Arbeidsfordeling i hjemmet

[Gjest Cosette]

Jeg som helgemamma forstår veldig godt de synspunktene Far til 2 kommer med her..

Jeg er opptatt av at barna skal skånes mest mulig, uavhengig av hva foreldrene sliter med i forhold til hverandre.

Jeg vil også komme med den sterke påstanden at delt omsorg er en gunstig løsning for foreldrene, - men ikke for barna!! -Prøv å sette deg inn i et barns situasjon.. - Du skal bo to steder, forholde deg til ulike regler etc..

Det er bedre for barna å ha fast bopel et sted, ha hyppig samvær med den som ikke har daglig omsorg.

Jeg har tro på dette, fordi jeg ser det fungerer. Og vi prøvde mange løsninger før vi fant det som fungerte optimalt for barna...

[Gjest Mor til 2]

Enig med Far til 2 jeg også.

Kan det komme av at jeg er "samværsforelder" fordi det var det beste for barnet?

[Gjest Gjest]

Far til 2: Hva gjør du på et kvinneforum når du har et så negativt syn på kvinner? Har du like dårlig og kverulerende oppførsel i virkeligheten så skjønner jeg at samarbeidet mellom deg og barnas mor har vært vanskelig. Jeg tror du bør ta deg en titt i speilet og se om du finner noen av svarene på problemene som har oppstått hos deg selv.

[Caramba]

Dette sier ikke noe annet en at OM mor er fornøyd med fars innsats ihjemmet før bruddet så skal jeg snakke med han senere mht barnet.

Det er en bekreftelse på:

"Far på mors måte"

←

Det står ikke et pip om hvem som er fornøyd med hvem her. Det står at de som

samarbeider godt som par, også samarbeider godt etterpå. Det betyr at både menn og kvinner har et ansvar for å engasjere seg i egne barn og eget hjem.

(Igjen har denne diskusjonen dreid mer og mer inn på din egen situasjon. Det er ikke DEG vi diskuterer her. Jeg begynte på en debatt om arbeidsfordeling i hjemmet, ikke hvordan "myndighetene" har motarbeidet deg og dine barn.)

[Far til 2]

Far til 2: Hva gjør du på et kvinneforum når du har et så negativt syn på kvinner? Har du like dårlig og kverulerende oppførsel i virkeligheten så skjønner jeg at samarbeidet mellom deg og barnas mor har vært vanskelig. Jeg tror du bør ta deg en titt i speilet og se om du finner noen av svarene på problemene som har oppstått hos deg selv.

←

Jeg har ikke et negativt kvinnesyn. Det kan delevis bekreftes av de to øverste innleggene. Om du har lest innlegg jeg har hatt rundt dette tema tidligere vil du se at jeg er kritisk til fedre som ikke stiller oppsom forventet. Og om du ser innlegg på forrige side sier jeg at menn utnytter sin foreldrerolle like mye som kvinner.

Det er med andre ord ikke kjønn jeg kritiserer. det er myndighetenes øsnkeom et lovverk som påtvinger barn en oppvekstsituasjon de ikke ønsker og en konflikt mellom foreldrene som kunne vært unngått.

Jeg tror vi må innse at samværsforeldre og bostedsforeldre ser problemstillingene fra 2 forskjellige vinkler. Også dette bekreftes deliveis basert på de to innleggene øverst på siden. Jeg (og kansje de to øverst) er i den situasjon at jeg har vært i begge situasjoner. Og ingen av dem prioriterer barnet ved samlivsbrudd.

Hvorfor skal det være slik. Jeg er altså av den formening at UTGANGSPUNKTET ved samlivsbrudd bør være felles omsorg. Men jeg har også sagt (bl.a. i en annen tråd for noen få dager siden) at med et slikt utgangspunkt vil fortsatt flertallet velge andre løsninger, mange med løsninger tilsvarende det vi har i dag.

