Angre på adoptivbarn

[AnonymBruker]

Det er jo og profilerte mennesker som er utenlandsadopterte som Christian Strand og Lars Nehru Sand. Disse har jo levd med situasjonen og har klart seg svært bra og er høyt elskede medlemmer av sine familier. Det er ikke alltid så lett og si hvorfor vi blir som vi gjør, noe er medfødt og noe er miljøet.

Det er ikke alle adopterte som går rundt og føler på så mye traumer og problemer, og jeg tenker at de fleste nok har fått det bedre dit de kom enn der de kom fra.

Og at det har forekommet mye svineri, det er det ingen som helst tvil om, det er bra at det i dag er mer granskning av denne industrien og større krav til åpenhet og transparens i prosessen.

Anonymkode: ff169...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg uttaler meg ikke om din brors situasjon, det er din og hans historie. Dette er ikke ment for å slå tvil eller diskutere den. Det er om det du snakker om, generelt. 
 

Jeg er uenig i at kultur er en slags medfødt greie man bærer med seg hele livet. Det er tillært, om man kan tillegge seg andre kulturer og levemåter. Å mene at mennesker født her og der er sånn og sånn genetisk, er rasistisk. At det kan være vanskelig å gå fra en kultur til en annen er derimot høyst reelt, og at det er ekstra vanskelig for et lite barn, som også har mistet omsorgsbasen sin, er helt uten tvil. Mitt barn hadde et trygt og godt fosterhjem, og måten det ble avsluttet på (før vi kom) har skadet hen for livet. Vi brukte lang tid på å gjøre barnet trygt igjen, og selv helt hverdagslige ting var vanskelige og måtte forberedes for å gjennomføres. Men det har blitt mye bedre, selv om en del alltid vil ligge der, som en følelse hen ikke kan sette ord på, men som kroppen husker. 
 

Når det gjelder språk er det forsket på adoptivbarn og språkproblemer, og det stemmer at det ikke er en overvekt av språkproblemer. Litt av det samme man også kan se hos barn som har vokst opp som barn av expats i utlandet. Barn kan bli språkforvirret. I tillegg har man også faren for at barnet har andre utfordringer som kan forsterke problemet. 

Sosiale koder må læres, og det er fullt mulig å lære et barn, selv om det et ganske stort, sosiale koder. Med mindre man har funksjonsvariasjoner som gjør dette med sosiale koder vanskelig. 

Det som er viktig er at vi som adopterer må være forberedt på alt dette. Vi må vite hvor vanskelig det er. Vi må skjerme barna og introdusere Norge gradvis. Vi må være obs på de tingene som kan være vanskelige, og vi må få hjelp der det butter i mot. Akkurat det er vanskelig, for kompetansen er ikke all verdens, særlig ikke i utkantsnorge.  

Anonymkode: 1258b...7e6

Jeg tror ikke jeg skrev noe sted at kultur var en medfødt greie? Jeg skrev om språket, om maten, lydene, luktene og menneskene. Det er ikke myntet på kulturen, men det som barnet faktisk lever med og er vant til. Skrev heller ikke om genetikk? Men når vi først snakker om det, så har jeg vært borti adopterte som har fått treffe sin bio-familie, og de har samme kroppsholdning og væremåte og samme lynne som den adopterte. Altså har det vært noe familiært der. Det er ikke rasistisk å si. Kroppen husker. Jeg har vært tilbake i fødelandet, og det var veldig spesielt å kjenne igjen lukter jeg hadde glemt av for eksempel. Mulig dette gjelder kun meg, men det var en spesiell opplevelse uansett.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo og profilerte mennesker som er utenlandsadopterte som Christian Strand og Lars Nehru Sand. Disse har jo levd med situasjonen og har klart seg svært bra og er høyt elskede medlemmer av sine familier. Det er ikke alltid så lett og si hvorfor vi blir som vi gjør, noe er medfødt og noe er miljøet.

Det er ikke alle adopterte som går rundt og føler på så mye traumer og problemer, og jeg tenker at de fleste nok har fått det bedre dit de kom enn der de kom fra.

