Angre på adoptivbarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle eier sin egen historie.

Jeg er også adoptert, kom til foreldrene mine som to måneder gammel baby. Jeg må helt ærlig si at jeg aldri har følt meg annderledes enn andre barn, kanskje bare mer ønsket. Særlig min mor har gjort alt hun kan for at jeg skal ha det bra, og jeg har lite å klage på. Ordentlig mat, fine klær og interesse for alt jeg drev med. Åpent hus for venner og foreldre som heller ikke overbeskyttet meg. 

Jeg tror nok jeg er preget av adopsjonen, jeg er mer på vakt og slipper ikke folk så lett inn og jeg er en person som gjerne holder meg litt i bakgrunnen selv om jeg kan og vet mye om ting. Men traumer det har jeg ikke, og i familien min er jeg som alle andre. 

Mine foreldre ønsket seg desperat et barn, så det handlet ikke om å redde verden for dem.

Dere som er kritiske til adopsjon bør og tenke på at mange barn trenger et hjem.

Anonymkode: ff169...bc1

Men de behøver ikke å bli dratt halve jordkloden rundt for å få det hjemmet! Internasjonal adopsjon er menneskehandel med barn. 

Anonymkode: c82cc...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Prosessene i barnet er nok de samme ja. Men ikke industri-messig. Trodde det var det vi diskuterte.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Men er det ikke barnet som betyr noe? Hva barnet tenker, føler og mener? Det er jo barnets følelser som er problematiske, helt uavhengig av prosessen bak adopsjonen. Og det at et barn som åpent er adoptert av biologisk familie kan synes det er vanskelig å være adoptert viser jo at dette er følelser man kan slite med helt uavhengig av biologi og kulturforskjeller. For meg er barneperspektivet viktigst. Prosessene i barnet. Ikke det du kaller industri. (Misforstå meg rett, jeg mener ikke at barn skal kunne kjøpes så lenge de er lykkelige. Jeg mener bare at man ikke kan si at innenlandsadopsjon er bedre enn utenlandsadopsjon, om barnet fremdeles synes det å være adoptert er traumatisk). Har jeg svaret på hvordan man kan gjøre adopsjon mindre traumatisk (for de som synes det er traumatisk, det er langt fra alle) - nei. Tror jeg at barna ville vært lykkeligere om de ikke ble adoptert? Sannsynligvis ikke (gitt at dette er et reelt foreldreløst barn eller med feller dysfunksjonelle foreldre, og ikke et som er urettmessig tatt fra familien sin) 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du sitter litt fast i at sånn du ser det "sånn er det". Nei vi trenger ikke å argumentere for at det ikke har skjedd mye som ikke har vært ok. Men mange lever svært godt med å være adopterte uten at dette har vært noe stort traume i livet. Forsøker bare å si at mye av det vi så på som sant før i tiden, vel i dag vet vi bedre.

Dette med white savier er jo trekk ved vår vestlige sivilisasjon som strekker seg hundrevis av år tilbake. Det er som hvordan vi i Norge har behandlet urbefolkningen, en historie med overgrep og trakkasering og ingenting å være stolt av.

Anonymkode: ff169...bc1

Jeg står ikke fast i det, den kommentaren du siterte, var et svar til noen som ble provosert av at jeg sa det i første omgang. Han sa til og med indirekte at jeg hadde sagt at det utelukkende var sånn. Det har jeg ikke sagt. Jeg bare sier at selv om han kjenner mange adoptivforeldre som ikke tenker sånn, så betyr det jo ikke at folk aldri har tenkt sånn. Begge deler kan være sant, og begge deler er sant.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men de behøver ikke å bli dratt halve jordkloden rundt for å få det hjemmet! Internasjonal adopsjon er menneskehandel med barn. 