Jeg er også kritisk til dagens praksis hvor "bordet fanger ". Med det mener jeg at det er nærmest umulig å endre en situasjon som tidligere ble valgt. Hvorfor kan vi ikke ha en lov som er langt mer åpent mht barnas bosted ? Hvorfor skal et barn bli boende hos den ene forelderen resten av sitt liv før det flytter hjemmefra. I dag blir det ofte det fordi systemet tilsier at foreldrene kan se bort fra barnets ønsker og isteden prioritere foreldrene helt frem til barnet er 15 år. Barnevennlig er ikke det begrepet jeg vil benytte på et slikt system. Selv om barn er tilpassningsdyktige mener jeg vi som foreldre også har et ansvar mht å tilpasse oss barnet.

Jeg håper barna etterhvert opparbeider nødvendig tillit til både tidligere og nåværende bostedsforelder i mitt tilfelle. På den måten kan vi trekke ut det beste av hver av oss foreldrene og tilby en langt mer fleksibel løsning tilpasset barnets ønsker og behov.

[Far til 2]

Det står ikke et pip om hvem som er fornøyd med hvem her. Det står at de som

samarbeider godt som par, også samarbeider godt etterpå. Det betyr at både menn og kvinner har et ansvar for å engasjere seg i egne barn og eget hjem.

(Igjen har denne diskusjonen dreid mer og mer inn på din egen situasjon. Det er ikke DEG vi diskuterer her. Jeg begynte på en debatt om arbeidsfordeling i hjemmet, ikke hvordan "myndighetene" har motarbeidet deg og dine barn.)

←

Og hva sier dette, basert på historien ???

Vi vet med 90% sikkerhet at mødre får omsorgen om de krever det. De gjennværende %-ene er tilfeller der mødrene ikke ønsker en krig med ex'en, men velger å se løsningen utifra barnas behov, OG at de mener far faktisk har egenskaper mht å ivareta barna som er på lik linje med deres eget.

Jeg ønsker ingen debatt om "meg og mine barn". Men i de fleste debatter blir det gjerne at en tar utgangspunkt i sin egen situasjon og hvordan en på et subjektivt grunnlag vurderer det som har skjedd. Det antar jeg gjelder deg også, selv om du synes å mene noe annet.

Jeg er enig i at debatten kansje har trukket noe ut fra utgangspunktet. Men mitt fokus var altså at argumenter mhp at "mødre gjør så mye mer hjemme" eller at "mødre er så mye mer sammen med barna" ikke er god nok argumentasjon til å frata barna enda mer samvær. Vi må forsøke å distansere oss fra de rettigheter vi har opparbeidet. Dette gjelder både kvinner og menn. Kvinner bør ikke ha noen fortrinnsrett til å ta rollen som bostedsforelder slik det er i dag. Menn bør ikke ha noen rett til å fraskrive seg ansvar slik myndighetene har lagt opp til. For ingen av "løsningene" setter fokys på barnets ønsker. For å utbedre dette må myndighetene gjøre noe dramatisk med et totalt utdatert lovverk.

[Gjest Cosette]

Enig med Far til 2 jeg også.

Kan det komme av at jeg er "samværsforelder" fordi det var det beste for barnet?

←

Som jeg skulle sagt det selv..!

Tror at vi som såkalte (sjeldne?) samværsmødre har et mer nyansert syn på enkelte ting enn det andre mødre har.

Er ellers enig i at innlegget til trådstarter ikke er blitt diskusjonen temaet egentlig handlet om. Beklager det, jeg anser mine innlegg her som avsluttet, men opptar gjerne diskusjonen i en mer passende tråd.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke et negativt kvinnesyn. Det kan delevis bekreftes av de to øverste innleggene. Om du har lest innlegg jeg har hatt rundt dette tema tidligere vil du se at jeg er kritisk til fedre som ikke stiller oppsom forventet. Og om du ser innlegg på forrige side sier jeg at menn utnytter sin foreldrerolle like mye som kvinner.