Og at det har forekommet mye svineri, det er det ingen som helst tvil om, det er bra at det i dag er mer granskning av denne industrien og større krav til åpenhet og transparens i prosessen.

Anonymkode: ff169...bc1

Jeg håper at majoriteten av de som er adoptert hit, har hatt gode liv og en god oppvekst. Det høres kanskje ut som jeg snakker med et hav av mennesker som virkelig hater å bo her, men jeg snakker også selvsagt med masse folk som har det tipp topp. Jeg drar frem de negative opplevelsene for diskusjonens skyld. Man kan være kritisk til adopsjon som industri selv om man har hatt det bra selv. Jeg har tre andre i perifer familie som er adoptert. Hun ene sier at hun aldri snakker negativt om adopsjonen sin med noen andre enn andre adopterte for eksempel. Fordi hun er vant med at folk som ikke vet, ikke forstår. For hun har jo hatt det fint i oppveksten også, selv om hun i voksen alder har reflektert mye over hva hun egentlig har vært "utsatt" for. Man kan jo ha både fine og dårlige opplevelser og tanker på samme tid. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke jeg skrev noe sted at kultur var en medfødt greie? Jeg skrev om språket, om maten, lydene, luktene og menneskene. Det er ikke myntet på kulturen, men det som barnet faktisk lever med og er vant til. Skrev heller ikke om genetikk? Men når vi først snakker om det, så har jeg vært borti adopterte som har fått treffe sin bio-familie, og de har samme kroppsholdning og væremåte og samme lynne som den adopterte. Altså har det vært noe familiært der. Det er ikke rasistisk å si. Kroppen husker. Jeg har vært tilbake i fødelandet, og det var veldig spesielt å kjenne igjen lukter jeg hadde glemt av for eksempel. Mulig dette gjelder kun meg, men det var en spesiell opplevelse uansett.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Nå vet vi mer om tilknytning i dag, for 50 år siden var det for eksempel vanlig at barn lå alene på sykehus, i dag er det uhørt.

Samfunnet har beveget seg fremover og barna situasjon blir mer tatt på alvor i dag enn på den tiden.

Det at du opplevde det så sterkt, kan jeg godt forstå. Og lukt er vel den sansen som er mest knyttet til minnet.

Anonymkode: ff169...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, men da bør de først og fremst gå til øvrig familie, i fosterhjem i fødeland, og som ytterste konsekvens bli adoptert i fødelandet. Jeg er sterk motstander av internasjonal adopsjon. Det er en uting og det er white saviour-oppførsel.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Si det til sosialarbeiderne i land med titusenvis, hundretusenvis, av foreldreløse barn. De er neppe enig med deg.

Det er lett å nedsnakke adopsjon, men faktum er at det ikke står en lang kø av villige foster- og adopsjonsfamilier i landene som adopterer barn til utlandet. Alternativet til utenlandsadopsjon er en oppvekst på barnehjem, og deretter klare seg på egenhånd så snart man er myndig. I en ideell verden vil ikke adopsjon over landegrensene være nødvendig, men akkurat nå er det det minst dårlige alternativet for disse barna.

I tilfellet vårt barn (mor hadde på forhånd fått rådgivning og informasjon om alternativene, og bestemt seg for adopsjon) hadde biologisk mor en periode på to måneder etter fødsel der hun når som helst kunne ombestemme seg og be om å få barnet tilbake. Deretter sto barnet på en innenlandsliste i seks måneder. Først etter at den tiden hadde utløpt uten noen form for interesse ble barnet frigitt for internasjonal adopsjon. Standard prosedyre for adopsjon fra dette landet.

Til trådens tema: jeg vil tro at de fleste foreldre som har fått en langt tøffere jobb enn de så for seg, uansett om det er biologisk eller adoptert, har øyeblikk av om ikke direkte anger, så i alle fall fortvilelse og hjelpeløshet. Men dette bildet om at adopsjonsforeninger skjønnmaler situasjonen hører heldigvis til en annen tid. Da vi var på adopsjonsforberedende kurs fikk vi MYE informasjon om hva barna kunne ha av bagasje, problemer vi kunne støte på, viktigheten av realistiske forventinger osv. Og heldigvis for det. For oss har det vært fantastisk å bli adoptivforeldre, men slett ikke problemfritt. Det hjalp dog at vi var forberedt på nettopp det.

