Barnet vårt spiser oss opp

[Elle Melle]

Gjør det som virker. Tilpass hva dere gjør til ditt barn, og ikke til hvordan du skulle ønske han var/hvordan andre er. 

Å irritere seg over at barnet er som det er er bare dumt og potensielt skadelig for følelsene dine om barnet og for barnets selvbilde.

Tenk heller at han er veldig liten og helt avhengig av at dere forstår dere på ham og veileder ham på en forståelsesfull og tålmodig måte i livet. 

Man kan si ting og sette grenser på mange måter, man trenger ikke å være grenseløs for å være forståelsesfull.

De aller fleste har godt av faste rutiner, å bli forberedt på overganger, å bli snakket fint til når man får beskjeder. Mange barn har godt av å bli møtt med akkurat de samme teknikkene man bruker på barn med f.eks adhd.

Han liker å være sammen med dere. Dere er det viktigste i hele hans verden og er der han føler seg trygg. Han har lyst til å dele alt på innsiden av hodet sitt med dere. Han synes kanskje det er litt vanskelig når dere er med andre folk som dere ikke pleier å være med hver dag. Og han har begrenset øvelse i å sette pris på hva som eventuelt er gøy med dette. Kanskje han ikke egentlig synes det er særlig gøy i det hele tatt, bare stress? 

Jeg tror det beste man kan gjøre er å sørge for at man selv får litt pauser, øve om og om igjen på det man synes er viktig (nå må du vente litt mens pappa sier ferdig det han skal si, så er det din tur etterpå), og ha mye tålmodighet og velvilje. Sette de grensene man tenker er lurt, uten å tenke at "han gjør så mye feil".

Ingen barn har godt av å hele tiden få høre at de burde oppføre seg annerledes, så pass på snakke mye om det som går bra og som dere liker med ham. 

Han kommer til å virke veldig stor når babyen kommer, men han er fortsatt veldig liten. Og er bare seg selv så godt han kan. 

[AnonymBruker]

Så vanskelig å forstå to voksne med ett barn som ikke klarer å bytte på å passe barnet. Dere kan ha pause halve døgnet hver hvis dere vil.

Anonymkode: a624c...e3a

[AnonymBruker]

Vet du, jeg ønsket meg også flere barn, men fikk et slikt barn du beskriver (eller enda verre) og skjønte at livet kom til å bli for hardt med et barn til å ta vare på. Barnet forble enebarn og fikk senere en ADHD-diagnose. Stusser litt på at dere ville ha et til når det første er krevende? 

Anonymkode: 588e1...05d

[AnonymBruker]

Du syns det ene barnet er slitsomt…. Hvorfor få et til?? Bare spør jeg altså 🙈

Anonymkode: e4d5f...a62

[AnonymBruker]

Vi har to barn. Det ene på 5 er slik du beskriver, mens den andre leker fint selv. Vi har forsøkt alle tipsene nevnt i tråden for å få 5 åringen til å leke selvstendig, men det har ikke fungert ennå. Noen bare er sånn. 

Anonymkode: 53f03...92d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det at barnet ikke kan leke selvstendig er fordi dere alltid gir etter for barnets mas! Selvsagt slutter ikke barnet å mase når barnet vet at dere gir dere. Man må faktisk stå i et nei uansett hvor mye mas det blir. De gir seg tilslutt og så går det lettere neste gang. Og noen ganger hjelper det med litt connection og nærhet for å få barnet til å roe seg og

Anonymkode: ce89a...307

[Dojakitty]

Hvorfor får folk flere barn enn de kan hanskes med??

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (5 minutter siden):

Hvorfor får folk flere barn enn de kan hanskes med??

Tenkte det samme selv.  Blir ikke bedre med en baby i denne situasjonen. 

Anonymkode: a6279...00b

[AnonymBruker]

Ganske mange mennesker er ekstroverte. Disse menneskene får energi av å være med og rundt andre mennesker. De blir tappet for energi når de et alene. Dette er helt normalt og godt akseptert av voksne i voksen alder. Merkelig at det ikke er samme aksepten for ekstroverte barn.