Det er med andre ord ikke kjønn jeg kritiserer. det er myndighetenes øsnkeom et lovverk som påtvinger barn en oppvekstsituasjon de ikke ønsker og en konflikt mellom foreldrene som kunne vært unngått.

Jeg tror vi må innse at samværsforeldre og bostedsforeldre ser problemstillingene fra 2 forskjellige vinkler. Også dette bekreftes deliveis basert på de to innleggene øverst på siden. Jeg (og kansje de to øverst) er i den situasjon at jeg har vært i begge situasjoner. Og ingen av dem prioriterer barnet ved samlivsbrudd.

Hvorfor skal det være slik. Jeg er altså av den formening at UTGANGSPUNKTET ved samlivsbrudd bør være felles omsorg. Men jeg har også sagt (bl.a. i en annen tråd for noen få dager siden) at med et slikt utgangspunkt vil fortsatt flertallet velge andre løsninger, mange med løsninger tilsvarende det vi har i dag.

Jeg er også kritisk til dagens praksis hvor "bordet fanger ". Med det mener jeg at det er nærmest umulig å endre en situasjon som tidligere ble valgt. Hvorfor kan vi ikke ha en lov som er langt mer åpent mht barnas bosted ? Hvorfor skal et barn bli boende hos den ene forelderen resten av sitt liv før det flytter hjemmefra. I dag blir det ofte det fordi systemet tilsier at foreldrene kan se bort fra barnets ønsker og isteden prioritere foreldrene helt frem til barnet er 15 år. Barnevennlig er ikke det begrepet jeg vil benytte på et slikt system. Selv om barn er tilpassningsdyktige mener jeg vi som foreldre også har et ansvar mht å tilpasse oss barnet.

Jeg håper barna etterhvert opparbeider nødvendig tillit til både tidligere og nåværende bostedsforelder i mitt tilfelle. På den måten kan vi trekke ut det beste av hver av oss foreldrene og tilby en langt mer fleksibel løsning tilpasset barnets ønsker og behov.

←

Her er et eksempel på ditt syn:

Dette sier ikke noe annet en at OM mor er fornøyd med fars innsats ihjemmet før bruddet så skal jeg snakke med han senere mht barnet.

Det er en bekreftelse på:

"Far på mors måte"

Personlig så hadde jeg vært bekymret for om barna mine ville bli tatt vare på hos en far som hittil i deres liv ikke hadde vist vilje til å delta. Arbeidsfordelingen i hjemmet sier noe om omsorgsvilje. Fedrenes manglende insatts er hovedårsaken til skilsmisse og det er som regel kvinner som ikke orker mer. Etter gjentatte og evigvarende krangler om husarbeid og barnepass så skjønner jeg godt dem som mister tillitten til at de vil fungere til beste for barna på egenhånd. Dette sier også noe om fars evne og vilje til å samarbeide. Staten kan ikke lovregulere foreldres samarbeidsevne. Det er noe hver enkelt må gjøre en innsats for selv. Jeg tror delt omsorg fungerer fint når foreldrene er i stand til å samarbeide, men ikke når relasjonen mellom mor og far preges av konflikt. Staten påtvinger ikke foreldre noen som helst fordeling, det kan dem avgjøre seg imellom dersom dem klarer å bli enige og da er vi igjen tilbake til evnen til å samarbeide. Å la barna bestemme hvor de vil bo synes jeg er å legge for stort press på barna. De er som regel glad i begge foreldrene og kan føle et press som alle barn bør slippe.

[Gjest vsn]

Det å virkelig bidra hjemme er hvertfal den beste måten å unngå brudd med påfølgende barnefordeling.

Så enig, så enig!!

[Gjest Cosette]

  Så enig, så enig!!

←

Hva hvis følelsene for den andre avtar, da? Til tross for lik ansvarsfordeling i hjemmet??

[Gjest Gjest]

Hva hvis følelsene for den andre avtar, da? Til tross for lik ansvarsfordeling i hjemmet??