Anonymkode: e9f4f...abd

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg uttaler meg ikke om din brors situasjon, det er din og hans historie. Dette er ikke ment for å slå tvil eller diskutere den. Det er om det du snakker om, generelt. 
 

Jeg er uenig i at kultur er en slags medfødt greie man bærer med seg hele livet. Det er tillært, om man kan tillegge seg andre kulturer og levemåter. Å mene at mennesker født her og der er sånn og sånn genetisk, er rasistisk. At det kan være vanskelig å gå fra en kultur til en annen er derimot høyst reelt, og at det er ekstra vanskelig for et lite barn, som også har mistet omsorgsbasen sin, er helt uten tvil. Mitt barn hadde et trygt og godt fosterhjem, og måten det ble avsluttet på (før vi kom) har skadet hen for livet. Vi brukte lang tid på å gjøre barnet trygt igjen, og selv helt hverdagslige ting var vanskelige og måtte forberedes for å gjennomføres. Men det har blitt mye bedre, selv om en del alltid vil ligge der, som en følelse hen ikke kan sette ord på, men som kroppen husker. 
 

Når det gjelder språk er det forsket på adoptivbarn og språkproblemer, og det stemmer at det ikke er en overvekt av språkproblemer. Litt av det samme man også kan se hos barn som har vokst opp som barn av expats i utlandet. Barn kan bli språkforvirret. I tillegg har man også faren for at barnet har andre utfordringer som kan forsterke problemet. 

Sosiale koder må læres, og det er fullt mulig å lære et barn, selv om det et ganske stort, sosiale koder. Med mindre man har funksjonsvariasjoner som gjør dette med sosiale koder vanskelig. 

Det som er viktig er at vi som adopterer må være forberedt på alt dette. Vi må vite hvor vanskelig det er. Vi må skjerme barna og introdusere Norge gradvis. Vi må være obs på de tingene som kan være vanskelige, og vi må få hjelp der det butter i mot. Akkurat det er vanskelig, for kompetansen er ikke all verdens, særlig ikke i utkantsnorge.  

Anonymkode: 1258b...7e6

Jeg er adoptert. Jeg har klart meg fint, tross alt. Men jeg har også slitt veldig og har gått i terapi mange ganger. Først som voksen hadde jeg kapasitet til å «konfrontere» mine egne demoner. Jeg reiste til mitt fødeland for første gang i fjor. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men jeg hadde et håp om at jeg skulle føle meg som er turist. 

Det var en både trist og fin tur. Mange små stikk i hjertet, spesielt når jeg så små barn og lykkelige familier. «Dette skulle vært meg», tenkte jeg. Men jeg fikk flere og flere påminnelser om at jeg egentlig hørte hjemme der. Folk lignet på meg, klærne passet meg, jeg hadde ikke eksem (haha). Jeg følte en indre fred og jeg følte tilhørighet for første gang i livet mitt.

Jeg prøver så hardt jeg kan å ikke romantisere selve landet og livet jeg eventuelt hadde hatt der. Men det er jammen hardt når jeg faktisk føler at det er der jeg hører hjemme. 

Jeg tror ikke kultur er lært. Jeg har prøvd å passe inn i norsk kultur i over 30 år. Jeg passet inn der etter et par dager. 

Anonymkode: 6e826...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg håper at majoriteten av de som er adoptert hit, har hatt gode liv og en god oppvekst. Det høres kanskje ut som jeg snakker med et hav av mennesker som virkelig hater å bo her, men jeg snakker også selvsagt med masse folk som har det tipp topp. Jeg drar frem de negative opplevelsene for diskusjonens skyld. Man kan være kritisk til adopsjon som industri selv om man har hatt det bra selv. Jeg har tre andre i perifer familie som er adoptert. Hun ene sier at hun aldri snakker negativt om adopsjonen sin med noen andre enn andre adopterte for eksempel. Fordi hun er vant med at folk som ikke vet, ikke forstår. For hun har jo hatt det fint i oppveksten også, selv om hun i voksen alder har reflektert mye over hva hun egentlig har vært "utsatt" for. Man kan jo ha både fine og dårlige opplevelser og tanker på samme tid. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Jeg tror alle oppegående mennesker idag er kritiske til dette med adopsjon. Men så er det jo da, hva er alternativet.