Introverte mennesker, som har behov for å egetid til å lade batteriene sine blir sterkt kritisert i voksenlivet og som barn. 

Konklusjonen er at man aldri vil kunne gjøre alle til lags, men godt om man kan få rom til å være 100% seg selv hjemme iallefall.

Om du og far er introvert av natur, så vil det selvfølgelig være krevende med et ekstrovert barn. Dere må nesten bare bytte på. Dette vil jo bli krevende for 3 åringen, når det kommer en baby som vil kreve 1000% av mamma.

Anonymkode: 385e6...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg tenker at det at barnet ikke kan leke selvstendig er fordi dere alltid gir etter for barnets mas! Selvsagt slutter ikke barnet å mase når barnet vet at dere gir dere. Man må faktisk stå i et nei uansett hvor mye mas det blir. De gir seg tilslutt og så går det lettere neste gang. Og noen ganger hjelper det med litt connection og nærhet for å få barnet til å roe seg og

Anonymkode: ce89a...307

Nja. Min begynner etterhvert å utagere hvis vi ikke gir etter for mas, men fortsetter på feks oppvasken. Vanskelig å ikke gi noen form for oppmerksomhet når barnet slår oss, klatrer i bokhyllene eller heller glass med vann på gulvet i hele leiligheten for å få oppmerksomhet... Jeg vet dere mener dere gjør alt rett og derfor har enkle barn, men noen barn ER mer krevende enn andre. 

 

 

Anonymkode: 53f03...92d

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (42 minutter siden):

Hvorfor får folk flere barn enn de kan hanskes med??

Kanskje de ikke var planlagt? Kanskje de tenkte barnet ville modnes? Eller at det hadde godt av å ha søsken?

Anonymkode: 53f03...92d

[AnonymBruker]

Hvorfor syns dere at det var en god ide med et barn til? 

Anonymkode: 6c972...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvorfor syns dere at det var en god ide med et barn til? 

Anonymkode: 6c972...441

Har du virkelig ikke fantasi nok til å tenke deg det? Eller får du kick av å håne ei mor som ber om hjelp? 
 

Ærlig talt, jeg blir helt sjokkert av enkelte av svarene her inne. Barn er forskjellige! Og får man en unge som maser og skal ha oppmerksomhet i ett banka kjør så er det klart at man blir helt utslitt. 
 

Barn blir ikke født med kunnskap om hvordan man skal oppføre seg. Litt av poenget med foreldrerollen er å lære barna det. Og så gjelder det å finne en måte som er riktig til/ funker på ditt barn. For noen funker belønning, for noen funker det å rose masse for positiv atferd (som f.eks. de 3 sekundene de klarer å holde kjeft), etc. 

TS: jeg har ei søster med 3 barn hvorav den yngste er helt raspeball. Hun og mannen har ikke gjort noe galt, de opplever bare at det som funket på de to eldste ikke funker på yngstemann. Og de holder nå på å prøve ulike taktikker for å se hva som hjelper (foreløpig har ingen ting virket så følger med på tipsene du får). 

Anonymkode: 3c651...637

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er absolutt ikke slik jeg ble oppdratt, da vi hadde besøk så var det helt naturlig at vi barna gikk på rommet å lekte sammen, ikke gnagde på voksne.

Oja, så du var stille og rolig pga din oppdragelse, men når sønnen din ikke er slik så er feilen hos han?  Hvor ble det av oppdragelses-argumentet nå?

Anonymkode: 0f43a...6db

[kjærring]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei, jeg er gravid og utmattet av treåringen vår. Han er den mest masete ungen som finnes. Hvis vi er i selskap med venner og deres barn, så går de andre barna å leker. Imens vårt barn stadig kommer til oss voksne, maser, krever oppmerksomhet. Hvis vi sitter rundt bordet skal han alltid prate og le høyest. Hvis vi skal ut å gå til lekeparken kan han ha tre breakdowns bare på vei dit, fordi han har vondt i foten, fordi han er sliten, fordi han plutselig vil noe annet. Når vi er hjemme må en, gjerne to være rundt han. Han skal til enhver tid ses og høres og er ekstremt høylydt. Dette er forferdelig usjarmerende for alle rundt. Hvis vi prøver å få han til å leke alene så ender han opp med å bare mase og mase til en av oss må sitte med han. Det er absolutt ikke slik jeg ble oppdratt, da vi hadde besøk så var det helt naturlig at vi barna gikk på rommet å lekte sammen, ikke gnagde på voksne. Jeg sliter med å skjønne hva som er normalt, men dette er slitsomt og kommer ikke til å fungere i lengden med en baby som kommer snart. Vil gjerne ha noen tips til hva vi skal gjøre, eller ord om at vi bare må akseptere han. 