←

Statistikken viser ifølge en lengre opp i tråden her at dem som samarbeider bra før bruddet også samarbeider bra etter bruddet og er fornøyd med løsningen de kommer frem til.

[Far til 2]

Her er et eksempel på ditt syn:

Dette sier ikke noe annet en at OM mor er fornøyd med fars innsats ihjemmet før bruddet så skal jeg snakke med han senere mht barnet.

Det er en bekreftelse på:

"Far på mors måte"

←

Jeg synes vi skal kalle en spade for en spade og innse at mødre oftere får omsorgen for barnet om mor ønsker å ha dette alene. Alt annet av påstander vil de fleste si er feil.

a)

Om mor aksepterer at barna er glad i sin far kan en slik løsning endres ved at mor aksepterer barnas ønsker. For selv om far er en drittsekk som samboer/ektemann og en elendig klesvasker som putter alle farger inn i vaskemaskinen sammen med hvit tøy, så har han sine egenskaper som faktisk kan være noe verd for barna.

b)

Utover dette er det også fedre som følger opp mors væremåte i hjemmet, og som tilpasser seg hennes luner, som kan være heldig å ha barna mer enn vanlig. men dette forutsetter at han er "far på mors måte"

Det finnes med andre ord 2 grupper barn som får oppleve det samværet de ønsker med far. Den første er de mødrene som uavhengig av klesvask eller andre huslige egenskaper ser barnas behov i et videre perspektiv.

Den andre gruppen er de som ser at far kan gjøre de samme tingene som mor, og på samme måte som mor, mht hjemmearbeid og derfor "godkjennes" i en slik rolle.

Personlig så hadde jeg vært bekymret for om barna mine ville bli tatt vare på hos en far som hittil i deres liv ikke hadde vist vilje til å delta. Arbeidsfordelingen i hjemmet sier noe om omsorgsvilje. Fedrenes manglende insatts er hovedårsaken til skilsmisse og det er som regel kvinner som ikke orker mer. Etter gjentatte og evigvarende krangler om husarbeid og barnepass så skjønner jeg godt dem som mister tillitten til at de vil fungere til beste for barna på egenhånd. Dette sier også noe om fars evne og vilje til å samarbeide.  Staten kan ikke lovregulere foreldres samarbeidsevne. Det er noe hver enkelt må gjøre en innsats for selv. Jeg tror delt omsorg fungerer fint når foreldrene er i stand til å samarbeide, men ikke når relasjonen mellom mor og far preges av konflikt. Staten påtvinger ikke foreldre noen som helst fordeling, det kan dem avgjøre seg imellom dersom dem klarer å bli enige og da er vi igjen tilbake til evnen til å samarbeide. Å la barna bestemme hvor de vil bo synes jeg er å legge for stort press på barna. De er som regel glad i begge foreldrene og kan føle et press som alle barn bør slippe.

←

Feil.

Staten påtvinger barn en samværsordning som de ofte ikke ønsker. Og årsaken til dette er at myndighetene har laget et lovverk som prioriterer den ene av foreldrene om en av av foreldrene ønsker å ha omsorgen alene (ref din kommentar i siste avsnitt om at foreldrene må bli enig). Resten av partene i samlivsbruddet blir overkjørt.

I begynnelsen på dette avsnittet sier du at om far ikke stiller opp slik mor forventer blir det gjerne samlivsbrudd. Dette fordi mor i dine øyne blir sliten pga manglende husarbeid og barnepass fra fars side. Derfor er det bedre å ta enda mer alene. Men nå synes tydligvis ikke mor det er slitsomt, for nå ønsker hun å ha omsorgen alene med alle de arbeidsoppgaver hun tidligere følte hun ikke fikk hjelp til (dvs at far stilte ikke opp på hennes premisser eller slik hun forventet). At dette skaper enda mer arbeid og enda mer konflikt med far, enda mindre samvær mellom barn og far blir på denne måten legitimert. Burde det ikke vært slik at fedre som ikke har deltatt i husarbeid på mors premisser tidligere bør lære seg å ta større del av ansvaret ved at barna fikk muligheten til mer samvær enn tidligere ? (dvs at den timen far bruker mindre i gjennomsnitt nå nulles ut ved at han får mer samvær og mer ansvar etter samlivsbruddet ?) Burde ikke mors ønske om mer personlig fritid tilsi at far tok større del av omsorgsarbeidet.

