noen konflikt hos oss. 

Anonymkode: 4fe50...abb

Akkurat dette synes jeg er litt stress. At noe går bra en gang betyr vel ikke at det kan bli en ny norm? Kan jo være tilfeldig. Men så er spørsmålet på hvilket grunnlag vi skal vurdere når han får gjøre hva... Det er noe med å bo sånn midt i byen som gjør det vanskelig. Det er så mye random folk og ting som kan skje. 

[Jennyfromtheblock]

Hadde vært svært interessant å høre fra noen som også synes den her type situasjon er vanskelig, eller som kjenner seg igjen. Jeg er så klart åpen for at jeg stresser unødig, og det er jo egentlig fint å vite. Men jeg stusser litt over om det bare er meg...

[AnonymBruker]

Jennyfromtheblock skrev (50 minutter siden):

Skjønner at delt bosted = ulike hjem og regler osv, og det må man tåle. Men hvor går grensen? Skal man ikke være enige om hva en 7-åring får lov til? Sånn utover skjermtid, hva de spiser hver dag...det legger meg meg ikke opp i. 

 

Nei, det trenger man ikke. 

Supert om man er enige, men barn flest takler helt fint å forholde seg til ulike hjem, ulike regler.

Anonymkode: 500d1...6c7

[AnonymBruker]

Jennyfromtheblock skrev (1 time siden):

Akkurat dette synes jeg er litt stress. At noe går bra en gang betyr vel ikke at det kan bli en ny norm? Kan jo være tilfeldig. Men så er spørsmålet på hvilket grunnlag vi skal vurdere når han får gjøre hva... Det er noe med å bo sånn midt i byen som gjør det vanskelig. Det er så mye random folk og ting som kan skje. 

Når han er hos deg, vurderer du. Når han er hos far, vurderer han. 
En dag skal han slippes uansett, dette var  første skritt. 

Anonymkode: 4fe50...abb

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det hørtes ut som noe greit i det hele tatt for en på 7 år og med et yngre barn. Hvor sent var det?

Anonymkode: 2efa6...4cc

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg synes ikke det hørtes ut som noe greit i det hele tatt for en på 7 år og med et yngre barn. Hvor sent var det?

Anonymkode: 2efa6...4cc

Kl var vel rundt 20.30 om jeg ikke husker feil. Men altså ganske partystemning overalt i det fine været, og fort noen berusa folk her og der. 

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det trenger man ikke. 

Supert om man er enige, men barn flest takler helt fint å forholde seg til ulike hjem, ulike regler.

Anonymkode: 500d1...6c7

Virker dumt og forvirrende for barnet om mor og far har veldig ulike ideer om hva hen får til, hvor mye tillit man gir osv. 

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg synes ikke det hørtes ut som noe greit i det hele tatt for en på 7 år og med et yngre barn. Hvor sent var det?

Anonymkode: 2efa6...4cc

Hva ville du gjort da?

[AnonymBruker]

Jennyfromtheblock skrev (22 timer siden):

Kl var vel rundt 20.30 om jeg ikke husker feil. Men altså ganske partystemning overalt i det fine været, og fort noen berusa folk her og der. 

Mitt barn er eldre enn 7, og å surre rundt ute alene kl 20.30 er helt uaktuelt. Det er ikke normalt i min omgangskrets. Kanskje dere kan bli enige om en leggetid på familievernkontoret?

 

Anonymkode: dae7c...ae1

[AnonymBruker]

Her er vi to hjem med helt ulik foreldrestil. Jeg er den som gir mer frihet og far en som liker å ha kontroll over hvor barnet er hele tiden. Ungen er nå 14 og har taklet dette helt fint, er en ansvarsfull tenåring som jeg har full tillit til. 

Forskjellen mellom meg og din eks er at jeg vet at far kan komme til å kontakte meg og spørre hvorfor jeg lot barnet gjøre det ene eller det andre som far syns er skummelt og utrygt, så jeg har alltid argumentene mine klare. 

Anonymkode: 15233...ef0

[AnonymBruker]

Jennyfromtheblock skrev (59 minutter siden):

Hva ville du gjort da?

Jeg vet ikke, men jeg synes 2030 er alt for sent for en 7-åring å gå rundt alene i en by. Og far drakk i tillegg alkohol? Når ville han merket det om ungen ikke kom tilbake?

Problemet om man sier for mye så det blir konflikt er vel at du da ikke får vite det neste gang.. Ville iallfall notert meg det. Kjenner du foreldrene til det andre barnet? Kanskje du kan spørre hvordan de oppfattet situasjonen.

Anonymkode: 2efa6...4cc

[Jennyfromtheblock]

Noen presiseringer: barnet er 7,5 år. Faren satt og skravlet med andre to kvartal unna der han bor. Og han sippet til et lite glass, og han er ingen stordrikker så det slo meg ikke at rusen skulle være noe stort problem. Men mer settingen, og at han virket oppslukt i samtale. Han har nok en indre klokke på å reagere, men hele problemet er vel at jeg ikke vet hvordan han tenker og hva han hadde som "argument", eller kom til å gjøre. Og problemet er kanskje akkurat det, at han ikke er så glad i å forklare. Og spørring fra meg kan skape konflikt.

Og så var det vel meningen av barnet vårt skulle raskt hjem og hente noe og komme tilbake. Bare sånn for å belyse det litt fra den andre siden.