Jeg kjenner og familier som har fosterbarn som de har adoptert, barna har massevis av problemer. Det er noe med at det å skilles fra biologisk mor er et traume. Samt at de som blir fosterbarn eller adoptert bort oftere har hatt en mor som har tatt uheldige valg eller vært utsatt for ting tidlig i livet som preger dem.

Og når det kommer til å reflektere over det du har vært utsatt for så er det lett for en adoptert å henge ting på nettopp det. For andre vil det være foreldrenes tilkortkommenhet som er forklaringen. Jeg tror uansett hvem du snakker med så vil de være kritiske til egen familie egne foreldre osv, det er bestandig mye som kunne vært gjort bedre.

Anonymkode: ff169...bc1

[AnonymBruker]

Adopsjon i USA er en historie for seg selv og jeg er 100% enig i at mye som skjer der er helt horribelt. Men de har også et helt annet lovverk enn vi har i Norge, så vi skal ikke tenke på å trekke paralleller en gang. Jeg kjenner en mor som adopterte (fra USA) og som da de kom til østblokklandet de skulle adoptere fra måtte velge mellom tre barn. Hun sier det er det grusomste hun noen sinne har gjort. Og det burde virkelig aldri skje! Jeg synes adopsjon i usa er en skam. Både utenlands- og innelandsasopsjon - det er definisjonen på alt som er feil. Og i usa er det mye som er feil mht hvordan man behandler barna sine. Det er alle skoleskytingene et godt bevis på. 
 

Jeg er også enig i at vi skal jobbe aktivt for at mødre (og/eller fedre!) skal kunne beholde barna sine selv. Eller at noen i familien kan. Samtidig må vi innse at biologi ikke alltid er nok. Det er nok av historier i Norge om barn som er ødelagt av at barnevernet aldri grep inn og at de måtte vokse opp under horrible forhold. Det vil også være tilfelle i andre land. Mennesker som aldri burde fått barn, får barn. Da kan adopsjon - gjort riktig - være en god løsning. Barn bør ikke vokse opp på institusjon eller i midlertidige fosterhjem.  Adopsjon, gjort riktig, er ikke menneskehandel. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[Jdz]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, men da bør de først og fremst gå til øvrig familie, i fosterhjem i fødeland, og som ytterste konsekvens bli adoptert i fødelandet. Jeg er sterk motstander av internasjonal adopsjon. Det er en uting og det er white saviour-oppførsel.

Anonymkode: fa6dd...dcc

Kjenner at denne kommentaren provoserer meg.

Det er greit å være kritisk til internasjonal adopsjon og det er ingen tvil om at er høyst problematiske sider ved internasjonal adopsjon, men å påstå at utenlandsadopsjoner utelukkende er motivert av et white saviour-kompleks er en utrolig drøy og frekk påstand som treffer ganske mange gode foreldre som har valgt adopsjon ut i fra et genuint ønske om barn.

At det finnes mennesker med en så skrudd virkelighetsoppfatning tviler jeg ikke på, men jeg kjenner en god del adoptivforeldre og barn av adoptivforeldre, og jeg har ikke sett noe som tyder på at dette er normen. 