Neida.

Ikke nå. For nå skal barnas samvær med far begrenses enda mer.

Jeg forstår det faktisk ikke.

[Far til 2]

Statistikken viser ifølge en lengre opp i tråden her at dem som samarbeider bra før bruddet også samarbeider bra etter bruddet og er fornøyd med løsningen de kommer frem til.

←

Det du altså sier er at hvis ikke likestillingen i hjemmet er 100% (at far overtar ca 30 min av mors husarbeid i snitt) så skal hun ikke akseptere at barna tross alt har sterke følelser for faren, og at deres tilknytning til han skal kunne treneres slik det skjer for mange tusen barn årlig ?

[Gjest Gjest]

Det du altså sier er at hvis ikke likestillingen i hjemmet er 100% (at far overtar ca 30 min av mors husarbeid i snitt) så skal hun ikke akseptere at barna tross alt har sterke følelser for faren, og at deres tilknytning til han skal kunne treneres slik det skjer for mange tusen barn årlig ?

←

Dersom foreldrene SAMARBEIDER, d.v.s. har god komunikasjon, respekterer hverandre, og klarer å komme til enighet i hverdagen, så klarer de å komme til enighet etter et brudd også. Å SAMARBEIDE betyr ikke nødvendigvis at begge gjør nøyaktig det samme, om mor er hjemme med barna og husarbeidet og far tjener pengene så betyr ikke det at foreldrene samarbeider dårlig. De som kommuniserer før bruddet gjør det også etterpå. Prøv å se hva som skrives og ikke tolk alt i retning av at kvinner er onde vesner ute etter å stjele barna fra fedrene. Har du prøvd terapi? Kansje en psykolog eller pedagog kan hjelpe deg å forstå innholdet i begreper som samarbeid, komunikasjon, dialog og respekt.

[Gjest Gjest]

Jeg synes vi skal kalle en spade for en spade og innse at mødre oftere får omsorgen for barnet om mor ønsker å ha dette alene. Alt annet av påstander vil de fleste si er feil.

a)

Om mor aksepterer at barna er glad i sin far kan en slik løsning endres ved at mor aksepterer barnas ønsker. For selv om far er en drittsekk som samboer/ektemann og en elendig klesvasker som putter alle farger inn i vaskemaskinen sammen med hvit tøy, så har han sine egenskaper som faktisk kan være noe verd for barna.

b)

Utover dette er det også fedre som følger opp mors væremåte i hjemmet, og som tilpasser seg hennes luner, som kan være heldig å ha barna mer enn vanlig. men dette forutsetter at han er "far på mors måte"

Det finnes med andre ord 2 grupper barn som får oppleve det samværet de ønsker med far. Den første er de mødrene som uavhengig av klesvask eller andre huslige egenskaper ser barnas behov i et videre perspektiv.

Den andre gruppen er de som ser at far kan gjøre de samme tingene som mor, og på samme måte som mor, mht hjemmearbeid og derfor "godkjennes" i en slik rolle.

Feil.

Staten påtvinger barn en samværsordning som de ofte ikke ønsker. Og årsaken til dette er at myndighetene har laget et lovverk som prioriterer den ene av foreldrene om en av av foreldrene ønsker å ha omsorgen alene (ref din kommentar i siste avsnitt om at foreldrene må bli enig). Resten av partene i samlivsbruddet blir overkjørt.