Anonymkode: c82cc...282

Nei. Det er det ikke. Du må vel mene det er det. Det blir ikke mer riktig av den grunn. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men er det ikke barnet som betyr noe? Hva barnet tenker, føler og mener? Det er jo barnets følelser som er problematiske, helt uavhengig av prosessen bak adopsjonen. Og det at et barn som åpent er adoptert av biologisk familie kan synes det er vanskelig å være adoptert viser jo at dette er følelser man kan slite med helt uavhengig av biologi og kulturforskjeller. For meg er barneperspektivet viktigst. Prosessene i barnet. Ikke det du kaller industri. (Misforstå meg rett, jeg mener ikke at barn skal kunne kjøpes så lenge de er lykkelige. Jeg mener bare at man ikke kan si at innenlandsadopsjon er bedre enn utenlandsadopsjon, om barnet fremdeles synes det å være adoptert er traumatisk). Har jeg svaret på hvordan man kan gjøre adopsjon mindre traumatisk (for de som synes det er traumatisk, det er langt fra alle) - nei. Tror jeg at barna ville vært lykkeligere om de ikke ble adoptert? Sannsynligvis ikke (gitt at dette er et reelt foreldreløst barn eller med feller dysfunksjonelle foreldre, og ikke et som er urettmessig tatt fra familien sin) 

Anonymkode: 1258b...7e6

Selvsagt. Men nå snakket jeg om prosessene. Som noen andre sa like ovenfor her, man trenger vel ikke måtte dra halve jordkloden rundt for å få et trygt hjem. Jeg ønsker jo i utgangspunktet at alle barn som trenger et nytt hjem, skal få det så nært sin egen familie som mulig. Og det har jo nettopp vedkommende jeg skrev til, fått. At det er vanskelig, betviler jeg selvsagt ikke. Overhode ikke. Men jeg tror at ved å tilføre en ekstra komponent som det å bli flyttet vekk fra landet, og til og med verdensdelen man er født i, ikke behøver å være nødvendig.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg står ikke fast i det, den kommentaren du siterte, var et svar til noen som ble provosert av at jeg sa det i første omgang. Han sa til og med indirekte at jeg hadde sagt at det utelukkende var sånn. Det har jeg ikke sagt. Jeg bare sier at selv om han kjenner mange adoptivforeldre som ikke tenker sånn, så betyr det jo ikke at folk aldri har tenkt sånn. Begge deler kan være sant, og begge deler er sant.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Historisk sett er det en haug med adopsjoner med dårlig motiver og elendig motivasjon. Det skal vi virkelig ikke krangle på. Og jeg får vondt av å tenke på at barn kan møtes med at de skal føle takknemlighet fordi de er adoptert. Det å få barn er ikke en menneskerett. Men det er en menneskerett å ha foreldre. Dessverre fødes det en haug med barn som er uønsket. Og en haug med barn vokser opp med foreldre som egentlig ikke ønsker seg barn. Eller foreldre som aldri burde hatt barn. Man blir ikke en god forelder fordi man deler gener med barnet. Dessverre. Jeg blir litt oppgitt av den voldsomme romantiseringen av biologiske bånd. Det er litt for mange som har erfart at gener ikke sikrer en trygg og god oppvekst. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Historisk sett er det en haug med adopsjoner med dårlig motiver og elendig motivasjon. Det skal vi virkelig ikke krangle på. Og jeg får vondt av å tenke på at barn kan møtes med at de skal føle takknemlighet fordi de er adoptert. Det å få barn er ikke en menneskerett. Men det er en menneskerett å ha foreldre. Dessverre fødes det en haug med barn som er uønsket. Og en haug med barn vokser opp med foreldre som egentlig ikke ønsker seg barn. Eller foreldre som aldri burde hatt barn. Man blir ikke en god forelder fordi man deler gener med barnet. Dessverre. Jeg blir litt oppgitt av den voldsomme romantiseringen av biologiske bånd. Det er litt for mange som har erfart at gener ikke sikrer en trygg og god oppvekst. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Og for å spore oss inn på trådens tema så uthever jeg denne, for jeg er jo selvsagt enig. Når man først får adoptere barn, så bør det gjøres bedre arbeid for at familiene er rustet til å ta imot et barn som potensielt kan slite med mye. Det har tidvis vært gjort en alt for slett jobb. Er det noen som virkelig ikke bør angre, er det adoptivforeldre. Da bør man sikre at de vet 100% (eller, så godt det lar seg gjøre) hva de begir seg ut på. Det bør ikke være noe rom for anger når man faktisk går igjennom en både økonomisk med også følelsesmessig kostbar prosess for å få adoptere. "Alle" kan få biologiske barn, men når man først har mulighet til å bestemme litt hvem som får være foreldre og ikke, bør man forsikre seg om at den ungen kommer til et supert hjem. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Selvsagt. Men nå snakket jeg om prosessene. Som noen andre sa like ovenfor her, man trenger vel ikke måtte dra halve jordkloden rundt for å få et trygt hjem. Jeg ønsker jo i utgangspunktet at alle barn som trenger et nytt hjem, skal få det så nært sin egen familie som mulig. Og det har jo nettopp vedkommende jeg skrev til, fått. At det er vanskelig, betviler jeg selvsagt ikke. Overhode ikke. Men jeg tror at ved å tilføre en ekstra komponent som det å bli flyttet vekk fra landet, og til og med verdensdelen man er født i, ikke behøver å være nødvendig.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Vi skal selvfølgelig jobbe for at flest mulig skal få en familie der de blir født. Det er ingen som argumenterer for at vi skal ha mest mulig adopsjon. Utenlandsadopsjon skal alltid være siste utvei. 
 