[Merlin]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg diskuterer først og fremst det jeg har lest forskning på, det jeg har snakket med andre om (som også sammenfaller med det jeg kjenner meg igjen i). Og jeg sier igjen; adopsjon er menneskehandel, det er traumatisk (selv om ikke alle får traumeresponser som utarter seg i dårligere livskvalitet). Adopterte er en gruppe som har høy selvmordsstatistikk for eksempel. Spesielt i USA er adopsjon helt grusomt. Der legges barna ut på noe som kan ligne kjøp og salg-grupper hvis man ikke er fornøyd med barnet. Jeg har sett så mange vonde screenshots, og snakket med flere som har vært offer for dette. I det minste har vi bedre ordninger her til lands. Men jeg kjenner flere adopterte som har vokst opp i fosterhjem, fordi adoptivforeldrene ikke fikk det barnet de ville ha. Det sies at de som blir adoptert bort, blir det fordi mor er fattig. Tenk å måtte gi vekk sitt eget kjøtt og blod fordi man er fattig. Jeg vil jobbe for at det skal stadfestes bedre ordninger i disse landene slik at mødre kan få beholde barna sine. Det er jo utenkelig at noen blir fratatt barnet til adopsjon her til lands, med mindre de selv ønsker det. Og da er det ofte øvrig familie som tar de inn. Jeg forstår at det i noen kulturer er en uting hvis barnet "er født i synd", men da er det opplysning som skal til. Utdannelse, opplysning og holdningsendringer. Og økonomisk hjelp for de som trenger det. En jeg kjenner ble kidnappet på sykehus der mor ble fortalt om dødfødsel. En annen jeg kjenner til, ble kidnappet i hagen sin mens mor var inne og lagde mat. Dette er kun noen få eksempler. Selv om disse har vokst opp i trygge og gode hjem her i Norge, skulle de jo aldri vært her. Og når de først er her, så bør man jo sikre at de kommer til familier som er rustet til å ta vare på dem. Det er mulig det er strengere nå og da du adopterte, men vi som ble adoptert på 70 og 80-tallet, har nesten blitt lekt russisk rullett med. Jada, det er lenge siden, men vi lever enda. Mange med enda flere traumer fordi vi kom til familier som egentlig ikke var klare til å ta oss imot. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Jeg forstår veldig godt hva du sier, likevel er du ganske ensporet.  Jeg er Norsk adoptert, adoptert av en slektning på den ene siden.  Jeg har i voksen alder funnet ut av min historie og er kjempeglad for at jeg ikke vokste opp hos mine biologiske foreldre. Likevel har jeg slitt med min historie og bakgrunn slik mange adopterte gjør.  Men å påstå at mitt og mange andres adoptiv historie er menneskehandel er total bullshit ! 

[AnonymBruker]

Jdz skrev (2 minutter siden):

Kjenner at denne kommentaren provoserer meg.

Det er greit å være kritisk til internasjonal adopsjon og det er ingen tvil om at er høyst problematiske sider ved internasjonal adopsjon, men å påstå at utenlandsadopsjoner utelukkende er motivert av et white saviour-kompleks er en utrolig drøy og frekk påstand som treffer ganske mange gode foreldre som har valgt adopsjon ut i fra et genuint ønske om barn.

At det finnes mennesker med en så skrudd virkelighetsoppfatning tviler jeg ikke på, men jeg kjenner en god del adoptivforeldre og barn av adoptivforeldre, og jeg har ikke sett noe som tyder på at dette er normen. 

Det kommentaren baserer jeg på innsyn i adoptivsøknader. De forteller en litt annen historie enn at det ikke skulle vært sånn. Det er jo klart at man (forhåpentligvis) blir glad i barna sine når man får dem, og dermed endres denne tankegangen automatisk. Men mange hadde i utgangspunktet denne tanken da de søkte på 70- og 80-tallet. Mine foreldre for eksempel har jo sagt det til meg i senere tid også. "Du skal være takknemlig for at vi reddet deg fra slummen og at du fikk komme hit". Det er jo veldig white saviour. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

Merlin skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår veldig godt hva du sier, likevel er du ganske ensporet.  Jeg er Norsk adoptert, adoptert av en slektning på den ene siden.  Jeg har i voksen alder funnet ut av min historie og er kjempeglad for at jeg ikke vokste opp hos mine biologiske foreldre. Likevel har jeg slitt med min historie og bakgrunn slik mange adopterte gjør.  Men å påstå at mitt og mange andres adoptiv historie er menneskehandel er total bullshit ! 