I begynnelsen på dette avsnittet sier du at om far ikke stiller opp slik mor forventer blir det gjerne samlivsbrudd. Dette fordi mor i dine øyne blir sliten pga manglende husarbeid og barnepass fra fars side. Derfor er det bedre å ta enda mer alene. Men nå synes tydligvis ikke mor det er slitsomt, for nå ønsker hun å ha omsorgen alene med alle de arbeidsoppgaver hun tidligere følte hun ikke fikk hjelp til (dvs at far stilte ikke opp på hennes premisser eller slik hun forventet). At dette skaper enda mer arbeid og enda mer konflikt med far, enda mindre samvær mellom barn og far blir på denne måten legitimert. Burde det ikke vært slik at fedre som ikke har deltatt i husarbeid på mors premisser tidligere bør lære seg å ta større del av ansvaret ved at barna fikk muligheten til mer samvær enn tidligere ? (dvs at den timen far bruker mindre i gjennomsnitt nå nulles ut ved at han får mer samvær og mer ansvar etter samlivsbruddet ?) Burde ikke mors ønske om mer personlig fritid tilsi at far tok større del av omsorgsarbeidet.

Neida.

Ikke nå. For nå skal barnas samvær med far begrenses enda mer.

Jeg forstår det faktisk ikke.

←

Mødrene får oftere omsorgen for barna. Det er det ingen som har nektet for. Det tar tid før det blir likestilling som på mange områder (f.eks. så blir kvinner dårligere betalt enn menn). Ingenting endrer seg over natten. Både fedre og mødre må ta ansvar for at endringer skal skje.

Barna bør ikke ha ansvar for bestemmelse av bosted da dette er å legge urimelig press på barna.

I et hvilket som helst forhold så er det urimelig å forvente at den ene parten skal fungere som slave for den andre fordi det ikke passer den å gjøre nødvendige oppgaver. Dersom far ikke gidder å lage middag, skifte på barna osv. så er han uskikket til å ha HOVEDANSVARERT for barna. Barn trenger et minimum av hygiene, omsorg osv. Fedre som oppfører seg som forvokste barn er slitsomme og det blir faktisk mindre å gjøre når dem flytter ut selv om mor får hovedansvaret for barna. Jeg synes menn burde lære å verdsette det arbeidet kvinner gjør(enten det er i et kvinneyrke eller i hjemmet) Du prøver å fremstille husarbeid som unødvendig og noe som gjøres fordi mor forventer det. Dette synes jeg er meget drøyt.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg synes Far til 2 idiot-forklarer alle menn i forhold.

[Gjest Kane]

Jeg har ingen behov for bekreftelse på at jeg er en god far. Den beste bekreftelsen fikk jeg da BARNA fikk trumfet gjennom endret bostedsadresse ved hjelp av 3.person, og jeg ble "alenefar".

Unnskyld meg - men denne bekreftelsen burde sitte inne i deg som person og ikke komme utenfra ved at barna "trumfer igjennom" som du sier - og hvorfor i all verden hadde ungene dine behov for en tredjeperson til å se deres behov og sørge for å hjelpe dem - det burde da vitterlig være en god forelders ansvar. Så hvis du ikke visste at du var en god far før er du ikke en bedre far nå... Beklager.

Det er med andre ord ikke min egen situasjon jeg er misfornøyd med, men barnas kamp for å bli hørt av et system som ikke ønsker deltagelse av fedre under barnas oppvekst.

Selvsagt bunner dette i egen situasjon og erfaringer - å påstå noe annet er tamt og flatt og lite troverdig. Du har erfaringer fra sammværskampen som farger ditt syn likedan har jeg mine erfaringer som påvirker meg.

Du har mange bastante meninger om hvordan mødre er og nekter innse at du ikke kan dra alle under samme kam - jeg kjenner følelsen fordi jeg sloss med far i åresvis for at han faktisk skulle ta ansvar for sin sønn.

Og på tross av at jeg forsøker å overbevise barna om mer samvær med en mor de sikkert er kjempeglad taler jeg for døve ører fordi de ser hvordan de ble nektet samvær tidligere og er redd det samme skal skje igjen om de er mer hos mor.