Og de som adopterer må være klar over at man får et barn med bagasje og sannsynligvis diagnoser og funskjonsvariasjoner som gjør at jobben som forelder blir mer krevende enn om man føder et friskt barn (som man ikke har noen garanti for at man gjør). Mitt argument er at man kan elske dette barnet høyere enn livet selv, på tross av utfordringene. For meg  blir det enda sterkere - jeg har valgt å påta meg ansvaret for et barn, fått det ærefulle oppdraget å være mamma, og ansvaret mitt er ekstra stort nettopp fordi jeg har hentet det «fra andre siden av jorda». Ikke fordi jeg har «reddet det». Mine barn skal aldri måtte føle takknemlighet. De hadde rett til foreldre. Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være deres mamma. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og for å spore oss inn på trådens tema så uthever jeg denne, for jeg er jo selvsagt enig. Når man først får adoptere barn, så bør det gjøres bedre arbeid for at familiene er rustet til å ta imot et barn som potensielt kan slite med mye. Det har tidvis vært gjort en alt for slett jobb. Er det noen som virkelig ikke bør angre, er det adoptivforeldre. Da bør man sikre at de vet 100% (eller, så godt det lar seg gjøre) hva de begir seg ut på. Det bør ikke være noe rom for anger når man faktisk går igjennom en både økonomisk med også følelsesmessig kostbar prosess for å få adoptere. "Alle" kan få biologiske barn, men når man først har mulighet til å bestemme litt hvem som får være foreldre og ikke, bør man forsikre seg om at den ungen kommer til et supert hjem. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

👏🏼 Amen og applaus. Jeg er 100% enig i absolutt alt du skriver. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men de behøver ikke å bli dratt halve jordkloden rundt for å få det hjemmet!

Anonymkode: c82cc...282

Nei, men realitetene er vel at nabolandene ikke er så interessert. 

Anonymkode: f89fb...2f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi skal selvfølgelig jobbe for at flest mulig skal få en familie der de blir født. Det er ingen som argumenterer for at vi skal ha mest mulig adopsjon. Utenlandsadopsjon skal alltid være siste utvei. 
 

Og de som adopterer må være klar over at man får et barn med bagasje og sannsynligvis diagnoser og funskjonsvariasjoner som gjør at jobben som forelder blir mer krevende enn om man føder et friskt barn (som man ikke har noen garanti for at man gjør). Mitt argument er at man kan elske dette barnet høyere enn livet selv, på tross av utfordringene. For meg  blir det enda sterkere - jeg har valgt å påta meg ansvaret for et barn, fått det ærefulle oppdraget å være mamma, og ansvaret mitt er ekstra stort nettopp fordi jeg har hentet det «fra andre siden av jorda». Ikke fordi jeg har «reddet det». Mine barn skal aldri måtte føle takknemlighet. De hadde rett til foreldre. Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være deres mamma. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Du virker som en fin og trygg mamma ❤️ 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

Vi samla penger på skolen til ett barnehjem og dro nedover dit for å besøke dem. Synes så synd på barna. Jeg vet ikke hva som et best men det var vondt å være der.