Men det er så i grenseland, og jeg syns han tar for store steg ut i det å la han gjøre sånt. Jeg foretrekker litt mer gradvis, litt mer øving som gjør at vi kan se hva han klarer før han slippes helt.

Så begynner jeg å lure på om det er litt sånn opp til hver enkelt, eller om dette faktisk var litt på grensen, objektivt.

På én side skulle jeg ønske at det bare var meg, og at det virkelig ikke er noen sak. For da slipper jeg å tenke på måter å ta det opp, eller lufte min bekymring, og uroe meg for konflikt. Og på den annen respektere magefølelsen som er litt uggen.

Prøver virkelig å øve meg på å respektere hans metoder. Men enkelte ting skal man jo både dele, respektere og kunne forklare hverandre?

[AnonymBruker]

Er i grunn enig med deg. 
Som regel går det godt, men ulykker skjer, kidnappinger skjer…folk husker vel hva som skjedde i Baneheia, med de to jentene på 8 og 10 år?

Hva med å utstyre ungen med en AirTag i skoen i det minste. Vår har sånn klokke til å ringe med, den har også GPS. 
Gir litt mer trygghet.

Men ellers, dere foreldre må snakke sammen om hvordan dere vil ha det. Forklar hva du er engstelig for?

Anonymkode: bce16...662

[Jennyfromtheblock]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er i grunn enig med deg. 
Som regel går det godt, men ulykker skjer, kidnappinger skjer…folk husker vel hva som skjedde i Baneheia, med de to jentene på 8 og 10 år?

Hva med å utstyre ungen med en AirTag i skoen i det minste. Vår har sånn klokke til å ringe med, den har også GPS. 
Gir litt mer trygghet.

Men ellers, dere foreldre må snakke sammen om hvordan dere vil ha det. Forklar hva du er engstelig for?

Anonymkode: bce16...662

Ja, men det er som om den snakkingen må unngås for det blir SÅ lett misforståelser og konflikt i stedet. Lett å se for seg at det er ideelt med en samtale med gjensidig respekt og man får sagt det man trenger. I dette tilfellet føler jeg at jeg må vurdere veldig nøye om det er verdt å ta opp, eller om jeg skal la tvilen komme han til gode.

Det skal sies at han i det store og det hele er en far jeg stoler på. Vi er forsiktige på veldig ulike ting. Han virker med tillitsfull til folk, og går ikke rundt og tror at folk har dårlige sider eller noe fælt kan skje. 

Jeg syns også han har vært uforsiktig ifm å følge med på barna på stranda og ved kai. Sånne ting. Men på den annen side vet jeg ikke hva de gjør til enhver tid. Jeg må velge om jeg stoler på han, og hvis det er helt svart/hvitt så må jeg jo si at, ja, det gjør jeg. Han er ikke påfallende uansvarlig eller bedriver omsorgssvikt. Flere som kjenner oss mener han er en veldig engasjert og god far, og skulle ønske de hadde det samme for sine barn.

Jeg kunne tilfeldigvis ikke ha visst om dette. Men det endrer ikke så mye ting, for det har skjedd før at jeg får vite noe i ettertid og det er jo like ubehagelig når jeg synes det er på grensen.

Hvis man har slitasje fra før, hvordan velge hvilke samtaler som er viktige?

Er redd det blir "mas" og flere formaninger om meg som vet best. Og at det skal slå ut feil og ikke bli så nyttig. 

[Jennyfromtheblock]

Vi er forresten begge ganske enige om at vi ikke skal utstyre han med tlf eller gps og sånt. Og derfor mener jeg at vi øver gradvis deretter, at han skal lære seg hvordan han ferdes rundt på en ansvarlig måte og ift tilliten han får. Men vårt ansvar i bunn og grunn hva som er passelig for alderen. Synes faren hele tiden er noen hakk frem hva gjelder alder og modenhet. Som om det haster å gjøre alt, eller at han ikke orker/klarer opplæringen som hører med å la barna prøve noe nytt og utvide grensene. 

 

Jeg tenker man må snakke om ting, lære dem opp, tenke gjennom ting først?

 

Han lot f.eks barnet være alene i leiligheten hans plutselig, uten at jeg visste det. Det var visstnok kort og skulle være kort. Som en utprøving. Men det føltes rart og jeg ville så klart vite noe om planen bak. De hadde visst ikke snakket noe på forhånd om hva det innebærer. Slik gjør du hvis noe skjer, tips, regler. Det ligge en hjemmetelefon der som barnet kan bruke da, og den ble tatt i bruk den dagen.

Men det utløste en liten samtale etterpå om hva jeg er komfortabel med. Og det gikk helt ok. Da ba jeg også om at vi ikke rusher ting fremover og at jeg gjerne vil vite om ting han tenker å gjøre. Han er allerede inne på tanken å sende barnet lenger av gårde, leke i parker osv som er litt lenger unna og mer uoversiktlige.

Jeg mistenker at han ikke ser det samme som meg. Tror ikke han bevisst pusher noe. Men konsekvensen er at han ikke helt respekter at vi er to, og at han kanskje ikke alltid kan følge sin impuls.

 

Eller kan man det, som forelder? Det er mulig jeg har noen blindsoner her og gjør det selv.

[monican94]

høres helt innafor og normalt ut