Dette utsagnet stiller jeg meg litt tvilende til - barn er lojale til det utrolige overfor sine foreldre, de unngår så langt det er mulig å ta parti i en sak - og du sier her at dine barn "rottet seg sammen mot mor" og at de "boikotter henne" uoppfordret - dine sterke meninger kan ikke ha noe med deres syn å gjøre? Hvordan har mor det nå da? "Triumferer" du fordi hun nå er den som ikke "får" ha kontakt med sine barn? Ikke? Vel - forklar meg hva du gjør her da???

Som forelder blir vi tilført rettigheter av en eller annen sort gjennom store deler av livet.

Feil - feil, feil!!! Vi blir ikke påført rettigheter som foreldre.. Vi påtar oss et ansvar! Et ansvar om å gjøre det beste for barna våre i enhver situasjon som inntreffer - også et sammlivsbrudd som er sårt og vanskelig. Det er spesielt da foreldrene må vise seg dette ansvaret verdig uten å fordele skyld og bruke barna som et middel heller enn ett mål.

Ikke sitt i et glasshus og tro at du vet bedre, at du kan mer, elelr er en bedre forelder bare fordi ungene nå bor ho seg - ikke tro du har vunnet noen seier - for da har barna dine tapt... De taper forresten uansett når far og mor ikke tar ansvar og oppnår enighet. De taper når de må se på at den ene forelderen må flytte, ser sorgen begge foreldrene faktisk gjennomgår - for det er naivt å tro at den som ønsker et brudd ikke sørger på linje med den som blir forlatt.. Sorgen er bare i forkant, før man tar avgjørelsen - og det at en partner faktisk kan være blind for dette og få "sjokk" når bruddet er et faktum taler vel for at man ikke er spesielt våken og oppmerksom for sin partner og derav er kanskje ikke bruddet så stor overaskelse alikevel??

Hvorfor har ikke myndighetene prioritert barna på samme måte ? Sannsynligvis fordi "noen" ikke ønsker det slik.

←

Myndighetene? Er det deres ansvar å lage lover som regulerer sunn fornuft og medmenneskelighet? Er det deres ansvar å ivareta barna vi som foreldre valgte å sette til verden? Er det myndighetene som feiler?

Og hvorfor ikke skrive "mor" i stedenfor å skjule dine meninger i "noen"? Du må da skjønne at vi er våkne og generelt oppegående mennesker som ikke er dummere enn at vi leser hva du egentlig skriver - "mødre er no dritt mannen kunne klart seg uten om han kunne føde sine barn selv"....??

La meg fortelle deg at det trengs to for å danse tango i fall du ikke visste det, det trengs to for å lage problemer, og det trengs to for å lage barn - ergo trengs det to for å ivareta dem også.. Det betyr BÅDE mor OG far i de fleste tilfeller.......

Så ta med deg dine smådiskriminerende holdninger mot kvinner et annet sted - eller innse at det i sammværssaker faktisk er like mye menn som kvinner som "saboterer" barna sine!

[Gjest regine]

til kane sitt innlegg! Du sier det så uendelig mye bedre enn meg - og jeg er helt enig!

[Gjest Kane]

Tusen takk *regine* godt å vite jeg ikke er alene om å mene........

[Gjest Piper]

Det du altså sier er at hvis ikke likestillingen i hjemmet er 100% (at far overtar ca 30 min av mors husarbeid i snitt) så skal hun ikke akseptere at barna tross alt har sterke følelser for faren, og at deres tilknytning til han skal kunne treneres slik det skjer for mange tusen barn årlig ?

←

Hvordan klarer du å vri samarbeidet til å gjelde husarbeid? Hva har husarbeid med samvær med barn å gjøre? Om far gjør like mye husarbeid som moren, men bruker veldig lite tid sammen med barna, er det egentlig et godt samarbeid? Og kvalifiserer det til at far bør få like mye samvær som mor, ved et eventuelt brudd?

Går det an å sammenligne husarbeid med samvær med barn?