Anonymkode: de233...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du virker som en fin og trygg mamma ❤️ 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Takk. Jeg forsøker. Veien blir til mens man går. Og når man har et barn med tilknytningsforstyrrelse så blir det å overøse med bunnløs kjærlighet og bekrefte at man alltid er der, uansett, vanvittig viktig. Jeg har de fineste ungene av alle. Jeg er ufattelig glad i dem og sykt stolt av de menneskene de er vokst opp til å bli. Og takknemlig fordi jeg får være mammaen deres. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tror det var anger over konen og ikke adoptivbarnet som var årsak til at han forlot dem.

Anonymkode: e69e5...38e

Men da forlater man forholdet. Og så fortsetter man å være forelder. Man velger ikke å forlate et barn fordi man synes den andre forelderen er «vrien» eller «slitsom». Man er voksen når man er forelder. Man vet godt at man godt tåler opptil 18 år med ubehag og nedsatt livskvalitet for egne (genetisk eller ei) barns skyld. Ellers hadde man jo ikke vurdert seg selv som egnet til oppgaven, hadde man?

Alternativt har man blitt forelder uten å ofre det at man bør ha mål av seg å være en god forelder mye tankevirksomhet.

Anonymkode: 3934c...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk. Jeg forsøker. Veien blir til mens man går. Og når man har et barn med tilknytningsforstyrrelse så blir det å overøse med bunnløs kjærlighet og bekrefte at man alltid er der, uansett, vanvittig viktig. Jeg har de fineste ungene av alle. Jeg er ufattelig glad i dem og sykt stolt av de menneskene de er vokst opp til å bli. Og takknemlig fordi jeg får være mammaen deres. 

Anonymkode: 1258b...7e6

Du har hatt mange fine og reflekterte innspill, og tenker barna dine er heldige som endte opp med deg som mamma🥰

Anonymkode: ff169...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kan godt forstå det. 

Det er - og har vært i enda større grad tidligere - ekstremt underkommunisert hvor store utfordringer ganske mange adopterte barn kan ha. 

 

Anonymkode: e20f1...8c4

Jeg tror ikke alle tenker over risikoen. Noen barn har kanskje ikke tydelige tegn i starten, men etterhvert oppdages det kanskje store traumer. Det sier seg selv at det er større sjanse for at friske barn kan bli boende i hjemlandet sitt. Enten hos biologiske foreldre eller adoptivforeldre i eget land. 

Det er nok mer risky å adoptere enn å få egne barn. Ofte oppdages feil på UL og man har et valg. Og skjer det noe under fødsel så har man et stort apparat rundt som kanskje kan redusere skaden.

Jeg ville nok ikke adoptert hvis jeg hadde hatt barn fra før. Behovet til egne barn bør gå først. Forstår noen vil adoptere og ikke kan få egne, men da har de jo ikke søsken det kan gå utover ved adopsjon.

Men det er sikkert ikke bare adoptivforeldre som kan angre. Noen kan angre på "hvorfor fikk vi det fjerde barnet?" (Som har adhd, PU, nedsatt syn og trenger hjelp døgnet rundt), eller "hvorfor beholdt vi når det viste seg at det var downs"?. Det oppdages nok ikke før man står i det. Og ser utfordringene. Derfor bør man være 100% sikkert på at man vil takle det. Og jeg tipper at det å ha et ok nettverk rundt seg hjelper mye. Tror også erfaring og utdanning vil ha mye å si. Lærere, sykepleiere, vernepleiere, psykologer, sosionomer og ellers typiske yrker hvor man kan litt om å se mennesker og spesielt kommunikasjon.

Anonymkode: e469a...764

[Merlin]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Prosessene i barnet er nok de samme ja. Men ikke industri-messig. Trodde det var det vi diskuterte.