Innenlandsadopsjon er ikke det samme som utelandsadopsjon først og fremst. Det er to ulike prosesser, og du var til og med heldig som fikk komme til familie. Og det er jo dette jeg også ønsker for barn i andre deler av verden. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kommentaren baserer jeg på innsyn i adoptivsøknader. De forteller en litt annen historie enn at det ikke skulle vært sånn. Det er jo klart at man (forhåpentligvis) blir glad i barna sine når man får dem, og dermed endres denne tankegangen automatisk. Men mange hadde i utgangspunktet denne tanken da de søkte på 70- og 80-tallet. Mine foreldre for eksempel har jo sagt det til meg i senere tid også. "Du skal være takknemlig for at vi reddet deg fra slummen og at du fikk komme hit". Det er jo veldig white saviour. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Det var nok kanskje en del på den tiden som tenkte slik, men verden har jo tross alt gått fremover. Det er rundt 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge også. 

Anonymkode: ff169...bc1

[AnonymBruker]

Bare for å ha det sagt. Jeg vil på ingen måte bortforklare eller minimere det at mange adopterte, særlig de som utseendemessig skiller seg ut fra hvite nordmenn, kan slite med identitet og tilhørighet og at man kan oppleve rasisme og fremmedgjøring. At det kan føles godt å være der man ikke skiller seg ut. Virkelig ikke. Jeg har ikke et romantisk og rosenrødt syn på adopsjon og jeg anerkjenner at det har skjedd mye som aldri burde ha skjedd. Jeg er likevel positiv til adopsjon som konsept, Og mener f.eks. at innenlands adopsjon i Norge burde vært mye mer vanlig, for barns skyld. Biologi er virkelig ikke alt, og mange ganger langt fra nok for et barn. Men rammene må være på plass, det samme må opplæring og hjelpeapparatet. 

Anonymkode: 1258b...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var nok kanskje en del på den tiden som tenkte slik, men verden har jo tross alt gått fremover. Det er rundt 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge også. 

Anonymkode: ff169...bc1

Verden har selvsagt gått videre, men det tar jo ikke vekk at det har skjedd. Man kan ikke argumentere for at det ikke er sånn eller ikke har vært sånn når vi vet at jo, sånn har det vært. Men jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

[Merlin]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Innenlandsadopsjon er ikke det samme som utelandsadopsjon først og fremst. Det er to ulike prosesser, og du var til og med heldig som fikk komme til familie. Og det er jo dette jeg også ønsker for barn i andre deler av verden. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Å bli adoptert er det samme for barnet uansett hvor det kommer fra !

 

[AnonymBruker]

Ja det skjer oftere enn vi tror, men det er fullstendig tabu å snakke om. 

Hilsen familieterapeut. 

Anonymkode: c82cc...282

[AnonymBruker]

Merlin skrev (4 minutter siden):

Å bli adoptert er det samme for barnet uansett hvor det kommer fra !

 

Prosessene i barnet er nok de samme ja. Men ikke industri-messig. Trodde det var det vi diskuterte.

Anonymkode: fa6dd...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Verden har selvsagt gått videre, men det tar jo ikke vekk at det har skjedd. Man kan ikke argumentere for at det ikke er sånn eller ikke har vært sånn når vi vet at jo, sånn har det vært. Men jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå. 

Anonymkode: fa6dd...dcc

Du sitter litt fast i at sånn du ser det "sånn er det". Nei vi trenger ikke å argumentere for at det ikke har skjedd mye som ikke har vært ok. Men mange lever svært godt med å være adopterte uten at dette har vært noe stort traume i livet. Forsøker bare å si at mye av det vi så på som sant før i tiden, vel i dag vet vi bedre.

Dette med white savier er jo trekk ved vår vestlige sivilisasjon som strekker seg hundrevis av år tilbake. Det er som hvordan vi i Norge har behandlet urbefolkningen, en historie med overgrep og trakkasering og ingenting å være stolt av.

Anonymkode: ff169...bc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja det skjer oftere enn vi tror, men det er fullstendig tabu å snakke om. 

Hilsen familieterapeut. 

Anonymkode: c82cc...282

Det er helt sikkert riktig, men så må man ikke glemme at de som ikke opplever større problemer neppe tropper opp på ditt kontor. At en familieterapeut opplever mange vanskelige familiesituasjoner, både med og uten adopsjon som bakgrunnstema, er jo ganske naturlig.

Men at det skjer, at det er ekstra vanskelig og skamfullt, og at det må være fryktelig tøft for alle involverte er hevet over tvil.

Anonymkode: e9f4f...abd