Anonymkode: 0ac39...9bb

Men hva gjør dere i de situasjonene? Hvis mi hadde hatt breakdowns på tur til lekeparken hadde vi gått hjem. Slikt tull orker jeg ikke. Da blir vi hjemme. 

Hadde jeg vært på besøk og hun hadde hengt over meg og ikke lekt med de andre, nei da hadde vi reist hjem også. Ber dere han om å gå å leke? 

[Vext]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tenkte det samme selv.  Blir ikke bedre med en baby i denne situasjonen. 

Anonymkode: a6279...00b

Eller så blir det det. Fordi eldste ikke har noe annet valg enn å lære seg å leke selvstendig.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så vanlig at 3-åringer bare blir med andre barn på rommet og leker fint for seg selv på besøk uten å mase på foreldre på noe måte. Nå ble min akkurat 3 så kanskje annerledes når de nærmer seg 4 men hun trenger oss mye fremdeles og er nok ofte slik du beskriver din. Opplever at 3-åringer vi har besøk av eller er på besøk hos er ganske like. Tenker det er ganske vanlig da, særlig når de er eldste barnet. Men vi har også lenge øvd på mer selvstendighet og så forsøker jeg alltid å hjelpe henne i gang for eksempel i lek med andre barn, vise hvor man kan leke hos andre og hva man kan leke med. Og passer på at hver dag får hun ordentlig full oppmerksomhet av meg eller pappaen også. Opplever at hun maser mer om vi virker mer avvisende så forsøker alltid å svare at jeg hører men at hun må vente til jeg har ordnet ferdig x, hørt det y skulle fortelle osv hvis det blir mye eller jeg faktisk er opptatt. Føler at det går bedre og bedre

Anonymkode: 79fee...039

[AnonymBruker]

kjærring skrev (12 minutter siden):

Men hva gjør dere i de situasjonene? Hvis mi hadde hatt breakdowns på tur til lekeparken hadde vi gått hjem. Slikt tull orker jeg ikke. Da blir vi hjemme. 

Hadde jeg vært på besøk og hun hadde hengt over meg og ikke lekt med de andre, nei da hadde vi reist hjem også. Ber dere han om å gå å leke? 

Min kan også surre og ombestemme seg og ha meltdowns for alt mulig selv når vi er på vei til noe hun vil, som jeg synes virker veldig vanlig for 3-åringer (kjenner jo flere). Som å være så glad fordi hun vil ut og leke men så er det krise i gangen fordi jeg tok på borrelåsen på skoen før hun var klar.. eller åpnet døren når hun hadde tenkt at hun skulle åpne døren.. osv osv. Men alternativet er jo ikke å bli hjemme, det ønsker jo ingen av oss. Vi må jo bare stå i det tenker jeg og at det er en fase. Tålmodighet, oppmuntrer til og lar barnet gjøre selv, tuller og leker istedet for å kreve for mye, passer på at barnet er utvilt og ikke sulten, tar med trille eller sparkesykkel om det er langt å gå. Selv om vi ville blitt hjemme så ville nok ikke min som akkurat ble 3 koblet at det var på grunn av hennes innfall, og de ville nok fortsatt fordi de er så følelsesstyrte, ikke logiske eller gjort med vond vilje.

Anonymkode: 79fee...039

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

så er det krise i gangen fordi jeg tok på borrelåsen på skoen før hun var klar.. eller åpnet døren når hun hadde tenkt at hun skulle åpne døren

😳

Anonymkode: d2ffd...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

😳

Anonymkode: d2ffd...d6e

Helt normal 3 åring.

Anonymkode: 385e6...394