Anonymkode: fa6dd...dcc

DU diskuterer det og forteller dine synspunkter !  Tråd starter er nysgjerrig på synspunkter generelt om dem som angrer på at de har adoptert .

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nei, men realitetene er vel at nabolandene ikke er så interessert. 

Anonymkode: f89fb...2f2

Og ikke minst at de forholdene innad i landet som gjør at mange barn ikke vokser opp innad i familien, tilsier at antallet fosterforeldre/adoptivforeldre er begrenset.

Som adoptivforelder sier jeg høylytt JA til utjevning av sosiale forhold, JA til arbeid for å styrke familiebånd, JA til Haagkonvensjonens prinsipper om at innenlandsadopsjon skal og må være førsteprioritet, JA til økonomiske bidrag fra feks Norge for å løfte familier ut av fattigdom så flere kan beholde barna sine.

Jeg vet også at det er fullstendig sveiseblindt å tro at det landet vi adopterte fra kan komme dit med det første. Utstrakt fattigdom og sosial nød gjør at mange tusen forlater, eller dør fra, barna sine hvert år. Tiltak for faniliebevaring finnes, innenlandsadopsjon finnes (og oppmuntres), men tallet barn som vokser opp i institusjon er likevel skyhøyt. Det er situasjonen for barna i dag. Så, hva gjør vi mens vi venter på at verden skal bli et mer rettferdig sted? Lar dem bli, fordi utenlandsadopsjon per definisjon er menneskehandel og white saviourism (jeg er for øvrig ikke hvit, så det må i så fall bli yellow saviourism)?

Anonymkode: e9f4f...abd

[AnonymBruker]

Merlin skrev (33 minutter siden):

DU diskuterer det og forteller dine synspunkter !  Tråd starter er nysgjerrig på synspunkter generelt om dem som angrer på at de har adoptert .

Nja, jeg svarte nu i utgangspunktet på DIN kommentar til meg i diskusjonen oss imellom 😊 Jeg høres sikkert ensporet ut, men jeg er i virkeligheten ikke det altså. Kun her inne. Jeg svarer på ulike siterte kommentarer med tilnærmet like kommentarer/spørsmål, og da blir det gjentakelse. Jeg klarte til og med å peile oss (eller meg om du vil) tilbake til trådens tema på slutten her, så vi kan gjerne avslutte akkurat dette nå, så får TS heller svar fra de som kan si noe relevant.  

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og ikke minst at de forholdene innad i landet som gjør at mange barn ikke vokser opp innad i familien, tilsier at antallet fosterforeldre/adoptivforeldre er begrenset.

Som adoptivforelder sier jeg høylytt JA til utjevning av sosiale forhold, JA til arbeid for å styrke familiebånd, JA til Haagkonvensjonens prinsipper om at innenlandsadopsjon skal og må være førsteprioritet, JA til økonomiske bidrag fra feks Norge for å løfte familier ut av fattigdom så flere kan beholde barna sine.

Jeg vet også at det er fullstendig sveiseblindt å tro at det landet vi adopterte fra kan komme dit med det første. Utstrakt fattigdom og sosial nød gjør at mange tusen forlater, eller dør fra, barna sine hvert år. Tiltak for faniliebevaring finnes, innenlandsadopsjon finnes (og oppmuntres), men tallet barn som vokser opp i institusjon er likevel skyhøyt. Det er situasjonen for barna i dag. Så, hva gjør vi mens vi venter på at verden skal bli et mer rettferdig sted? Lar dem bli, fordi utenlandsadopsjon per definisjon er menneskehandel og white saviourism (jeg er for øvrig ikke hvit, så det må i så fall bli yellow saviourism)?

Anonymkode: e9f4f...abd

Dette er et veldig fint og viktig innlegg. Det er ingen tvil om at mye bør være annerledes i verden og at vi bør jobbe med holdninger og utjevning. men situasjonen er dessverre slik at mange barn blir oppgitt av egne foreldre og disse trenger hjem.

I en perfekt verden hadde de fått dette hjemmet hos egen familie eller i nabolaget, jeg ser den.

 

Anonymkode: ff169...bc1